Ikke gi opp!
Karina Hollekim gikk i bakken i 100 kilometer i timen i en fallskjermulykke. Hun endte opp med 25 åpne brudd, og mistet tre liter blod.
– Jeg er veldig takknemlig for opplevelsen, for krasjen og for den erfaringen jeg fikk. Men jeg ville selvsagt ikke gått gjennom den én gang til. 2006 og årene etterpå er definitivt de tøffeste årene jeg har hatt, sier Hollekim.
I dag reiser hun rundt og holder foredrag om motivasjon og kampen hun kjempet for å komme tilbake etter ulykken. Hun vil vise at det går an å reise seg etter motgang, og likevel leve et godt liv.
Ulykken
Det var i Sveits, i 2006, det skjedde. Åtte fallskjermhoppere satt i et lite Cessna-fly på tur opp i det blå for å hoppe. Dagen før hadde de gått gjennom hoppene og sikkerhetsutstyret. De var glade og trygge og gledet seg til å hoppe. «Jeg ser ut av vinduet mens flyet langsomt vinner høyde. Under oss forsvinner den lille landsbyen Villeneuve, helt i østenden av Genfersjøen, en av Europas største innsjøer», forteller Hollekim i boken «Den vidunderlige følelsen av frykt».
Hun var nest sist ut av flyet. Etter en kort stund viste høydemåleren at det var tid for å løse ut fallskjermen. I luften skjønte hun at noe var galt. Hun hadde fått en knute på fallskjermlinen som hun ikke klarte å løse opp. Det var for sent å bruke reserveskjermen.
Hollekim har venner som har dødd på denne måten, og skjønner at det samme kan skje med henne. Det eneste som gikk gjennom hodet hennes de siste sekundene før hun traff bakken var, fiks problemet! Brems. Jobb. Ikke gi opp.
Så smalt det og alt ble svart.
Enorm mestringsfølelse
På sykehuset registrerte de 25 åpne brudd, med tilsammen seksten ulike bakterier – fra gress, kvister, leire og biller – som svømte rundt inni kroppen hennes. Av de fem literne med blod som kroppen har, hadde hun mistet tre. Hadde hun ikke vært i nærheten av et sykehus, hadde hun ikke overlevd. Legen var klar: Du er så skadet at du aldri vil kunne gå igjen.
Men legen kjente ikke Karina Hollekim, og hun bestemte seg fort: Hun ville tilbake til livet. Hun ville leve ut drømmene sine.
Hollekim klarte å komme seg på beina igjen, og nå lever hun et liv som foredragsholder. Hun vil inspirere andre til å følge sine drømmer, og til å reise seg fra de utfordringene vi alle står overfor i hverdagen.
Vi møtes på hennes kontor i Frognerveien i Oslo. Utenfor jager bytrafikken forbi. Stille forteller hun om fortid og fremtid, om tiden etter den viktigste og mest alvorlige dagen i hennes liv.
– Det å håndtere frykten for å dø, som jeg tror er en av våre sterkeste frykter, ga meg en enorm mestringsfølelse; dette å håndtere frykten og faktisk gjennomføre, forteller hun.
Leve – hver dag
– Hvor har du det fra, dette intense behovet for å utfordre og mestre?
– Det handler nok om summen av mange små ting. Helt siden jeg var bitte liten jente vokst jeg opp i et hjem med aktiviteter ute i naturen, som fjellklatring og skiekspedisjoner, løssnøkjøring og kajakkpadling, ja alt som gir spenning i hverdagen. Å kunne kjenne meg fri og føle meg uavhengig og sterk – det å mestre, var viktige elementer i mitt liv. Basehopping og frikjøring på ski, var de ultimate testene for meg. Der følte jeg meg sterk, der mestret jeg.
–Det å stå og balansere på kanten av stupet med livet og døden i hendene, ga selvtillit og mestringsfølelse
– Det å stå og balansere på kanten av stupet med livet og døden i hendene, ga en selvtillit og mestringsfølelse som jagde vekk alle hverdagslige utfordringer og problemer.
Hun opplevde tidlig at hun ikke passet inn i en åtte-til-fire-hverdag.
– Jeg trengte en mestringsfølelse, jeg måtte føle at jeg var verd noe, at jeg hadde en arena hvor jeg kunne prestere. Samtidig handler det om at jeg mistet moren min i en bilulykke da jeg var fire år gammel. Ikke fordi hun døde, men jeg mistet henne ut av livet mitt fordi hun ble hjerneskadet og ble boende på et hjem. Det har gitt meg perspektiv på viktigheten av det å leve hver eneste dag. Jeg fikk kjenne på kroppen hvordan et liv kan endres på en-to-tre. Hun kom aldri tilbake, ikke som mamma’n jeg kjente.
Med babyskritt
Da Hollekim skulle reise se igjen etter fallskjermulykken, måtte hun lukke det kompliserte som skjedde bak seg, forteller hun, og akseptere hvor hun var nå.
– Det jeg trengte var et mål, et mål som trigget lidenskapen, men som også handlet om hvorfor jeg skulle stå opp om morgenen og jobbe det lille ekstra for å komme dit. Jeg trengte en mening som gjorde at jeg kunne komme meg ut av sengen, en mening som kunne fungere som en ledetråd, en retningsanvisning som gjorde det lettere for meg å ta flere av de riktige valgene, hver eneste dag.
Det handlet om et henimot-mål. I tillegg hadde hun et vekk-ifra-mål, hvor hun var villig til å gjøre alt som stod i hennes makt for å ikke ende opp i en rullestol.
– Jeg var redd for hvordan et slikt liv ville være, for jeg var så avhengig av en funksjonell kropp for å ha det bra i livet.
–Det jeg trengte var et mål, et mål som trigget lidenskapen, men som også handlet om hvorfor jeg skulle stå opp om morgenen og jobbe det lille ekstra for å komme dit
Hver dag brukte hun små verktøy for å fokusere på de små seirene, babyskrittene, i stedet for å se for stort på det. Hvis hun skulle sitte i rullestol, for så å kunne gå igjen, ville det kanskje ta år. Derfor handlet hver dag om å fokusere på de små seirene, bygge mestring og kjenne at hun trodde på at dette kunne la seg gjennomføre.
Indre dialog
– I tillegg var jeg nødt jobbe med en indre dialog. Hver dag måtte jeg fortelle meg at jeg var sterk og tøff og at dette fikk jeg til. Jeg skulle reise meg opp, bruke kroppsspråket, smile, ha en attitude, en holdning, som gjorde meg sterk. Samtidig hadde jeg lagd meg en oppskrift på at det var lov å være trist, det var lov å være lei, det var lov å ha en dårlig dag. Men det var ikke lov å ha en dårlig uke.
– Og så handlet det om å legge merke til det positive, det jeg mestret, i stedet for å fokusere på alt det jeg ikke mestret, de tingene jeg ikke hadde kontroll på. For alle disse tingene gjør at man blir trist, blir lei seg og føler seg utilstrekkelig. Jeg måtte fokuserer du på de tingene jeg håndterer, de tingene jeg er god på. Det gir meg et ønske om å forflytte meg videre fremover.
– Du må ha vært, og er, utrolig sterk mentalt?
– Når jeg bestemmer meg for en ting, er jeg beinhard og beintøff på det å fokusere på de tingene som fungerer for meg, men det handler også om at jeg ikke har råd til alternativet, det som trekker meg ned. Jeg kan godt kjenne på nederlag og motgang. Men det finns grenser for hvor lenge jeg kan kjenne på det, før jeg er nødt til å ta meg selv i nakkeskinnet og flytte fokus.
Dårlig erfaring med terapi
Hollekim har konkurrert mot andre forhenværende toppidrettsutøvere i «Mesternes mester» på NRK. Tidligere i år ledet hun programserien «Påskereisen» på TV 2, hvor hun samtalte med kjente mennesker med sterke livshistorier. Og i tillegg til boken om henne, er det blitt flere filmer. «20 Seconds of joy» er en dokumentar om hennes liv. «Vilje av stål» og «Drømmen om å fly», har gått på NRK. Hele veien forteller hun mange nære og personlige historier. Om oppturer, men også om mange nedturer.
– Jeg har lyst til at unge jenter og gutter og voksne skal få et innblikk i et liv som tilsynelatende er suksessrikt og vellykket i dag, men også at det har vært en brokete vei dit jeg har kommet, at jeg er på vei til målet. Jeg ønsker å vise at det går an å møte motgang, at det går an å ha utfordringer på veien, og likevel kunne reise seg og leve et godt liv, uavhengig av hva det skulle være. Jeg håper mange kan kjenne seg igjen mine historier, uavhengig om de faller ned fra himmelen eller ikke. Det handler også om at vi alle vil møte motgang i livet og om hvordan vi håndterer den, om hvordan vi henter oss tilbake til det livet vi ønsker å leve.
– Har du måttet ty til annen terapi enn boken din?
– Jeg har ikke så god erfaring med det. Jeg hadde èn time i relativt ung alder, og èn time på Cato-senteret. Begge timene var relativt katastrofale for mitt vedkommende. De personene jeg møtte, var veldig gode på å åpne dører til triste rom hos meg, som inneholdt mange spørsmål om fremtiden som det ikke fantes svar på. Da timen var omme, satt jeg igjen med et hav av åpne dører og uten evne eller kunnskap til hvordan jeg skulle kunne lukke dem igjen. Det ble for mye for meg å håndtere.
Hollekim har tro på at terapi og samtaler kan åpne opp for nye perspektiver og refleksjoner, men hun tror ikke at man må snakke med en terapeut. Det kan også være gode venner og andre man har tillit til. Tilliten og en bevissthet rundt hvor pasienten er i livet akkurat nå, er viktig, mener hun.
Ikke gi opp
På Catosenteret lagde Hollekim seg sin egen motivasjonsliste som hang over sengen hennes. En oppskrift, hvis man kan kalle det det, for hva som funker for henne:
Ta en dag av gangen: Fokuser på nære mål for å ikke miste motivasjonen.
Tenk positivt: Tenk på alt jeg kan, og ikke bruk tid på det jeg kanskje ikke kan.
Det er lov å være lei seg: Bestem deg for hvor lenge du får lov å være trist og så flytt fokus!
Ikke gi opp! Ta en pause, men ikke stopp. Aldri!
– Når jeg er svak og langt nede, er jeg nødt til å fokusere på de tingene som løfter meg, de tingene som gir meg energi, som handler om de positive tingene jeg mestrer, øyeblikkene av tilfredshet, de som gir meg lykke og gode følelser gjennom dagen, og som oppleves bra. Jeg måtte bygge meg opp gjennom indre dialog, fortelle meg selv historier hvor jeg fortolket virkeligheten, erfaringene og historien min på en positiv måte, rettet mot det som var med på å bygge meg opp i stedet for å trekke meg ned.
–Jeg er nok relativt tøff med meg selv med hva jeg tillater meg å kjenne på
Ulykken vil følge Hollekim hele livet, og hun er ikke en som alltid er glad og ser positivt på ting. Men hun setter noen grenser.
– Jeg tillater meg selv å være lei meg og ha en drittdag og synes at ting er kjipt og urettferdig. Men jeg har ikke lyst til å kjenne på det hele tiden. Så jeg er nok relativt tøff med meg selv med hva jeg tillater meg å kjenne på.
Finne mening
Hun forteller at hun tror på det som kalles post-traumatic growth. At du etter en traumatisk hendelse kan vokse i stedet for å ha traumer. Det handler om å faktisk finne en ny mening med livet.
– For meg handler det om ha kapasitet til å være til stede hver eneste dag, for igjen å kunne oppleve nye oppturer. Det handler også om å håndtere de nedturene som er, og kjenne at jeg lever og være tilfreds med det livet jeg valgte. Det å kunne være der for barna mine, samboeren og vennene mine, men også ha kapasitet til å gi til de menneskene jeg møter på min vei som jeg kan bistå til å få et bedre liv.
Hun bryr seg om folk, og tror at hun er flink til å se mennesker og skape tillit. Hun har også interesse for hva det er som gjør at mennesker klarer å prestere.
– Jeg har selv vært i en situasjon hvor jeg ble tvunget inn i et rom som var like stort som dette kontoret her gjennom tre-fire år. Det var år hvor jeg ikke hadde en kropp som fungerte. Jeg brukte rommet som en ventil for å få ut all frustrasjonen, tristheten og sinnet og alle disse følelsene vi alle har inne i oss. I ettertid har jeg gått en del kurs, blant annet Acceptance of Commitment Theraphy, som i korthet går ut på å akseptere den situasjonen man er, men likevel handle i henhold til sine verdier. Hollekim gir et eksempel: Man kan ha høydeskrekk, men likevel løpe til og bringe barnet sitt i sikkerhet, hvis ungen balanserer på kanten av en balkong.
– Har jeg høydeskrekk, handler jeg på tross av den, fordi det som er ute på den balkongen er viktigere for meg enn høydeskrekken. Det er en fascinerende tilnærming. Vi lærer oss å handle på tross av. Vi er ikke i tankene våre.
Leve i drømmen
Hollekim er opptatt av at vi må heie på hverandre for å gjøre hverandre gode for at vi skal ha det bra. Hun mener at er det noe mange av oss har glemt, så er det å ivareta øyeblikkene, leve i drømmen og gjøre hverandre gode.
I boken «Den vidunderlige følelsen av frykt», sier hun det slik: Gjennom mine år alene på sykehus og rehabiliteringssentra, er jeg blitt påtvunget en egen ro og er blitt kvitt mye av min indre uro og rastløshet. Jeg er blitt flinkere til å ivareta øyeblikkene og sette pris på de opplevelsene jeg deler med mine kjære. Selv om jeg har nådd den drømmen som drev meg i fem år, så er den ikke oppbrukt. Det går an å leve i drømmen også. Nyte den.