Heishuset har Varingskollens logo «Kjerringa med staven» ved mønet.
Thorberg / NTB Scanpix
Hvem var Kjerringa med staven?
Den 19. og 20. september skulle «Kultur-minnedagene» blitt arrangert, av foreninger, museer «og andre som ønsker å formidle kulturarven». Arrangementet er initiert av Kulturvernforbundet, med 24 organisasjoner som medlemmer – blant dem Rutebilhistorisk Forening og Norske Akevitters venner.
På grunn av koronaepidemien vil årets kulturminnedager bli utvidet til å gjelde hele høsten 2020. Fint! Jeg bidrar herved ved å undersøke noe jeg har lurt på siden jeg var åtte: Hvem var Kjerringa med staven?
Hva er kultur?
«Når jeg hører ordet kultur, griper jeg etter pistolen», sier Thiemann i Hanns Johsts skuespill «Schlageter», fremført i anledning Hitlers fødselsdag i 1933 (Nei, Hermann Göring sa det aldri). Ingen ansvarlige politikere fekter med skytevåpen i dag. Ordet har tvert om en sedativ virkning: det får alle rundt et bord til å nikke så langsomt og megetsigende at de holder på å sovne. Grunnen er at alle vet at kultur er viktig, og ingenting er så søvndyssende som begrepet viktig. Og hva er kultur?
Først har vi det spesifikke kulturbegrepet, slik det brukes i begrepet kulturlivet: Kunstformer i vid betydning: dikt, maleri, treskjæring, korsang og Rockheim. 70-tallet ga oss dessuten det utvidede kulturbegrepet, som også rommer idrett. Dette kulturbegrepet ble til i opplysningstiden og er knyttet til dannelse: å være ukultivert er ikke bra. Kultur i generell forstand står for avtrykket av atferdsmønstre: forestillinger, klær, spisevaner, språk. Slik snakker vi om samisk kultur, europeisk kultur eller ungdomskultur. Dette har røtter i tysk romantikk, der man på 1800-tallet snakket om Volksgeist, ut fra tanken at et folk har en sjel knyttet til nasjonen. Nå kan «Norsk kultur» defineres som et sett verdier som er felles for nordmenn. Men betegnelsen nasjonal identitet lukter Volksgeist.
For et par år siden sendte daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland en julehilsen til det norske folk som begynte slik: «Vær stolt av det norske! Kvikklunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen...». Det burde alltid stå i store bokstaver på de skiftende kulturministres kontor: «Kulturverdier og ost er to forskjellige ting».
En dal med verdensmestre
Men hvem var Kjerringa med staven? Vi går til kildene. Første vers av sangen slik den har vært brukt i over 100 år:
Kjerringa med staven høgt oppi Hakadalen
Åtte potter rømme, fire merker smør
Såleis kinna Kari, Ola hadde før
Kjerringa med staven
Hakadal er et sogn i Nittedal kommune, så nært Oslo at de fleste som bruker Nordmarka trolig har vært der enten de vet det eller ikke. Og jeg som hadde ventet å finne Kjerringa i Telemark eller Sameland. Ikke for det, Nittedal er rikt på kulturminner: pilespisser fra Viking-tiden og en middelalderkirke, men også kultur i Hellelandsk forstand. Herfra kommer verdensmestrene Bente Skari og Odd Martinsen – for ikke å snakke om maleren Harald Sohlberg og alle fire søstrene Bjørklund. Dessuten bodde Alf Prøysen her. Men vi skal til det tilsynelatende uinteressante Kongsvangsskog. Jørn Simen Øverli skriver i Markaviser:
Sagnet sier at Kjerringa med staven bodde på gården Kongsvangskog sør for Harestuvannet, sammen med kjæresten sin Ola. På «Kjerringas» tid var dette en seter, og bakgrunnen for visa skal være at de som hadde kuer på setra klaget over at de fikk for lite smør i forhold til melkemengden de mente kyrne deres ga.
Ok. Kjerringa på Kongsvangseter kjernet smør av åtte potter rømme, altså 7,72 liter. Fire merker smør tilsvarer nesten nøyaktig ett kilo. På melk.no finner jeg at det av 1 liter seterrømme blir 250 gram smør, Kjerringa burde altså fått 1,93 kilo smør. Her mangler rett og slett 930 gram smør! Kan det virkelig ha seg slik at Norges mest kjente folkesang egentlig handler om 930 gram smør? Vel, hun kan ha drevet systematisk underslag og svartebørshandel, en virkelig mørk kulturarv i tilfelle. Underslag er riktig nok også en del av norsk historie, men er det noe vi ville synge om og forme danseleik rundt?
«Ola hadde før». Ola hadde altså kjernet smør tidligere. Men en mann som budeie skurrer i norsk folklore. Kan det bety at den dagen Kjerringa var syk, så måtte han overta, og at han da fikk idéen til jukset?
Vi må gå bortenfor og bak sagnet fra Hakadal. Fra første nedtegnede tekst på midten av 1800-tallet står det i original:
Kjerringa med staven
kjinna borti dalen
Åtte potter rømme fire merker smør
Kari ska a hete no
som ho ha gjort før
Kjerringa med staven
Ikke noe «Ola hadde før» her. Derimot en påpekning av at Kjerringa ikke trenger å skifte navn. Tilgivelse i kodet form? Eller har hun ikke tusket i det hele tatt, og hvorfor er ikke Hakadal nevnt?
Far og datter, begge verdensmestre i langrenn, kommer fra Nittedal – «Kjerringa med staven-land»: Odd Martinsen og Bente Skari (tidl. Martinsen). feirer her et av Skaris VM-gull. Foto: Erik Johansen / NTB Scanpix
Trykket i Paris
Enda verre: Melodien ble først trykket i Paris i 1780, med navnet «Bondedans fra Bergens stift i Norge». Og i Sunnfjord synger de «høgt oppi Haukedalen» og hevder altså at Kjerringa er fra Førde! Historien fra Kongsvangsskogen mister stadig sannhetsgehalt.
Sangen kom seg tidlig inn i Nordahl Rolfsens lesebok, og derfra er den blitt videreutviklet. Ett vers til har klamret seg fast i hukommelsen vår: Hun hopper over bekken men detter og blir blaut, går hjem og får graut. En vers om et ubehagelig uhell og omsorgen etterpå, ingenting om smørsnusk. Det er flere varianter og vers. Et mindre kjent et fra etterkrigstiden:
Kjerringa på kino
turte ikke si no’
foran satt ’n Ole Petter elefant,
kjerringa fikk ikke sett’n Cary Grant.
Kjerringa på kino
turte ikke si no’
Melodien har gått inn i de eldste slåttene, og trolig er sangen mye eldre enn hardingfelas inntog i 1650. Lenger kommer vi ikke. Kjerringa med staven oppløser seg i fortidens tåke.
Men hun har flyttet inn i oss, og der forblir hun, og dessuten satt avtrykk fra navn på folkedanslag til Johan Svendsens fjerde norske rapsodi for stort orkester. Alf Prøysen tok henne uten pietet inn i «Teskjekjerringa og Kvitebjørn Kong Valemon», der hun er tatt av trollet og må frigjøres. Samme Prøysen har brukt henne i et dikt:
Det var en gong en måne
som var så god å ha
Hæin lo med tjukke kjækar
og var så bli og gla
Hæin kom fra Varingskollen
og lyste så det skein
for Kjerringa med staven
hadde pusse’n blank og rein
Han løftet henne opp til den mytiske sfære! Og trolig er det her hun hører hjemme. Vi bare ser det ikke, for trollet som har tatt henne, snakker og snakker om kultur, uten å ane hva det er. Og har det ikke sovnet, ja så snakker det enda.