Glass-skoene i verket «Jeg er ikke noe tess til å gå» ble først stilt ut i Pilegrimsmuseet i Santiago de Compostela i Spania. De har også vært utstilt i Nidarosdomen (bildet). Skoene, i ny installasjon, kan nå sees i Gulset kirke i Skien.
Jiri Havran
Glass-skoene, kunstveien og bispekåpen med «homofargene»
Glass-skoene i Pilegrimsmuseet i Santiago de Compostela i Spania
Som første norske kunstner ble Svalastog i 2006 invitert til å stille ut i museet like ved den berømte katedralen, som er målet for den mye brukte pilegrimsleden i området.
Les også: Borgny Svalastog er klar for Nasjonalmuseet med «Draumkvedet» i ny drakt
I en hage ved museet plasserte hun tusen glass-sko. 500 par sko vendt i retning Nidaros. Skoene var laget i Gjøvik, skrev Oppland Arbeiderblad. «Jeg er ikke noe tess til å gå», var Svalastogs tittel på installasjonen. Skoene var laget ut fra avstøpninger av føttene hennes. Skoene, i ny installasjon, befinner seg nå på alterveggen i Gulset kirke i Skien; en kirke der Svalastog også står bak utsmykkingen.
Biskop Stein Reinertsen i Kristiansand domkirke i 2013. Bispekåpen er laget av Borgny Svalastog har laget, som – uten at noen visste det – la inn «homofargene» i fôret på kappen. «Fôret er meget diskret, men når biskopen lyser sin velsignelse skal alle få den, også de homofile», uttalte Svalastog senere til avisen Vårt Land. Foto:Tor Erik Schrøder/ NTB
Bispekåpen med «homofargene»
Da Borgny Svalastog sydde bispekåpe til biskopen i Agder og Telemark i 2004, byttet hun ut gullfôret med regnbuestoff. Svalastog uttalte ti år senere til avisen Vårt Land at hun gjorde det for at alle skal være inkludert: «Fôret er meget diskret, men når biskopen lyser sin velsignelse skal alle få den, også de homofile». Komiteen som hadde diskutert godkjent symbolikk og bildebruk på kappens utside – som vanlig praksis er – ikke fôret.
I et intervju i Vårt Land i 2017 er Svalastog klar på at hun ville gjort det samme i dag: «En ting er en politisk holdning, det andre er kirkens velsignelse, som gjelder alle. Da dette skjedde var kirken en statskirke for hele det norske folk og da må en ha tydelige holdninger til verdien av mangfoldet og følge norsk lov der alle er inkludert».
Hun viser til at hun gjorde det i god tradisjon: «På 1200-tallet var det vanlig – ifølge sivilretten – at høyerestående kvinner kunne gi de som trengte vern asyl ved å brette kappen rundt dem, det såkalte kappevernet. I kirkekunsten er vernekappen mest brukt av Maria, symbolikken er at de som trenger vern, kan søke ly under kappen hennes. Jeg ville ikke kommet på å bruke regnbuefarget silke uten å ha denne tradisjonen i ryggen»
Svalastog sier i intervjuet at hun forholder seg til de store grunnfortellingene i vår kultur, de bibelske fortellingene; og dermed det Bibelen sier om inderlighet, barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet. «Vi må ikke rote dette til for hverandre».
«En kunstvei ut av kreften»
Boka «Vår sti» dokumenterer Borgny Svalastogs prosjekt ved Montebellosenteret i tekst og bilder. Det er et prosjekt i krysningspunktet mellom landskapsarkitektur og kunst. Det hører et lysthus til, og langs stien er det er det skrudd fast plater med ordene: Glede, Fred, Overbærenhet, Vennlighet, Godhet, Trofasthet og Tålsomhet. Foto:Kirsti Hovde
Slik beskrev Klassekampen i 2016 landskapskunstprosjektet til Svalastog ved rehabiliteringsinstitusjonen Montebellosenteret i Hedmark. Hun hadde da utfoldet seg i et parkanlegg, og laget lysthus, stier, hvilested og møtepunkter; hvor tanken er at man kan møte seg selv. Den som skal videre i livet trenger en bro fra egen fortid, inn i fremtiden. Og det betyr å si ja til dagen i dag og den godheten dagen kan gi, mener Svalastog.
Kunstneren forklarte i Klassekampen at kanskje er det slik at en ikke kan føle glede lenger, kanskje kjenner en ikke at en har godhet i seg selv. Da må en prøve å finne disse egenskapene i de nærmeste rundt seg. Og i sansene.
Verket baserer seg på tillit til at nærvær oppnås gjennom sansene. Den bærende ideen er at fysisk sansing er en spore til ny erkjennelse når tanker er lammet av det sjokket kreftsykdom er. Kunstneren har selv vært behandlet for kreft, og hun har vært pårørende.