«Giftig stress» setter spor i hjernen

Mellom fruktbare jorder litt øst for Oslo ligger Østbytunet som ei koselig husklynge rundt en stor gårdsplass med mange lekeapparater. Her hjelper de barn med utfordringer som lokale psykologiske tjenester ikke klarer å håndtere. Resultatene er gode. De har spesialisert seg på en ny modell som kalles NMT.

Det nye behandlingsopplegget bygger på kunnskapen om at hjernen vår bygges, organiseres og prosesserer ting nedenfra og opp. Dette tar tid. Hjernen er ikke ferdig utviklet før vi er omtrent 25 år gamle. Blir man utsatt for utålelige opplevelser i starten, påvirker det resten av hjernens utvikling. Det er som om du vil bygge hus, og ikke får laget skikkelig grunnmur. Da kan du jobbe så flott du vil med snekringen i 2. etasje, men resultatet blir ikke bra likevel. Men det er aldri for sent å arbeide med hjernens grunnmur, og NMT er et verktøy som tar dette på alvor.

Foto

De ulike delene av hjernen har hver sine oppgaver. Hjernestammen er den mest primitive, men uten at den er i balanse, blir det krøll høyere oppe i systemet. Foto: Oscar Jansen / RVTS Sør

Vi treffer to av psykologene ved Østbytunet, som kan forklare hvordan de jobber med dette. Begge har tatt kurs i arbeidet med modellen, som ble utviklet i USA på begynnelsen av 2000-tallet av en gruppe ledet av psykologen Bruce Perry. Entusiasmen har også medført at det er kommet eksperter hit til landet for å holde kurs om dette. Metoden har nå fått utbredelse flere steder i verden. Her i Norge er fortsatt Østbytunet den eneste institusjonen som bygger behandlingen sin på den, men flere er i kjømda.

Psykolog Kaja Næss Johannessen leder Østbytunets enhet for fagutvikling og driver prosjektet «Fra alarm til ro», som sikter mot å redusere alarmreaksjoner og kraftig uro hos barn.

– Kan du forklare hovedprinsippene i modellen?

– Utgangspunktet for det hele, og grunnen til at det heter den nevrosekvensielle modellen, er at den tar utgangspunkt i hvordan hjernen vår bygges, organiseres og prosesserer ting nedenfra og opp. Når vi fødes er den nederste delen av hjernen, hjernestammen, ganske på plass. Så utvikler resten av hjernen seg ut fra strukturene i hjernestammen: det limbiske system, og øverst, cortex. Det er strukturer i cortex som hjelper oss med impulskontroll og å forstå konsekvensen av egne handlinger. Dette er litt av forklaringen på at folk gjerne gjør dummere ting i begynnelsen av 20-åra enn når de nærmer seg 30. De har rett og slett ikke så mye overstyringsmekanismer på plass ennå – de er mer styrt av impulser.

Grovt sett har de ulike delene av hjernen hver sine funksjoner. Hjernestammens funksjoner handler i stor grad om å overvåke våre vitale funksjoner, som puls, pust, behov for mat, søvn, tørst, temperaturregulering og blodtrykk.

Hjernestammen er en primitiv del av hjernen. Det foregår ikke refleksjon eller avansert tenkning der. Strukturer i hjernestammen er også knyttet til stressresponssystemet vårt: Det er disse som forteller oss når vi er i fare eller ulage på en eller annen måte. Hvis vi har fått for lite mat, er blitt overveldet av sansestimuli eller opplever fare, er det strukturer i hjernestammen som aktiveres.

Fordi disse strukturene har som funksjon å holde oss i live, blir de høyt prioritert av kroppen. Og de vil alltid søke å bidra til balanse. Er du tørst for eksempel, vil hjernen sende signal om det, så du inspireres til å gå og hente et glass vann og drikke det. Eller den vil gi deg kraftige trøtthetsfølelse hvis du har fått for lite søvn, eller sørge for at du fryser hvis du blir kald. Dette sikrer overlevelsen din. Fordi overlevelse er så viktig, prioriteres disse strukturene framfor de mer komplekse, som ligger i det limbiske system og cortex, der vi finner konsentrasjonsevne, evne til impulskontroll, evne til å forutse konsekvenser av handlingene sine, sosial interaksjon, mentaliseringsevne. Det må vente.

Hvordan hjernens strukturer og nettverk dannes, er basert på de erfaringene vi gjør oss.

–  Hvis det er fare på ferde, så blir det samling i bånn?!

– Rett og slett. Og dette er noe som gjelder oss alle. Alle har kjent at det er vanskeligere å konsentrere seg i et rom med dårlig luft eller hvis det er altfor varmt. Eller i småbarnsfasen av livet når du ikke får nok søvn. Dette er sånn biologien vår er. Og dette leder oss til det andre poenget med denne modellen: Hjernen er bruksavhengig. Med det mener man at hvordan hjernens strukturer og nettverk dannes, er basert på de erfaringene vi gjør oss. Dette er blitt påvist når man har scannet barns hjerner, forklarer Johannessen.

– Da kan man tydelig se at hjernen til alvorlig traumatiserte barn ser annerledes ut, rett og slett er bygd annerledes, enn hjernen til barn som er vokst opp i trygge omgivelser. Nettverk nede i hjernestammen er tettere hos de traumatiserte barna. Det er knyttet til at barna stadig har måttet scanne omgivelsene for fare og utrygghet. Dette skjer på bekostning av nettverk i frontal cortex som er knyttet til dette med å klare å regulere seg. Barn som har et sensitivisert stressresponssystem vil oftere være i situasjoner der stressresponssystemet i hjernen deres er aktivert i kraftig grad, og hvor de dermed får mindre tilgang på cortex. Stressresponssystemet er koblet til alle deler av hjernen. Det vil påvirke følelsene dine, tankene, evnen til impulskontroll, funksjonell IQ, sosial kapasitet – i det hele tatt.

– Er denne oppbygningen kjent og akseptert fra tidligere?

– Ja, sier Ann-Karin Bakken, psykologspesialist ved Østbytunet.

– Teoriene er bygget på kjent kunnskap, dratt ut fra ulike fagfelt, men de er satt sammen på en annen måte for å kunne bruke det i behandling.

Behandlingen på Østbytunet rommer ikke hjernescanning i bokstavelig forstand, men observasjoner av barna i utallige situasjoner og annen kartlegging som legges inn i et NMT-kartleggingsverktøy, slik at de får et såkalt «hjernkart» for hvert enkelt barn.

Behandlingen etter NMT-modellen tar utgangspunkt i hvordan barnet har opplevd hendelser i livet sitt. Dette åpner for at også barn som ikke har vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep eller livstruende hendelser, kan utvikle atferdsvansker – sosiale og emosjonelle vansker på grunn av belastninger i livene deres. «Giftig stress» er et begrep som beskriver slike situasjoner. Begrepet er foreslått av forskere ved Harvard-universitet. Det beskriver situasjoner der barn opplever store påkjenninger som de ikke får hjelp til å takle. Kaja Næss Johannessen forklarer:

– Grovt sett skiller man mellom hvorvidt barnet opplever stress i livet som er forutsigbart, tålelig, om barnet har voksenpersoner rundt seg som kan hjelpe til med å regulere ubehaget eller den utryggheten som oppstår, og om det er kortvarig eller ikke. Hvis barnet opplever kortvarig stress, men det finnes noen der til å hjelpe dem til å håndtere det så det går over slik at de får en pause før neste runde med ubehag, bygger barnet en toleranse for senere påkjenninger. Det finnes forskning som viser at barn som har opplevd passe doser med stress, klarer seg bedre enn barn som har vært fullstendig overbeskyttet. Forskning i USA har vist at når barn opplever skoleskyting, er det store forskjeller i hvordan barna takler det. De som har hatt anledning til å utvikle toleranse for stress, får mindre ettervirkning av den potensielt traumatiserende hendelsen enn barn som enten har vokst opp med altfor store doser med stress og liten støtte eller barn med helikopterforeldre som har overbeskyttet barna. Begge grupper er sårbare dersom det skjer noe alvorlig i livet deres, forteller hun.

De barna som sliter med å regulere sinnet sitt, eller med å konsentrere seg, eller knytte seg til andre mennesker, har ofte opplevd overveldende, langvarig stress uten at det har vært trygge voksne der til å hjelpe dem med å regulere det, forklarer psykologen.

Da kan det skje en sensitiviseringsprosess. Det innebærer at stressresponssystemet i hjernestammen i stedet for å tåle mer og mer stress, blir mer og mer sensitiv for stress og påkjenninger og dermed tåler mindre. Disse barnas hjerner lærer seg at det er lurt å være på vakt. De kan ikke vite når neste fare dukker opp, og de må kjapt komme opp i en mobiliseringstilstand for å håndtere faren.

Foto

Foto: Marianne Lystrup

Foto

Østbytunet ligger landlig til rundt en gårdsplass med mange lekeapparater.

Enkelte barn som behandles ved Østbytunet har det slik. For dem kan det være en stor utfordring bare det å gå fra skolebygningen over tunet til avdelingen. Derfor følges de alltid av en voksen. Det gjelder å utnytte alle muligheter til å hjelpe barnet til å bygge ny trygghet.

Barna som kommer til Østbytunet søkes inn dit etter behandling hos BUP (Barne- og Ungdomspsykiatrisk Poliklinikk. Jeg spør psykolog Ann-Karin Bakken om hvordan de går frem for å finne hvor roten til barnets problemer sitter.

– De som kommer hit har hatt et behandlingsopplegg poliklinisk som ikke har ført fram for å endre barnets vansker. Når de kommer hit, skal de i utgangspunktet være ferdig utredet og diagnostisert. De kommer med en bestilling: Disse tingene vil vi at dere hjelper oss med når det gjelder dette barnet. Men når de kommer til oss, vil vi bli kjent med barnet på dets egne premisser, i disse omgivelsene som er annerledes enn de omgivelsene det kommer fra.

Hun forteller at de gjerne bruker det første halve året til å bli kjent med barnet.

– Vi leter etter mønstre og prøver å kartlegge hva som gjør barnet roligere og hva som kanskje eskalerer situasjonen. Med enkelte gjør vi også en kartlegging av fortiden sammen med foreldrene. Hva har dette barnet opplevd av negative hendelser gjennom livet som kan ha vekket  [[soft hyphen]] barnets stressresponssystem og hvilke relasjonserfaringer har det med seg. Denne bli-kjent-fasen tar omtrent et halvt år. De første ukene kaller vi honeymoon, fordi den første tiden ofte er ganske rolig. Østbytunet er da et nytt miljø for barna, de voksne er annerledes, de er vennlige, men har ikke rukket å bli relasjonelt nære for barna ennå. De vekker ikke det som barna eventuelt frykter av ubehag i nære relasjoner. Men etter hvert som miljøterapeutene og lærerne blir bedre kjent med barna, og det utvikles en nærere relasjon, så kan det vekke ubehag hos barna fordi noen av dem har erfaringer med at mennesker de har stått nær, har skadet dem, forteller Ann-Karin Bakken.

Barna har ofte opplevd ­overveldende, langvarig stress uten at det har vært trygge voksne der til å hjelpe dem med å regulere det.

– Vekker dere dette ubehaget med hensikt?

– Bare det at man blir bedre kjent, vil føre til det. Hvis barnet har negative relasjonserfaringer, vil det at du treffer en voksen jevnlig og kommer tettere på, være vanskelig for barnet, forklarer Kaja Næss Johannessen.

– Mange av barna som kommer hit har mange negative erfaringer. Å komme nær noen har tidligere ført til ukvemsord, avvisning eller til og med reelt farlige situasjoner. Det gjør at deres hjerner forbinder nærhet med fare.

Psykologen henter et ark med skjematisk framstilling av to hjerner. Den ene viser hvordan hjernen ser ut på et barn som har hatt normal utvikling, den andre viser hvordan hjernen til et barn som har fått sin utvikling forstyrret av traumatiske opplevelser, kan se ut. Røde og gule felt indikerer at hjernen er underutviklet der, og at barnet har problemer på ett eller flere områder. Barna kartlegges, slik at personalet kan se hvordan de best kan legge opp behandlingen. Dette er noe av det som er nytt med denne modellen.

– Vi har vært gjennom veldig mye, men dette var annerledes enn alt vi hadde vært innom før –både BUP, PP-tjeneste og barnevern. Østbytunet var fantastisk for datteren vår!

Isabelle Erlandsen sitter hjemme i stua si og kan ikke nok få fullrost opplegget fjortenåringen deres har vært med på. Snart kommer Eira selv hjem fra skolen, en helt vanlig ungdomsskole der hun nå har funnet sin plass og fungerer godt, etter å ha gått to år på Østbytunet.

Foto

Mor Isabelle blar i den tykke permen med utredningspapirer som hopet seg opp i løpet av årene med ulike behandlingstilbud til Eira. Foto: Marianne Lystrup

Eiras vanskeligheter begynte i andre klasse, i forbindelse med at familien flyttet. Hun mislikte sterkt å reise fra vennene sine, og det viste seg vanskelig å bli integrert i det sammensveisede miljøet på den nye skolen. Foreldrene hennes prøvde å legge til rette ved å invitere alle foreldrene hjem til seg, men uten hell. Det utviklet seg etter hvert til alvorlig mobbing, og Eira svarte med kraftige motreaksjoner.

– Hvordan havnet hun på Østbytunet?

– Jeg søkte på nettet etter alt som fantes av spesialskoler og alternative skoler, for jeg tenkte at dette går ikke lenger. Eira kom gråtende hjem midt i skoletiden nesten hver dag. Det var fælt. Ingenting av det vi forsøkte hjalp. Da jeg fant Østbytunet på nettet, tok jeg det opp i et tverrfaglig samarbeidsmøte på skolen og ba om at de måtte søke plass for henne der. Rådgiveren fra kommunen mente at det ikke ville være hensiktsmessig, at det ville være stigmatiserende for Eira, men vi sto på vårt. Og til slutt søkte BUP om plass for henne, forteller Isabelle.

Det går i inngangsdøra, Eira roper hallo og kommer opp i stua til oss. En nydelig tenåring med langt hår setter seg i skredderstilling på det brede armlenet på en stol, klar til å gi sin versjon av historien.

– Hva tenkte du da du fikk vite at du skulle begynne på dette rare stedet som du ikke hadde hørt om før?

– Jeg var ganske fornøyd. For jeg hadde det ikke bra på den gamle skolen min, og mamma og pappa jobbet veldig hardt med å prøve å finne en ny skole til meg. Da jeg kom på besøk til Østbytunet, ble jeg tatt imot på en veldig hyggelig måte. Jeg gledet meg til å starte og var lettet over å kunne slippe unna gamleskolen, sier hun.

Likevel ble det første halve året på Østbytunet vanskelig for henne. Det var mye nytt å venne seg til. At opplegget innebar overnatting to netter i uka var ikke noe problem, for det å overnatte borte hadde hun alltid likt, men det ble en del regler og ordninger å forholde seg til.

Men én ting er mor og datter skjønt enige om: Det var helt nydelig å kunne legge bak seg alle de gamle hendelsene og nederlagene som hadde vært endevendt på forskjellig vis i de tidligere behandlingssituasjonene.

På Østbytunet la de bort hele mappa og startet på bånn. Mor og far måtte fylle ut detaljerte skjemaer og gå gjennom lange dybdeintervjuer sammen og hver for seg om alt mulig som hadde hendt med Eira siden hun ble født, og samtidig begynte terapeutene på Østbytunet sine observasjoner av jenta for å finne ut hvem hun var og hva hun trengte.

Hva har dette barnet opplevd av negative hendelser gjennom livet som kan ha vekket barnets stressresponssystem?

Denne framoverlente holdningen var befriende for Eira, som endelig følte at hun fikk den nye starten som hun lengtet etter.

Barna som blir henvist til Østbytunet har gjerne blitt forsøkt hjulpet på flere andre måter først uten godt nok resultat. Dermed ligner barnas hjerneprofiler nokså mye på hverandre, forklarer psykologene ved Østbytunet. Det finnes naturligvis individuelle forskjeller, men i hovedsak strever disse barna mye med stressresponssystemet sitt. Og de har gjerne problemer med å regulere seg selv.

I tillegg er mange andre funksjoner også påvirket, nettopp på grunn av det psykologene har forklart; stressresponssystemet er forbundet med resten av hjernen. Det er nærmest for en premissleverandør å regne. Og når disse barna strever i sosialt samspill, sliter med å forstå forskjellen på riktig og galt, strever med matte eller lesing og kanskje har tilbakevendende negative tanker, nytter det ikke å tilby ekstratimer i matte, massiv sosial trening eller samtaleterapi. Man må gå dypere til verks, ifølge NMT-metoden.

Næss Johannessen viser på hjernekartet:

– Hvis vi tilbyr alle gode tiltak her oppe, risikerer vi å ikke få gjort noe med kjernen, med selve grunnen til at barnet strever. For det første vil vi da jobbe i motvind, siden stressresponssystemet driver og spenner bein for barnet hele tiden. Og for det andre vil vi ikke nå fram når vi forsøker å jobbe med strukturer som barnet ikke har tilgjengelig fordi det fortsatt er dysregulert. Og så får vi heller ikke gjort noe med kjernen, sier hun.

I stedet setter de altså alle kluter til for å nå fram til den mest primitive delen av hjernen og hjelpe barnet til å bygge sin egen reguleringskapasitet – finne måter å håndtere uro, ubehag og redsel på. Det gjør de ved å skape trygge situasjoner og ved å hele tiden ha det enkelte barnets behov i fokus.

De jobber intenst med å skape en hverdag for barnet der det er mest mulig regulert. Prøver å finne ut hva det reagerer på og hva som uroer barnet. Deretter jobber de med å skape en hverdag for barnet der barnet opplever det terapeutene kaller «passe doser med stress». Dette gjøres for å hjelpe barnet til å de-sensitivisere stressresponssystemet og gjøre det mer robust. Og når de etter hvert ser at barnet begynner å få tilgang til reguleringskapasiteten sin, kan de begynne å ta tak i andre utfordringer, det være seg sosialt samspill, samtaleterapi eller sånt som handler om fag og læring.

Foto

Eira har fått god hjelp på Østbytunet. Smykket var en premie da hun hadde klart alle de ti kravene de hadde til beboerne på Hus 2. Foto: Marianne Lystrup

Det unike med NMT-modellen er dette fokuset på hjernestammens kapasitet til å håndtere stress. Å komme til der for å kunne reparere gamle skader, er ikke lett, men sakte men sikkert går det, forklarer fagfolkene ved Østbytunet. De forteller at det er mange måter å nå fram til disse strukturene på. Særlig viktig er stimulering av kropp og sanser, siden sansereseptorene sender signalene sine til hjernen via hjernestammen.

– Dette er faktisk noe de fleste gjør intuitivt når det gjelder spedbarn. Skal man trøste et lite barn, setter man det ikke i tripp-trapp-stolen og sier «Nå skal du høre her. Det var ikke farlig, du er bare litt trøtt, vet du. Om en halvtimes tid får du sove og da kommer alt til å bli bra». Nei, man tar barnet i armene og vugger det, kanskje synger for det. «Vi bader dem i sansemotoriske stimuli» sier Næss Johannessen.

Men etter hvert som barnet vokser opp, får en større kropp og lærer å snakke, har vi en tendens til å møte dem med ord.

– De fleste har en overdreven tro på hvordan praten vår skal rydde opp i det meste, men mange av disse barna trenger det sansemotoriske badet for å roe stressresponssystemet sitt som spedbarna gjør. Det holder ikke med den praten. Praten kan til og med være med på å eskalere og dysregulere dem ytterligere. Men vi må finne måter å regulere dem sansemotorisk på som er respektfulle i forhold til alderen. Vi kan ikke ta dem i armene og bysse dem hvis de er blitt ti år. Da må vi finne andre måter å jobbe på, forklarer Johannessen.

En erfaring de har gjort seg, er at gyngestoler og husker kan ha gunstig effekt. Ann-Karin Bakken skryter av miljøterapeutene på Østbytunet, som hun mener er veldig fantasifulle i å finne måter å nå inn til dette sansemotoriske senteret på.

– Hvilken rolle spiller musikk, dans eller billedkunst i behandlingen?

– Vi har et band på skolen, men når det gjelder musikk, skulle jeg ønske at vi fikk til mer. Nå er det mest Spotify det går i. Vi prøver oss fram med at barna kan høre på musikk hvis de skal jobbe for seg selv, eller i lunsjen. Enkelte av miljøterapeutene synger for barna på sengekanten, men vi utøver ikke så mye musikk med barna, sier Ann-Karin Bakken.

– Vi skulle veldig gjerne hatt en musikkterapeut, men da trengs det noen flere midler, innskyter Kaja Næss Johannessen, som ble imponert over hva slike terapeuter fikk til på en av de institusjonene de besøkte i Amerika. Hun håper de får midler til noe lignende på sikt.

Hjemme i stua hos Isabelle og Eira spør jeg Eira om det var noe som hun syntes ikke fungerte så bra da hun kom til Østbytunet.

– Hvis du er en fare for deg selv eller andre, blir du holdt fast. Det likte jeg ikke. Jeg skjønner hvorfor de gjorde det, og jeg er ikke sur på dem, men jeg har det sånn at hvis jeg blir holdt fast, får jeg panikk av en eller annen grunn, så jeg misliker det sterkt. Ingen barn likte det, men de gjorde det mot alle av og til. De kan jo ikke la oss løpe til kjøkkenet og ta skarpe ting og vifte med dem. Så hvis vi begynner å bli rastløse og kaster ting rundt oss, holder de oss og venter til vi er rolige. Jeg har full forståelse for at de måtte gjøre det.

Eira kom gråtende hjem midt i skoletiden nesten hver dag.

– Ble det mindre holding etter hvert?

– Ja og de gjorde det ikke hvis ikke man var en fare for seg selv eller andre. De var flinke til å finne på ting for å unngå at det ble nødvendig. Hvis du likte å gå i gymsalen, kunne du gå dit, eller hvis du var glad i å spille på Playstation, kunne du det. Eller dra ut på biltur til Lillestrøm for å kjøpe nudler.

– Det høres bortskjemt ut!

– Ja vi var veldig bortskjemte, smiler Eira fornøyd og forteller at barna var innforstått med at de hadde hver sine avtaler, med utgangspunkt i hvert enkelt barns utfordringer og behov.

Eira har nå begynt på en helt vanlig ungdomsskole.

– Hvordan har du det nå, på ungdomsskolen?

– Det første halvåret var vanskelig. Det var uvant å ikke ha noen voksne å snakke med hver dag, men jeg har jo klart det. Jeg holder tak i skolearbeidet og har et sosialt liv. Faktisk er jeg en av de få som har klart å gå rett ut i en vanlig ungdomsskole etter behandlingen og det er jeg stolt av, sier Eira.

Moren er også stolt av henne, og at hun til tross for mye tapt undervisning i løpet av alle årene med problemer, har klart å hente seg fint inn og nå kommer hjem med femmere og firere i bøtter og spann. Det var viktig for Eira å kunne begynne på en skole der hun ikke kjente noen fra før, slik at de gamle mobbebåndene kunne brytes.

De fleste har en overdreven tro på hvordan praten skal vår skal rydde opp i det meste.

Det er tydelig at Østbytunet har en viktig plass i hjertet hennes. Hun snakker varmt om alle de voksne hun ble kjent med der, og gode minner om turer, samtaler og mulighet til kreativ utfoldelse fra de to årene. Rundt halsen hennes henger et blankt smykke med en spesiell historie.

– Folk spør om det er en fugl, en T, eller en engel. Det er en X, som er romertallet for 10. Jeg fikk det som premie da jeg hadde klart alle de ti oppgavene som var en del av opplegget. Det er spesiallaget, noe som betyr at hvor som helst i verden, hvis du ser noen med et slikt smykke, vet du at de har bodd på Hus 2 på Østbytunet og har klart å nå trinn ti, sier Eira.

– Jeg bruker det hver dag og tenker på de fantastiske folkene på Østbytunet. Det er et godt sted.

Foto

Mamma Isabelle er stolt over hva datteren Eira nå får til på ungdomsskolen, til tross for at hun mistet mye undervisning i de årene hun hadde problemer. Foto: Marianne Lystrup

Ved Østbytunet har de holdt på med NMT-metoden siden 2015.

– Har det vært suksess fra a til å?

– Mange av barna vi har her, står i veldig komplekse situasjoner og noen ganger er det ting som er helt utenfor vår kontroll, medgir Kaja Næss Johannessen.

– Det hender at vi har jobbet en stund, og underveis avdekker at barnet lever under vilkår som virkelig ikke er sånn som det burde være. For eksempel hvis vi jobber beinhardt med å desensitivisere stressresponssystemet deres, og så viser det seg at stefar jevnlig er full og skaper masse utrygghet i hjemmet. Da lever barnet i en situasjon der det er hensiktsmessig å være på vakt. Så nei, jeg tror aldri vi vil komme til en hundre prosent suksessrate.

Ann-Karin Bakken viser på sin side til at de fleste av de barna som er der opplever en positiv effekt av måten behandlingen er lagt opp på.

Foto

Den rosa koppen er en avskjedsgave fra Østbytunet. Selv om hun ikke liker rosa, elsker Eira den koppen. Foto: Marianne Lystrup

– En indikasjon på dette er at antallet tvangsvedtak – altså at vi er nødt til å holde barnet fast – har gått kraftig ned etter at vi begynte med NMT. Fra 56 ganger per år i 2014, til 11 ganger i 2018, altså en 80 prosents reduksjon. Dette samsvarer med erfaringene fra USA og Australia, der institusjoner og skoler som har implementert denne modellen har det samme fallet i tvangsvedtak. Hvorfor vi har opplevd denne nedgangen, tror jeg handler om flere ting – blant annet at vi har fått en annen forståelse for uttrykket til barna og hva de trenger i de ulike situasjonene. Vi kan forebygge at det eskalerer i større grad enn før. Og dessuten har vi fått en større verktøykasse for hvordan vi kan hjelpe dem i de situasjonene som tidligere førte til tvangsbruk, sier Bakken.

En annen effekt av behandlingen kan utledes av Østbytunets budsjett for å reparere knuste vinduer. Det er så kraftig redusert at den lokale glassmesteren ringte og lurte på om stedet var nedlagt. Psykologene forteller at institusjonen nå er i gang med et arbeid for å analysere data fra kartleggingsskjemaer brukt de siste 10 årene. Det vil gi ytterligere svar på hvilken nytte behandlingen har hatt før og nå, og hvordan de skal utvikle dette videre.

Begge psykologene er oppglødd over de nye mulighetene NMT-modellen gir. Og selv om de nå er kommet langt, innser de at det fortsatt er nye lag å jobbe seg innover i.

– Jeg husker at det var ett tidspunkt da jeg tenkte: Nå har jeg skjønt det! Men så fortsatte vi å jobbe med kunnskapen og stadig kom det nye lag til syne. Og nå kjenner jeg en tilfredsstillelse og glede ved at det ikke tar slutt. Det er spennende at det er så mye å hente her, sier Kaja Næss Johannessen.