Fortellinger i pestens tid
«Vi var kommet til året 1348 etter Kristi Fødsel, da pesten brøt ut i den vakre byen Firenze, den skjønneste av alle byer i Italia. Av dem pesten angrep unnslapp få eller ingen. (...) Forgjeves nektet man alle syke å komme inn i Firenze, og like lite hjalp det med de forskjellige midlene for å bevare helsen. Forgjeves sendte man bønner til Gud, og forgjeves gikk man i prosesjoner. (...) Mange samlet seg i lukkede selskaper som levde atskilt fra hverandre. Noen holdt seg ikke innestengt, men gikk heller ut og inn og bar blomster og duftende urter i hendene.»
Dette er Giovanni Boccaccios ord. Han levde da Svartedauden kom til byen og tok livet av 70.000 mennesker – to tredjedeler av befolkningen.
35 år tidligere ble han født i Certaldo, en søvnig by sørvest for Firenze. Faren satte ham i handelslære i Napoli i «seks bortkastede år». Men da han vendte tilbake for å bistå faren, som nå var bankerott, hadde han forlengst kastet seg over det som var hans livs anliggende: poesien og litteraturen, og gitt ut bøker.
Italienske dikter-pionerer
Boccaccio levde samtidig med Petrarca og (i noen få år) Dante. Det er blitt sagt at Dante, som oppsiktsvekkende nok ikke skrev på latin men på folkespråket, grunnla det italienske poesispråket, Boccaccio prosaen. Disse to, i tillegg til Petrarca, kjent for sine formfullendte kjærlighetsdikt, var forløpere for all senere diktning på italiensk.
Noe annet de tre hadde felles var en ekstatisk og hengiven dyrking av kvinnen og kjærligheten. Hver for seg, hevdet de, hadde de i sin ungdom opplevd en besettende forelskelse i en kvinne de aldri fikk, og dette fikk avgjørende følger for liv og diktning. Om møtet med Beatrice skriver Dante: «I det øyeblikket begynte livets ånd, som bor i mitt hjertes mest hemmelige kammer, å skjelve med slik voldsomhet at det kjentes fryktelig til de minste pulseringer, og sa dirrende disse ordene: Sannelig, en Gud sterkere enn jeg skal herske over meg. Dette er ditt lys. Virkelig, fra det øyeblikket hersket Kjærligheten over min sjel.»
Florio + Biancafiore
Petrarca så sin Laura i en kirke i Avignon og rettet senere all sin hengivne diktning til henne. Boccaccios "Fiammetta" har samme virkningsfulle dimensjon. Forfatteren forteller, at under messen i San Lorenzokirken i Napoli påskeaften 30. mars 1336 blir han betatt av en kvinne som viser seg å være Maria, uekte datter av Robert, konge av Napoli og Jerusalem.
Hun ber ham skrive den gamle historien om Florio og Biancafiore, en fortelling om to barn som elsker hverandre høyt men må skilles på grunn av den sosiale forskjellen. Biancafiore blir sendt bort og solgt til emiren i Babylon, der hun stenges inne i et jomfrutårn. Florio kommer seg opp i tårnet gjemt i en rosenkurv, og Emiren bøyer seg for de unges rene kjærlighet og slipper henne fri. Boccaccio gjør som Maria foreslår, gjenforteller denne historien, og dikter inn nye episoder med Florio i Napoli.
Blåsvart pest
Hans hovedverk er "Dekameronen", de ti dagene. Innledningen, sitert ovenfor, skildrer pestens gru. Skildringen er neppe overdrevet. Pesten, som trolig oppsto i Sentral-Asia, nådde Sicilia via handelsskip fra Svartehavet en oktoberdag i 1347. Sicilianerne oppdaget at det ved rorene satt døde og døende menn med store flekker og blåsvarte byller. Sykdomsforløpet var kort, pesten smittsom og brutal, og de som flyktet fra den, spredde den. I løpet av et par år blir Europa et dødens kontinent. «De stuet likene sammen, som varer i et handelsskip».
Rammefortellingen i Dekameronen går ut på at syv unge damer og tre unge menn møtes i en kirke, og enes om å flykte fra pestbyen til et landsted der fuglene synger. De fordriver tiden med å fortelle hver sin historie i ti dager i strekk. Slik kommer de til et palass med underfulle hager og brønner med iskaldt vann, og en vinkjeller som «kunne passe bedre for vinkjennere enn for sømmelige og høvelige kvinner». Så begynner de å fortelle.
Hver dag, sin historie
Det er ett tema for hver dag. Fjerde dag handler om ulykke i kjærlighet. Girolamo er blitt narret til å dra til Paris. Da han kommer hjem, finner han sin elskede Salvestra bortgiftet. Han sniker seg inn til henne og legger seg hos henne i ektesengen. «Uten å si et ord foldet han derpå hendene, holdt pusten og døde».
En annen fortelling handler om en lurendreier i Venezia, «et tilfluktssted for all slags pakk» (Firenze og Venezia var kranglevorne arvefiender). Han blir fransiscanermunk og får en fornem dame i skriftestolen, hun mener at hennes egen skjønnhet er paradisisk. Han innbiller henne at engelen Gabriel er forelsket i henne og vil besøke henne i hans skikkelse, «men min sjel vil være i Paradis så lenge Engelen er hos Eder». Damen, som også omtales som «fru Kyllinghjerne», føler seg beæret.
Skjemt, lidelse og kjærlighet
Fortellingene spenner fra narrerier og lette skjemt til beretninger om lidelse og tålmodighet i dypeste alvor. Historiene er gjerne hentet fra muntlige tradisjoner og annen litteratur, original brydde ikke Boccaccio seg et døyt om å være. Men som Shakespeare gir han dilemmaene aktualitet og karakterene en ny dimensjon, de er mennesker av kjøtt og blod.
I Dekameronen finner vi 1300-tallets nonner, kremmere, tiggere, bønder, fiskere, hverdagshelter, adelsmenn og skurker – i brytning til en tid med håp om kjærlighet og liv, i motsetning til høymiddelalderens autoritetsdyrkelse og en kirke med stadig mer verdslig makt. Her er unge kvinner i kamp mot stivbente, udugelige ektemenn, forelsket ungdom i strid med uforstandige foreldre, undertrykte som står mot mektigere eller urimelige sosiale konvensjoner. Et festskrift til kjærligheten, og ikke minst til kvinnene, og som han antyder i forordet, særlig de som må gjemme sitt begjær og gjøre sin plikt. Han håper at deres sorg og tungsinn må bli jaget på flukt.
Forvarsel om en ny tid
Slik er Giovanni Boccaccio en av drivkreftene i å løfte frem en epoke der menneskenes egne følelser og drifter blir oppdaget og tatt hensyn til, og der kjærligheten, ikke slik den burde være, men slik den faktisk er, blir anerkjent og vinner frem.
Dekameronen er et forvarsel om en ny tid som ikke en gang Svartedauden kunne forhindre.
–Pest, plager & pandemi
Svartedauden
En pandemi er et sykdomsutbrudd som rammer svært mange og som sprer seg over store deler av verden, ifølge Folkehelseinstituttet (FHI). En epidemi er noe mindre omfattende. Den mest kjente pandemien er nok Svartedauden, som var en byllepest. Den kom til Europa i 1347, og herjet i Norge vinteren 1349-1350. Folketallet her til lands var cirka 150.000 etterpå, noe som antagelig var en halvering av folketallet. Bildet: Under pestepideminene begynte legene å bruke masker. «Doktor nebb» er tysk kobberstikk fra 1656 med satiriske vers.
Spanskesyken/Franskesyken
Spanskesyken i 1918/19 er den mest alvorlige influensapandemien til nå. Bortimot halvparten av jordas befolkning ble syke, ifølge FHI. Dødstallene var høye. Men Spanskesyken startet ikke i Spania. I 1918 pågikk første verdenskrig. Spania var nøytrale og uten pressesensur. Navnet Spanskesyken oppsto fordi det tidlig ble kunngjort at den spanske kongen Alfons 13, og flere andre, var smittet. I de krigførende landene ble pandemi-informasjon sensurert. I Spania kalte de sykdommen Franskesyken. Man vet ikke hvor sykdommen kom fra, men noen forskere mener at den oppsto i de franske skyttergravene.
Asiasyken og Hong Kong-syken
I 1957 brøt det ut en influensaepidemi i Kina, som spredte seg via Hong Kong til resten av verden. Særlig barn ble syke, men viruset som forårsaket pandemien var langt mindre dødelig enn man hadde sett under Spanskesyken, ifølge FHI. Dette var første gang man hadde en vaksine tilgjengelig under en pandemi, men den kom sent og i et lite antall. Ti år senere, i 1968, oppsto det nok en pandemi med utgangspunkt i det østlige Asia. Den ble døpt Hong Kong-syken. Denne pandemien ble, til sammenligning, relativt mild. Bildet: Under Asiasyken, i Luleå, Sverige.
Covid-19
I skrivende stund er det koronavirussykdommen covid-19 som herjer verden. Utbruddet startet i storbyen Wuhan i Kina i desember 2019, og ble knyttet til et matmarked. Sykdommen medfører alt fra milde symptomer til alvorlig luftveissykdom, og i sjeldne tilfeller død. I Europa ble Italia blant landene som ble hardest rammet, med mange døde. Det første tilfellet av smitte i Norge kom i februar 2020. I mars kom tiltak som stenging av skoler og barnehager, strenge hygienetiltak, oppfordring om å holde fysisk avstand til andre, forbud mot idretts- og kulturarrangementer – og hytteforbud. Flere andre land innførte portforbud. Bildet: Mann med munnbind ved Oslo City.
