Filmskaper Dag Johan Haugerud kom tidligere i år med filmen «Lyset fra Sjokoladefabrikken». Den ble, før koronakrisen, vist på festivaler i Tromsø og Gøteborg. Øvrige festivaler er avlyst eller utsatt. Filmen blir snart å finne på digitale flater, ifølge produksjonsselskapet. Foto: Kim Hiorthøy/Motlys
Føler på et sosialt ansvar som filmskaper
Dag Johan Haugerud er forfatter og filmskaper. Hans to nyeste filmer, «Barn» (2019) og «Lyset fra sjokoladefabrikken» (2020), har begge fått gode kritikker. Felles for dem, og for mye annet han har skapt, er at de på ærlig og direkte vis sier noe om hvordan vi mennesker ser både oss selv og andre – og om hvordan vi behandler oss selv og andre.
«Barn» skildrer tiden etter en ulykke, der en gutt dør og en klassevenninne kan ha forårsaket hendelsen. «Lyset fra sjokoladefabrikken» er en kort langfilm om musikk og moral. I filmene berører han store spørsmål, men hva slags type erfaringer har han gjort seg i arbeidet med å lage film?
1. Du som både har skrevet bøker og laget filmer, har vel gjort deg noen tanker rundt forskjellene mellom de to uttrykksformene? Å skrive er kanskje en litt ensom affære, mens det å lage film handler mer om samarbeid?
– Jeg opplever ikke det å skrive som en ensom affære. For meg er det noe av det mest absorberende og engasjerende jeg vet om, så jeg føler meg aldri ensom. Men bok- og manusskriving er veldig forskjellige prosesser, for når du skriver en roman jobber du med en tekst som skal forbli tekst. Men et filmmanus skal jo bli til noe annet. Noe som aldri vil bli helt som du har tenkt deg. For når man lager film, kan man ikke kontrollere alt selv. Fra første opptaksdag skjønner man at dette kommer til å bli noe annet enn man så for seg, slik at man må omstille seg, gi litt slipp på visjonene sine og heller være åpen for endringer. Samtidig som man også må holde på visjonen sin … det er en balanseøvelse.
2. Det tror jeg på! Siden dine filmer er dialogdrevne, er det først og fremst i dialogen overraskelsene dukker opp? At en replikk sies eller oppfattes annerledes enn planlagt, og endrer atmosfæren i scenen?
– Ja, det er nok det. Under opptak blir jeg av og til overrasket over at alvoret i en scene er større enn jeg så for meg. Kanskje fordi jeg balanserer alvoret med humor, så ser jeg ikke når jeg skriver at det også er potensielt vondt. Men så er det jo forskjell på å lese og å snakke, slik at når en replikk sies rett ut til et annet menneske, får den nesten alltid større konsekvens enn det jeg hørte i mitt indre idet jeg skrev den. Derfor vet jeg aldri helt hvordan manuset fungerer før det blir spilt.
3. Hvordan takler du den uforutsigbarheten – gjør du alt du kan for å minimere den?
– Nei, jeg vil jo at filmen skal fylles med liv, og det skjer ikke dersom man ikke er åpen for det uforutsigbare – den pausen eller det tonefallet som gir nye nivåer av undertekst. Selv om alt er nedskrevet og nøye planlagt, håper jeg jo at vi på opptak skal kunne få noe av den følelsen man iblant kan få i dokumentarfilmer. At det oppstår noe man ikke kunne forutse, og som føles mer sant og ekte enn det man hadde forestilt seg. Oftest oppstår det når noen gjør en feil, så derfor må man legge til rette for at slikt skal skje. Ikke ved improvisasjon – for det er større sjanse for at det skjer når alt er nedskrevet og planlagt. Da oppfattes feilen som noe spontant og levende, samtidig som den har en retning.
4. Er det sånne ting du lærer av? Har du gjort deg «filmerfaringer», som du har med deg i hverdagen?
– Jeg har selvfølgelig gjort erfaringer i filmarbeidet – gjerne om å på en eller annen måte komme til kort – som har en overføringsverdi til andre ting også, men det er mer på generell basis. At man lærer av å leve, liksom. Jeg kan ikke sette fingeren på noen spesifikk erfaring fra filmarbeidet som har påvirket meg vesentlig som menneske, hverken i den ene eller annen retning. Man kan lære mye av research, men det handler mest om å utvide horisonten, og å forstå mer.
– Men en tid jobbet jeg i helsevesenet, og det gjorde mer med meg. Jeg tror jeg vokste mye mer av å jobbe på sykehjem enn jeg har gjort ved å jobbe med film. Jeg ble antagelig et bedre menneske også. Det blir man jo ikke av å lage film, men det er kanskje ikke et ideal for filmarbeidere heller. Det er i alle fall ikke så påtagelig. Jeg leste forresten et sitat av filmskaperen Luca Guadagnino, der han sier noe sånt som at man aldri bør tvinges til å være snill eller vennlig om man er kunstner. Man bør heller oppføre seg på en ubekvem måte, være narsissistisk og ubehagelig. Om man har et sånt syn på det å være kunstner, er det tvilsomt om man lærer så mye av det man gjør.
5. Jeg har heldigvis en følelse av at du har et litt annerledes syn på det å være kunstner. Har det synet endret seg de siste årene – i takt med at verden har endret seg?
– Jeg har alltid følt et sosialt ansvar i forbindelse med det jeg gjør, og jeg tror ikke det har forsterket seg nevneverdig de siste årene. Jeg tror heller ikke at det har gjort det jeg har skrevet bedre eller viktigere, eller at måten jeg har jobbet på har stått i samsvar med den ansvarsfølelsen … Jeg skulle ønske det var sånn, men jeg er redd det ikke stemmer.En ting jeg tenker at jeg som filmskaper må ta inn over meg nå, er at de aller fleste ser og har sett så mye film og tv, at de har alle varianter av fortellergrep under huden. De kan «lese» en film i løpet av dens første tre minutter, forutse hva som vil skje med karakterene, og stille klokka etter vendepunktene. Det gir større utfordringer til manusforfattere, og jeg tror publikum både vil og trenger å bli utfordret mer. Både når det gjelder handling og dramaturgi – og form.
6. Det er utfordrende å jobbe med film, men det gjør det kanskje ekstra lærerikt?
– Jeg opplever ikke at krevende nødvendigvis er ensbetydende med lærerikt. Jeg tror ikke det handler så mye om at det man gjør må være krevende, som at man selv må være observant. Å evne å se hva som skjer og være såpass oppmerksom at man kan lære av det. Men det gjelder jo for alt, både i hverdag og jobb, og i alle typer yrker.Det som i første omgang driver meg, er at jeg føler jeg må ha revansje overfor meg selv, at jeg må få til ting jeg ikke fikk til forrige gang jeg prøvde. Dessuten føler jeg at det er mye jeg må teste ut, rent teknisk og fortellermessig – både når det gjelder skriving og det filmatiske. Det er nok det jeg er mest opptatt av nå … å fortsette å teste.
7. Det er artig at du sier det med å teste, for noe jeg lurer på er hvorvidt du tror du kunne prøvd deg på en annen sjanger?
– Jeg tenker jo allerede at jeg jobber med alt på én gang … komedie, drama, thriller. En av de filmene jeg setter absolutt høyest er Woody Allens «Mord og andre misforståelser», og det er fordi den fungerer som en kriminalfortelling samtidig som den også er veldig morsom og sår, og presenterer dyptgående eksistensielle resonnementer om skyld, samvittighet og moral.Og så finns det sjangere som skrekk og romantisk komedie, for eksempel, som krever en bestemt struktur og et sett med ingredienser, og noen lager disse filmene på en eksepsjonell måte. Personlig er jeg vel bare ikke så interessert i å få til noe sånt, så da tenker jeg at jeg nok ikke skal prøve heller.
8. Ser du annerledes på deg selv i dag, enn da du begynte å lage film?
– Nei, jeg tror ikke det. Eller kanskje jeg er mindre streng? Jeg håper jeg er mindre streng. Det er så mye som har endret seg i meg, men det har med helt andre ting å gjøre, ting som jeg ikke vil gå inn på. Og så tror jeg at de erfaringene jeg får bare ved å være i live, påvirker filmene mer enn hva filmene påvirker meg.
9. Hva med den siste tids omkalfatrende hendelser; har de gitt deg nye ideer? Kan det tenkes at vi vil få se en mer fenomen-drevet Dag Johan Haugerud-film?
– Jeg vet ikke helt hva du mener med en Dag Johan Haugerud-film. Men, om du tenker at det er en dialogdrevet film, så ser jeg ingen motsetning mellom det og en film som tar utgangspunkt i et fenomen. Om jeg skulle få en idé som tok utgangspunkt i et fenomen som pandemi eller terror, ville det nok uansett bare dannet et bakteppe. Karakterene ville stå i fokus, tenker jeg i hvert fall akkurat nå. Om et år svarer jeg kanskje noe annet.
10. Nå ble det nesten litt dystert her … La oss avslutte i et lysere toneleie: Hvorfor er det så lite sex i filmene dine?
– Det er fordi ingen av filmen mine, så langt, har handlet om sex. Sex må, som alt annet, ha en funksjon i filmen. Og når jeg ser filmsex, tenker jeg nesten alltid at historien kunne ha vært bedre fortalt og også føltes mer troverdig uten de scenene. Vanlige filmsexscener, vil nesten alltid føles påtatte og kunstige. Rett og slett fordi sex er noe av det vanskeligste å spille troverdig. Dersom sex skal merkes og føles for publikum, må det nødvendigvis merkes og føles for skuespilleren også, og det kan man ikke be skuespillerne om. Så derfor ender man med å vise to ukomfortable skuespillere som gjør noe de tror ser ut som sex – og som vi kanskje er vant til å godta som sex fordi vi har sett det så ofte på film, selv om det ikke gir noen virkelig gjenkjenning relatert til våre egne seksuelle preferanser, behov eller praksis … Klisjefylt, unaturlig og usant.
11. Nå angrer jeg litt på det spørsmålet …
– Om jeg skulle lage en film om sex, ville nok det meste av det seksuelle bli referert til i dialog. Og om det var et poeng å vise det, ville jeg måtte jobbe med skuespillere som ønsket nettopp det, å gjøre det. Men hva det skulle være godt for, vet jeg ikke, sånn på stående fot. Men, så klart: Sex er noe som de aller fleste har et mer eller mindre komplisert forhold til, og det er lite som er så sterkt forbundet med skyld, skam, avmakt, usikkerhet, uærlighet og prestasjonskrav som sex – så det burde man antagelig absolutt lage en film om.
12. «… det burde man …», sier du. Mener du at noen burde – eller at du burde?
– Jeg mener det jeg sa, men den noen kan jo kanskje være meg. Det er ikke noe jeg har planlagt med det første. Men det skulle kunne skje.
Han har skrevet fire romaner og laget flere kino – filmer, kortfilmer og novellefilmer. «Som du ser meg» vant i 2013 Amanda-priser for beste manus, regi og film. Romanen «Enkle atonale stykker for barn» (2016) mottok P2-lytternes romanpris.