Den tradisjonelle grafittien handlet om opprør. Gatekunstkurator Viktor Gjengaar er gjennom gatemaleriene han driver med i dag mest opptatt av å gi folk eierskap til kunst og bydeler.
Ine Schwebs
– Et forslag til kunst
I fjor høst startet Viktor Gjengaar og hans britiske gatekunst-makker James Finucane et offisielt tilbud for gatekunstentusiaster som enten bor i Oslo, eller skulle befinne seg der til rett tidspunkt. Hver lørdag klokken to arrangerer de guidede turer for å vise fram gatekunst. De starter ved Tøyen torg.
– Vi forteller historier om bildene og hvordan de ble til. De skaper en viss stedstilhørighet og stolthet. Jeg er ferdig med å oppfylle mine egne drømmer når det gjelder å male vegger, nå handler det mest om å hjelpe og tilrettelegge for andre, sier Viktor Gjengaar, som gjennom Foreningen for Urban Samtidskunst har bidratt til utsmykking av vegg etter vegg i Oslo siden 2012.
– Bor du i en enebolig kan du male huset i den fargen du vil, men når du bor i et hus med mange andre, så er det sjeldnere at man har mulighet til å gjøre noe med fasaden. Vi forsøker å bevisstgjøre folk på mulighetene til å forme og endre omgivelsene sine.
Oslo har mange vegger som er perfekte for gatekunst. Etter et boligkrakk i 1899 var det byggestopp. Mange bygg skulle bygges videre på, men igjen stod det bare vegger uten vinduer. Bildet: «Munch» av Steffen Kvernland og Monica Tellnes. Foto: Ine Schwebs
Ser alltid etter nye steder
Gjengaar ble født i 1980. I årene som fulgte skulle en kald krig ta slutt, og erstattes med positiv aktivisme og strømmer av amerikansk popkultur. Han var en del av et ungdomsmiljø som slukte alt som kom fra USA rått. Enten det var basketball, hiphop eller graffiti. Som gatekunstguide på østkanten i Oslo, forteller han nå historier om Oslo, om gatekunstnere fra alle verdenshjørner og om sitt eget forhold til graffiti.
– Jeg ser alltid etter steder man kan putte opp kunst. Hva er et bra sted å putte opp kunst som andre kanskje ikke har tenkt på før?
Det var denne måten å tenke på som skulle føre ham tilbake til Norge etter åtte år i Frankrike.
Perfekte Oslo-vegger
– Paris ble raskt Europas gatekunsthovedstad. Hele økosystemet i gatekunstkulturen sameksisterte: kunstnere, samlere, folk som drev gallerier og skrev bøker – alle faktorene som skulle til for at det tok helt av med gatekunst, forteller Gjengaar. Hans egen kunstinteresse var større enn leiligheten hans kunne romme, og han innså at han heller ville dele den med alle.
– Istedenfor å bruke penger på kunst jeg ikke hadde plass til å henge opp, så ville jeg bidra til å få vist fram malerier i det offentlige rom.
Rollen til en gallerist å promotere kunstnere. En gallerist-venn som jobbet med urbane kunstnere i Paris forklarte Gjengaar at i likhet med hvordan man finner rom til kunsten i form av et galleri, kan man gjøre det samme i bylandskapet. En del av jobben er å finne vegger de urbane kunstnerne kan male på; mestre kunsten å finne steder hvor kunst kan plasseres: slette vegger, tilgjengelige smug, skjulte blikkfang. Gjengaar ville gjør det samme i Oslo.
– Jeg tenkte plutselig – herregud! Vi har jo masse vegger som er perfekte for gatekunst i Oslo!Det er ikke tilfeldig at Oslo har mange vegger som egner seg for malerier. Et boligkrakk i 1899 førte til byggestopp. Mange bygg skulle bygges videre på, men igjen stod det bare vegger uten vinduer.
– Er et forslag til kunst
Veggmaleriene er et forslag til kunst som kan utsmykke et område, ifølge Gjengaar. Hvis folk i nærområdet ikke godtar det, males det over eller fjernes. Han utdyper:
– I og med at vi underkommuniserer både at vi skal male en vegg og hva som skal males, så ser jeg på det vi maler som gatekunst fremt til det øyeblikket hvor kunsten blir omfavnet og akseptert av sitt publikum, derfra blir det offentlig kunst. Om ikke det malte verket omfavnes, har det ikke livets rett – utover å eksistere på bilder og dermed på internett og i sosiale medier. Vi vil være villige til å male over kunsten, uten at jeg vil kalle det sensur.
Men – til nå har ingen tatt til orde for å få fjernet veggmalerier fra hovedstadens «utendørsgalleri».
Viktor Gjengaar guider folk som vil se, og høre om, gatemaleriene øst i Oslo sentrum. «The treasure hunter» av kunstneren Inti fra 2012 er å finne ved Jens Bjelkes gate. Foto: Ine Schwebs
Opprør + lovlydighet
Som ung var det drivet etter å forme omgivelsene som motiverte Gjengaar. Han ble aldri arrestert, men har flere ganger løpt fra politiet etter å ha sprayet tags på lite lovlig vis. Noen hevder at den lovlige gatekunsten han driver med i dag motstrider hele prinsippet til den opprinnelige taggingen: Istedenfor å være et opprør mot det etablerte, lener gatekunsten seg på støtte fra nettopp offentlige institusjoner. Men Gjengaar mener det handler om sameksistens.
– Det er ikke sånn at det ene går på bekostning av det andre. Sånn jeg ser det forsterker bare veggmalerier bevegelsen, sier han.
Ifølge en artikkel publisert i Tidsskrift for kulturforskning fra 2015 styrket handlingsplanen for graffiti og gatekunst i Bergen posisjonen til både lovlig og ulovlig gatekunst, men skapte også konflikter mellom miljøene. Gjengaar mener at veggmaleriene ikke konkurrerer med graffiti-kunsten.
– Vi maler ikke de samme stedene som graffitikunstnerne, sier han, og legger til at i de aller fleste tilfeller får verkene stå uberørt uten at noen forsøker å dekke over dem med egne tags. Han er uenig i at veggmalerier kommersialiserer en trend fra undergrunnen.
Kunst ingen kan kjøpe
– Kommersialisering? Nei. Veggmaleriene kan jo ikke omsettes. Ingen kan kjøpe dem, fjerne dem eller ta dem vekk. Jeg vil heller si at kunstnerne jeg har jobbet med har et oppriktig ønske om å male og jobbe i det offentlige rom med kunst.
Dessuten må man ikke glemme historie og kontekst, mener han.
– Det er kanskje ikke så rebelsk det vi driver med i dag, men at vi maler bybildet på lovlig vis er nytt. Det er fortsatt mange som blir provosert. Alternativet ville vært at mange av oss sluttet. Nå kan vi fortsette med det vi brenner for – å male i byrommet.
Det er vanskelig å mestre en sprayboks, forklarer Gjengaar. I motsetning til å male med en malekost, er en sprayboks tredimensjonal. Avstand og teknikk har mye å si. «Ikke vær sint på kidsa som forsøker seg med graffiti,» sier han med en liten latter. De prøver tross alt så godt de kan. Foto: Ine Schwebs
Eierskap mer enn protest
Politisk graffiti dukker av og til opp. Som i februar, da noen hadde tagget Carl Nesjar og Pablo Picassos kunstverk «Fiskene» på en lett synlig vegg på St.Hanshaugen – en tydelig protest til regjeringens vedtak om å rive Y-blokka. Men for Gjengaar handler gatekunsten mer om å gi folk eierskap til verkene, og mindre om å protestere.
– Noen ganger har jeg tenkt at det hadde vært gøy å male noe svært på den duken som har dekket regjeringskvartalet. Samtidig er jeg ikke så opptatt av å male de prestisjefulle veggene lenger, jeg synes det er mer meningsfylt å realisere andres drømmer. Da jeg var ung, var jeg fascinert av et gigantisk graffitiverk som noen laget i Trondheimsveien. Der stod det «Our dreams keep dying all the time», som en refleksjon over at vi er fryktelig opptatt av å forlate de oppfylte drømmene våre til fordel for de neste. Men for meg handler dette ikke lenger om å krysse av neste drøm på lista.