Tre av de mest profilerte norske ultraløperne, i front på bildet, under NM100 km i Bergen i 2016. Didrik Hermansen, med topp internasjonale resultater både i terrengultra og flatløping. Har norgesrekord både på 6-timers og 100 km. Bjørn Tore Taranger har den norsk rekorden på 24-timers. Therese Falk, en av verdens beste 24-timersløpere, har norsk og nordisk rekord på 24-timers.
Olav Engen, Kondis
Eksplosiv vekst for ekstremt lange løp
Interessen for ultraløp har økt de siste tyve årene, og nærmest eksplodert det siste tiåret. I 2013 rundet statistikken for første gang 1.000 startende. Året etter var deltagerantallet steget til 1.541. I 2015 var antallet mer enn fordoblet; til 3.061.
Med unntak av en liten nedgang i 2017, har deltagerantallet vært på stigende kurs helt siden 2002, og i fjor stilte altså hele 4.823 løpere til start, fordelt på 66 løp. Dette viser statistikkene til kondis.no, som har fulgt ultraløpene tett i bortimot to tiår. På grunn av pandemien er det i år blitt mange avlysninger, men også i år var det planlagt for nye rekorder. Med over 80 løp.
Men – hva er det som får folk til å ville løpe disse ultraløpene, som alle har til felles at de er lengre enn en vanlig maraton? To klassiske distanser er 100 kilometer og 24-timers løp. 100 miles, 161 kilometer, er blitt populært de senere årene, i takt med en økende interesse for terrengultra. Mange av disse sistnevnte løpene har et ekstremt terreng og løpstider betydelig over 24 timer.
Hvorfor vil noen, frivillig, utsette seg for så mye slit og smerte?
Therese Falk opplever at hun av og til «forsvinner litt» når hun løper ultraløp. Det er en form for meditasjon. Foto: Privat
Ultraløp arrangeres mange steder i verden. Lars Erik Gylland løp i juli 2018 Ultra Sierra Nevada. Foto: Privat
For ti år siden hadde ikke Therese Falk en gang tenkt på ultraløp. At et menneske kunne løpe 251 kilometer på 24 timer var aldri noe hun så for seg, og i alle fall ikke at hun selv en dag kom til å gjøre det. Planen var kanskje å løpe en maraton en dag, men det var det, forteller hun.
– Jeg begynte å løpe som godt voksen og så fikk jeg det til bra. Så viste det seg at jo lengre løpene var, jo høyere plassering fikk jeg og jo mer mestringsfølelse fikk jeg også igjen for det.
Slik begynte altså Falk å løpe ultraløp, og siden har hun løpt et sted mellom 50 og 70 løp.
Mestringsfølelsen man får av å gjennomføre slike ekstreme løp, er også en av grunnene til at Lars Erik Gylland, leder i Hell Ultraløperklubb, løper disse lange distansene. Han sier det ofte er en berg- og dalbane følelsesmessig. Han har flere ganger stilt seg spørsmålet om hvorfor han driver med det, men sier at når han kommer i mål er alt av smerte og slike tanker borte.
Foruten en god følelse av mestring, som igjen øker selvfølelsen, klarer ikke Falk og Gylland å definere konkret hva annet det er som driver dem.
Anne Marte Pensgaard er professor i idretts-
psykologi ved Norges idrettshøgskole og ved idrettspsykologiavdelingen i Olympiatoppen. Hun sier at det er funnet et interessant skille mellom dem som løper ultraløp versus maraton. Ultraløpere ser ut til å være mer opptatt av personlige mål og at resultater ikke nødvendigvis er så viktig, sier hun. Bare det å gjennomføre disse lange løpene er godt nok.
Resultatet er ikke alltid så viktig. Ultraløp-løpere er mest opptatt av personlige mål og det å faktisk gjennomføre disse lange løpene, ifølge Anne Marte Pensgaard, professor i idrettspsykologi ved Norges idrettshøgskole. Foto: Norges Idrettshøyskole
Når motivasjonen ligger i egenutvikling og personlig mål er det også bedre kvalitet på den, sier hun. Det at du alltid kan justere målene dine basert på dine egne forutsetninger, gjør at du til enhver tid har kontroll over dem. Dette minsker sårbarheten knyttet til motgang, fordi du selv har styringen. Slike mål er også ofte forbundet med større glede og en større tilfredshet, forteller Pensgaard.
Det er funnet et interessant skille mellom dem som løper ultraløp versus maraton
– Et annet trekk som går igjen hos de som rekrutteres til ultraløp, er deres ønske om å teste sine egne grenser. Både fysisk, å se hva kroppen tåler, men også mentalt, sier Pensgaard.
Marius Dammyr er performance coach og driver Dammyr AS. De leverer tjenester innenfor mental og fysisk trening for dem som ønsker å prestere helt i toppen. Kundene deres er idrettsfolk, næringslivet og den vanlige mannen i gata. Dammyr mener at alle som trener, også ultraløpere, gjør det de gjør fordi det er gøy. Det forløses noen endorfiner når de løper så langt og klarer å gjennomføre, som igjen gjør dem glade. Og blir du glad av å gjøre noe, gjør du det ofte igjen, poengterer han.
I tillegg handler det om utvikling, tror Dammyr. Vi vil stadig søke mot måter å utvikle oss på både mentalt og fysisk. Han tror det er derfor ultraløpere er så opptatt av å teste grensene sine.
Du kan løpe ultraløp så å si overalt. Det finnes også to forskjellige typer, som Gylland egentlig vil kategorisere som to ulike idretter fordi de stiller forskjellige krav til muskulatur og trening. I noen løp løper du rundt og rundt på en bane eller en kortere løype, mens i andre løp skal du løpe fra A til B. De korteste distansene, som for eksempel 50 kilometer, kan ofte bare være en forlengelse av en maratonløype. Klassikeren 100 miles, 161 kilometer, har Falk eksempelvis både løpt som strekningen London-Oxford og rundt og rundt på bane.
Gylland mener det er vesentlig hardere å løpe på rundeløp enn A til B-løp.
– Under et A til B-løp kan man nesten ikke avbryte, mens på en bane er du kanskje aldri mer enn 270 meter fra stolen, bordet og tingene dine. Da er det lett å bare avbryte, sette seg ned og ta en taxi hjem, sier han.
18. og 19. september i år arrangerte Hell Ultraløperklubb ultraløpet 24 hours in Hell. Her løp løperne rundt på en bane på 1000,4 meter i 24 timer. Gylland selv var arrangør denne gangen, men har tidligere prøvd tre ganger å gjennomføre et 24 timers løp, uten hell. Han foretrekker dermed A til B-løp, og helst i løyper med litt varierende underlag og terreng.
Therese Falk er annerledes, og sier at rundeløp er der hun har styrken sin. Hun sier hun finner roen i det repetitive ved å løpe rundt og rundt. Hun henviser til Ingunn Kyrkjebøs bok «Kraften i tomme tanker – kunsten å tenke ingenting» og den delen som handler om å meditere gjennom bevegelse. Ved å gjenta en øvelse igjen og igjen helt til den sitter automatisk kan du klare å frigjøre tankene akkurat på samme måte som når du sitter helt stille og fokuserer på pusten din.
– Sånn er det litt når jeg løper rundt og rundt. Men det er klart det er ikke sånn hele tiden. Jeg snakker også fryktelig mye med meg selv under løp. Jeg forteller meg selv hvor sterk og flink jeg er. Spesielt hvis farten går litt ned og jeg ser at jeg sliter litt, må jeg fortelle meg selv dette. Da sier jeg ofte «Dette klarte du helt strålende, hold dette tempoet nå. Det går bra Therese!». Innimellom forsvinner jeg helt og er borte en stund også; det er en form for meditasjon.
Opplever du «runners’ high» vil det føles som om du er ustoppelig. Denne opplevelsen er på godt og vondt, da den også kan lede til avhengighet
Pensgaard bekrefter at flere rapporterer at de finner noe spenningsdempende og mediterende i det å løpe lange distanser. Dette er noe de som orker å løpe så langt finner veldig attraktivt.
– Vitaliteten går selvfølgelig ned og du mister mye av den gløden du hadde i utgangspunktet, men det er noe veldig avslappende ved å løpe så langt, så det oppleves som noe veldig positivt, sier hun.
Marius Dammyr er veileder for utøvere som ønsker å prestere i toppen. Han tror at ønsket om å utvikle seg mentalt og fysisk er en viktig drivkraft for ultraløpere. Foto: Privat
Dammyr sier at det kunne koble ut tankene, er en av grunnene til at noen utøvere blir gode. Det handler om å klare å koble ut de tankene som sier at du er sliten. Han forteller også at det finnes noe som heter «runners’ high», hvor løperne får ekstreme kroppslige følelser og hvor smertesystemet skrur seg helt av. Opplever du «runners’ high» vil det føles som om du er ustoppelig, sier han. Denne opplevelsen er på godt og vondt, da den også kan lede til avhengighet.
Avhengighet er en av risikofaktorene ved ultraløp og andre idretter hvor du trener mye. En annen er spiseforstyrrelser. Det rapporteres ulikt når det gjelder avhengighet. Noen viser veldig liten grad til slike tendenser, mens andre er opp i 16 – 17 prosent, noe som er relativt høyt, forteller Pensgaard. Når det gjelder spiseproblematikken så er den liten, og den finnes i både utøvergrupper og befolkningen generelt.
Pensgaard trekker heller frem helsegevinstene det gir mentalt. Det kan styrke selvbildet ditt når du klarer å gjennomføre noe så ekstremt, i tillegg til at det betyr noe for deg. Dette gir deg selvfølgelig en egenanerkjennelse, men også anerkjennelse fra de rundt deg, og kanskje spesielt andre løpere som vet hvilken prestasjon som ligger bak. Denne følelsen av å tilhøre et likesinnet miljø er også en positiv gevinst mange tar med seg.
Ultraløping har gjort dem sterkre mentalt, mener Falk og Gylland. Lars Erik Gylland sier at etter han begynte å løpe ultraløp for fem år siden, har han begynt å kjenne at det å være trøtt og sliten ikke er så farlig lenger. Erfaringer fra løp tilsier det.
Falk går så langt som å si at løpingen har gjort henne til et bedre menneske.
– Jeg har blitt et sterkere, mer robust og hyggelig menneske, samtidig som at jeg har blitt mer trygg og står mer støtt i meg selv, sier hun.
– Jeg er fortsatt sånn at jeg veldig gjerne vil at folk skal like meg, men jeg er ikke avhengig av godkjennelse, fordi jeg er i grunnen ganske trygg på at jeg er bra nok som jeg er.
Hun sier at løpermiljøet er en av årsakene til denne utviklingen og kategoriserer det som raust og inkluderende.
Et løpermiljø består ofte av alle slags forskjellige folk, ifølge Falk. Det de har til felles, er at de liker å løpe.
Hell Ultraløperklubb har nedslagsfelt i Stjørdals- og Trondheimsområdet. Da Gylland tok kontakt med likesinnede trøndere i 2018 og stiftet klubben, hadde de et håp om nå 20 medlemmer. Nå har de passert 40 løpeglade mennesker.
Du finner alle slags personlighetstyper blant dem som løper langt, sier Pensgaard, og bekrefter det Falk sier.
– En har kanskje tenkt at det er de mest introverte som velger den type aktivitet, men det finner man ikke noe entydig resultat på, sier hun.
– Så kan hvem som helst bli ultraløper, da?
– Alle kan helt sikkert bestemme seg for det, men det er ikke sikkert alle klarer å gjennomføre det.
Det handler om å ville det nok, og da må du ha den indre driven til å bruke så mye tid på en aktivitet som skal til for å klare å gjennomføre målet ditt.
Forskjellen på de som lykkes og de som ikke gjør det, ligger ofte i villigheten til å prioritere. Det handler om å ville det nok, og da må du ha den indre driven til å bruke så mye tid på en aktivitet som skal til for å klare å gjennomføre målet ditt. For du må forberede deg, skal du løpe så langt.
Har du et ønske eller mål om å gjennomføre noe som krever en del jobb, foreslår Pensgaard at du lister opp alle barrierene som står i veien for å gjennomføre. Dette kan være manglende tid, familiesituasjon eller andre ting som står i veien. Når du er blitt konfrontert med alle barrierene, kan du stille deg spørsmålet: «Fra en skala fra 0 – 100 prosent, hvor stor er sjansen for at jeg klarer å gjennomføre dette?». Har du fortsatt stor tro og sier for eksempel 90 – 95 prosent, er det deg Pensgaard ville satt pengene sine på.
Pensgaard trekker også igjen frem ønsket om å teste egne grenser, som er fremtredende hos ultraløpere, og mener at dette også vil spille en rolle på om du vil lykkes som ultraløper eller ikke.
– Er du mer opptatt av anerkjennelse og det å konkurrere med andre er kanskje korte, eller mer synlige distanser noe som trigger deg, sier hun.
Marius Dammyr tror alle kan ha mental kapasitet til å bli ultraløpere, men du kan måtte grave dypt. Han understreker at du må ønske det nok. Hvis man skal bli toppidrettsutøver eller hevde seg blant de beste, bør man være sikker på at det er noe man vil.
– Man må spørre seg selv «Er jeg villig til å trene to ganger om dagen, jobbe åtte-ni timer om dagen og så spise sunt hele tiden? Er det det livet jeg ønsker å leve? Er det det som motiverer meg og gir meg livsgnist?» Hvis ikke det er det, så skal man ikke presse seg til det, mener han.
Han legger til at det er mulig å spise usunt, trene mindre og drive med ultraløping også, men at da blir det med helt andre mål.
Therese Falk forteller at hun trener og spiser godt gjennom hele året. Hun gjør ikke de store forberedelsene rett før et løp, annet enn at hun prøver å spise litt sunnere like før; så kroppen har nok næring. Når det gjelder mentale forberedelser, bestemmer hun seg ofte bare kvelden før for at det er en lur idé å løpe for eksempel 50 kilometer. Det viktigste er uansett å ha troen på sitt eget opplegg, sier hun.
– Når jeg går inn i et løp og tenker at «jeg har gjort det jeg skal», så er det lettere å overbevise meg selv når det begynner å butte imot.
Pensgaard sier det er gjort en del forsøk på om utøvere bør ha fokus utover eller innover. Om det er lurt å tenke på en spesiell måte og hvordan du skal snakke til deg selv gjennom de ulike delene av løpet. Utøvere som har vært igjennom dette sier ofte at de synes det er bra, sier hun, men at det ikke er noen direkte kobling mellom det og bedre prestasjoner. Utøverne får derimot en bedre opplevelse av løpet, så sånn sett gir mentale forberedelser en positiv effekt.
– Det å være forberedt på fasene hvor du blir sliten og mister vitaliteten du hadde i starten, er noe du erfarer underveis også – så det er en naturlig del av det treningsopplegget du holder på med, sier idrettspsykologen.
Fra ultraløpet Østmarka Backyard Ultra, i august. Lars Erik Gylland (t.v) sammen med to andre Hell Ultraløperklubbløpere. Foto: Privat
Folk som driver med ekstremidretter som presser kroppen hardt, er kanskje mentalt tøffere enn andre med tanke på at de tåler mye belastning og smerte, men dette har de altså opparbeidet seg over lang tid.
– For noen som ikke driver med dette, er det klart det er veldig ekstremt. Men for en som har vært igjennom alle fasene, er det ikke så spesielt.
Lars Erik Gylland sier han ofte får spørsmål om hvordan han trener, og forteller at folk ofte antar at han som ultraløper løper veldig langt utenom arrangerte løp også. Dette stemmer ikke, sier han. Han trener ellers helt vanlig, og tar han seg en løpetur er det bare mellom 5 kilometer og 2 mil.
Både Gylland og Falk lever tilsynelatende vanlige liv ved siden av den kanskje litt ekstreme hobbyen. Gylland innrømmer at det han liker å gjøre på fritiden er litt sært, men opplever at mange rundt ham synes det er spennende å følge med.
Therese Falk tenkte for ti år siden hun kanskje skulle løpe en maraton en dag, men tenkte ikke på ultraløp. Nå har hun løpt 50-70 slike løp. Foto: Privat
Jeg tror ikke folk forstår, og jeg tror ikke jeg forstår det helt selv heller egentlig
Falk sier hun får blandede tilbakemeldinger på det hun driver med, og at hun ofte opplever at folk ikke forstår.
– Når jeg sier at jeg løp 251 kilometer i helga på 24 timer, spør de ofte: «Åja, hvor fort løper du da?», «Nei, da løper jeg kanskje 10,5/km i timen», svarer jeg. «Åh, det klarer jeg også,» svarer de. De klarer ikke å relatere seg til at dette skal du gjøre i et døgn, 24 timer på rad.
Når folk klarer ikke å forstå hvor langt det er, bruker Falk å sammenligne det med en el-bil. Hennes BMW går cirka 200 kilometer før den er tom for batteri. Når den må lades igjen, kan hun løpe 50 kilometer til, bruker hun å si.
– Men jeg tror ikke folk forstår, og jeg tror ikke jeg forstår det helt selv heller egentlig. Jeg tenker jo på meg selv som en helt normal person. Jeg har bare en litt unormal hobby.