En replika av skipet Nao Victoria, det første til å seile jorden rundt, ble vist fram under 500-årsmarkeringen av Ferdinand Magellans storslåtte reise. Arrangementet ble avholdt i Spania, på kysten ved Sanlucar de Barrameda i september 2019.
AFP
Dramatisk reise jorden rundt
«Det var bare atten mann igjen av oss, og de fleste var syke. I løpet av den tiden som var gått siden vi først forlot bukten og inntil denne dag, hadde vi tilbakelagt fjorten tusen fire hundre og seksti mil, og med dette hadde vi fullført ferden rundt jordens omkrets fra øst mot vest.»
Antonio Pigafetta skrev dette. Det er 500 år siden verdens første jordomseiling. Den varte i nesten tre år. 262 mann mistet livet. Pigafetta var en av de overlevende. Siden nåtidens reiserestriksjoner av hensyn til smitterisiko kan virke som et irriterende hinder, kan det være på sin plass å minnes en epoke da risikoen for tap av menneskeliv knapt sto i veien for noe som helst.
Oppdagernes epoke
De store oppdagelsers epoke startet med nord-italienske handelsmenns første kontakt med det fjerne Østen, på jakt etter krydder og gull. For de ekspanderende europeiske stormaktene Spania og Portugal ble det avgjørende å finne sjøveien til India, uhindret av muslimer og venetianere. Men tyfus, dysenteri og væpnede konflikter var vanlig på lengre utferder – reiser til Østen døde i gjennomsnitt halvparten. Hvordan var det i det hele tatt mulig å motivere noen til å bli med?
Svaret er enkelt: For mange var det farligere å bli hjemme. Kriger, religiøse feider, opptøyer, mord og bølger med pest var hverdag. Flyktninger, kriminelle og andre uten fremtidshåp kunne like gjerne dø til vanns.
Magellan reiser ut
Ferdinand Magellan ble født i Portugal i 1480 og arbeidet som pasje ved hoffet. Her fikk han opplæring i musikk, dans, etikette, jakt og fekting. Men siden Portugal hadde en sterk utvikling som sjøfartsnasjon, gikk også kartografi og navigering inn i undervisningen.
Utferdstrangen må ha vært stor, for som 24-åring skrev Magellan sitt testamente og mønstret på en skipsflåte på erobringstokt til India. På kongens befaling drev de arabiske handelsmenn bort fra Det indiske hav. Massakrer var regelen. Guvernøren av Goa satte plyndringen i system, hogg muslimer til invaliditet eller død, men sparte unge jenter som han ga i gave til forretningsforbindelser.
Sendt hjem i unåde
Det ble flere ekspedisjoner på Magellan, og etter en av dem skriver han en rapport som myndighetene liker så dårlig at han blir sendt hjem i unåde. Han melder seg til krigstjeneste i Marokko, blir alvorlig skadet, får ikke erstatning og driver omkring i Portugal på minstepensjon, appellerer til kongen, men blir avvist og ydmyket og bestemmer seg for å tjene erkerivalen Spania.
Magellan klarer å overtale den spanske kongemakten om at han skal lykkes i å finne sjøveien til Krydderøyene, Molukkene, bortenfor India. Kapital og arbeidskraft stilles til rådighet, og i august 1519 drar de fra Sevilla med fem skip og 270 mann.
Opphavet til navnet «Stillehavet»
Han ville seile vestover, for gamle papirer viste at det fantes en passasje gjennom Amerika. De kom til Brasil, men passasjen var ikke der kartet fortalte.
De seilte sørover og søkte videre i storm og kuling, og Magellan oppdaget at han var blitt lurt: Det var mindre forsyninger om bord enn han hadde bestilt. Det ble mytteri. Magellan slo det ned, henrettet to offiserer og satte to andre igjen på en øde øy. I oktober fant han passasjen, som nå heter Magellanstredet, men det tok 38 dager å komme seg gjennom. Blafrende lys fra lokalbefolkningens ildsteder ga landet rundt navnet «Ildlandet». Da de endelig var kommet gjennom, hadde været roet seg, og i lettelse kalte de det nå speidet utover «Stillehavet».
Magellan hadde trodd at det skulle la seg krysse på noen få uker, men: «Her seilte vi i tre måneder og tyve dager uten å ta inn nye forsyninger av noe slag. Vi spiste kjeks som ikke lenger var kjeks, bare smuler, og som krydde av orm og stinket av rottenes urin.»
Hogd ned og drept
De kom seg til Guam, og ti dager senere til øygruppen oppkalt etter Filip av Spania, Filippinene. Pigafetta beskriver et frodig folkeliv, gjestmildhet, uberegnelig fiendskap, fete måltider og ritualer for å velsigne kjøttet.
På en øy ble Magellan venn med herskeren rajah Humabon, som han omvendte til katolisismen. Rajahen lot seg og familien døpe, trolig mest for gjestfrihetens skyld. Til gjengjeld ble Magellan bedt om å hjelpe til med krigen mot høvding Lapu-Lapu på naboøya Mactan. Magellan sa ja, overbevist om at de spanske rustningene ville verne dem, men nei, de ble nødt til å vasse i en langgrunn bukt der de ble hogd ned og drept, kapteinen selv og åtte av hans menn.
Lapu-Lapu er i dag Filippinenes nasjonalhelt. Høsten 1522 seilte det gjenværende, forkomne skipet «Victoria» opp elven Guadalqivir tilbake til Sevilla med 18 utmagrede, utslitte menn.
Jorden er rund
Greske lærde i antikken mente at jorden var en rund klode. I dialogen Faidon forteller Platon at fysikerne sier at jorden er rund. Geografen Erastosthenes gjorde til og med et ganske godt forsøk på å beregne dens omkrets.
«I middelalderen gjenoppsto forestillingen om at Jorden var flat sammen med en dogmatisk tro på krystallinske himmelske sfærer», skriver vitenskapshistoriker Bernal, og viser til et tresnitt fra 1500-tallet som avbilder en flat jord og en forsker som bryter ut av stjernenes ytre sfære og oppdager maskineriet som holder verden oppe. Verken utsagnet eller tresnittet forteller hva som var det mest utbredte verdensbildet i tiden for de store oppdagelser. Og Jordens forlengst oppdagede runde form var neppe glemt eller betvilt.
Seilte mot vest
Men Paradiset ble avmerket på kart til inn på 1700-tallet. Bokstavtro bibeltolkninger holdt stand. Og selv om de lærde i senmiddelalderen visste at Jorden var rund, er det trolig at de fleste hadde vanskeligheter med å godta det, enn si hadde hørt om det – like lite som de færreste av oss skjønner mye av kvantefysikk. Men fortellingen om en ekspedisjon som faktisk hadde seilt vestover hele veien og kommet tilbake, har en overbevisningskraft som ingen vitenskapelig rapport kan komme i nærheten av.
Magellan ble ikke hedret før langt senere, og siden hans kone og tre barn også døde i løpet av ekspedisjonens tid, hadde han ingen familie til å motta belønningen han var blitt lovet. Men nå – 500 år senere – kan vi se sammenhengen, og få øye på en mann som seilte tvers gjennom et avleggs verdensbilde og inn i døden.
Sitatene i artikkelen er hentet fra «Magellans Jordomseiling» av Antonio Pigafetta; oversatt av Erik Ringen, Thorleif Dahls Kulturbibliotek 2004.
Europeiske oppdagelsesreisende – verden rundt
Marco Polo (1254 – 1324)
Marco Polo var en handels- og oppdagelsesreisende som kom fra Venezia. I 1271 reiste han som 17-åring ut fra Europa til Asia sammen med faren Niccolò og onkelen Matteo. Marco Polo kom tilbake til Venezia først i 1295. Sytten av årene han var på reise, tilbrakte han i Kina. Etter at han var kommet tilbake, ga han ut en bok om Øst-Asias geografiske, etnografiske og politiske forhold, skriver Store norske leksikon. De beskriver boken som en geografisk klassiker, og legger til at hans omtale av de rike land som Cathay (Kina) og Zipangu (Japan) senere ga støtet til Columbus’ reiser. Foto: Wikimedia Commons
Kristoffer Columbus (1451 – 1506)
Begrepet oppdagelsesreiser er som regel knyttet til europeeres utforskning av andre kontinenter, med utgangspunkt i et Europa-sentrert verdensbilde. Handelsmannen og oppdageren Kristoffer Columbus føyer seg inn i denne tradisjonen. Han ble kjent som den som oppdaget Amerika i 1492, da han selv trodde han var kommet til India. Selv om Columbus ikke var den første som krysset Atlanteren og vendte hjem til Europa, så var det hans reiser som fikk verdenshistorisk betydning og som innledet europeernes kolonialisering av Amerika. (Kilde: Store norske leksikon) Foto: Wikimedia Commons
David Livingstone (1813 – 1873)
Livingstone var en skotsk lege som ønsket å misjonere i Kina. Opiumskrigen mellom Storbritannia og Kina gjorde imidlertid at han endte opp i Afrika. Historienet.no beskriver ham som en elendig misjonær, men en fremragende oppdagelsesreisende. Journalisten Henry Stanley dro for å lete etter Livingstone, og fant ham i 1871. Stanley bidro sterkt til å gjøre skotten kjent for ettertiden. Den mangfoldige litteraturen om Livingstone inneholder for øvrig både hyllester og kritikk, konstaterer Store norske leksikon. Han omtales blant annet som en som stilte umenneskelige krav til medarbeidere sine. Livingstone skrev «Missionary Travels and Researches in South Africa». Foto: Wikimedia Commons
Roald Amundsen (1872 – 1928)
Norske Roald Amundsen gjennomførte tre store polarekspedisjoner: Han var den første som seilte gjennom hele Nordvestpassasjen, han var den første som nådde sydpolspunktet og han var den første til å fly over hele Polhavet. På vei til Sydpolen konkurrerte Amundsens norske ekspedisjon med britiske Robert Scotts ekspedisjon om å komme først. Amundsen nådde polen den 14.desember 1911. Scott den 18. januar 1912. Amundsens store styrke var den troen han hadde på seg selv, men denne troen – i kombinasjon med en følsom personlighet – ble også det han slet mest med, skriver Frammuseet på sine hjemmesider. Foto: Wikimedia Commons