Kongene av humorpop? TV-vertene og musikerbrødrene Bård og Vegard Ylvisåker under sitt eget show i Oslo Spektrum i 2014 - ikke lenge etter at de ble et globalt fenomen med låta «What does the fox say?»
Vegard Grøtt / NTB scanpix
De gærne har gått hjem
Det gikk ikke mange minutter etter at korona-pandemien var en realitet, før humoristene reagerte. Komiker Dana Jay Bein satt hjemme leiligheten sin i Boston i selvpåført karantene, da han fikk en raptus og skrev en ny tekst til Queens «Bohemian Rhapsody». Han la ut teksten på twitter, og kort tid etter hadde mer enn hundre artister laget sin musikalske versjon av sangen. «Coronavirus Rhapsody» gikk viralt med de vittige linjene:
Mama, just killed a man
I didn’t stay inside in bed
I walked by him, now he’s dead
mama, life was so much fun
but now I’ve caught this unforgiving plague
Da humorpop var mainstream
Det var en gang humorpop var del av den vanlige mainstream-kulturen. Et nytt Prima Vera-album var en sensasjon. Tenåringer samlet seg rundt stereoracket i kjellerstuer landet rundt og hørte på visekomikk uten noen nedre grense. De lo mens de sang med fra omslaget: «Hahaheheho. (De gærne har det godt)».
Vazelina Bilopphøggers lagde bygdehumor av rockabillyslagere som herjet i månedsvis på Norsktoppen. Øystein Sunde skjønte tidlig at han ville nå et større publikum ved å lage norske ordspill-parodier av kjente låter enn av å spille bluegrassbanjo. Og dermed ble det sunget fra «Forbikjøring» i skolegårder over hele Norge.
Sketsjesangene hadde variabelt humornivå. Alt fra rein pornografi på Frekkis-kassettene til festlig gebrokken reggae fra Banana Airlines til Øyvind Bluncks familievennlige historier om den vaffelelskende mopedkjørende tenåringen Reidar og hans utkårede Bitten.
Kortlivet Boyzvoice
Espen Eckbos Boyzvoice-prosjekt hadde, som de boybandene de parodierte, en kortlevet berømmelse rundt premieren på mockumentar-filmen om bandet i 2000. Siden har det norske humormarkedet bremset litt opp.
Det har jo ikke gått så bra med humortegnseriene heller. Kanskje var appetitten allerede mettet utover 90-tallet da Friends, Seinfeld og Lille Lørdag fylte tv-skjermene. Og de siste tiårene har internetthumoren med kattevideoer, youtube-pratmakere, podkaster og snapchat-memer tatt over behovet for mer eller mindre usaklig humor.
Afterski- og russelåter
Vel og merke skulle Vazelina Bilopphøggers spilt to fulle avskjedskonserter i Spektrum tidligere i vår. Øystein Sunde ga ut morovisealbumet «Bestefar» så seint som for tre år siden. Vestlendingene i Vinskvetten gjorde et slags comeback i fjor med «Dei fem uimotslåelige». Og tv-vertene og musikalbrødrene Ylvis lever fortsatt godt på tidenes youtube-avspilling for noen norsk artist med «What Does The Fox Say?». De fikk for øvrig altfor lite oppmerksomhet for tv-serien «Stories from Norway», som var spekket med doku-dramatiske og til tider veldig morsomme musikallåter.
Den tidligere fotballspilleren Mads Hansen fikk en overraskende hit med veddemålslåten «Sommerkroppen» i 2018, men det har ikke akkurat restaurert komipop-sjangeren. Det kan se ut som om humorsegmentet er tatt over av en spraglete røre av pubertale afterski-låter laget av russelåtprodusenter.
Jeg skal ikke mene for mye om humornivået på vegne av tenåringer. Det var få 50-åringer i 1979 som syntes at «Når Jompa spiller tuba med rompa» var veldig fornøyelig. Så kanskje det er jeg som har forandret meg, siden jeg ikke ler like høyt når Staysman synger at alt han vil gjøre med livet sitt er å se «Carlsen feie over dronninga med tårnet sitt.» Men det må være lov å si at vittige poplåter har sett bedre tider enn akkurat nå.
En undervurdert sjanger?
En av de som fortsatt klarer å leve godt av humorpop med stadig utsolgte turneer, er amerikanske Al «Weird Al» Jancovic. Komikeren og artisten avslører i en ny biografi skrevet av Lily Hirsch, at han fortsatt blir møtt med spørsmål om når han skal begynne å lage «ordentlig musikk».
Al skulle egentlig bli arkitekt. Men siden foreldrene var polka-fans, hadde de gitt ham et trekkspill. Og derfra var ikke veien lang til at han laget polka-versjoner av samtidige hits og sendte inn til et lokalt radioprogram. Han ble raskt kjent for låter som «My Bologna», «Another One Rides the Bus», «Eat it» og «Like A Surgeon».
Og derfra har det vært en fest med hawaiiskjorte, harry frisyrer og harselas med godt skjult politisk budskap.
Hans siste album «Mandatory Fun» (2014), var det første komialbumet som nådde første plass på Billboard. Han har ikke endret mye på suksessformelen. Det er fortsatt nye (litt slemme) tekster på samtidens hits.
Men selv om han lever godt av humorpopen sin, er han litt småbitter på anseelsen. Han mener komediesjangeren fortsatt blir sett på som mindreverdig, undervurdert og irrelevant. «Komiske sanger blir sett på som noe kuriøst, «en forgjengelig kunstform», sier Yankovic i boken.
I beste fall blir det sett på som en ære å bli sett på som viktig nok til å bli parodiert.
Etterlengtet flir
På ett nivå har han kanskje rett. Parodimusikk og humorpop blir fort sett på som et slags buskis-plagiat og hastverksarbeid fra revysnekkere.
Ofte er det artistenes egen feil. Den musikalske ambisjonen er ikke alltid skyhøy. Og noen ganger er også humoren lettkjøpt hastverksarbeid pakket inn i vorspielvennlig hitproduksjon.
Men på sitt beste kan humoren kritisere, tilføre, hylle, og gi en helt ny innsikt. Men først og fremst må det kunne gi en etterlengtet god flir.
Selv når man sitter hjemme og frykter å bli smittet av et skummelt virus.
Ylvis: «The Pressure» (2012)
Revesangen er dessverre spilt totalt ihjel, men Ylvis har så mye mer. «Pressure», er ikke like kjent, men det er en parodi på hiphop-videoer, som er mer enn godt nok fremført og produsert til å konkurrere med «seriøs hiphop». Høydepunktet er partiet der Vegard Ylvisåker drømmer om å gifte seg med «pressure» og få små «pressure»-kids …
Prima Vera: «Hun vil aldri forstå meg» (1979)
Prima Vera har humor på mange nivåer, men dette er en overthetop-#metoo-tekst fra Herodes Falsk og Tom Mathiesen, som er morsom å høre på i dag. Og så hører du nylig avdøde Jahn Teigen på sitt mest imponerende gospel-hylende. Fra albumet «Sanger og salmer vi gjerne hiver».
Tønes: «Sidda i bilen» (2008)
Tønes er kanskje litt utenfor sjangeren her. Men han har en absurd og underfundig humor, som er verdt å få med seg. Som denne veldig fine soullåten om han som sitter i bilen og venter mens kona er inne og handler. Bilen er hans skjold. Han har full kontroll.
Denis Leary: «Asshole» (1993)
De to albumene «No Cure For Cancer» og «Lock’n’Load» er for det meste liveopptak fra Denis Learys standup-show, men det er noen skranglete koffein-kraftige låter her også. Ikke minst «The Downtrodden Song» og «Asshole», som er oppvisninger i politisk ukorrekt satire.