Store menneskemengder har trukket til gatene i Mexico og demonstrert for rettferdighet etter at Giovanni López døde som følge av politivold. Politivold og rasisme har i lang tid fått relativt lite oppmerksomhet, men noe har skjedd.
ULISES RUIZ / AFP
Bryter tausheten om rasismen
Ixtlahuacán de los Membrillos i delstaten Jalisco i Mexico. En kvinne i mintgrønn singlet, med håret oppsatt i en løs knute, holder armene utstrakt mens hun gjentar det samme budskapet igjen og igjen: Han satte seg ned for å spise middag, det var derfor han ikke hadde på seg munnbind. Han satte seg ned fordi han ikke hadde munnbind. Se hvordan dere sleper ham av gårde, for et munnbind?
Det minner om en vond drøm der gaten er full av folk, men ingen hører dine rop om hjelp.
Et hullete fortau og et falleferdig betonghus lyses opp av skinnet fra kaldt, blinkende blålys. Foran kvinnen står to eller tre uniformerte menn, eller kanskje flere, med hendene hvilende på hver sine våpen. Et par meter lenger bort foregår det en det en taus brytekamp. En mann med caps kjemper mot to typer som forsøker å presse ham inn i baksetet på en politibil.
Akkurat da de ser ut til å lykkes, forflytter brytekampen seg bort fra bilen. Mannen i caps, Giovanni López, er en murer på 30 år og sterk. Han vokste opp sammen med broren, uten foreldre, i det falleferdige huset, i den hullete gaten, der narkokartellene iblant agerer politi og politi agerer narkohandlere. Giovanni López kan bryte. Pustingen hans høres helt inn i videoen.
– Rolig, Vanni, vi kommer til å lete etter deg, hoier mannen bak det urolige mobilkameraet.
En av politimennene tar et steg frem.
–Vær stille, jævla homo, sier han inn i kameraet.
Giovanni López (30) døde etter å ha blitt utsatt for politivold da han ble pågrepet for å ikke ha brukt munnbind. Bildet: En kvinnelig demonstrant går til angrep på en løvestatue, en del av et president-momument, under en protest mot politiet etter Giovanni López’ død. Foto: AP Photo/Rebecca Blackwell
Brytekampen vakler igjen mot den åpne bildøren. Kvinnen blir panisk i stemmen.
– Dere kan ikke ta ham med dere slik … dere slo ham selv om han ikke hadde gjort noe feil … hvordan kan du tillate dette her, kommandant?
Før videoen er slutt ytrer mannen bak kameraet de profetiske ordene:
– Hvis dere dreper ham, vet vi hvem dere er.
Hvis dere dreper ham, vet vi hvem dere er. Det var Giovannis López bror, Christian López, som lot kommentaren falle. Politet visste at mobilkameraet filmet dem. Kvinnen identifiserte en av de uniformerte som lederen. Politistyrken i Ixtlahuacán de los Membrillos teller uansett ikke flere enn 49 mann.
Christian López forteller i et TV-intervju at kommunesjefen hadde tilbudt ham 200 000 pesos, mer enn seks ganger så mye som en årlig minstelønn, for at han skulle slette videoen
Politiet hadde med andre ord ingen grunn til å tvile på Christian López’ ord. De så ikke ut til å la seg skremme av tanken på å identifiseres. Hvorfor skulle de det? Senere forteller Christian López i et TV-intervju at kommunesjefen hadde tilbudt ham 200 000 pesos, mer enn seks ganger så mye som en årlig minstelønn, for at han skulle slette videoen.
Vi kommer til å lete etter deg. Broren holdt sitt løfte, og dagen etter, den 5.mai 2020, fant Giovanni López’ tante kroppen hans på et rettsmedisinsk institutt fem mil hjemmefra. Ifølge de rettsmedisinske myndighetenes dokumenter var dødsårsaken traumatisk hjerneskade som en følge av slag mot hodet. I kommunens rapporter kan man lese hvordan Giovanni López hadde blitt hentet med syketransport etter en natt i fengselscelle. Han døde på vei til sykehuset.
Giovanni López ble begravet. Omstendighetene rundt hans død ble også begravet, i stillhet. Ukene gikk.
To uker etter at Giovanni López døde ble Anderson Arboleda (19), sønnen til Claudia Arboleda Montaño (bildet), offer for politivold i Colombia etter å ha brutt et korona-portforbud. Han døde kort tid etter av skadene han fikk. Foto: Christian EscobarMora / MIRA-V
To uker etter Giovanni López’ död, i den colombianske byen Puerto Tejada, lå Magalí Arboleda i sengen sin og kjempet mot søvnen. Hennes 19-årige nevø, Anderson Arboleda, var på vei hjem fra en bursdagsfest og hun hadde lovet å åpne for ham. Magalí Arboledas datter og stefar sov. Gatene sov. Det hadde de gjort hver kveld etter at koronaepidemien brøt ut og en utendørsalarm begynte å minne folk på portforbudet klokken åtte. Nå nærmet klokken seg elleve, og den tropiske heten var erstattet av søvndyssende, svalende luft. Så slumret Magalí Arboleda. Hun har i ettertid forbannet dette øyeblikket da hun sovnet.
– Det neste jeg husker er at Anderson banket på soveromsvinduet. Da jeg tittet ut lyste lysene fra politiets motorsykler mot meg, sier hun på en hakkete Whatsapp-linje. Noen småbarn kan høres i bakgrunnen.
– Det var da jeg hørte hvordan kjæresten hans skrek, hvorfor slår dere ham! Hvorfor slår dere ham! Jeg åpnet vinduet og vi begge skrek til politiet. En av dem slo Anderson i hodet med en batong. Jeg sprang ut for å gå imellom dem, og så hvordan Anderson fikk et slag nummer to i hodet.
Ifølge familiens advokat fikk Anderson Arboleda fem eller seks slag over brysthøyde. Advokaten tror at politimennene «følte seg ubekvemme» med at han ikke straks lystret deres ordre om å gå inn.
Jeg tror ikke på dere, mine politifolk er hyggelige mennesker
Samme kveld dro Anderson, moren hans og samboeren hennes til politistasjonen. De dro for å anmelde mishandlingen av Anderson Arboleda. Svaret de fikk av politisjefen er nå kjent over hele Colombia: «Jeg tror ikke på dere, mine politifolk er hyggelige mennesker.»
– Da de kom hjem fortalte de at politisjefen hadde sagt at det var Anderson som hadde brutt reglene om obligatorisk karantene, sier Magalí Arboleda.
Belen Socorro Montaño (t.v), bestemoren til Anderson Arboleda, forbereder seg til en demonstrasjon mot politivold etter at barnebarnet døde av slag mot hodet. Foto Christian EscobarMora / MIRA-V
Hun tok tak i nakken hans og skrek til ham at han måtte våkne. Anderson Arboleda våknet aldri igjen
Anderson Arboleda vokste opp hos sin mormor og sin tante. Moren hans, Claudia Ximena Arboleda, jobber som hushjelp noen mil unna. Hun gir ikke flere intervjuer om sønnens død.
Magalí Arboleda sier at hun ikke orker.
Men til det colombianske ukebladet Semana har hun fortalt. Om hvordan hun forsøkte å vekke Anderson Arboleda neste morgen. Hvordan hun tok tak i nakken hans og skrek til ham at han måtte våkne. Anderson Arboleda våknet aldri igjen. På sykehuset sa de at han var hjernedød og at det ikke var noe de kunne gjøre. Slagene mot bakhodet hadde ført til sprekker i kraniet.
– Jeg tok hånden hans og så ham inn i øynene som om vi snakket sammen. Jeg pratet med ham. Litt etter litt kjente jeg hvordan han forsvant, som om han slapp taket i livet, sa Claudia Ximena Arboleda i intervjuet.
Den 24. mai, dagen da Anderson Arboleda ble begravet, samlet folk seg i Puerto Tejadas gater med hvite flagg. En lokal TV-kanal viste hvordan hundrevis av ungdommer marsjerte mot politistasjonen, ikledd t-skjorter med et portrett av offeret. Verken protestene eller Anderson Arboledas død nådde landets riksmedier.
Claudia Arboleda Montaño, moren til Anderson Arboleda, ser inn på sønnens grav fra utsiden av porten. Gravstedet er stengt på grunn av pandemien. Foto: Christian EscobarMora / MIRA-V
I flere av Latin-Amerikas største land er vilkårlige pågripelser, tortur og mord i hendene på politiet hverdagskost. En undersøkelse fra 2019, gjort av det som tilsvarer Statistisk sentralbyrå i Colombia, viste at bare 27,6 prosent colombianerne har tillit til politimyndighetene. I Mexico har interne undersøkelser vist at majoriteten av landets politifolk må kreve bestikkelser, for siden å hver måned betale en viss andel av bestikkelsene videre til sjefene sine. Det skriver José Miguel Vivanco, sjef
ved menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch’ Amerika-avdeling, i en e-post.
I både Mexico og Colombia forblir 99 prosent av alle forbrytelser uoppklarte og, skriver José Miguel Vivanco, «når ikke en gang vanlige forbrytelser blir etterforsket, er det ikke overraskende at politiet nesten aldri straffes for overgrep». Myndighetene bidrar ofte til å tåkelegge unødvendig bruk av makt og tause vitner.
Jo mørkere hud, desto mer usynlig er man som offer. Det er slik det vanligvis er. I Mexico utøves politivold først og fremst mot personer «med en spesiell kombinasjon av (ikke hvit) etnisitet og (lav) sosial status», som Giovanni López’, ifølge Amnestys Mexico-sjef Tania Reneaum Panszi. I Colombia er det mer enn dobbelt så sannsynlig at en mørkhudet person blir trakassert av politiet enn at en lyshudet blir det, ifølge den colombianske menneskerettighetsorganisasjonen Ilex. I Rio de Janeiro, Brasil, blir hvert år like mange drept av politiet som i hele USA.
Belen Socorro Montaño, Anderson Arboledas bestemor, viser fram et banner de skal bruke i en demonstrasjon mot politivold. Foto: Christian EscobarMora / MIRA-V
I slutten av april slo FNs høykommissær for menneskerettigheter alarm. De meddelte at politi og sikkerhetsstyrker i en del land har stått bak maktmisbruk og dødelig vold, samt gjennomført illegale pågripelser under påskudd av Covic-19-restriksjonene. Gamle makt-mønstre opprettholdes, unntakstilstand og begrenset bevegelsesfrihet til tross. I Rio de Janeiro for eksempel, har kriminaliteten gått tilbake mens strender, butikker, restauranter og barer har vært nedstengt. Like fullt ble i snitt fem personer per dag drept av politiet i løpet av årets fire første måneder. Det er ikke blitt registrert flere dødsofre for politivold siden man begynte å føre offisiell statistikk i 1998.
I Colombia er det mer enn dobbelt så sannsynlig at en mørkhudet person blir trakassert av politiet enn at en lyshudet blir det
Den 17. mai ble Rafaela Matos fra Rio de Janeiro stadig mer nervøs. Sønnen, Joao Pedro Matos Pinto (14), svarte ikke på telefon.
Hun hadde hørt et politihelikopter i lav høyde og knatrende skudd. Hun sier at hun «falt ned på kne og ba» da hun innså at politistyrken skjøt mot kvartalet der sønnen hennes var for å spille biljard med fetteren sin.
Kvartalet lå i townshipen Complexo do Salgueiro. Der vet alle at politiet i sine blodige narkoraid ikke sparer noen. Ikke en gang en 14-åring som João Pedro Matos Pinto, som ifølge hans mamma «pleide å gå hjemmefra til kirken og hjem igjen, og aldri hang gatelangs». Han drømte om å bli advokat.
– Da skuddene avtok, dro mannen min til huset der vi trodde João Pedro var. Da han kom dit, så han fem tenåringer ligge på bakken utenfor, med politi rundt seg.
Politimannen sa til mannen min at helikopteret hadde tatt med seg João Pedro. Det var alt de sa. Vi forsto ikke en gang at han var blitt skutt med automatvåpen
João Pedros fetter var en av dem. Mannen min spurte hvor João Pedro var, men ingen av politifolkene reagerte. Fetteren gråt og svarte at «João Pedro er blitt skutt». Det fortalte mannen min da han kom hjem.
Selv om det føles rart å intervjue Rafaela Matos via en dataskjerm, om noe så smertefullt som å miste et barn, snakker hun lenge og uten å vente på mine spørsmål.
– Politimannen sa til mannen min at helikopteret hadde tatt med seg João Pedro. Det var alt de sa. Vi forsto ikke en gang at han var blitt skutt med automatvåpen. Slektninger og venner fra kirken hjalp oss å lete, vi lette ved hvert eneste sykehus i regionen. Det ble natt og vi visste fortsatt ikke hvor João Pedro var.
Filmprodusent og opinionsdanner Celso Athayde forteller på telefon hvordan folk fra Complexo do Salgueiro ringte ham den kvelden.
Rio de Janeiro. Neilton Pinto sørger i begravelsen til sønnen Joao Pedro Pinto (14), som – ifølge andre på om var på stedet – ble skutt under en politiaksjon i nærheten av Rio de Janeiro. Foto: REUTERS/Ricardo Moraes
– De fortalte om en gutt som var blitt kidnappet av et politihelikopter og ba meg om å hjelpe dem, publisere noe. Jeg kunne ikke finne noen som kunne bekrefte når det hadde hendt eller om det overhodet hadde hendt, så jeg bestemte meg for å ikke gjøre det. Neste dag leste jeg om João Pedro, og da angret jeg så klart.
Hendelsen følger et gammelt mønster, volden har vært vår hverdag så lenge. Uavhengig av hvem det er som styrer landet. Vi ser den samme historien år etter år
Neilton Pinto tar bilder av veggene i huset der tenåringssønnen hans, Joao Pedro Pinto (14), ble skutt til døde under en politiaksjon. Foto: REUTERS/Ricardo Moraes
Etter å ha lett i 17 timer fant Rafaela Matos sønnens døde kropp på en rettsmedisinsk avdeling, leste Celso Athayde.
Neilton Pinto (t.h) bærer munnbind i begravelsen til sønnen på grunn av pandemien. Foto: REUTERS/Ricardo Moraes
Likevel var det noe som var annerledes denne gangen. Den 25.mai ble George Floyd drept av en politimann i Minneapolis i USA. Hans død ble opphavet til protester som skapte overskrifter fra Roma til Rio. I løpet av de siste dagene i mai spredte protestene seg til Brasil. Det tok ikke lang tid før George Floyds navn ble byttet ut med João Pedro på plakater og hashtags.
Rasisme er når politiet dreper en ung, svart mann i Puerto Tejada fordi han har brutt karantenen. Og de store mediene ikke rapporterer om det
Noen dager senere, den 1. juni 2020, la sangerinnnen Goyo fra den colombianske hiphop-gruppen Chocquibtown ut en tweet om Anderson Arboleda: «Rasisme er når politiet dreper en ung, svart mann i Puerto Tejada fordi han har brutt karantenen. Og de store mediene ikke rapporterer om det.»
Mens protestene tiltok i styrke i Colombia, publiserte en meksikansk TV-kanal videoen av pågripelsen av Giovannis López.
Hollywoodstjernen Salma Hayek la ut et bilde av seg selv med et sorgsvart munnbind og hashtaggen RettferdighetForGiovanni. Skuespilleren Gabriel García Bernal, som er født i samme region som Giovanni López og kanskje er mest kjent som Che Guevara i filmen «Motorsykkeldagbøkene», skrev på Twitter:
Giovanni døde ikke, politiet drepte ham.
Giovanni døde ikke, politiet drepte ham.
Giovanni døde ikke, politiet drepte ham.
Giovanni døde ikke, politiet drepte ham.
Giovanni døde ikke, politiet drepte ham.
Giovanni døde ikke, politiet drepte ham.
Journalisten og menneskerettighetsaktivisten Lulú Moncivaiz husker at hun så videoen av Giovanni López’ kamp mot politifolkene.
– Da den ble spredd, var hendelsen bare noen uker gammel. Giovanni er bare en i rekken av personer som har blitt trakassert av politiet for et munnbind, jeg har hørt om flere tilfeller, sier hun.
Vi vandrer rundt i den meksikanske femmillionsbyen Guadalajara, hovedstaden i Giovanni López’ hjemstat Jalisco. Graffiti som hyller Giovannis minne minner om manifestasjonene i begynnelsen av juni.
– Her sprøytet politiet vann på en liten gutt med vannkanon, stakkar, sier hun og peker på et gatehjørne.
De skyldige er ikke blitt stilt til ansvar. Jeg kjenner meg ikke trygg når jeg ser en politimann
Det merkes at Lulú Moncivaiz bærer på et sinne mot ordensmaktene. Hun har årlig arrangert demonstrasjoner, etter at 43 studenter forsvant i hendene på politiet for seks år siden.
– Men de skyldige er ikke blitt stilt til ansvar. Jeg kjenner meg ikke trygg når jeg ser en politimann. De har plantet narkotika på meg, for å kunne forlange bestikkelser. Under protestene, da jeg filmet med mobilen, kom en politimann og truet med å arrestere meg. En annen kastet telefonen min i bakken.
Hun tar opp telefonen, skjermen har sprekker etter hendelsen, og spiller av et videoklipp fra torget vi har foran oss. I videoen er det tåkete av røyk. Hun forklarer at demonstranter satte fyr på to politibiler. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty ble minst 18 personer ført bort av sivilt politi, i biler uten registreringsnummer.
Amnesty samarbeider med lokale organisasjoner, og de har blitt enige om å ikke gi flere detaljer om personene som ble ført bort, ifølge Amnestys Mexico-chef Tania Reneaum Panszi. Etter at Amnesty og andre organisasjoner la press på myndighetene ble alle, untatt én, funnet og Amnesty «venter fremdeles på svar fra regjeringen på hvordan og hvorfor personene forsvant».
Giovannis familie ble nødt til å forlate hjemmet sitt. De gikk under jorden etter at videoen av pågripelsen ble offentliggjort.
– Døde Giovanni López som en følge av rasistisk vold?
– Nei, jeg tror ikke det handler om rasisme, men om klasse, sier journalisten Lulú Moncivaiz raskt. Meksikanerne bryr seg ikke om du er svart eller hvit, men de er opptatt av hvor mye penger du har.
Black Lives Matter-bølgen hadde slått innover Latin-Amerikas tre største land. Men ordet «black» var kontroversielt. Rundt om i Latin-Amerika har urettferdighet lenge blitt forklart med samfunnsklasse, ikke etnisitet. Ved meksikanske skoler har elever lært at de ikke kan utsettes for etnisk diskriminering, ettersom alle meksikanere er «mestiser»; det vil si en blanding av europeisk opphav og urfolksopphav. Under den siste presidentvalgkampen i Brasil sa nåværende president Jair Bolsonaro at «i Brasil finnes ikke den der rasisme-saken».
Jeg spør Magalí Arboleda i Colombia om hun tror at nevøen døde på grunn av rasisme. Hun tenker et øyeblikk.
– Vi bor jo en by som er veldig … hvordan skal jeg beskrive den …
Marginalisert, sier en mannsstemme i bakgrunnen
– … marginalisert. Folk tror at ungdommene i Puerto Tejadas tilhører kriminelle gjenger, alle sammen. Politiet kommer fra hvite områder og kaller oss n-ordet. Nei, familien min har ikke opplevd diskriminering tidligere. Men etter det som hendte med Anderson, har vi fått høre hva andre mennesker har opplevd.
Demonstranter protesterer mot urettferdighet og politivold utenfor styresmaktenes kontorer i Mexico. Foto: REUTERS/Fernando Carranza
Aurora Vergara Figueroa er sjef for et colombiansk forskningssenter; Senter for studier av den afrikanske diasporaen. De studerer utvandringen/spredningen av det afrikanske folket. Senteret ligger ikke langt fra Magalí Arboledas hjemby. Hun sier at Anderson Arboledas død var en konsekvens av at han kom fra et område som i overveiende grad er afro-colombiansk, som har en voldsproblematikk som ikke finnes i «hvite områder».
– Etter mange år med taushet har vi begynt å snakke om strukturell rasisme og de langsiktige effektene av ujevn fordeling av eiendom, tilgang til utdanning og slike ting, sier Aurora Vergara Figueroa via en Zoom-lenke. Hun sitter på et arbeidsrom, det står bøker i hyllene.
Noe av det tragiske, mener hun, er at Anderson Arboleda er blitt et symbol i en mediedebatt som handler om hvorvidt rasisme er relevant i sammenhengen eller ikke.
– I stedet for å spørre, hvordan var Anderson Arboleda, hva gjorde han i livet sitt, hva drømte han om, spør vi oss om gjerningsmannen var rasist. En slik usynliggjøring av offeret er rasistisk i seg selv.
Selv om politiet ikke hadde til hensikt å drepe gutten, brydde de seg ikke om risikoen for at det kunne skje
Og drapet på João Pedro Matos Pinto?
– Ja, det hadde rasistiske innslag – for i townshipene er 80 prosent av befolkningen svarte, sier filmprodusenten Celso Athayde, og fortsetter:
– Helt siden slaveriets tid har disse menneskene blitt behandlet som annenrangs medborgere. Selv om politiet ikke hadde til hensikt å drepe gutten, brydde de seg ikke om risikoen for at det kunne skje. Politiet vet at samfunnet vet, og rettsvesenet vet, at townshipene er de svartes sted, de neglisjertes sted.
Celso Athayde sier at han ikke deltok i demonstrasjonene i Brasil, at han er lei av protester og opptøyer «som ikke har bidratt til noen forandringer de siste 30 årene».
– Men det hendte noe viktig under disse demonstrasjonene. Hvite personer deltok. Tidligere har svarte demonstrert for svartes rettigheter, og da har politiet banket dem, og resten av samfunnet har pustet lettet ut. Hvis hvite demonstranter deltar, og de krenkes av politiet, tar samfunnet del i smerten.