Ludwig van Beethoven, portrettert av Joseph Karl Stieler i 1820. Han hadde mange bekymringer i livet, og ble døv, men komponerte et livsverk som er blitt stående som et av de største.
WIkimedia Commons
Beethovens ode til friheten
I Jamshed Bhabha i Mumbai, i Teatro Colón i Buenos Aires, i Sydney-operaen og i Harstad Kulturhus spilles for tiden Beethovens strykekvartetter, klaverkonserter og symfonier så fiolinene hviner og dirigentsvetten renner, alt i anledning at det er 250 år siden komponistens fødsel. Plateselskapene Naxos og Deutsche Grammophon gir ut nye versjoner av Beethovens samlede produksjon, det siste med en 120 cd-ers utgave i en syv kilos innpakning.
Når vi legger til at han fra før av er den mest spilte av alle komponister, forstår vi at han ikke akkurat er glemt.
Musikkmaraton
Barbican i London har flesket til med en Beethoven-maraton som startet i februar og varer til mai, blant annet med BBC Symphony Orchestra, London Symphony Orchestra og verdensberømtheter som Sir John Eliot Gardener og Anne-Sophie Mutter i utøvende roller.
Da jeg i februar overvar Beethovens niende symfoni i «The Hall», var billetten bestilt året før, og likevel sto jeg en time i kø for å få en anstendig sitteplass. Da Sir Mark Elder og The Hallé hadde sunget og spilt siste tone, reiste publikum seg samlet for på sin måte å hylle den besungne og bespilte gleden, som formelig eksploderer i siste sats. Om den ekstraordinære begeistringen hadde noe som helst å gjøre med at dette var kort tid etter Brexit, skal være usagt. Sikkert er det at «Ode til Gleden», som symfonien er bygget over, er vedtatt av Europarådet og Den europeiske union som Europahymnen.
Ode til gleden
Oden er diktet av Friedrich Schiller, beryktet i sin samtid for å ha skrevet skuespillet «Die Räuber», om en gruppe revolusjonære og deres tragiske skjebne. For dette ble forfatteren arrestert, og han ble forbudt å publisere ytterligere. Han flyktet til Weimar, der han traff Goethe. Sammen grunnla de Weimar Theater, en stor suksess, og 21 år etter fengslingen ble Schiller adlet.
«Ode til gleden», skrevet fire år før den franske revolusjon, hyller et samfunnsideal der alle har like rettigheter og lever sammen i glede og vennskap. Det er spekulert i at den egentlig het «Ode til friheten», men at det ble for farlig, og at Freude, glede, er et kodeord for Frihet.
Beethoven feires. Da skribent Terje Nordby overvar Beethovens niende symfoni i Royal Albert Hall i London februar, var billetten bestilt året før. Likevel sto han en time i kø for å få en anstendig sitteplass. Foto: Terje Nordby
Trosser tradisjonene
Fra 1800 til 1813 skrev Beethoven syv symfonier. De neste ti årene fullførte han bare én. Men da han gikk løs på siste del av skaperprosessen, i sine femtiår, hadde han hatt planer om å komponere musikk til Schillers dikt siden ungdommen. Biografen Schindler skriver om hans aktiviteter sommeren 1823:
«Han arbeidet flittig som en bi, idet han streifet rundt i skog og mark, og hva der aldri før hadde forekommet, selv ikke i den største åndelige opphisselse, gang på gang kom han hjem uten noen hatt på hodet.»
I februar året etter var den ferdig. Førsteoppførelsen fant sted 7. mai 1824 på Kärtnethorteatret i Wien. Men hva gjør koret her? Det skal da ikke være korsang i en symfoni? Joda, Beethoven står over tradisjonen, han styrer den dit han vil, for han er et geni og han vet det selv. Komponisten sto ved siden av dirigenten og begeistringen for ham var så stor at politiet måtte gripe inn og kreve stillhet. Beethoven selv hørte selvsagt ingenting, men fulgte med på takten og så applausen.
Beethoven var selvbevisst som ingen andre, forlangte å bli behandlet som adelens likemann og ville ha skyhøye honorarer for sine verker, for han kjente deres verdi. Hans musikk dannet da også grunnlaget for mye av det vi forbinder med europeisk symfonisk musikk i all senere tid.
Skjulte at han var døv
Hans formidable livsverk ble skapt av en mann som langt fra hadde noe lett liv. Da han, knapt 30 år gammel, innså at hørselen sviktet, hadde han nok av bekymringer fra før – oppvekst med en tungt alkoholisert far, kroniske underlivssmerter, et oppfarende og til dels destruktiv temperament og bare mislykkede kjærlighetshistorier. Han skrev til sin venn Wegeler:
«I nesten to år har jeg unngått alle selskaper, fordi det er umulig for meg å si til folk: ’Jeg er døv.’ Hadde jeg bare hatt et annet yrke, ville det enda ha gått an, men i mitt fag er dette en forferdelig tilstand. Jeg skal etter evne trosse min skjebne, selv om der er øyeblikk i mitt liv da jeg føler meg som Guds mest ulykkelige skapning. Jeg ber deg om ikke å fortelle noen om denne tilstand.»
Stadig forelsket
Schindler forteller at han kunne bli nervøst opphisset når han komponerte, og han hadde en balje vann stående i arbeidsrommet, og når han ble for opphisset, dyppet han hele hodet i vannet og så ble det litt bedre. Man kan forestille seg temperamentet hans ut fra notater som dette: «Jeg er nå helt alene i dette stygge Wien. Alt som skjer her er skittent og sjofelt. Det kan ikke bli verre. Fra øverst til nederst er alle sjofle.»
Han var stadig forelsket, men det kom aldri noe ut av det, bortsett fra «Måneskinnssonaten», tilegnet den unge grevinne Giuiletta Guiccardi, en av flere adelige damer i Wiens beste krets. Alltid satte familiene deres seg imot giftermål med denne mannen uten rang, formue eller fast stilling. «Med glede iler jeg døden i møte», skrev han, 32 år gammel.
Den frie kunstner
Men han levde et kvart århundre til og ble, ikke bare en banebrytende komponist, hans liv og verk utgjorde et skille i kulturhistorien: Gjennom ham ble den indre skapende nødvendighet, ikke publikums og oppdragsgivernes behov, den kunstneriske drivkraft.
Beethovens musikk fullendte wienerklassisismen, forberedte romantikken og trengte gjennom alt. Bystene i gips og de masseproduserte bildene av ham på plakater og postkort viser et ikon: En mann med flommende, uflidd hår, bistert aniktsuttrykk og et blikk som trenger igjennom alle problemer og trivialiteter og omformer lidelse og frihetstrang til kunst som sprenger seg vei gjennom verdenshistorien.
Beethoven skapte myten om den frie kunstner, ved å realisere den, sett på med fryktblandet beundring og forsøkt etterlevd i all senere tid. I tillegg til musikken er det også dette vi reiser oss for på Barbican.