Musikken ble redningen for Øyvind Michelsen. Foto: Morten Lauveng Jørgensen.
– Musikken reddet meg
«Jeg må smile på bildene! Vær så snill, ikke fremstill meg stakkarslig!», ber den tidligere barnehjemsgutten Øyvind Michelsen (68).
Bak smilet hans ligger det mange år med smerte, men også stolthet. Til tross for en oppvekst med mange vonde år kan han i dag se tilbake på en lang og allsidig yrkeskarriere, i tillegg til å ha vært politiker og sanger i bryllup og begravelser. Selv mener han det var musikken som reddet ham.
Da Øyvind var 14 år satt han og seks andre barn i køyesengene sine på guttehjemmet «Waisenhuset» på Ullevål hageby. Alle utenom Øyvind skjøt det han i dag tror var heroin inn i blodårene sine. Det var ikke gode oppvekstsvilkår og det var ikke mange i det rommet som fikk feire 30-årsdagen sin.
– De sa jeg måtte prøve dette stoffet. Det ville ta meg til «himmelske verdener». Jeg var redd for sprøyter og hatet blod. På den tiden var jeg også veldig religiøs, det reddet meg kanskje. Jeg føler ikke at jeg var bedre enn dem på noen måte, men jeg sa nei.
«Min far var en landsforræder»
Fritz Kristian Michelsen var ingeniør for Telegrafverket, blant annet på Jeløya ved Moss. Det var en viktig jobb. Da Norge ble okkupert ble han medlem i NS. I krigsoppgjøret ble han i Bergen tingrett dømt til inndragelse av 45.000 kroner, 12 års straffearbeid og han mistet retten til pensjon eller trygd for resten av sitt liv. Han var likevel heldig, for Norge hadde ikke råd til holde titusener av NS-medlemmer i fengsel, så han slapp han ut i 1948 etter kun tre års soning.
– Mange av medlemmene i familien min er veldig såret av at min far var nazist, men det var han. Norge ble okkupert, og han valgte den gale siden. Han ble knust, og familiens økonomi ble knust. De levde på sultegrensen, men han reddet seg ved å finne seg en 16 år yngre kone med rike foreldre. Det viste seg dessverre at hun ikke hadde evner som mor i det hele tatt. De fikk tre barn sammen, og jeg er den yngste.
Øyvind Michelsen er spesielt glad i Johann Sebastian Bach. Foto: Morten Lauveng Jørgensen.
Livet ble tøffere enn hva det nygifte paret hadde sett for seg. Familien måtte leie ut halvparten av det lille huset sitt på Furuset i Oslo for å ha penger til mat. Familien slet, og moren ble innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun ble etter hvert separert fra mannen og de to eldste barna ble plassert på barnehjem for en periode. Moren ville ikke skrive under på at barna kunne adopteres. Det var midt i dette kaoset Øyvind ble født. Han fikk en hard start, de to første årene av livet var han innlagt på sykehus hele 17 ganger. Spedbarnet ville ikke ta til seg næring. Han ble tynnere og tynnere.
Etter hvert ble også Øyvind overlatt til barnevernet. Moren jobbet som hushjelp ulike steder i landet. Faren satt igjen på husmannsplassen på Furuset, alene og ulykkelig.
Tøffe år på barnehjem
Det var Øyvind og hans to brødre som måtte betale for morens lidelse og farens valg under krigen. Som toåring flyttet Øyvind sammen med brødrene inn på barnehjemmet Breidablikk i Hakadal. Barnehjemmet var underbemannet og de ansatte overbelastet, det fikk frem det verste i noen av dem.
– Du kan tenke deg når én voksen skal passe på 30 barn – noen som gråter, noen som er syke og noen som har tissa på seg. Det gikk ikke, de mistet besinnelsen. De begynte å terrorisere oss. De slo og sparket. Jeg var mye alene ute i skogen, for der følte jeg meg trygg.
På bildet fra Vesle Gran husmannsplass på Furuset, sitter faren på det lille rommet familien bodde på. Stua måtte leies ut til en annen familie. Foto: Privat.
I 1965 flyttet Øyvind og brødrene over til Waisenhuset, eller Christiania oppfostringshjem som det formelt het, på Ullevål hageby. Det var formet som en engelsk kostskole med streng disiplin. Men da en kristelig bestyrer tok over, falt institusjonen fra hverandre. I fem år fremover var det kaos med stadig nye bestyrere, alle med hver sin teori om hvordan institusjonen skulle styres.
– Det ble anarki! Tenk deg selv om du har hatt strenge foreldre, så blir de slappe et par år, og du kan gjøre som du vil. Så plutselig blir de strenge igjen!
Det ble en kaotisk hverdag på Waisenhuset. Selv om hyppig utskifting av ledelse skapte uro, var det mest de andre beboerne som sto for terroren her.
– Når barn i tenårene ikke får noen rammer, så blir de utrygge. Noen presset hverandre for penger, noen slo hverandre og noen presset andre for sex. Det siste bestyrerparet som kom i 1970 og skulle rette opp en skole som hadde falt sammen. De fikk en umulig oppgave. Det ble skrekkelige år for oss i ungdomstiden.
Øyvind fikk stadig juling av de andre. Enten måtte man tåle det, eller ta igjen. «Sladrehank skal selv ha bank», var moralen på huset. Øyvind holdt fast i bibelen og troen, han har aldri hatt det i seg å skade andre. Men alle hadde det ikke slik, og en større gutt mishandlet Øyvind på daglig basis i tre år. «Her skal du få slag i Jesu navn!», sa han, før han hamret løs på Øyvind.
– Jeg ville ikke si fra til brødrene mine. Men da de oppdaget hva som skjedde tok de tak. De satte grenser for andre. Brødrene mine var livsforsikringen min.
– Mor var ungen min mesteparten av livet
Faren døde i 1968 på et pleiehjem utenfor Oslo da Øyvind var 14 år, men han fikk ikke vite om det før et år etterpå. Ingen på barnehjemmet syntes det var nødvending å informere Øyvind om farens bortgang.
– Jeg var rasende for at jeg ikke fikk gå i begravelsen til faren min. Jeg var forbanna i over 20 år! Av to dårlige foreldre, så var det han som var best. Han var den eneste av de to som faktisk viste litt interesse for oss, noe jeg har funnet ut i ettertid i gjennomgang av gamle brev.
Øyvind Michelsen går igjennom dokumenter. Foto: Morten Lauveng Jørgensen.
Nye E6 på Furuset skal bygges, midt i veien ligger den gamle gården til familien til Øyvind. Gården blir ekspropriert av kommunen for 225.000 kroner, noe som tilsvarer omtrent seks millioner kroner etter dagens kurs.
– Det var mye penger for en mor som har levd i fattigdom. Selv om hun hadde tre barn på barnehjem tok hun pengene og flyttet til Vestindia, hvor hun sløste dem bort på unge menn. Da hun kom hjem til Norge i 1972 ønsket hun at barna, som nå var blitt voksne, skulle ta vare på henne. Selv om hun aldri hadde tatt seg av dem noen gang.
– Jeg tok meg av henne helt til hun døde, fordi hun var moren min. Jeg hadde dårlige foreldre, men de var alt jeg hadde.
Som 20-åring hadde Øyvind skaffet seg en liten hybel, og var klar for å utforske verden. Men på hybelen skulle også moren bo, uten å betale for seg. Hun flyttet med ham også når han fikk sin første leilighet. I åtte år bodde hun sammen med Øyvind, før han og brødrene klarte å kjøpe en egen leilighet til henne, sånn at Øyvind kunne begynne å leve livet sitt.
– Mutter`n var uegnet til det meste, hvert fall til å være mor. Jeg føler jeg ga alt for henne, men hun ga ingen ting tilbake. Hun snakket bare om seg selv. Jeg klarte ikke å være hjemme i min egen leilighet. Jeg var så sint og frustrert. Jeg kunne gå rundt i parker og sparke i trær.
Et kapittel avsluttes
Påskeaften 2005 hadde moren ligget i koma i tre uker etter et slag. Øyvind bestemte seg for å dra på besøk. Våren var kommet, og Øyvind snakket med henne om knoppene på trærne og de grønne plenene.
– Til min store forskrekkelse ble hun rød i kinnene, våknet til live og satte seg opp i sengen for første gang på tre uker. Hun gned seg i øynene og prøvde å si noe, men slaget hadde skadet taleevnen.
Moren begynte å klappe han på kinnet med den hånden som fungerte. Usikker på hva som skjer prøver Øyvind å teste hennes forståelse og sa: «Men du har jo aldri brydd deg om barna dine, og ikke barnebarna heller!». Da freste hun og lagde sinte lyder. Hun trakk han til seg og kysset han flere ganger på pannen og strøk ham på kinnet til hun sovnet igjen.
– Det var som hun skjønte at dette var slutten. Det var veldig spesielt for i alle årene hun bodde hos meg trakk hun seg unna om jeg prøvde gi henne en klem. Hun tålte ikke nærhet.
Klokken ni på samme kveld ringer sykepleieren og sa at moren hadde sovnet stille inn. Episoden med nærhet på sykehjemmet var nok litt for lite, og altfor sent. Det kunne ikke rette opp i alt det vonde Øyvind har gått igjennom.
– Jeg følte meg helt jævlig, for jeg følte ikke noe sorg da hun døde. Men avskjeden ble en fin opplevelse både for henne og for meg.
Aktiv i jobb og fritid
Det fantes ikke utdanningsstipend den tiden Øyvind vokste opp, han hadde heller ingen foreldre å lene seg på. Som 18-åring måtte han klare seg selv. Han tok fagbrev som kokk og jobbet i yrket i åtte år. Så begynte han å jobbe som vaktmester på sykehjem.
– På den tiden var bare å begynne å jobbe. Hadde jeg ikke lønn så døde jeg. Jeg brukte deler av lønna på å ta videreutdanning.
Øyvind var betatt av klassisk musikk, spesielt Bach. Han tok musikklinja på Manglerud videregående på kveldstid tre kvelder i uka i tre år. Etter det studerte han på kveldstid hos førsteamanuensis Gunnar Martinsen på Norges musikkhøyskole.
– Musikken har vært det som reddet meg og ga meg lyst til å leve. Jeg har sunget i over 5000 begravelser og noen hundre bryllup, det er helt vilt! Jeg sang fast i Filharmonisk kammerkor og Oslo Domkor i mange år. Så musikk er det jeg lever for!
– Jeg er yngst og har et blått øye, mine brødre slo meg aldri så jeg husker ikke hvordan jeg fikk det. Foto: Privat.
Læreevnen har aldri vært noe problem, Øyvind har jobbet og studert hele livet. I 1998 ble det studier i datanettverk og servere. Senere fikk han fulltidsstilling som lærer på IT-akademiet. De siste 19 årene før han gikk av med pensjon jobbet han som it-ansvarlig og arkivansvarlig hos Kommunerevisjonen i Oslo. Det har vært viktig for Øyvind å være aktiv, og ikke bruke for mye tid til å spinne i negative tankebaner. I tillegg til musikken har Øyvind også vært aktiv politiker i Frp, og senere Høyre. Han har vært bydelspolitiker i åtte år og legdommer i tingretten i 10 år. Hjertesaken har naturlig nok vært barnevern.
Erstatning for skadelig oppvekst
Oslo kommune vedtok enstemmig i 2008 å innvilge Øyvind erstatning for skadene han har fått etter livet på barnehjem. Summen ble den største som noen gang er utbetalt i kommunal erstatning, og han og broren investerte pengene i en hytte. I dag bor Øyvind i en leilighet på Etterstadsletta og har god pensjon etter et 48 år langt yrkesliv. Men penger alene kan ikke rette opp i skadene.
– Det som slår meg nå når jeg ser tilbake, er at dette har påvirket meg mer enn hva jeg selv har trodd.
Øyvind er derfor i gang med å skrive en bok om livet sitt. Han går gjennom saksdokumenter og gamle brev på jakt etter historien sin. Men mest av alt har det blitt en slags terapi for å forstå seg selv.
– Boken har blitt en selvransakelse. Oppveksten min har hatt har ringvirkninger på store deler av livet mitt. Jeg har vært livredd for å bli forkastet igjen, slik mine foreldre gjorde mot meg. Det er en skade som sitter langt inne i sjela. Dette har ubevisst plaget meg gjennom mange tiår, og gjorde mitt forhold til andre mennesker vanskelig.
Aldri fått hjelp for traumer
Øyvind er en som lider i stillhet, hadde han vært utagerende og slått og sparket rundt seg, hadde kanskje noen plukket opp at han sleit. Psykiatri var heller ikke vanlig på tiden han vokste opp. Men Øyvind har funnet sin måte håndtere det på, og er det man i dag kalle et løvetannbarn.
– Hvis du er opptatt av interessene dine, så er det ikke så mye tid igjen til det vonde som drar deg ned. Jeg utviklet meg til å bli en trassig fyr og jeg tror det trasset har vært en viktig egenskap. Jeg skulle ta de eksamenene, koste hva det koste vil! Jeg skal ha de karakterene, jeg skal ha den jobben. Så jeg har jo fungert nokså bra.
Men tanken på hvordan livet kunne vært, med en bedre oppvekst og med kjærlige foreldre, sitter dypt. Han har måtte føle seg frem og lære seg helt elementære ting på egenhånd.
– Når jeg engasjerte meg i politikk, kunne jeg sette meg inn i saker og reise meg opp og si at «jeg mener sånn og sånn!» Det har vært til hjelp for meg at jeg kunne hevde meg.
Ny og større familie
I pøsende regn lette Øyvind rundt etter sin fars gravplass i Tromsø, mange år etter han ble begravet. Han var i ferd med å gi opp da han til slutt fant den.
– Jeg kysset gravstenen og pratet med faren min i en time. Selv om han kanskje ikke kan høre meg, så var det godt.
Men Øyvind fant mye mer i Tromsø, en slekt som han aldri har hatt kontakt med før.
– Jeg har truffet fettere, kusiner, tremenninger også har jeg familie i USA! Så jeg skal dra og besøke dem, bare denne jævla pandemien blir ferdig, avslutter han.