Intens storpolitisk kamp om russisk musikk

­– Boikotten er allerede et faktum. Russiske kunstnere boikottes ikke over alt, men på de fleste scener i Vesten er russiske kunstnere paria, sier Wilhelm Kvist, musikkredaktør i den svenskspråklige finske avisen Hufvudstadsbladet.

Har verden blitt slik at vi må se på Russlands fremste komponister, blant dem Pjotr Tsjaikovskij og Modest Musorgskij, som Putins våpendragere? I snart ett år har russisk klassisk musikk med referanser til historien blitt sett på som mulig propaganda. En hel kunstverden er forvirret. Kunst er politikk, og den russiske musikken står med ryggen mot veggen.

Boikotten av russisk musikk brer om seg og er høyst urovekkende, mener Wilhelm Kvist, musikkredaktør i Hufvudstadsbladet i Helsingfors. – Jernteppet bygges nå fra vest, sier han. Foto: Foto: Ksf-media / Karl Vilhjalmsson.

Nylig ba den ukrainske kulturministeren, Oleksander Tkasjenko, i en artikkel i The Guardian verden boikotte alle Tsjaikovskijs verk, inkludert «Nøtteknekkeren», en eventyrballett som spilles over hele i desember og januar. En slik boikott er ment som et svar på den russiske «ødeleggelsen av ukrainsk kultur». Ministeren ønsker at boikotten av Tsjajkovskij skal vare til Russland trekker seg ut av Ukraina.

Offisielt er det ingen kunst- og kulturboikott av Russland, verken i Europa eller andre steder. Norges ledende orkester, Oslo-filharmonien, har russiske komponister og dirigenter på plakaten frem mot sommeren. Men, som både før og etter Russlands angrep på Ukraina, er en stor del av den russiske klassiske musikken som fremføres i Oslo, og ellers i Vesten, signert komponister som tok et oppgjør med Russland for rundt 100 år siden. Og som ikke uten videre kan tas til inntekt for dagens regime i Kreml.

Musikk «godkjent av Vesten»

Flertallet av de mest spilte komponistene forlot landet etter den kommunistiske revolusjonen i 1917, og fikk sine mest kreative år i Europa og USA. Blant disse finner vi Igor Stravinskij og Sergej Rachmaninov, som begge ble amerikanske statsborgere. Allerede nå er Leif Ove Andsnes' konserter i Oslo i mai, der han spiller Rakhmaninovs Pianokonsert nr. 2 sammen med Oslo-filharmonien, så godt som utsolgt. Andsnes og filharmonien byr på russisk musikk, og opprettholder på et vis en norsk linje om ikke å ramme den russiske kulturarven. Repertoaret er trygt og politisk ufarlig. Det berører ikke det betente øst-vest-forholdet som nå har oppstått i den klassiske musikken.

Men siden krigens start har den russiske musikkstrømmen blitt snevret inn, og det er en smal sak å oppsummere hvilke russiske komponister som slipper til på klassiske scener i Vesten akkurat nå. I tillegg til de to nevnte får den ukrainskfødte Sergej Prokofjev og Dmitrij Sjostakovitsj større oppmerksomhet enn tidligere. Vesten definerte Sjostakovitsj som den frie kunstens viktigste motstandsmann i Stalin-tiden. I dagens politiske landskap blir både hans musikk og hans historie oppgradert, selv om han i Russland oppfattes som en god patriot. Av den enkle grunn at han, til tross for å ha blitt hundset og sensurert av det sovjetiske maktapparatet, ble værende i Sovjetunionen.  

Storpolitikken holder i taktstokken

Enkelt sagt spilles det i vår nye europeiske tidsregning – etter 24. februar 2022 – bare russisk musikk som Vesten har «godkjent». Og dersom musikere fra Russland kommer på podiet, er deres politiske rulleblad nøye kontrollert. De må ikke ha tydelige bånd til makthaverne i Kreml, eller på noen måte ha ytret seg positivt på vegne av sitt hjemland. Slik har det blitt, krigen har gjort russere og russisk kultur til fienden.

– Sanksjoner mot dem som støtter regimet mener jeg er rimelig i en situasjon som vi er i nå, sier Ingrid Røynesdal, direktør for Oslo-filharmonien.

– Men det er noe helt annet om en russer faktisk står opp mot sitt regime. Da må vi i Vesten både applaudere og omfavne, sier hun med referanse til filharmoniens tidligere sjefsdirigent, russiske Vasilij Petrenko. Han har avviklet alle sine russiske avtaler.

Direktøren for Oslo-filharmonien, Ingrid Røynesdal, tror ikke på en generell boikott av russisk musikk. – Men de som har tette bånd til regimet i Russland har naturlig nok fått det svært krevende i musikklivet i Vesten. Og vil trolig også få det i tiden fremover, sier hun. Foto: Rune Bendiksen.

Og det har en pris, sier Røynesdal.

Det er helt tydelig nå, at storpolitikken svinger taktstokken over den klassiske musikken. Nå vurderes den russiske musikkskatten i et pragmatisk realpolitisk lys. I Norden kommer dette tydeligst frem i Finland.  

Fra Gergiev til James Bond

Det mest synlige tilfellet dreier seg om Valerij Gergiev, stjernedirigenten og Mariinskij-sjefen som gjennom fire tiår år har turnert verden i turbofart. Nå har hans nære forhold til Finland tatt slutt.

Mariinskij-sjef og stjernedirigent Valerij Gergiev har i fire tiår vært den russiske klassiske musikkens fremste ambassadør. Nå er han uønsket i Europa og i Japan siden han ikke vil ta avstand fra Russlands invasjon av Ukraina. Foto: LEHTIKUVA / Martti Kainulainen.

Mer enn noen andre har Gergiev bidratt til en bred eksponering av russisk musikk, blant annet som sjefsdirigent for London Symphony Orchestra og Munchen-filharmonien. I tillegg har han vært på farten ustanselig med Mariinskij-orkesteret og mange andre av verdens beste symfoniorkestre, svært ofte med russisk musikk på notearkene. Men nå har hans tette bånd til Putin, og hans uvilje til å ta avstand fra krigen i Ukraina, kostet ham dyrt. Han er bannlyst i så og si hele Vesten, inkludert i Japan. I Finland var hans egen festival Musikfestspelen i S:t Michel (eller Mikkeli Music Festival) et årlig høydepunkt i det finske kulturlivet. Gergiev var festivalens sjef fra 1993 til 2022, i 29 av festivalens 30 år.

– Gergiev er bare et eksempel på boikotten, om enn et svært synlig og kjent. Hans posisjon har vært urokkelig, men til og med på festivaler der han har vært sentral i 30 år, ser tiden nå ut til å være ute, sier Wilhelm Kvist i Hufvudstadsbladet.

Den finske stjernedirigenten Santtu-Matias Rouvali og det britiske Philharmonia Orchestra har nå tatt Gergiev og Mariinskijs plass i S:t Michel. Rouvali har fått en langtidskontrakt, og byr til sommeren på en festival med «Kjærlighet» som tema. Han har funnet plass til noe russisk musikk, blant annet av Galina Ustvolskaya. Tidlig i sin karriere var hun en av Sjostakovitsj elever. Rakhmaninovs Pianokonsert nr. 2 fremføres også her – av den russiske stjernepianisten Yulianna Avdeeva, som allerede 10 dager etter krigsutbruddet fordømte Putins invasjon. Sjostakovitsj femte symfoni, med kritikk av Stalins totalitære politikk, står også festivalprogrammet.

En programpost som virkelig skiller seg ut, er feiringen av å musikken i James Bond-filmene. Konserten «Licence to love» fokuserer på de romantiske aspektene med superagentens evige kamp for å redde Vesten fra mørke krefter, som regel russerne. Musikken følger politikken, også i det kommende NATO-landet Finland.

– Farlig og uklokt

I St. Petersburg er den russiske musikkritikeren Vladimir Dudin overbegeistret over å kunne få dele sine tanker med vestlig presse. Han ser med ubehag på at mange musikere, både russere og ikke minst vestlige musikere som til nå har jobbet i russiske orkestre, forlater Russland. De forsøker å komme unna å bli fanget i et politisk spill.

– I stedet for en boikott trenger vi at kunst- og kulturverdenen står sammen mot ondskapen, mot diktatoren i Moskva, hans destruktive politikk og hans djevelske krigslek, sier den russiske kritikeren Vladimir Dudin. Her fotografert sammen med Leif Ove Andsnes etter en konsert i St. Petersburg før krigen brøt ut. Foto: Anna Flegontova 

Opp gjennom historien har musikk blitt brukt og misbrukt av russiske makthavere, særlig i sovjetperioden (1917-1991). Da fryktet de russiske myndighetene at vestlige, demokratiske idéer skulle nå inn i det totalitære Sovjetunionen, og regimet straffet derfor sine egne som gikk nye veier, blant dem Sjostakovitsj. I dag vil Vesten hindre at Putin-regimet bruker russisk musikk som propaganda for et sterkt anti-vestlig Russland.

– Denne situasjonen uten dialog er farlig og uklok, sier Dudin til KulturPlot. Han er skremt av at det klassiske musikklivet har blitt en storpolitisk aktør. Slik han ser det, er Vestens politisering av musikken og kulturboikott uten sidestykke i historien.  

– Under andre verdenskrig, da Hitler-Tyskland påførte Russland enorme lidelser, ble likevel ikke tysk musikk boikottet. De russiske orkestrene fortsatte å spille tysk musikk, sier Dudin.

Han minner om at Russlands historie er lang, og nært knyttet til Europa gjennom særlig de siste 300 årene – fra da Peter den Store grunnla St. Petersburg og åpnet et russisk vindu mot vest.

– Det er umulig å se på Russlands historie uten å også se på den europeiske innflytelsen, sier han.

– Stenger oksygentilførselen

– I stedet for en boikott trenger vi at kunst- og kulturverdenen står sammen mot ondskapen, mot diktatoren i Moskva, hans destruktive politikk og hans djevelske krigslek, sier Dudin.

Han beskriver kulturboikotten som et førsøk på å stenge av oksygentilførselen for alle russere, og peker på at mange er «svært traumatiserte av grusom og dum politikk». Dudin mener at Russland er en fredselskende nasjon, til tross for «det grufulle tilfellet Putin». Musikkritikeren i St. Petersburg beskriver Russland i dag som «en skoleklasse der alle må lide på grunn av en bråkmaker».

Dudin har i over 20 år skrevet for et bredt spekter av russiske og vestlige aviser og magasiner. Han har anmeldt og analysert russisk og internasjonal klassisk musikk, og har også vært en hyppig gjest på norske festivaler, blant andre Nordlysfestivalen i Tromsø, Festspillene i Bergen og Rosendal kammermusikkfestival.

Hans synspunkt om at Vesten bruker den klassiske musikken på en ny politisk måte, støttes av blant andre Nina L. Khrusjtsjova som er professor i internasjonal politikk ved The New School, et privat prestisjeuniversitet grunnlagt i New York i 1991. Hun er barnebarnet til Nikita Khrusjtsjov som var Sovjetunionens sterke mann, og den som ledet landets «avstalinisering» fra 1953 til 1964. Khrusjtsjova har over mange år vært en sterk stemme mot Putin i amerikansk akademia, og har advart mot utviklingen i Russland i en årrekke.

Boikott får motsatt effekt

I flere artikler i internasjonale medier har hun i høst påpekt at en boikott av russisk kultur først og fremst vil være til hjelp for Putin som ønsker å mane frem et russisk hat mot Vesten, og at en slik boikott derfor vil virke mot sin hensikt. Hun mener at Vestens boikott, selv om den ikke er absolutt, er farlig. I likhet med Dudin peker hun på at Russland ikke kneblet tysk kultur under andre verdenskrig. «Skolene fortsatte å undervise i tysk, orkestrene fortsatte å spille Bach og Mozart for fulle hus, og folk fortsatte å lese Göthe og Thomas Mann. Hele den tyske historien ble ikke svertet av nazistenes ugjerninger», skriver hun i en artikkel publisert på nettstedet Social Europe.

Hun forstår Ukrainas sinne og behov for å ramme alt russisk, men advarer Vesten mot å erklære krig mot russisk kultur.

Fra London ser musikkritikeren og forfatteren Gavin Dixon at den klassiske musikken i dagens situasjon representerer betydelig «soft power». Han støtter ikke boikottlinjen, og mener at kulturell utveksling alltid er mer verdifull enn utestengelse og taushet. Dixon anmelder klassisk musikk for blant andre det britiske musikkmagasinet Gramophone og for det britiske nettstedet for kunstjournalistikk, The Arts Desk. Han er også redaktør for Fanfare, USAs ledende magasin av klassisk musikk.

Den britiske musikkritikeren Gavin Dixon mener at de unge nye stjernene i den klassiske musikken ser på selv som individer, ikke som representanter for et land. Han peker på at de nye russiske stjernene ofte har et problematisk forhold til sitt fødeland. Foto: Privat.

Etter hans mening er det relevant å se på hvordan Vesten forholdt seg til den sovjetiske kulturen under Den kalde krigen:

– I det store og hele var russiske orkestre, dirigenter og solister velkomne i Vesten, og det var liten debatt om hvordan deres opptredener eventuelt ville tjene den kommunistiske propagandamaskinen, noe det selvsagt gjorde, sier han.

– Fundamentalt dilemma

Norske kulturaktører har sagt at de ikke vil samarbeide med russiske kunstnere som har offisielle bånd til de russiske myndighetene, men understreker at det er viktig å skjerme den russiske kulturarven. Dette er en så godt som umulig balansegang.

Fra Finland vurderer Kvist politiseringen av russisk klassisk musikk som komplisert:

– Det setter oss i Vesten i et fundamentalt dilemma.

– På den ene siden vil vi vise toleranse og si at alle er velkomne og at ingen skal diskrimineres. På den andre siden vil vi også stå opp for våre verdier og at disse respekteres, og samtidig kreve at de russiske kunstnerne som opptrer i Vesten tar avstand fra den politikken som den russiske statsledelsen fører. Grunnleggende verdier står mot hverandre, sier Kvist.  

I denne nye settingen har verkenes innhold, de kunstneriske, musikalske ytringene, havnet i skyggen av diskusjonen om musikk og kultur som et våpen i krig. Plutselig befinner musikk vi gjennom årtier, og enda lenger, har lyttet til uten å måtte vurdere om den kan tolkes politisk eller ikke, i et uoversiktlig politisk landskap. Og vi må ta stilling til om musikken hyller makten eller taler den midt imot.

Den apolitiske boblen sprekker

– Det begynner å bli helt umulig for en musiker å hevde at den klassiske musikken står over eller utenfor poltikken. Og å påstå at spørsmål om den pågående krigen ikke angår dem, sier Kvist.

Han mener at etter Russlands invasjon i Ukraina er kunsten og kunstnernes rolle forandret.

– Sakte, men sikkert brister illusjonen om den autonome (immune og resistente) kunsten. Russlands angrepskrig i Ukraina, og de konsekvensene den har fått for kunstlivet, har gjort det umulig ikke å legge mer vekt på kunstens etiske dimensjoner, sier han.

Her hjemme ble det i uken etter krigsutbruddet umulig for Kilden kulturhus i Kristiansand å sette opp Svanesjøen. Cardiff Philharmonic Orchestra i Wales la seg på samme linje, og fant ut at det «ville sende feil signaler» å spille Tsjajkovskijs 1812-ouverture, et orkesterverk som feirer Russlands seier over Napoleon i Napoleonskrigene.

Kulturkamp: President Vladimir Putin opplever at russiske musikere og stadig mer russisk musikk er uønsket i Vesten, selv om ikke alle har gått for en boikottlinje. Foto: Sputnik/Mikhail Metzel/Pool via REUTERS.

Den ble urfremført i 1882. De politiske referansene knyttet til verket har inntil nå vært musikkhistorikernes domene, mens ouverturen, rent praktisk, har levd sitt liv som et mye spilt orkesterverk i 150 år.

Et annet ferskt eksempel på at russiske klassikere befinner seg i et uavklart politisk landskap, kommer tydelig til uttrykk i Milano akkurat nå. La Scala, et av verdens ledende operahus, har kommet på kant med ukrainske kulturmyndigheter fordi de setter opp Musorgskijs opera Boris Godunov fra 1874. Kritikken kommer fra det ukrainske konsulatet i byen, som mener at verket, som regnes som en av Russlands signaturoperaer, fremstår som propaganda for Putins nyimperialistiske og voldelige politikk.

De ukrainske diplomatene mener at Musorgskijs opera kan brukes for å «støtte potensiell propaganda», og at Putins Russland «bruker kunsten for å forankre sin storhet og makt». I ukene før premieren (7. desember) var kravet at Boris Godunov skulle tas av plakaten. Operaen innleder 2022-23 sesongen, og La Scala var aldri i nærheten av å innfri Ukrainas krav.

Russisk stjernelag

Sjefen på La Scala, Riccardo Chailly, avfeier kritikken, og mener at han i stedet serverer viktig Putin-kritikk. Det er ingen som bestrider at Musorgskijs mektige opera trekker enhver tilskuer og lytter dypt inn det patriarkalske, symboltunge og ortodokse Russland. Men det må være mulig å gjøre det uten å bli anklaget for å svikte Ukraina, mener Chailly, som gjentatte ganger har understreket i media at politikken og politiske konsekvenser ikke kan diktere kunsten. Han har også minnet de ukrainske diplomatene om at La Scala i januar skal feire 70-årsdagen for Prokofjevs død, en komponist Chailly omtaler som «et ukrainsk geni».

Sjefen på La Scala, Riccardo Chailly, byr i januar på en festkonsert for den ukrainskfødte komponisten Sergeij Prokofjev. Han mener at politikken ikke må styre kunsten, og lever fint med at ukrainske diplomater misliker at en han lar en russisk opera åpne sesongen. Foto: Brescia & Amisano / Teatro alla Scala.

La Scala begynte planleggingen av Boris Godunov lenge før Putins angrep på Ukraina, og nå har Chailly mobilisert et russisk stjernelag på scenen, anført av bassen Ildar Abdrazakov i tittelrollen. Andre stjerner er Mariinskij-sopranen Anna Benisova, og tenoren Dimitrij Golovnin, som gjennom hele neste år er booket på en rekke europeiske scener. Chailly har selv grepet om taktstokken, mens den danske stjerneregissøren Kasper Holten har det sceniske ansvaret for en forestilling som mer enn på svært lenge plasserer operakunsten midt i maktpolitikkens sentrum. Og i det internasjonale nyhetsbildet.

Boris Godunov høstet på premieren 13 minutters stående applaus og en strøm av bravorop. La Repubblicas kritiker, Leonetta Bentivoglio beskriver forestillingen som «en universell fordømmelse av vold» med klare referanser til massakrer og massegraver i både Auschwitz og Ukraina. Før premieren karakteriserte Norman Lebrecht, den britiske nestoren blant internasjonale journalister med klassisk musikk som spesiale, Ukrainas kritikken av oppsetningen som feilaktig.

Et bilde på Putins fall

Den britiske kritikeren, redaktøren og forfatteren Gavin Dixon mener at Boris Godunov, og tolkningen av denne operaen i en krigsfylt samtid er komplisert. (Dixon refererer ikke spesifikt til La Scalas oppsetning).

– Boris Godunov handler om en desillusjonert og morderisk russisk hersker som gradvis mister grepet om makten, og operaen kan tolkes som et bilde på Putins fall, sier Dixon.

Men selv om Dixon mener at operaen kan tolkes som et bilde på Putins fall, mener han samtidig at diplomatene ved Ukrainas konsulat i Milano har et poeng.

– Operaen er fullstappet med ortodoks kirkemusikk. Siden Kreml og den ortodokse kirken har blitt stadig viktigere for hverandre under Putins presidentperioder, kan musikken også oppfattes som propaganda, sier han.

Dixon trekker også frem at denne operaen, som bygger på historiske hendelser, har et sideplott som i dagens situasjon er politisk svært interessant. Her dreier handlingen seg om Russlands krig mot det polsk-litauiske samveldet (1569-1795), en stat som i lange perioder var utsatt for angrep fra Tsar-Russland, Preussen og Østerrike. Til slutt ble samveldet delt, og det meste av området tilfalt Russland.

– Så det var ikke overraskende at den polske nasjonaloperaen i Warszawa kansellerte sin oppsetning av Boris Godunov i mars 2022, bare uker etter at den russiske invasjonen av Ukraina, sier Dixon til KulturPlot/Samtiden.

I forkant av oppsetningen i Milano uttalte regissør Kasper Holten til Time Magazine at «Musorgskij var en kunstner som var kritisk og avslørte maktens grusomhet. Det er derfor viktig å spille denne operaen nå».

Mer enn en opera

Boris Godunov er for russerne mer enn en opera. Den har en ortodoks grunnstemning, den drøfter makt og avmakt, og den er banebrytende som opera. Musorgskij er for russerne like stor som Verdi er for italienerne, og Wagner er for tyskerne. Men i denne sammenhengen er det viktig å ta med at etter at operaen hadde hatt premiere på Mariinskij-teatret i tsarhovedstaden St. Petersburg i 1874, fikk den et kort liv på scenen, bare 25 forestillinger. Den russiske tsaren så på operaen som utålelig maktkritikk.

De konkrete problemstillingene som La Scala har måttet håndtere den siste tiden, viser litt av den kompleksiteten som er knyttet til hvordan Vesten skal forholde seg til den russiske kulturarven. Mye av den mest anerkjente russiske kunsten, særlig litteraturen og musikken, har politiske undertoner – ofte med skarp brodd til makthaverne. Men med tiden har mange, Pushkin, Dostojevski, Glinka, Musorgskij, og til og med Sjostakovitsj, likevel blitt en del av den nasjonale russiske kunstskatten, og tatt i bruk av både tsarer og kommunistiske generalsekretærer for å fremme Russland og Sovjetunionen. Tradisjonen med å bruke kunsten i nasjonsbyggingen var perfeksjonert lenge før Putin kom til makten.

– Jernteppet bygges fra vest

På et konkret spørsmål om striden om Boris Godunov i Milano, svarer Kvist i Helsingfors med å trekke kunstdebatten inn i et ideologisk landskap:

– Jeg stiller meg undrende til om vi nå er på vei til å forby individuelle kunstverk, eller hele kunstsfærer, og hva det vil bidra til, sier Kvist.

I stedet for å kreve forbud mot russisk kunst, mener Kvist at Vesten i stedet burde vise frem styrken i den ukrainske kunsten gjennom å spille ukrainske komponister og engasjere ukrainske artister.

– Er nasjonalismen den ideologien som vi skal forsterke og støtte aller mest i dagens sitasjon? Eller finnes det måter å oppfatte kulturell tilhørighet på som vi heller burde dyrke, utenom nasjonalismens grenser? spør han.

– Det interessante med den nye kalde krigen som utkjempes på mange fronter, også på kunstens domener, er at jernteppet denne gangen bygges fra vest. I gamle dager ble det ansett som verdifullt å i alle fall ha kikkhull gjennom muren, men nå tettes de effektivt igjen, sier Kvist.

Russisk musikk fortsatt ønsket

Der Wilhelm Kvist i Helsingfors setter søkelys på at kulkturboikotten intensiveres, ser Dudin i St. Petersburg at det fortsatt finnes forbindelseslinjer. Han mener at russiske musikere, sangere og noen verk fortsatt er ønsket i Europa og USA. Oppsetningen av Boris Godunov i Milano understreker hans poeng.

– Jeg støtter Riccardo Chaillys beslutning om å gi publikum i Milano denne operaen som sesongåpning, sier Dudin. Han liker også at tittelrollen synges av det han kaller «en av vår tids største basser», og en av Russlands mest profilerte sangere. Abdrazakov har sunget på en lang rekke av verdens viktigste scener, Mariinskij og Bolsjoj i Russland, på Royal Opera House i London, Opera Bastille i Paris og La Scala i Milano. Han har sin egen operafestival i Russland, som i september ble arrangert for femte gang. I den forbindelse fikk han gratulasjoner fra Kreml for sin innsats for russisk opera.

Dudin mener at den russiske musikken nå deklasseres, og at kårene er aller dårligst i Polen, Latvia og Litauen.

– Disse landene leder an i kanselleringskulturen, sier Dudin. Han peker på at ødeleggelsen av russiske minnesmerker og monumenter i de baltiske landene understreker dette.

Om det ukrainske ønsket om å kansellere Boris Godunov på La Scala sier Dudin at utspillet fra det ukrainske konsulatet er «skittent, uheldig og dumt», og han mener at den ukrainske tilnærmingen er historieløs, og viser at ukrainske diplomater ikke kjenner operaplottet, og den historiske konteksten.

– I Vesten har mange for kort hukommelse, eller de ønsker ikke å huske at mange europeiske forfattere og komponister ikke ville ha hatt suksess om det ikke hadde vært for deres russiske kolleger. For eksempel var Musorgskij helt avgjørende for de franske komponistene Claude Debussy og Maurice Ravel, sier Dudin.

Verdsetter «The Russian Sound»

Til tross for alle svarte skyer i horisonten, kommer det et og annet nytt russisk stjerneskudd på den internasjonale konserthimmelen. Et av de siste er den russisk-fødte pianisten Sergeij Beljavskij. I høst var han den første russeren som nådde opp i en internasjonal musikkonkurranse etter krigens start. Beljavskij fikk andrepremien i pianokonkurransen Concours de Geneve i Sveits. Dudin beskriver juryens avgjørelse som «visjonær og klok».

Om den samme russiske prisvinneren sier Dixon at når det «kommer til instrumentene piano og fiolin, vil alltid det russiske soundet bli verdsatt. Den kommer fra en særegen muskulær teknikk kombinert med utsøkt presisjon. Denne kombinasjonen er et resultat av den russiske skolen».

– Mange russiske solister flytter til Vesten, og dette medfører gjerne sammensatte identitetsproblemer. Hvordan skal du vedstå deg din russiske musikalske identitet, samtidig som du distanserer deg fra så godt som alt annet russisk – også russisk kultur? spør Dixon. Og noterer seg at Beljavskij omtales som en «russisk-født pianist», noe som indikerer at han ikke lenger har russisk pass, eller vil bli ansett som russer.

Politikken slår ut kunsten

Kort tid etter krigsutbruddet deltok Beljavskij i en støttekonsert for Ukraina i Frankfurt. Slik sett passer han inn i bildet av hvordan særlig yngre russiske musikere tar stilling til krigen, og opparbeider seg respekt i Vesten.  I dag er han student i Kansas City i USA, men er født i Moskva og har tidligere studert i Sveits.

Dixon har selv vært involvert i en rekke internasjonale konkurranser for unge musikere.

– Deltakerne ser på seg selv som individer, ikke representanter for land, sier Dixon.

Mange har tatt til orde for å utestenge russiske deltakere med bakgrunn i at eventuelle seiere vill bli utnyttet av den russiske regjeringen. Dixon støtter ikke dette.

– Jeg mener at rettighetene til hver enkelt individuell utøver er viktigere enn den politiske bekymringen, sier han.

Enn så lenge ruler politikken. Og skal vi ta Elisabeth Braw, spaltist i Foreign Policy, på alvor, står en av verdens stolteste musikktradisjoner i fare for å dø som et resultat av Russlands invasjon i Ukraina. «Russerne liker å se på seg selv som en supermakt, men i dag er Russland egentlig bare best på olje og gass, i sport og klassisk musikk. Og nå kan de synge på siste verset når det kommer til klassisk musikk og kunst», skriver hun.

Gergiev overlever

 Gergievs æra som den store russiske maestroen, og formidleren av russisk musikk er over.

– Jeg ville ikke hatt ham på scenen i dag sier landets viktigste festivaldirektør, Lars Petter Hagen, i Festspillene i Bergen. Han understreker imidlertid at en generell kulturboikott av russisk kunst er «lite konstruktiv og lite hensiktsmessig».

- Jeg ville ikke hatt Valerij Gergiev på scenen i dag, sier landets viktigste festivaldirektør, Lars Petter Hagen, i Festspillene i Bergen. Foto: Thor Brødreskift.

Gergiev er kanskje ferdig i Vesten, men Vladimir Dudin påpeker at han fortsatt er Putins mann og «har et keiserdømme i Russland, med mange teatre og festivaler, der han dirigerer en rekke operaer med krig som det bærende tema»

Gavin Dixon tror at Gergiev også i fremtiden vil være «en polariserende figur for musikkrelasjonene mellom Vesten og Russland».

– Jeg er skeptisk til å knytte det russiske repertoaret til den russiske regjeringen, men mange i Vesten vil se det slik dersom alle høyprofilerte forestillinger i fremtiden vil bli dirigert av Gergiev, sier Dixon.

I sommer forslo Putin at Gergiev burde styre begge de to mektige operahusene i landet, Mariinskij i St. Petersburg og Bolsjoj i Moskva. Foreløpig har Putin ikke fått viljen sin.