– Ytringene innenfor kulturen er beskyttet i Grunnloven på samme måte som i universitetene og media

På Kulturytring Drammens andre dag sto blant annet kultursektorens makt og rolle i samfunnet, både før og etter koronapandemien, på programmet.

Fem representanter fra kultursektoren debatterte spørsmålet med politisk kommentator, Aslak Bonde som debattleder.

Under programposten «Pandemi! Hvilken næring gis makt i samfunnet?» sto det at debatten også skulle se nærmere på om kultursektoren er en sterk samfunnssektor i det norske samfunnet, sett i lys av koronapandemien og kulturpolitikken, og hva regjeringens koronahåndtering sier overfor kultursektoren om kulturpolitikkens legitimitet.

For enkelt å stenge

Debattpanelt besto av Tone Østerdal, daglig leder Norske konsertarrangører (NKA), Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo, Rhiannon Edwards, leder for kultur og opplevelser i Virke, Morten Gjelten, direktør Norsk teater- og orkesterforening og Nina Hodneland, daglig leder Norske kulturhus.

At kunst og kultur har betydd, og betyr, veldig lite, og at det ble veldig tydelig under koronapandemien er alle paneldeltagerne enig i.

Morten Gjelten, direktør Norsk teater- og orkesterforening, mente derimot kanskje det viktigste spørsmålet i debatten var hvorfor kultursektoren var så enkel å legge ned. Han reagerte for eksempel sterkt på hvor lett det var for myndighetene å stenge ned kulturen som er et så viktig ytringsrom. Han mener det er noe vi må snakke mer om.

– Ytringene innenfor kulturen er beskyttet i Grunnloven på samme måte som i universitetene og media, sa han.

– Så hvorfor var det ikke større diskusjoner – arrangementer var plutselig alt fra barnebursdag, religiøse høytider og konserter, og ingen utenfor sektoren reagerte. Ikke en gang pressen problematiserte dette. Hvis pandemien hadde truffet Norge før de digitale mediene kan vi være sikre på at det hadde vært stablet unntaksregler på beina for at mediene fortsatt kunne holde hjulene i gang selv om det betydde å dra på jobb fysisk.

Ikke villig nok til å se løsninger

Men var det fordi regjeringen ikke brydde seg eller anerkjente kultursektoren nok som var grunnen til at de ble stengt ned, handlet det ikke også rett og slett om korona, og at bransjen var med på å øke mobiliteten, lurte debattleder Aslak Bonde.

– Nei, sa Tone Østerdal klart og tydelig.

– At Henie Onstad Kunstsenter må holde stengt, men Sandvika Storsenter kan holde åpent, med lange køer, er et bevis på det.

Selv om Østerdal selvfølgelig forstår at det gir mindre mening å stenge butikker enn kulturinstitusjoner, mener hun det alltid har vært enklere for butikknæringen enn andre. Blant annet har de alltid kunnet bestemme antall kunder ut ifra størrelse på lokalet, det har aldri vært tilfelle blant i kulturnæringen.

– Regjeringen har rett og slett ikke vært villig til å gå inn å se løsninger i kultursektoren, la Hodneland i Norske Kulturhus til.

Hun var derimot en av paneldeltakerne som følte seg lyttet til av kulturdepartementet.

– Vi fikk det selvfølgelig ikke helt som vi ville, og ble ikke hørt på alt, men vi ble tatt med på inn i prosessen.

Rian i Creo og Østerdal i NKA var enige i at de ble invitert til bordet, men følte seg like vel ikke hørt.

– Vi har blitt invitert til bordet, men vi har ikke blitt hørt – de (kulturdepartementet, journ.anm) skal klare det selv. Dermed har vi måttet bruke energi på å kritisere og de på å forsvare seg, sa Østerdal.

Rian presiserer at det ikke var pengene som var problemet, eller der de jobbet mest. I stedet ville de inn i detaljene i forskriftene for å gjøre de mer forståelig og bedre tilrettelagt for medlemmene sine, de som skulle søke og benytte seg av ordningene.

– Det kunne spart departementet for mange runder, mente Rian.

Kulturpolitiske midler for å redde næringer

Det derimot koronapandemien først og fremst beviste var hvor lite politikerne hadde anerkjent kultursektoren som næring, mente flere av paneldeltakerne.

– Gjennom hele pandemien har vi fått et inntrykk av at vi må vente. Det som er gøy kan vi ikke åpne for. Det er kanskje bare gøy for publikum, men for alle rundt er dette en jobb – det ble aldri anerkjent tilstrekkelig av regjeringen, sa daglig leder i Norske kulturhus, Nina Hodneland.

Også Rhiannon Edwards i Virke reagerte på dette. Hun noterte seg da Erna Solberg og regjeringen la frem smitteverntiltakene, at statsministeren blant annet sa at de hadde prioritert arbeidsplasser. Men det er 200 000 mennesker i Norge som sysselsettes innen kunst-, kultur- og serveringsbransjen, påpekte Edwards.

– Ved å bruke ordet arrangement og stryke alt som ligger under det, har de sett bort ifra at også det er arbeidsplassen til noen.

Kulturdepartementet fikk altså ansvaret for å hjelpe en del av en sektor de ikke kjente, mente Østerdal. Dermed har de måttet bruke kulturpolitiske virkemidler for å hjelpe en hel næring.

– Kulturdepartementet har stått på, men det har tatt tid å gjøre dem kjent med økosystemet og næringskjeden, uttalte Østerdal.

I tillegg mente hun bransjen selv må ta sin del av kritikken.

– Vi har ikke, og hadde heller ikke før korona, tall på verdien vår som næring. Vi har for eksempel ikke oversikt over hvor mange som jobber i og med sektoren.

– Vi har ikke en tradisjon for å se på kultur som næring, men som ytring, sa Edwards.

 Hun viste til at selskaper som driver med utleie av sceneteknisk utstyr i Brønnøysundregisteret for eksempel må registrere seg som utleiere av maskinteknisk utstyr, og blir da ikke blir registrert under kultursektoren. Dette gjør det enda vanskeligere å få faste tall på hvor mange som faktisk sysselsettes i bransjen, mente hun.