– Vi må minne oss selv og politikerne på hvor viktig dans er som kunstform

På Furuset i Oslo, med Verdensparken rett utenfor døra bor dansekunstner, koreograf og performer Amie Mbye.

Foto

Amie tok med seg rulleskøytene sine da hun inviterte KulturPlot til Verdensparken på Furuset for et intervju. Foran denne grå parkour-veggen har hun flere ganger hatt undervisning for Kunsthøgskolen i Oslo. Foto: Inga Vinje Engvik

Amie er født og oppvokset her, og inviterer derfor KulturPlot hit for en liten prat. Vi møtes på Furuset T-bane, før vi sammen går til parken hvor Amie det siste året har gjort yoga, undervist, stått på rulleskøyter og øvd i.

I annerledes året som har vært har Amie nemlig måttet tilbringe mye tid på Furuset og i Verdensparken. I et vanlig år ville hun ha pendlet mye frem og tilbake mellom Frankrike, Senegal, Spania og Norge. Dansekunstneren er nemlig vant til å ha mange prosjekter gående, og kommer stadig opp med nye selv. Verdensparken har derfor vært viktig for henne etter at pandemien satte en stopper for en vanlig hverdag.

– Foran her bruker jeg å ha undervisning for kunsthøgskolen, forteller hun, og peker på en grå «parkour» vegg i sement.

– Og så setter jeg laptopen på benken her så de ser meg.                                

Men vi skal verken undervise, danse eller hoppe på vegger i kjent «parkour»-stil. I stedet setter vi oss ned på hver vår benk, med lett vind i håret og lyden av lekende barnehagebarn i det fjerne.

Opptatt av tverrfaglig samarbeid

Amie begynte ikke å danse før hun var 16 år. Før det var det håndballen som opptok all fritid. Etter å ha vært en del av dansekompaniet Tabanka i åtte år, tok hun en høyere utdanning innenfor Dansekunst og Koreografi ved Høyskolen for Dansekunst.

I prosjektene hun i dag jobber med kan hun være alt fra utøvende danser, til koreograf til begge deler. Selv beskriver hun seg selv som en kunstner interessert i møter mellom mennesker og tverrfaglig samarbeid.

Det er der i dette møtet vi sammen skaper magi

– Jeg er interessert i å se hva som skjer i møte mellom meg som dansekunstner og en kunstner med en annen kunstnerisk bakgrunn og kompetanse enn meg selv, og liker å trekke det inn i prosjektene jeg gjør, forklarer hun.

I slike prosjekt er hun også ute etter noen å skape noe med, forteller hun.

– Det er klart at jeg har en klar ramme på hva jeg ønsker å gå innpå og utforske før jeg går inn i et samarbeid hvor jeg initierer et prosjekt, men så kommer de inn med sin ekspertise og sammen med min ekspertise skaper vi noe nytt. Når møtene med en person som har en helt annen bakgrunn skjer, så kan det dukke opp mye spennende en ikke hadde tenkt på, og dette møtet syntes jeg er interessant. Og det er der i dette møtet vi sammen skaper magi.

Hun er også veldig opptatt av å åpne opp for å jobbe med nye kunstnere for hvert prosjekt. Ofte kunstnere hun tidlige aldri så for seg å jobbe med og gjerne på tvers av landegrenser.

Mye av grunnen til det er nok fordi hun vokste opp på nettopp Furuset, tror hun.

– Her på Furuset vokste jeg opp med venner fra alle verdensdeler, med ulike bakgrunner, religion, kjønn og så videre. Det merker jeg har satt et tydelig preg på hvem jeg er som kunstner, at jeg er interessert i å møte andre mennesker med en annen kunnskap, bakgrunn og historie.

Convo og B16

Amie er heller ikke ukjent med å bruke seg selv som utgangspunkt i kunsten sin. Et av prosjektene sine, Convo, er en kortfilm-serie filmet i Dakar som handler om hvordan hun som svart, kvinnelig, muslimsk dansekunstner blir møtt i de ulike rommene hun navigerer i.

– Det handler også om hvordan møtet med rommet jeg stepper inn i er med på å påvirke meg som menneske, og hvilke spørsmål som dukker opp i det jeg trer inn i visse rom, forklarer hun.

I tillegg til kunstneriske prosjekter jobber Amie også veldig mye med barn og ungdom.

– Jeg er ungdomsarbeider og er veldig opptatt av å tilrettelegge workshops og danseklasser, men også åpne opp for muligheter for barn og ungdom som kanskje ikke har det så lett tilgjengelig.

I lys av «Black Lives Matter»-bevegelsen følte hun også for å ta enda mer grep og dannet det kunstneriske kollektivet B16. B16 fungerer som en plattform og et nettverk for unge melaninrike dansere og dansekunstnere med base i Norge, forklarer Amie.

– Da «Black Lives Matter» kom begynte jeg å tenke veldig mye på hvilke muligheter eller privileger jeg har til å kunne hjelpe, støtte eller motivere andre som har en tilknytning til «blackness». I tillegg kjente jeg et behov for å åpne og skape trygge rom hvor vi som melaninrike unge dansekunstnere kan møtes og snakke, men også få veiledning og råd når det gjelder dans og andre ting, selv om det først og fremst er dansen som knytter oss sammen.

Trigges av situasjoner eller andre mennesker

Det er ofte spørsmål knyttet til minoritet, kjønn, kulturer og identitetspolitikk, som setter i gang prosesser som til slutt blir et kunstprosjekt, forteller Amie. De siste prosjektene som Amie har skapt har kommet av situasjoner eller hendelser som har trigget noe i henne, og satt i gang et arbeid tematisk og fysisk.

Det trenger derimot ikke å bare være snakk om vonde hendelser understreker hun. Det kan være situasjoner hvor hun blir utfordret og stilt visse spørsmål som hun får et sterkt behov for å finne mer ut av.

Som svart, muslimsk kvinne mener hun politikk er noe hun ikke kan la være å gå inn på

– Derfra gjør jeg research rundt den valgte tematikken, og går litt ut av meg selv for å prøve å se rundt meg hva det finnes av informasjon i litteratur, dokumentarer og diskusjoner forteller hun.

– Etter det oppsøker jeg også personer. Det er ofte at jeg ikke bare tar utgangspunkt i meg selv og hvor jeg står, men at jeg igjen går og møter folk som har opplevd noe lignende som deretter fører til en dialog før jeg videre går i kontakt med ulike kunstnere.

Obligatorisk å bruke stemmen sin

Politikk ser ut til å være en gjenganger i Amies kunstuttrykk. Selv sier hun at politikk alltid er noe hun har måttet «deale» med, med tanke på hvem hun er og bakgrunnen hennes. Som svart, muslimsk kvinne mener hun politikk er noe hun ikke kan la være å gå inn på.

– Det er noe jeg møter i alle rom jeg går inn i – uansett om jeg vil det eller ikke. Derfor er det veldig naturlig for meg at det også blir en del av min kunst, fordi jeg skiller ikke mellom meg som person og meg som kunstner. Derfor har det også føltes veldig deilig og veldig riktig å kunne bruke den plattformen jeg har til å ta opp de tematikkene jeg gjør i kunsten min.

– Når det er sagt så gjelder ikke det alle, men sånn er det for meg, legger hun til.

På en annen side føler hun også en obligasjon til å bruke stemmen og plattformen sin. På sine reiser har hun møtt mange kunstnere som ikke har det privilegiet som hun har som bor i et demokratisk land med ytringsfrihet.

Det handler derimot ikke nødvendigvis om å finne en fasit

Den urettferdigheten har hun også fått kjenne nært på.

Amie har gambiske røtter, og forteller at en av onklene sine ble drept i Gambia da han brukte sin stemme og turte å kjempe mot urettferdighet og korrupsjon.

– Å vokse opp å vite at tanta mi står uten en mann fordi han sto opp imot urett gjør at jeg nå sitter og tenker at dette er noe jeg må snakke om. Jeg er trygg her og har rett til å si hva jeg vil, da blir det nesten obligatorisk for meg å bruke stemmen min, sier hun.

Det handler derimot ikke nødvendigvis om å finne en fasit, sier Amie, det handler mer om å finne ulike perspektiver eller aspekter innenfor et problem.

–  På den måten er det opp til publikum hvordan de tolker det. Jeg har egentlig aldri en agenda om at folk skal være enige i det jeg sier eller like det jeg mener, men likevel er det veldig viktig for meg å bruke plattformen jeg har til å si det jeg mener.

Dansens Dager-ambassadør 2021

I år er Amie Mbye årets Dansens Dager ambassadør. Det er noe Amie er utrolig smigret over, og en oppgave hun ta på største alvor.

– Jeg synes det er veldig hyggelig at både den jeg er og det arbeidet jeg gjør blir anerkjent. Det at jeg blir sett på som en verdig ambassadør synes jeg er veldig fint og noe jeg tar på alvor.

I år markeres Dansens Dager fra 30. april – 2. mai. På grunn av koronapandemien blir også årets markering digital. Amie hadde i utgangspunktet mange spennende planer for årets feiring i form av aktiviteter.

– Under årets Dansens Dager feiring så jeg for meg at vi skulle ta over Operataket og ha en skikkelig dansefest. Men, igjen så lever vi i en pandemi, og det kommer jo med sine begrensninger. I samarbeid med Danseinformasjonen, har vi sørget for at ingenting stopper årets markering. Selv om mye av feiringen skjer digitalt, og vi ikke får danset, så holder vi fortsatt på, sier hun.

Under markeringen vil Amie blant annet sende ut tre utfordringer til folk. En er å bla i dansearkivet ditt, finne en morsom eller fin danse video og sende den inn eller tagge Dansens Dager på sosiale medier. Den andre utfordringen er å velge seg en del av Dansens Dager-dansen som Amie har koreografert, danse den sammen med din kohort og send inn. Den siste går ut på å rett og slett filme deg selv mens du danser der du er. Dette skal de så samle inn og publisere i løpet av Dansen Dager.

– Vi gjør det beste ut av det og nå mer enn noen gang er det viktig å feire Dansens Dager. Det er viktig at vi minner oss selv på, men også politikere, hvor viktig Dansens Dager er, og hvor viktig dans som kunstform er – både for oss som fellesskap, men også på enkeltindividnivå – så vi kjører på.