Må kjempe for å bli tatt på alvor

De siste tre årene har Tania Michelet jobbet som forfatter og formidler på heltid – en drøm hun har hatt hele livet. I fjor høst ble Tania Michelets bok «Min egen vei – Fra Mao til Gud» utgitt. Her tar hun et oppgjør med oppveksten i det kommunistiske AKP(m-l)-miljøet og forteller om hva som førte henne til en kristen tro.

Hun forteller at det er blytungt å bli anerkjent og få innpass i kulturbransjen. Hun tror en av grunnene er boken hun har gitt ut der hun forteller hvor belastende det var å vokse opp i et miljø der det ikke var «lov» å tro på Gud.

Mener hun fryses ut

Da boka kom ut, ville ikke Klassekampen, AKP(m-l)-ernes tidligere partiavis, anmelde boka. Derfor ringte hun til Klassekampen for å høre om hvorfor. 

Svaret hun fikk var at de året før hadde hatt et lengre intervju med henne, sier hun. 

Det reagerte hun på: 

– «Hvor mange bøker som har kommet ut i år beskriver inngående Klassekampens redaksjon?», spurte jeg dem. Begge mine foreldre har jo vært avgjørende for at den avisen i det hele tatt eksisterer, sier Michelet til KulturPlot.

Michelet tror det er de gamle AKP(m-l)-kreftene som sitter igjen i veggene og som gjør at de ikke vil anmelde boka. Fra før av føler hun seg utfryst av dem som tilhører hennes far Jon Michelets generasjon. 

– Det er flere av dem jeg har prøvd å ringe, men de tar ikke telefonen. Så utfrysningen fortsetter. Og du vet – det er min fars generasjon. De er slik jeg ser det fortsatt (m-l)-ere. Selv om nå heter Rødt, og det er blitt hipt og kult. 

Fortsatt vanskeligere å være kvinne enn mann i kulturbransjen

Michelet føler en del av mottakelsen hun har fått av bransjen har vært å bli stemplet som bare en sint kvinne. Dessuten er hun lei av å møte motstand for at hun er den hun er. 

– Jeg vet, og det er vondt for meg, men jeg vet det i hjertet mitt at jeg aldri kommer til å vinne i dette miljøet. Jeg er bare ikke kul nok. Jeg passer ikke inn i boksene.

Michelet mener det generelt er vanskeligere å være kvinne enn mann i kulturbransjen, og at det derfor gjerne følger med litt sinne. Hun håper neste generasjoner ikke trenger å føle det på den måten. 

– Jeg håper at de neste kvinnene som beveger seg inn opp på kulturens tinder hvor det blåser hardt, slipper å være sint. 

For det er fortsatt litt vanskelig å hevde seg som kvinne, mener hun. Hun sammenligner kulturbransjen med finansverdenen fordi det også i kulturbransjen er mye prestisje å hente, i tillegg til berømmelse og anerkjennelse. Dette gjør det enda tøffere å være kvinne. 

– Det er nesten like mye verdt for folk som penger. Da er vi virkelig opp i tinden hvor folk kjemper, og da er det fortsatt tøft å være kvinne, faktisk. Så dette er også kvinnesak. 

– Så kvinner er fortsatt sinte, mens menn er engasjerte?

– Ja! Der har du det. Og hvis kvinner er sinte også i bokform, så er det sånn: «Ja, hun drikker vel kanskje litt hun», eller «Lurer på om hun går til psykolog. Hun burde det». Mens for eksempel Mímir Kristjánsson kan være fly forbanna og skrive tordenbøker, da er det bare kult. Akkurat som om de er mer intelligente også. 

Blir ikke tatt på alvor

Michelet mener det gjelder å tro på seg selv og kjøre på hvis man er kvinne i bransjen, og hvert fall ikke henge seg opp i nederlag eller de som ikke liker en. 

–  For jo mer du hevder deg når du er en kvinne som skriver, jo flere motstandere og fiender kan du få. Man kan ikke være skvetten av seg. Men jeg gir meg ikke. Det er en fight for meg å bli tatt på alvor i kulturlivet. 

Blant annet reagerer hun på at hun i forbindelse med en biografi om faren ble spurt om å gi opp bokmanuset sitt.

Brorparten av kulturprofilene jeg møter har enten ikke respekt for meg som tenkende intellektuell kvinne, eller objektiviserer meg

Hun er også en av dem som har opplevd #metoo i bransjen. Hun mener det brukes som et våpen for å knekke kvinner på. 

– Vi kvinner fighter for å bli tatt på alvor, og #metoo er et våpen. Jeg har ikke skjønt det før nå. Jeg har hittil tenkt at det handlet om at menn ikke kunne styre sine lyster, men nå føler jeg det brukes mer som et våpen, en måte å knekke fremadstormende kvinner på. 

Michelet synes også det er påfallende at når kjente kulturpersoner ringer henne, er det ifølge henne selv med total mangel på respekt for henne. 

– Brorparten av kulturprofilene jeg møter har enten ikke respekt for meg som tenkende intellektuell kvinne, eller objektiviserer meg og kommer med seksuelle antydninger. Det er hovedregelen – ikke unntaket, sier Michelet. 

Les mer om Michelet og hennes historie i neste papirutgave som kommer om 2 uker.