– En utvikling med flere problematiske sider
«Piano Chill» fra Apple Music er en av verdens største klassiske spillelister, og i nesten to uker har den norske pianisten Andreas Ihlebæk bestemt hva som frontes på den.
Spillelisten har flere millioner lyttere fra hele verden.
På listen finner man blant annet 15 av hans egne sanger, men også låter av andre norske musikere, som Leif Ove Andsnes, Julia Gjertsen og Ola Gjeilo.
– Norge er en liten nasjon og det å kunne få norsk musikk ut på en så stor plattform betyr enormt mye, sier han til NRK.
Store og populære spillelister fra strømmetjenester som Spotify og Apple Music har ofte mange faste lyttere. Det blir stadig viktigere å komme på disse listene, ifølge ekspertene.
Problematisk på flere måter
De redaksjonelle medarbeiderne i strømmetjenestene, som velger ut låter og kuraterer spillelister, sitter med enorm makt når det gjelder å gi unge musikktalenter en plattform. Det kom frem i en artikkel KulturPlot publiserte som del av en dokumentar om makt i musikkbransjen før sommeren.
Denne utviklingen bør problematiseres mer, mener Per Ole Hagen, musikkviter og tidligere musikksjef i NRK P1.
– Spillelistene er av en sånn art at hvis du er med på en «autorisert» spilleliste, en som har mange følgere, da kan det ha stor betydning, sier han, men legger til:
– Så lenge du da ikke blir «skippa».
Ulempen er nemlig at folk ofte hopper over de låtene de ikke liker.
– Men det gir definitivt en god eksponering. For Ihlebæk, som har kuratert listen og tatt med femten av sine egne låter, er det en utrolig eksponering, ikke bare for ham som kurator, men også for artisten og opphaveren Ihlebæk.
Det å være på en strømmetjeneste alene i dag, har lite å si – der er man bare én av mange, mange millioner låter og artister. «Ingen» vet hvem du er, med mindre du er en kjent artist. Ifølge Hagen viser det også noe av det problematiske med utviklingen.
– Spillelister blir gjerne lyttet til via hodetelefoner når man holder på med noe, er på vei et sted, jobber, eller lignende. Hva er konsekvensen av det? Lytteren blir ikke spesielt obs på hvilke artister som er med på listen. Artistens identitet blir veldig underordnet i et sånt system.
Jeg ville sett på det som et problem hvis jeg var artist i dag
Han påpeker at det på strømmetjenester fra før ofte er lite informasjon om opphaverne, artistene, låtene og albumet i motsetning til hva du fikk på en cd, vinyl eller kassett.
– Spillelistene fjerner denne informasjonen enda et sted lenger bort. Jeg ville sett på det som et problem hvis jeg var artist i dag.
Man får med det mindre kunnskap om hva og hvem man lytter til – det blir bare en «flow» av musikk, sier Hagen, som mener det taler negativt for artistene.
Fra distributør til kurator
Plateselskapene har tradisjonelt vært kurator ved at de velger hvem de vil gi ut, og hvordan musikken distribueres. Nå har man altså fått enda et kuratorledd: strømmetjenestene.
Spillelistene kan på mange måter minne mer om slik musikken spilles på radio, siden man ikke selv aktivt oppsøker artistene, sier Hagen.
– Dette er interessant også med hensyn til lovverket. Hvis spillelistene i større grad ligner på radio, bør ikke vederlagene da fordeles slik det gjøres fra radio?
Strømmetjenestene startet som en distributør, en plattform hvor musikken var tilgjengelig på forholdsvis lik linje. Utviklingen har gjort at plattformene har fått mer og mer makt.
– Bør revurdere lovgrunnlaget
I forskningsprosjektet «Music on demand: Økonomi og opphavsrett i en digitalisert kultursektor» ved Institutt for musikkvitenskap på UiO har det blitt undersøkt hvordan verdier og rettigheter evalueres og forhandles når musikk produseres og formidles via digitale medier.
Der kom det frem av pengene som havner hos artistene etter strømming, er helt avhengig av kontraktene de har med mellomleddet, ofte et plateselskap. I kontraktene de studerte, så de at plateselskapene lover artistene opp mot 18 prosent av disse pengene. Det er en økning fra tidligere, sier lederen av studien, Yngvar Kjus, til forskning.no.
Opphavsrettsloven skiller mellom den musikken man velger å lytte til, og den avspillingen som ikke styres av hver enkelt, som radio, TV-reklame, og så videre.
– Når en låt blir spilt på radio, går vederlaget via Gramo, som fordeler pengene 50 / 50 mellom artist og plateselskap. I strømmeøkonomien går pengene fra strømmetjenesten til plateselskapet, og så til artisten – og det har ofte vært liten gevinst for artistene.
– Når strømmetjenestene beveger seg bort fra ren «on demand»-bruk, bør lovgrunnlaget for tjenestene revurderes, sier han.