Barns perspektiver i kunsten

Hva slags kunstneriske uttrykk skaper barn når voksne i minst mulig grad styrer prosessen? Hvordan møter barnehagebarn kunst på museum, og hva bidrar til engasjerte kunstmøter? Dette er spørsmål to nylig avsluttede forskningsprosjekt har utforsket og søkt svar på.

Det skriver Kulturrådet.

Forskningssatsingen Barn og unge og kunst og kultur ble vedtatt i 2016 og hadde som mål å fremskaffe ny kunnskap og nye perspektiver på kunsten og kulturens plass i barn og unges liv. Etter at forskningsmidler ble lyst ut i 2017, fikk to prosjekter støtte.

Den første rapporten, «Barnehagebarns kunstmøter på museum», forfattet av Marit Holm Hopperstad, Lise Hovik, Jørgen Moe og Jan Ketil Torgersen, ble gitt ut vinteren 2021. Den andre og siste rapporten «Samarbeid mellom små og store vesen», av Merete Jonvik og Hans Edward Hammonds, ble utgitt nå i november.

De to prosjektene har ulike innganger til forskningssatsingens tematikk, men barnas egne perspektiver har en fremtredende plass i begge.

Løfter frem barnas egne kunstneriske uttrykk

Prosjektet som har resultert i den ferske rapporten «Samarbeid mellom små og store vesen», ble ifølge forfatterne drevet av en motivasjon om å løfte frem barnas egne kunstneriske uttrykk. I prosjektet gikk en kunstner og en forsker sammen om å utforske begreper som likeverd og flat struktur, og de undersøkte blant annet hva slags kunstproduksjon og innsikt som ville oppstå når barn og voksne samarbeidet om å skape kunst som mest mulig likestilte parter.

Kunstner Hans Edward Hammonds jobbet sammen med ni åtteåringer for å skape et kunstverk. Forsker Merete Jonvik fulgte prosjektet, med søkelys på hvordan samarbeidet skred frem og hvilken kunstnerisk produksjon som utviklet seg.

Jonvik forteller at prosjektet har vært givende å jobbe med, og at selve prosessen med å legge til rette for mest mulig likeverd mellom barn og voksen har vært interessant.

– Vi hadde ikke definert på forhånd hvilke verk som skulle komme ut av prosjektet. Hammonds forsøkte å tre ned fra autoritetsposisjonen sin, gjennom å ikke ta styring og gjennom å ta samme rolle som barna – gripe de oppgavene som virket ledige og nødvendige for at produksjonen skulle gå videre. Han lot være å blande seg. Vi hadde en holdning gjennom hele prosessen der vi så på barna som fullkomne vesen, fullkomne i sin alder og sin tid, og ikke som vesen under utvikling som trenger å lære slik og slik for å bli fullkomne, sier Jonvik.

Ikke mulig med flat struktur

Det ble raskt klart for både Jonvik og Hammonds at det fullstendig likestilte samarbeidet de forsøkte å oppnå, ikke var mulig. Det var ikke mulig for den voksne kunstneren ikke å bli oppfattet som lærer og en autoritet fra barnas side. Selv om de forsøkte å minske betydningen av rollene.

Rapporten konkluderer likevel med at forsøket på likestilt samarbeid mellom voksen og barn var fruktbart.

– Det ble skapt et friere rom for kunstnerisk utfoldelse for barna, med større materialtilgang og færre føringer enn det tradisjonelle kunst- og håndverkstimer har. Det friere rommet ga større medvirkning for barna, og det ga et annet verk. Vi tror barna er mer synlige i det materielle verket enn de hadde vært om rommet ikke hadde vært så åpent, sier Jonvik.

Barn som museumspublikum

Mens barn inntok kunstnerrollen i «Samarbeid mellom små og store vesen», tar rapporten «Barnehagebarns kunstmøter på museum» for seg barn i rollen som museumspublikum. Prosjektet ser kunst som en hendelse – som noe som oppstår i møtet mellom barna, utstillingsinnholdet og formidlingen i omvisningene – men forskerne retter særlig oppmerksomhet mot barnas reaksjoner og responser i museet. Utgangspunktet var et ønske om å fremheve barnas egne perspektiver i møter med kunst.

Sammen med en gruppe femåringer besøkte forskerne Rockheim og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim og undersøkte hvordan barnehagebarna tok til seg kunsten de møtte. Barnas egen agens – eller virkningskraft – kom tydelig frem, ifølge prosjektleder Marit Holm Hopperstad:

–  Studien viser hvordan barna trer frem med sin agens i kunstmøtene, og hvordan de møter kunsten gjennom det fellesskapet av lek og samspill som de bringer med seg til museet. I materialet ser vi ulike måter det trer frem på – kroppslig, sanselig, i form av fortellinger, frydefull moro og en og annen «avstikker».

Barnekulturelt fellesskap

Hopperstad forteller at betydningen av et barnekulturelt fellesskap i museumsbesøket er prosjektets hovedfunn.

– I barns lek forbinder de seg med hverandre og danner det man kan kalle et barnekulturelt fellesskap. Gjennom dette fellesskapet ivaretar barna et behov for tilhørighet til hverandre som barn. Etter vår vurdering er dette verdifullt å være klar over og spille på lag med i den museumspedagogiske praksisen. At barnas agens så tydelig kom frem i prosjektet, kan på den ene siden handle om barna. De var en sammensveiset og ivrig gruppe med femåringer og kjente hverandre godt. På den andre siden kan det også handle om måten museumsbesøkene ble lagt opp på. Det var rom for barnas initiativer og impulser.

Hopperstad konstaterer at åpenhet overfor det barna bringer med seg inn i museumsbesøket, er viktig.

– Innholdet i en omvisning må være bevegelig. Samtidig kan det være et poeng å vurdere hvor man vil åpne og avgrense i en omvisning. Man må ta stilling til hva man ønsker å gjøre barna oppmerksomme på, og man må forberede hvor i omvisningen man kan tenke seg å stoppe opp.