Bruaset vil la den yngre generasjonen få tilgang til julesangskatten: – En kulturarv å ta vare på

Oddgeir Bruaset er så glad i de gamle julesangene at han trosser legenes råd om ikke å synge når høytiden stunder på.

Han har alltid vært glad i å synge, ikke minst julesangene – som han lærte av foreldrene sine og av en eldre, dyktig lærer som sang og spilte trøorgel.

– Julesongane har vore ein viktig del av julefeiringa mi. No er røysta blitt rusten, og legane har endåtil gjeve meg songforbod. Men i jula bryt eg forbodet, og eg gjer det med godt samvit, røper han overfor NTB.

Men NRK-veteranen, kjent for sin mangeårige serie «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», er nå bekymret for at vi er i ferd med å glemme både julesangene og de andre sangene som dagens eldre lærte på skolen.

Når han nå slipper en oppdatert bok om julesangenes historie kalt «Stille natt – historiene bak julesongane våre», tar han med alle vers og noter med besifring. Ikke bare av respekt for opphaverne, men også i et forsøk på å la den yngre generasjonen få tilgang til julesangskatten.

Kulturarv

– Den gamle songskatten er borte frå skulen, og julesongane som har eit kristent innhald, er endå meir borte. Skulen skal ikkje drive forkynning, seier lova. Det er gjort i respekt for det kulturelle mangfaldet, landsmenn med ein annan religiøs bakgrunn enn vår. Det er til å forstå, sier Bruaset, men legger til:

– På den andre sida synest eg vi har gått for langt, når skulane set forbod mot juleavslutning i kyrkja, for ikkje å snakke om å nekte born å gå rundt juletreet og syngje tradisjonelle julesongar på skuleplassen. Vi har trass i alt ein kulturarv å ta vare på.

I sin julesangbok velger Oddgeir Bruaset å holde seg til sanger med for ham en viktig fellesnevner.

– Julesongane femner om så mangt – på ei side Bibelens julebodskap, på den andre den verdsliggjorde og kommersielle delen av jula: kvit snø og kanefart, nissar, tussar og troll, kjærleik og romantikk. For å avgrense det veldige tilfanget har eg halde meg til songar som tek utgangspunkt i stallen, stjerna og den vesle familien.

Gamle og nye

Et annet fellestrekk er ifølge forfatteren det rolige tempoet, det melodiøse, det høytidsstemte – i kontrast til «Rocking around the Christmas tree» eller «Jeg så mamma kysse nissen, jeg».

Bruaset løfter frem «Happy Xmas (War Is Over)», «Nordnorsk julesalme», «En stjerne skinner i natt», «I en natt», «Himmel på jord», «Himlen i min famn», «Josefs julevise», samt sine egne favoritter – der han ikke klarer å velge én:

– Av dei songane eg liker aller best å høyre, har eg valet mellom «Glade jul”/”Stille natt» og «O helga natt». Eg tek dei begge! Når klokka går mot midnatt veslejulaftan, når treet er pynta, og ståket har stilna, sig eg ned i ein djup stol og nyt tonane til Mahalia Jacksons virtuose versjon av «Silent night» og Jussi Börlings udøyelege tolking av «O helga natt». Då er det jul i huset.

Et julemenneske

Oddgeir Bruaset kaller seg et julemenneske, og selv trekker han linjene mellom TV-serien som ble en av NRKs største suksesser, og hvorfor julebøkene hans slår an. Han kaller seg selv en nostalgiker som søker til opplevelser og hendelser i barne- og ungdomsårene.

– Det gjeld generelt, og det gjeld jula spesielt. Eg var så heldig å vekse opp i trygge forhold i ein storfamilie – foreldre og ein bror, pluss besteforeldre på loftet og onklar og tanter i nabohusa. Eit par dagar før jul var eg saman med ein onkel og fekk velje ut det finaste juletreet som fanst i skogen hans, julekvelden var alle samla hos oss, førstedag var vi hos ein onkel og ei tante, andredagen var det juletrefest på ungdomshuset, i romjula var vi i juleselskap hos kvarandre, og nyårskvelden var alle samla hos oss att, mimrer han raskt før han foreslår:

– Kanskje blir minna om barndomsjula ekstra skinande med åra, men høgtida står i ein spesiell glans. Kall det gjerne sentimentalitet. Etter at eg begynte å skrive bøker, var det naturleg å la jula bli ein del av bokarbeidet.

Enklere liv

Oddgeir Bruaset funderer på hvordan TV-seriens seertall, på opp mot 1,2 millioner, kanskje er utslag av ønsket om et enklere liv, en reaksjon på det rastløse livet mange lever – i kamp mot klokken, stresset og jaget. Nå viderefører han det i bokform.

– Julehefta i tidlegare tider handla gjerne om gammaldags julefeiring, om julegjestebod på gardane, om sledetur til kyrkja, om kanefart, bonderomantikk og julesentimentalitet. Når folk som har levd ei tid, les julehistoriene eg har skrive, blir dei kanskje minte om det dei las i tidlegare tiders julehefte, og så lenge historiene eg fortel, har hendt, blir effekten berre forsterka.

Han sier til NTB at det er «synsing», men at han har tenkt på hvordan de fleste som drar til storbyen kommer fra landbygda der alle kjente alle, på godt og vondt.

– Så hamna dei kanskje i ei blokk ein drabantby, der det berre er dørskiltet som fortel kvar dei bur. Blir vi sitjande i ei stor blokk, der vi kjenner få eller ingen, føler vi oss fort bortkomne. Ingen kjenner seg meir einsam enn den som er åleine blant mange. Og så begynner vi kanskje å lengte tilbake til eit enklare liv. Men ute i distrikta er arbeidsplassane færre, vennene er borte, tilboda små, og så blir det med lengten og draumen.

Nytt julehefte i år

Fra Oddgeir Bruaset har det tidligere vanket bok om julefeiring og juletradisjoner på avsidesliggende steder, i fortid og nåtid og basert på TV-serien. Han har også tatt for seg juletreets 500 år lange historie, samt viet seg julesangene i flere omganger.

Han er aktuell med «Stille natt – historiene bak julesongane våre», som utgis av Vigmostad & Bjørke. De siste seks årene har Bruaset budt på et julehefte under tittelen «Jul der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

I år kommer det i stedet et nytt hefte kalt «Juleklang». – Også det handlar om fornøyelege historier som ligg til grunn for ulike julesongar, og meininga er at nye hefte om same emnet skal komme ut også i åra som følgjer, forteller Bruaset.