Sammenhengen mellom palmesøndag og påskepynt

«Dimmelsuke» ble uken som innledes i dag kalt, etter norrønt «dymbill», treklubbe, for det skulle slås på kirkeklokkene med tre for å mildne lyden. Og orgelet fikk stå i fred. Sorgen og tomheten over Jesu lidelse og død skulle markeres dempet. Dette er bakgrunnen for betegnelsen «Den stille uke». 

Jesus hadde holdt seg i perifere Galilea og fått tilhengere ved Genesaretsjøen blant fiskere, bønder og landarbeidere. Her gjorde han undere med brød og fisker og vin og brukte lignelser om korn som faller til marken, holdt kort sagt til langt ute på landet. Men denne søndagen kommer han til selveste Jerusalem, der anslagsvis 200 000 mennesker er samlet for å feire påske. Han vil tvinge befolkningen i det okkuperte Palestina til å ta stilling til sitt budskap, begir seg inn i fiendens leir på det farligst tenkelige tidspunkt, søker konfrontasjon. Hele byen kom i bevegelse, skriver Matteus. «Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar grener av trærne og strødde på veien».  

HØR PODKASTEN HER:

Yppersteprestene hadde monopol på salget av offerdyr. De måtte betales i tempelvaluta, og det ble krevd renter ved veksling. De som sto for dette var saddukeerne, det statsbærende partiet som okkupantmakten støttet seg på. Derfor er det som trolig fant sted i den østre arkaden i tempelområdet, også kalt «Salomos Altan», det nærmeste man kommer en revolusjonær handling. Lukas: 

Jesus gikk så inn på tempelplassen og drev ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker, og sa til dem: «Det står skrevet: «Mitt hus skal være et bønnens hus.» Men dere gjør det til en røverhule.» 

Kristus rir ufortrødent på et esel inn i Jerusalem med et teologisk og politisk budskap som fører ham inn i døden. Jublende tilhengere kaster klær og palmegrener foran ham for å hylle ham. Og nettopp dette er bildet som innleder den store påskefortellingen og som har gitt navn til dagen i dag – palmesøndag.  

Før 1536, i katolsk tid, ble seljekvister, i mangel av palmer, båret inn i kirkene, innviet og deretter delt ut igjen og brukt i prosesjoner på veier og gater mens det ble ropt «Hosianna!» - Gi oss frelse! Etterpå ble grenene brukt i huset til pryd og beskyttelse mot uvetter og ulykker. En rest av denne tradisjonen har overlevd i skikken å plukke grønne seljekvister med lodne hannrakler (også kalt «gåsunger» eller «puselabber») og pynte med dem til påske. Slik går kristen liturgi og folkelig overtro sammen i troen på magisk livskraft. Og i bakgrunnen synger våren sitt vakre og brutale budskap: Noe må dø for at livet skal gå videre.