ILLUSTRASJONSBILDE: Hvor kommer myten om påskeharen fra?
Foto
Lisi Niesner / Reuters
Tirsdag i den stille uke:

Den protestantiske påskeharen

Publisert: 4. april 2023 kl 07.00
Oppdatert: 5. april 2023 kl 07.05

Om livet til påskeharen finnes begrenset med beretninger fra Norge, men både fra skrevne barndomsminner og postkort vet vi at den virket hos oss i alle fall rundt år 1900. En sveitsisk barnesang fra 1789, ofte presentert som det eldste skriftlige belegget om påskeharen, handler om en jente som bygger et vakkert reir i hagen for at haren senere skal komme innom med egg. Men figuren har eldre røtter enn som så. 

Det har vært stor skepsis i vår kulturkrets mot å spise hare, kanskje fordi Herren en gang sa til Moses og Aron at de skulle regne den for uren, “for den tygger drøv, men har ikke klover” (ingen spurte om logikken). Lenge hersket en forestilling om at gravide kvinner ikke måtte se en haresnute, fordi barnet da ville bli født med misdannet spaltet overleppe, også kalt hareskår

HØR PODKASTEN HER:

Den tyske professor i medisin Georg Franck skildret i 1682 påskeeggtradisjonen i Elsass-områdene, og advarte spesielt mot den helsefarlig overdrevne spisningen av påskeegg. Her finner vi den eldste kjente beskrivelsen av forestillingen om Der Osterhase – påskeharen – troen på at haren rundt hver påske av en overnaturlig tilskyndelse fikk evnen til å legge egg.  

At egget er et symbol på fruktbarhet og vårens oppkomme av nytt liv er forståelig (mer om påskeegg i morgen). Men hvorfor haren?

Folklorister har pekt på at den gammelsaksiske vårgudinnen Ostara (Eostre i Storbritannia) var knyttet til harer. En mer aparte hypotese er at haren stammer fra en dårlig tegning av påskelammet som utgjorde Jesu siste måltid!

Uansett – påskeharen er fortsatt virksom: I USA, England og Tyskland, og etter hvert også i andre europeiske land, leter barna etter egg påskedagen, som påskeharen har lagt og gjemt i og rundt huset. Og det er de snille barna, som får besøk av haren, liksom av julenissen, den reformatoriske tanken om at gode gjerninger og hardt arbeid lønner seg i form av gaver og harpers klang gjør seg gjeldende – påskeharen er først og fremst et protestantisk fabeldyr. 

Noen steder fortelles denne myten som bakgrunnen for skikken – i en grumset blanding av gresk og angelsaksisk mytologi og med disneysk touch. Da går den slik: En fugl hadde bygd reiret sitt i gresset, og lagt egg der. Da kom jegeren Orion trampende og knuste eggene. Fuglen gråt helt til gudinnen Ostara dukket opp. Men hva kunne hun gjøre?

Da sa fuglen:

– Jeg skulle ønske at jeg var så rask og lur at jeg kunne lure Orion.

Dermed skapte Ostara fuglen om til en hare. Men om våren savnet den å kunne legge egg. Da kom Ostara tilbake, og ga den evnen til å legge egg én gang i året, og det i forskjellige farger – hver eneste påske.