Lidelsens vei
«Messias» betyr Den salvede. Salving er en rituell handling som består i overstryking med innviet olje og har sin bakgrunn i Orienten hvor denslags hørte til kroppspleie. Salvingens sakrale betydning ligger i troen på at fett og olje er bærere av spesielle krefter. I gamle Israel forekom det ved innvielse av prester og konger. I kroningsseremonier har kristne kirker ført skikken videre. I Norge ble salving siste gang foretatt ved Haakon VIIs kroning i 1906.
HØR PODKASTEN HER:
Betegnelsen Messias ble brukt om en fremtidig konge sendt av Gud, en som skulle frelse folket fra fremmed åk og gi jødene rettferdighet og fred. Det greske ordet for Messias er Khristos. Ved å kalle Jesus for Kristus viste hans tilhengere at de anerkjente ham som Messias. Det blir det avgjørende ved forhøret. Yppersteprestene spør om læren, fordi den truer tempelets autoritet. Kaifas: «Er du Messias, Guds sønn?» Jesus: «Jeg er det». Rådet dømmer ham til døden.
Soldatene fører Jesus inn i borggården, kler ham i en purpurkappe, setter en tornekrone på hodet hans og håner ham. Den stikkende tistelkronen er narrens merke. De slår ham med stokker, spytter på ham, kneler og hyller ham ironisk, før de tar purpurkappen av ham igjen. I dag kunne vi ha sagt: Fangemishandling, overgrep. Deretter går Jesus den smertens vei som vi minnes langfredag.
Jesu lidelse ble markert allerede på 300-tallet i Jerusalem: De troende gikk i Kristi spor etter evangeliets beretning og endte opp på Golgata der de tilba korset. En tilsvarende feiring kom senere til i Roma. Hos oss ble langfredag betraktet som årets strengeste dag. Det gjaldt å plage seg selv. Fasten kunne bli overholdt så strengt at små barn ikke skulle ammes før ut på dagen. En annen skikk var å slå seg selv med bjørkeris. Man måtte gjerne utføre tungt arbeid, også det for å plage seg selv, men ikke bruke nål eller syl, det kunne minne om spikrene i Jesu hender og føtter. Stillhet, andakt og faste skulle bidra til dagen faktisk ble oppfattet som lang.
«Alle skal lide i dag for at vi skal huske Jesu lidelse», sier Eleonora i Strindbergs skuespill «Påsk». Flere forfattere peker på at det er for den som selv er villig til å gjennomgå lidelse, underet i påskedramaet skjer: at det handler om den gamle personlighetens død og gjenfødelsen av et nytt menneske. Lidelsen er en nødvendig del av livet.
Det gammelgreske ordet for vår, ἔαρ (éar), kan også bety blod, og er i slekt med sanskrit vasar – morgen. Etymologien leder oss til langfredagens essens: Våren som en blodig morgen. Det Jesu spottende motstandere ikke visste, var at de nettopp hadde bidratt til hans store triumf.