Thor Gotaas: Snøen og sliternes forfatter

­Thor Gotaas har (57) skrevet i alt 45 (!) bøker om kulturhistoriske temaer, om folkeminnegranskning og ikke minst om ski og skikultur. Bare i år kommer det tre eller fire nye bøker fra hans penn. Før det skal han neste måned holde festtale for det særnorske fenomenet Birkenmannen, et fenomen som man skulle tro representerte det stikk motsatte av den klassiske og folkelige skihelten fra de dype skoger.

Thor Gotaas tar imidlertid gjerne Birkenmannen i forsvar.

– Jeg ble spurt av Nasjonalbiblioteket om å holde denne talen, og det skal jeg gjøre med glimt i øyet. Birkenmannen er et begrep som i sin tid ble lansert av Dagens Næringsliv, og beskriver den middelaldrende mannen som trener mye, som bruker godt med penger på utstyr og som altså stiller opp i Birken hvert år. Helst for å slå sin egen personlige rekord. Det er ingen tvil om at han er et velstandsfenomen, en type som speiler samfunnet. Men det er en misforståelse at han er et helt nytt fenomen. Som type har Birkenmannen vært her siden 1930-tallet, da skisporten begynte å handle mer og mer om utstyr og om systematisk trening. Birkenkvinnen finnes forresten hun også.

– Du er opprinnelig folkeminnegransker, og har i tillegg til skibøkene skrevet om tatere og andre outsidere i det norske samfunnet. Med det blikket, hva finner du som andre skihistorikere ikke ser?

– Folkeminnegranskere kan skrive om alt, vet du. Jeg tror jeg har et blikk for både det seriøse og det kuriøse. Skriver man om folklore, finnes det egentlig ingen fast metode. Du kan se verden både ovenfra og nedenfra. Veldig mye handler om det anekdotiske og om muntlig tradisjon. Tenk bare på våre store innsamlere av folkeeventyr, Asbjørnsen og Moe. Det de hadde å støtte seg til var det som ble muntlig overlevert. For en hardcore folkeminnegransker er skihistorie perfekt. Her finnes det så mye muntlig historie som kan granskes. Jeg visste fra begynnelsen av at det var mye som var ufortalt.

Om Gotaas har noe personlig bumerke som forfatter så er det nok denne sansen for det anekdotiske. Og så skriver han bare om ting han er interessert i selv.

Upløyd mark

– Den første boken din om ski kom i 2003 og heter «Først i løypa. Historien om langrenn i Norge». Intet mindre. Hvorfor dette gigantomane prosjektet?

– Jeg er vokst opp i Brumunddal og pleide å gå på ski til og fra skolen. Helt fra jeg lærte å lese har jeg vært interessert i skihistorie, og leste alt jeg kom over om det. Som sivilarbeider jobbet jeg dessuten på Skimuseet, og jeg opplevde vel at det var en del upløyd mark når det gjelder skihistorie. «Først i løypa» ble i hvert fall veldig godt mottatt, og har til sammen gått i 28.000 i opplag. Så ble det lydbok, og ikke minst masse foredrag. Siden har jeg holdt det gående både som forfatter og foredragsholder, forteller Gotaas.

Da vi møter ham hjemme i det røde huset i skogkanten i Oslo har han nettopp kommet tilbake fra tre dager med foredrag i Trøndelag. Den siste natten der tilbrakte han på det gamle gutterommet til Petter Northug!

– I 2007 kom «Skimakerne», som også er et stykke industrihistorie. Det er en bok som gikk så godt at den lenge har vært utsolgt fra forlaget. Det finnes så mange både sosiale og kulturelle innfallsvinkler til å skrive om skihistorie at det egentlig aldri tar slutt.

– Hvem skriver du for?

– Jeg tenker at det å lese bøkene mine skal være som å komme inn i en koie der det sitter en gammel mann og forteller. Stilen skal være muntlig med en personlig snert. Enkel, men ikke banal. Jeg vil at bøkene mine skal kunne leses både av sjuåringen og av ham med sju år på universitetet.

Stabil interesse

– Hvordan vil du beskrive interessen for denne typen bøker i Norge?

– Den er ganske stabil, selv om stadig flere, særlig yngre menn, heller hører på lydbøker eller podkaster. Derfor gjør jeg veldig mye podkaster også. Tre nye bare i neste uke. I tillegg har jeg laget omtrent 25 radioserier. Det viktigste er at det er mange som er interessert i det samme som meg. Det fikk jeg bekreftet da jeg skrev biografien om Oddvar Brå i 2018, og vi reiste rundt og holdt foredrag for stappfulle hus.

Forfatter Thor Gotaas (t.v.) og tidligere skiløper Oddvar Brå i samtale under et arrangement hos Gyldendal forlag i 2018. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.

– Apropos Oddvar Brå. Er norske skiløpere gode historiefortellere?

– Han sa jo ikke så mye på 1970-tallet. Men nå er han blitt en skikkelig bra foredragsholder. Ofte er de gamle skiløperne veldig beskjedne, men får du dem først på glid, så er de gode historiefortellere. Det skjønte jeg da jeg begynte å intervjue gamle gubber for 20 år siden. Dette er gull, tenkte jeg. Det er som sagt en rik muntlig tradisjon. Og hver gang jeg holder foredrag kommer det noen bort til meg som har en historie å fortelle.

– Hvor viktig er femmila og Birken for det norske selvbildet, tror du?

– Interessen for skigåing begynte for alvor mot slutten av 1800-tallet og fram til 1905. Da hadde Fridtjof Nansen og de andre nasjonalheltene gjort mye for at skigåing ble et slags symbol på det nye Norge. De som var best på ski ble store helter. Og skibakkene ble en type vinterlig katedral. For det var skihopping som var det store før fjernsynet kom. Det var flere tusen skibakker Norge rundt. Kanskje så mange som 10.000 rundt 1950-tallet. Så å si alle ble bygget på dugnad, og når det var konkurranser møtte hele bygda fram. Ennå på 1970-tallet, da vi kjørte fra Brumunddal til Oslo, kunne jeg telle 14 skibakker. Nå er det to igjen, forteller Gotaas, som i fjor kom med en bok om nettopp norske skibakker.

Nærhet til naturen

Langrenn ble viktigere da fjernsynet kom. Gotaas tror vi liker å se skiløpere som sliter på vegne av oss selv. De fleste nordmenn vet hvordan det er å gå på ski, og hvor tungt det kan være å gå motbakkene.

– Turgåing er dessuten nærmest en religion i Norge. Og så er det en ting til – langrenn foregår i naturen, ikke på et stadion eller et annet anlegg. Nærheten til naturen er viktig for oss. Husk at alle som bor i Norge, uansett hvor, har maks et kvarter på sykkel før man er ute i naturen. Sånn er det ikke i mange andre land.

– Når vi snakker om hoppsporten og hoppbakker. Er dette også historien om en dugnadsånd som ikke finnes lenger?

– Ting er selvsagt ikke som de var fram til 1960-tallet. Da kunne man fremdeles basere seg på at folk ville gjøre gratis kroppsarbeid på dugnad. Da hadde man dessuten bare én radiokanal og ikke noe fjernsyn, så man trengte ikke å bekymre seg for å gå glipp av noe. I stedet var det altså i hoppbakken det skjedde. Selv tenker jeg på skihopping som noe som tilhørte den uskyldige guttetiden, før man begynte å interessere seg for jenter og sånt. Og så er skihopping den eneste idretten som vi helt sikkert kan si at er en norsk oppfinnelse!

– Den 22. februar starter Ski-VM i Planica i Slovenia. Hva skal du gjøre da?

– Jeg skal jobbe som vanlig, og så skal jeg følge med på det jeg rekker.

– Vi opplever mindre snø og en raskt minkende skisesong i lavlandet. Hvordan ser du på framtiden for norsk langrenn?

– Jeg har egentlig ingen spesielle tanker om det. Det er ikke noe jeg får gjort noe med uansett. Så faktisk bekymrer det meg ikke så mye. Jeg mener at vi for tiden har større problemer her i verden enn gradestokken.

Business

– Kommer skigåing til å bli en rikmannssport for dem med hytte på fjellet og penger til å reise til Østerrike?

– Jo, men hva er det egentlig folk har råd til eller ikke? Jeg tror det handler veldig mye om prioritering av egen privatøkonomi.

– Du fronter ikke akkurat utstyrshysteriet selv. Men hvordan har det seg at skiløypa også er blitt en motearena?

- Skigåing er blitt business som det meste annet. Det har alltid vært en motegreie. Helt fra da borgerskapet i Kristiania oppdaget skigåingens gleder på 1890-tallet, handlet det om å vise seg fram. Da var det også langt færre som gikk langrenn. Så skjedde det noe fram mot mellomkrigstiden. Forfatteren Mikkjel Fønhus advarte allerede i 1917 mot det han kalte smøringsgalskapen i langrenn. Fram til da hadde man ikke smurt skiene, bare preparert dem. Smøring ble nærmest sett på som hysteri på 1920-tallet. Det samme gjaldt trening. De beste skiløperne skulle helst være tømmerhoggere og gå på ski på fritiden. Noen ganger ble det samlet inn penger i lokalsamfunnet for at de kunne satse skikkelig og gå renn over hele landet. Men skepsisen mot skiløpere som ikke jobbet lå der lenge.

Thor Gotaas kommer ut med fire bøker i 2023. Foto: Vegard Grøtt / NTB.

– Du har jo alltid interessert deg for outsiderne. Er det fortsatt plass for outsiderne i norsk langrenn?

– Ja, se på Petter Northug for eksempel. Han er noe for seg selv. Han har noe ved seg som er vanskelig å definere, noe ekte som vi sjarmeres av. Det er jo sånn her i Norge at for å bli folkekjær så må du være alminnelig, og gjøre noe ualminnelig. Og så må du prate dialekt! Sånn som Oddvar Brå. Og Petter Northug.

Trenger spesielle gener

– Hvilke egenskaper særpreger ellers en god langrennsløper?

– Du må ha vilje og disiplin, være muskelsterk og seig. Det handler mye om utholdenhet og om å takle kulde. Typene som søker mot idretten, også skigåing, er ofte ganske ekstreme. De får nærmest en slags moralsk fiber etter å ha utholdt så mye slit. Ofte går de også med store smerter, de beste er steinharde mot seg selv. Marit Bjørgen og Therese Johaug er gode eksempler på kvinnelige skiløpere som har disse egenskapene.

– Vil det komme flere sånne typer?

– Ja, det vil komme flere som Bjørgen og Johaug, Brå og Northug, og de vil fortsatt gå på ski. Jeg tror at unge gutter og jenter fremdeles vil la seg inspirere av de som er eldre. Men du trenger ikke bare viljestyrke og god helse. Du må nesten være født med helt spesielle gener. Litt supermann eller superkvinne. Litt gladiator.

– Hvem er de mest spesielle langrennsløperne du har møtt?

– Svenske Sixten Jernberg og finske Juha Mieto, uten tvil. Det er to helt spesielle typer.

– Hva er dine neste bokprosjekter?

– I år kommer jeg etter planen med fire utgivelser. Én om Petter Northug og hvordan han trener. Én bok til Skimuseets 100-årsjubileum. Én bok om Rottefella-bindingen. Og én bok om norske tømmerkoier.

– Det er egentlig kulturhistorie alt du driver med, Thor Gotaas?

– Ja, det er kulturhistorie.