Politiske og folkelige krav om vakre bygninger

­Det er ikke kjekt å være verken arkitekt eller byggherre når praktbygg som Munchmuseet og det nye Nasjonalmuseet får prisen for landets styggeste bygg. Det er hit vi har kommet.

Det såkalte «Arkitekturopprøret» har rullet som en farsott over landet. De har vind i seilene. Det er velgerne som rører på seg. Politikerne må ta det inn over seg, enten de vil eller ikke.

Arkitektene har levd rimelig beskyttet i sin arkitektoniske verden i hundre år, riktignok i dialog med oppdragsgivere og bevilgende myndigheter. I liten grad har de trengt å bry seg med folks smak og meninger om hva som er stygt og vakkert.

Arkitektur har i årtier vært ekspertene og fagfolkenes sak. Folk får ta det de får, enten det gjelder kirker, forretningsbygg eller boligområder. Slik har det vært.

Arkitekturopprøret

Typisk arkitektur i Venezia, Italia. Huset, og hele byen, er bygd på en rekke påler.

Foto

MargaretClavell, istock.

Idealene i kunstens verden er ikke å reprodusere det som hører fortiden til. Kunsten skal være nyskapende, bane veien for nye forestillinger og tankesett og utfordre det bestående.

Kunst skal få operere på egne premisser uten politisk innblanding. Politikernes oppgave er å betale regningen og la fagfolkene styre.

Slik har det også vært med arkitekturen. I årtider har den moderne og funksjonelle byggestilen dominert. Den klassiske, tradisjonelle, for ikke å si gammeldags stilen, er vippet over kanten, stort sett.

Men så skjedde det noe … Arkitekturopprøret startet på sosiale medier i Sverige i 2014. Det har spredt seg til Danmark, Finland, Estland, Polen, Tyskland Frankrike, Storbritannia, USA og Norge.

Opprørsfanen ble reist i Norge i 2016, men det var først i 2021 de for alvor fikk gjennomslag. Arkitekt-
opprøret er en løst organisert bevegelse med sprikende fokus. Det som forener dem, er misnøye med dagen moderne byggestil. De kjemper for en mer klassisk byggestil. Idealet er «skjønnhet og harmoni». De krever også at folk flest gis innflytelse over hva og hvordan det skal bygges i deres nærmiljø.

Kravene som Arkitekturopprøret stiler er blitt tatt opp i Stortinget. Ved siste valg ble partiene utfordret til å ta stilling til opprørets krav. Kravene kan bli mer høylytte i høstens kommunevalg.

Kong Charles vil ha tradisjon

I Storbritannia er kong Charles blitt en ivrig tilhenger av en tradisjonell byggestil. Statsråd Michael Grove, som har ansvar for boliger og sosial utjevning, vil bygge 300.000 nye boliger de nærmeste årene − og de skal bygges i tråd med den klassiske byggestilen.

Grove hevder de modernistiske arkitektene har fått dominert for sterkt de siste tiårene. Nå er det nok.

Et eksempel på at den tradisjonelle byggestilen vinner terreng også hos oss, er at det store arkitektkontoret Mad har skrotet et tegningene til et moderne signalbygg i Sandakerveien i Oslo til fordel for en bygning i tradisjonell, klassisk stil.

Kjente arkitektkontorer som Lund + Slatto, LPO og A-lab har også gitt signaler om at de vil hente inspirasjon fra historien og ikke låse seg fast i en modernistisk stil. Det handler om å tilpasse seg trender i markedet. Arkitektene erkjenner at de i større grad må ta hensyn til folks smak, fordi kravet er blitt mer høylytt – og det vil påvirke oppdragsgivere.

Arkitektopprøret krever at folk skal få direkte innflytelse når det skal føres opp et nybygg. I Danmark har det vært folkeavstemning over to alternative arkitektoniske løsninger for et nybygg. Det er ikke siste gang det skjer.

Det er kommunevalg til høsten. Vi kan regne med at Arkitekturopprøret vil kreve sterkere folkelig medvirkning på det som til nå har vært arkitektenes og fagfolkenes enemerker.

Klassisk. De høye spirene er synlig for alle som er på vei inn i byen.

Foto

Tashika / iStock.

De gotiske katedralene

Klassisk gotisk katedral. Høyreist og synlig. Middelalderens signalbygg.

Foto

Tashika / iStock

I årets første papirutgave av vår søsterpublikasjon Samtiden kastes det lys over arkitekturen i et filosofisk, idehistorisk, psykologisk og samfunnsmessig perspektiv.

Filosof Dag August Schmedling Dramer tar utgangspunkt i de gotiske katedralene som ble bygget på 1100- og 1200-tallet i Frankrike, Tyskland, Italia i sin idehistoriske gjennomgang.

«Var det én ting som umiddelbart ga seg til kjenne i visse byer i høymiddelalderens Europa, så var det de voldsomme spirene, kuplene og fasadene som hevet seg over halmtak og brostein. De var synlige fra flere kilometers avstand, og ofte dannet de et senter i byen. De var bygget med de mest verdifulle materialene», skriver han.

Avstanden til dagens arkitektur stor.

«Noe av det mest slående ved moderne og postmoderne arkitektur, er at de som oftest ikke symboliserer noe, at de ikke viser til noe utover seg selv. Ofte ser de ikke ut til å representere annet enn den funksjonen de fyller. Vi lever i den sene markedskapitalismens tidsånd, der formen følger funksjonen, og funksjonen er en del av konsum. Vi er alle redusert til konsumenter, som følge av at postmodernismen har tatt livet av de store fortellingene», framhever Dramer.

Arkitekt Tor Austigard har også utdannelse innen nevropsykologi. Han hevder i en artikkel som er skrevet sammen med miljøpsykolog Einar Strumse at vi har fått ny kunnskap om persepsjon, øyebevegelser og hjerneaktiviet som må få konsekvenser for arkitekturen: Våre felles, offentlige omgivelser kan eller bør ikke være dominert av minimalistisk, abstrakt arkitektur.  

«I Europa har den modernistiske arkitekturen sine røtter i det tidlige 1900-tallets sosialistiske revolusjoner, der den uregulerte kapitalismen med sitt overklassejåleri og viktorianske hykleri skulle røskes opp med roten. I stedet for bløtkakeslott for overklassen skulle den modernistiske arkitekturen tilby funksjonelle boliger for den vanlige arbeider, og da var det ikke lenger plass til estetikk i arkitekturen. Vi hører det samme gjentas av modernistiske arkitekter den dag i dag: «Arkitektur er mer enn bare fasader».

Men alt dette var bare propaganda, ifølge Austigard og Strumse: «Både forskningen og arkitekturhistoriens tause kunnskap viser at estetikk også har en funksjon for mennesket. Og estetikk står sjelden i veien for funksjon», skriver de, og ber om mer skjønnhet, mer detaljer som øyet liker å se på, flere klassiske former.

På motsatt fløy finner vi «brutalismen» − en stilretning innen modernistisk arkitektur som har hatt stor betydning de siste femti, seksti årene. Kjennetegnet her er mye bruk av rå betong. Kjente arkitekter som Sverre Fehn og Erling Viksjø hører til denne retningen. Høyblokken i regjeringskvartalet regnes som Viksjøs viktigste verk. Det har det alltid vært delte meninger om.

Arkitekt og professor Harald Røstvik er ikke opptatt av arkitektonisk stil. Han er opptatt av arkitektene oppgave. «Arkitekter og byplanleggere er til for menneskenes skyld. De skal skape fellesskap og motvirke ensomhet, intet mindre», skriver han.

Snøhetta-suksessen

Det norske design- og arkitektkontoret Snøhetta er blitt en internasjonal suksess. Tverrfaglighet er en av suksessfaktorene, understreker arkitekt og professor Kjetil Trædal Thorsen. Han er partner i Snøhetta, og av dem som startet arkitekt- og designkontoret i 1987. Etter å ha vunnet sin første store konkurranse, biblioteket i Alexandria to år etter oppstart, har de tegnet byggverk verden over.

For å nevne noen få: Den norske ambassaden i Berlin, oppgraderingen av Times Square i New York, James B. Hunt Jr. biblioteket ved universitetet i North Carolina, påbyggingen på San Fransiscos moderne kunstmuseum og sentralbiblioteket i Calgary i Canada.

I dag har Snøhetta ni studioer der de gjennomfører sine ideer. I Oslo, New York, San Fransisco, Innsbruck, Paris, Hong Kong, Shenzhen, Adelaide og Melbourne. I tillegg har de et studio som jobber med grafisk og digital design, et eget produktdesignteam og inkluderer også ofte kunstnere i sine prosjekter.

– Det er en tverrfaglighet i hvordan vi tenker og går løs på oppgavene. Det handler først og fremst om å lage arkitektur som er godt for stedet og menneskene som er der, sier Snøhetta-
gründer  Kjetil Trædal Thorsen.

Høgskolen på Vestlandets campus i Bergen er en vellykket variant av å ta vare på gammelt og bygge nytt.

Foto

Otto von Münchow.