Den urbane ensomheten

­Verden og våre byer er uferdige mekanismer, som aldri kan bli perfekte. De er under stadig konstruksjon og reparasjon, i motsetning til mindre landsbyer som har «satt seg» over tid og ikke har de samme ekspansjonsmulighetene verken horisontalt eller vertikalt. Dette uferdige er frustrerende. Tenk bare på våre byggeplasser og transportsystemer. Tekniske feil skaper tog-, bane-, buss- og flyforsinkelser. Tenk på Follobanen.

Dette uferdige gir også håp. Det kan forbedres. Den dagen du slutter å bygge, dør du, sier gamle greske myter. Filosof Einar Duenger Bøhn skriver i sin bok Meningen med livet at selve meningen er «å forbedre – og det er grunnen til at jeg skal stå opp nok en dag».^[1]

Leter etter mening i byene

Ifølge tall fra SSB har Norges befolkning vokst voldsomt, fra 2.1 millioner i 1950 til 5.4 i 2021. I 1950 bodde halvparten av befolkningen i urbane områder. I dag er andelen 82 prosent.^[2] Hele 44 prosent av befolkningen bor i den utvidete Oslo-regionen (Oslo, Viken, Vestfold og Telemark) mens 9 prosent bor i Nord-Norge.

Når man ser hvordan byer, bydeler og tettsteder utvikles, hvordan det bygges stadig tettere og kvaliteten på boforholdene synker mens prisene stiger, skjønner man at det oppstår et arkitekturopprør eller et bygg- og byopprør.^[3]

Fortetningen har en høy pris for dem som rammes.^[4] Når så mange arkitekter og byplanleggerne er blitt tjenere for profitthungrige utbyggere, som det politiske flertallet i tillegg legger seg flate for, rammes folk flest. Motstanden kommer ikke fra arkitektur- og byplanmiljø, men det er blitt et folkelig opprør fordi fagmiljøene er blitt økonomisk avhengige av utbyggernes overdimensjonerte planer. Det lønner seg å tie.

Tidsskriftene innen arkitektur har ikke blitt talerør for en opposisjon, men heller et ukritisk mikrofonstativ for utbyggere som får gratis reklame via arkitekturreportasjer. Et skrekkeksempel er hvordan Arkitektur N, tidsskriftet til Norske Arkitekters Landsforbund, har fått lov å utvikle seg, hvordan de viser altfor mange fantasiløse standardiserte interiør-, bygg-, landskaps- og byplaner.^[5] Visjonene er neglisjerte. De gode prosjektene er blitt unntaket, ikke regelen.

Følgelig må man bare glemme disse kanalene og vende blikket i en annen retning, mot kunsten. Her møter vi ofte byer beskrevet som kalde og fremmedgjørende steder. Til tross for dette, fortsetter flyttingen inn til byene. Folk søker arbeid og sosiale nettverk. Mange leter etter mening og antar at den finnes der folk flest ferdes. Andre søker ut i naturen. Etter hvert har byplanleggingen, på grunn av klimaendringer, forsøkt å bringe naturen inn i byen for å absorbere klimagasser ved implementering av vann- og grøntområder.^[6]

Byer kan både skape ensomhet og bidra til mindre ensomhet

Mange ensomme har en nabo man treffer ofte nok til å veksle noen ord med. Butikken er et sted hvor noen kjenner en igjen med et «hei» og hvor man treffer kjente ansikter. Dessverre vandrer stadig flere rundt med lyd i ørene, eller fordyper seg i en pc eller smarttelefon. De stenger seg ute fra omverdenen og sender sterke signaler om at de ikke vil kommunisere. De gjør byene litt mer ensomme for dem som har behov for et nikk og et «hei».

I byplanleggingen er disse mekanismene lite beskrevet. Byplanlegging handler jo til syvende og sist om mennesker, men byplanleggere får det altfor ofte til å handle om alt annet, om løsninger som haster, om infrastruktur, objekter, bygg, transport, gater, fortau, trær – om ting.

Det er derfor et paradoks at mange byplanleggere som legger vekt på atferdsendringer i byene, primært legger opp til at det skal skje gjennom hvor ting er plassert i forhold til hverandre – som gåavstand fra hjem / jobb til bussen – og mindre om vennlighet på turen.

Det er de menneskelige betingelsene som i bunn og grunn er viktigst, men det er de som oftest neglisjeres, muligens fordi de handler om følelser, om hvordan man opplever, sanser og føler omgivelsene.

Byplanleggere er ikke gode «følere». De er opptatt av å løse tekniske utfordringer, selv når de prøver å bruke «nudge»^[7] (dulting) for å få folk til å endre vaner, som for eksempel ikke å bruke privatbil, men heller gå, sykle eller kjøre kollektivt.^[8]

Lite snakk om følelser

Når arkitekter og planleggere svikter den ideelle fordringen og ignorerer visjonene og følelsene, må man til kunsten, litteraturen og musikken for å få tak i hva som betyr noe for mennesker. Her er et par mindre kjente eksempler som sjelden kobles til byer og ensomhet.

Illustrasjon: Aloma Chermyshkova / iStock.

Den nylig avdøde amerikanske sangeren, komponisten og forfatteren, Rod McKuen,^[9] skrev om fenomenet i boken Lonesome Cities.^[10] Han turnerte verden over, og i årevis lå han høyt på hitlistene i mange land. Hans såre poesi følger sjangertradisjonen etter den belgiske sangeren Jacques Brel. De to samarbeidet ofte, blant annet oversatte McKuen Brels «Ne me quitte pas» til «If you go away».^[11] Han er ganske ukjent i Norge.

I Lonesome Cities finner vi tekstene til sanger han har skrevet og utgitt på albumet med samme navn. I forordet, «The art of catching trains»,^[12] skriver McKuen:

«How did I come to know so many lonesome cities

with only pennies in my pockets?

I smiled a lot

And rode a lot of trains.

Sometimes I feel I’ve always been

just passing through.

On my way away, or toward.

Shouting allelulias in an unseen choir

or whispering fados down beneath my breath

waiting for an echo

not an answer.

Everybody has the answers

or they’ll make them up

for you.

Just once I’d like to hear a brand-new question.

What about the trains you ride

do they go fast or slow

would I recognize your face

clacking past the poplar trees

if I were stationed on some hill?

If I did I’d know you

by the look of nothing in your eyes

the kindred look that travelers have

the one that says a tentative hello.»

Vi ser straks at denne teksten er full av følelser, ønsker og drømmer, savn og sorg, ensomhet. En ensom reise til byer, fra byer, mellom byer, en ensom reise for en som leter etter et forsiktig «hello».

Til tross for hvor viktig det følelsesladde er, er moderne byplanlegging bygget på prinsippet om følelsesløs beskrivelse av funksjoner og hvordan de plasseres: infrastruktur, bygninger, veier, parker. Kalde objekter, til nød beskrevet estetisk, men etikken – livene som skal leves der og følelsene – beskrives sjelden. Teknologien styrer planene – ikke sosiologien, psykologien, filosofien eller poesien.

Idéene om moderne byplanlegging til den franske arkitekten Le Corbusier, presenterte han i boken The Radiant City,^[13] utgitt i 1935. Det typiske her var adskilte funksjoner. Industri fikk sin del av byen, bosteder en annen. Disse ble forbundet med veier. Denne løsningen bygget på Ebenezer Howard sin engelske «Garden City»-bevegelse fra 1898,^[14] hvor grønne boligområder var adsklit fra industri og handel. For Howard skulle ikke den ideelle byen huse mer enn 30.000 mennesker.

Reaksjonene på denne segregeringen presenterte Jane Jacobs i boken The death and life of great American cities,^[15] publisert i 1961. Her viste hun hvordan byer ble ødelagt av oppdelingen. Hun anbefalte en blanding av funksjoner i hver bydel og brukte Greenwich Village i New York som eksempel. Hun var opptatt av å redusere forurensende transport mellom funksjonene. Folk skulle spasere rundt og møte hverandre.

Her møtte vi en slags velment menneskelig tilnærming til å redusere ensomhet i byene. Men den forble teknisk ved at objektplasseringene ble viktige. Følelser ble lite snakket om og ikke forsøkt beskrevet.

Sentralt å bli sett

Man må til poesien og litteraturen for å få tak i hva folk følte. Og plutselig kommer mer moderne musikk også inn i bildet. Pink Floyd beskriver samfunnsutviklingens mekaniske gjentakelser av rutiner på bekostning av følelser i «The Wall».^[16] Listen over andre musikere, poeter og artister som har bidratt til å beskrive urban ensomhet er lang, men Bob Dylan, Bruce Springsteen og Coldplay skiller seg ut.

A-ha beskriver i mange tekster og melodier ensomhet og avmaktsfølelse som iblant virker skapt av avstanden mellom mennesker i byer. Morten Harket og Håvard Rems tekst i sangen «A Kind of Christmas Card»^[17] er en hjerteskjærende beskrivelse av ensomhet og fortapelse i glamorøse «Downtown Hollywood» hvor hovedpersonen brenner seg helt ut.

A-has «Manhattan Skyline» handler det om avskjed, savn, sorg og tap.^[18] Som i så mange av A-has tekster, handler det om urban ensomhet.

Vi møter den urbane ensomheten i bybildet hver dag. Kontaktbehovet er ikke eliminert. Kafeene og kaffebarene er blitt de nye møteplassene i Norge. Flere land i Europa har hatt en langt større kafékultur enn vi etter hvert har fått i Norge. Det er muligens et uttrykk for den nye fremmedgjøringen i byene. Det blir flere mennesker i byene og lengre mellom de kjente ansiktene, følgelig oppsøker vi steder hvor vi i det minste blir gjenkjent av en ansatt som serverer kaffen, eller en annen stamgjest som sier «hello».

Noen ganger tenker jeg at den ansatte på kafeen kanskje fikk høre det eneste ordet som noe menneske sa til vedkommende den dagen. Så hjerteskjærende ensomme er noen. Den franske filosofen, forfatteren og kafémennesket Jean Paul Sartre gikk så langt som å uttrykke at oppgaven vår, og også byenes oppgave, er å «legge til rette for den andres blikk».

Illustrasjon: Aloma Chermyshkova / iStock.

I teaterstykket For lukkede dører hevdet Sartre at «helvete er de andre». Det er de andres definisjon, oppfattelse, av oss som kan skape vår virkelighet, på godt og vondt. Derfor er vi ute blant folk for å knytte kontakt. Det å se og bli sett er helt sentralt i et menneskes liv.

Stort forbedringspotensial

Statistisk går utviklingen i mange land mot at stadig flere blir enslige. Det er selvfølgelig ikke synonymt med at det blir flere ensomme. Men tendensen til at flere bor alene er tydelig i Norge. Ifølge SSBs pamflett «This is Norway 2021», var 17 prosent av husholdningene i 1960 bebodd av én person.^[19] 60 år senere, i 2020, var det hele 40 prosent. Husholdninger med én person er spesielt vanlige i sentrum av store byer og i tynt befolkede områder.

Hilde Østbys bok Kart over ensomheten viser at ensomhet er helsefarlig.^[20] I flere land erkjenner myndighetene at å bekjempe ensomhet er en viktig oppgave i årene framover.

Folk lever lengre, befolkningen blir eldre, men livene blir ikke nødvendigvis alltid gode av den grunn. Mange opplever fysiske og psykiske plager. Antall demente øker, men uten at samfunnet tar grep og bygger demenslandsbyer og utdanner spesialister til å håndtere de syke. Pårørende blir pleiere og omsorgspersoner. Mange knekker sammen.

Dagens 40- og 50-åringer må innse at mange av dem, deres venner, familie og deres nærmeste vil rammes av demens. Tallene er allerede skremmende. I dag er over 100.000 personer i Norge rammet, mange er unge voksne i 50- og 60-årene.^[21] Én av tjue i aldersgruppen 70-74 år, og halvparten i gruppen over 90 år, har demens. Antallet mennesker rammet av demens i Norge vil kunne vokse til 235.000 i 2050 og 380.000 i 2100. Hvis hver av disse har ti nære bekjente og familiemedlemmer, berøres halve den norske befolkningen innen 2050. Bare staten er økonomisk sterk nok til å løse problemet.^[22] Kommunene makter det ikke.^[23]

Når vi planlegger våre byer for framtiden, kan vi ikke la være å ta hensyn til dette. Vi må endre vår byplanlegging.

Demens er en ensom sykdom som isolerer mennesker. Vi vet allerede at byene er ensomme steder for flere. Byene har blitt fremmede steder for mange som ikke har økonomisk evne til å bo der, men må pendle utenfra til arbeidet i byen. Det dramatiske forholdet begynner å gå opp for oss. Bare 1,4 prosent av boenhetene som nå tilbys i Oslo, er innenfor økonomisk rekkevidde for en enkeltperson med sykepleierlønn. Den faggruppen som vi heiet mest på under den globale pandemien, har fremdeles ikke råd til å bo i Norges største by.

Vi må ha ambisjoner om at vi faktisk kan bygge et land som har et stort forbedringspotensial, selv om mye allerede er veldig godt her. Vi kan gjøre byene våre mindre ensomme. For at det skal lykkes må også hver enkelt av oss bidra med et smil, et «jeg-ser-deg», et inkluderende blikk og et «hello» eller mer. Husk at de fleste, unge som eldre, har interessante historier å fortelle.