Teater: «Stormfulle høyder». – Flau bris

­– Min første reaksjon? At jeg ikke så poenget med de rotete amerikanske western-kostymene med lange frynser og cowboystøvler, sier Vivian Ngo

– Min andre reaksjon? At alt var overfortellende, lite er opp til tilskuerne. Tjenestepiken Nelly, som er stykkets forteller, har så mange frampek at de som ikke måtte ha lest Charlotte Brontës roman, får med seg historien lenge før slutten.

Hat og sjalusi

Det begynner i halvmørket. Stykkets personer beveger seg spøkelsesaktig, grotesk, med tilsiktet mangel på grasiøsitet, til en langsom versjon av Kate Bushs «Wuthering Heights». «Slipp meg inn», hvisker Cathys spøkelse.

Så kommer historien slik vi kjenner den: Mister Earnshw finner den merkelige mørke gutten Heathcliff på gaten i Liverpool, tar ham med hjem til gården Wutherings Heights høyt oppe på heiene i Yorkshire og lar han vokse opp sammen med datteren Cathy og sønnen Hindley. Førstnevnte oppretter et ekstremt sterkt bånd til den mørke fremmede, sistnevnte blir fylt av sjalusi og hat fordi faren foretrekker Heathcliff fremfor sin egen sønn.

Lars Henrik Aarnes, Ragnhild Tysse og Emma Bones på scenen på Riksteatret.

Foto

Jonathan Vivaas Kise

Faren dør, Cathy gifter seg med den lyse og rike Edgar på godset lenger ned i dalen, mens Edgars unge søster Isabella blir grepet av en barnslig forelskelse i Heathcliff, som gifter seg med henne utelukkende for å hevne seg på Cathy og såre Edgar – mens han samtidig gjør alt han kan for å forpeste livet for den etterhvert fordrukne Hindley. Deretter dør Cathy – ingen overraskelse der – mens Heathcliff står ute i hagen i seks timer og slår hodet i en trestamme.

Uten gnist

– Er det en slags kjærlighetshistorie til skrek og gru og advarsel?

– Tja, var det dét, for hvor var kjærligheten? Det kan man jo spørre om i Brontës roman også, men her manglet til og med temperaturen. Vi ble fortalt at Cathy og Heathcliff ikke kan leve uten hverandre, men ser vi det, men hva slags lidenskap er det? Erotikk så jeg i hvert fall ikke så mye av til tross for alle slåsskampene, mener Ngo.

– Heathcliff er ikke hovedpersonen her, han er litt utvasket i forhold til romanen?

– Nelly er nesten hovedpersonen, og da blir det kjedelig. Vi får med oss at Cathy har mange narsissistiske trekk og Heathcliff trolig også, i tillegg blir Heathcliff en veldig anti-sosial figur senere i fortellingen. Men mye av det som gjør ham en så kompromissløs, og fascinerende romanfigur er skåret bort, for mye av det som gjør Heathcliff ekstrem skjer etter Cathys død – og etter dette stykkets slutt.

Emma Bones spiller Catherine i Riksteatrets oppsetning.

Foto

Jonathan Vivaas Kise

Vi får ikke med oss hvordan boken forteller at Heathcliff hevner seg på de unge som vokser opp i neste generasjon, hvordan hans hevn er grenseløs. I denne versjonen er han mer en stakkars gutt som ble dårlig behandlet fordi han er mørk, fremmed og fattig. Da hjelper det ikke at scenefigurene slår til hverandre på scenen og oppfører seg som rasende smårollinger som ikke får viljen sin og kaster leketøy på hverandre.

Stalker

«Stormfulle høyder» – i original «Wutherings Heights» – er blitt kalt «den største kjærlighetshistorien i engelsk litteratur for dem som ikke har lest boken». For det er heller en studie i patologi, eventuelt en gotisk fortelling om forvridde arketyper, påpeker min teatergjest.

– Noen tror fremdeles det er en kjærlighetshistorie, med den mørke Heathcliff som en slags romantisk Lord Byron-figur?

– Det må være de som «bare» har sett filmene og TV-versjonene. Heathcliff oppfører seg som en slags «stalker», hvis vi skal bruke moderne terminologi. Den såkalte kjærligheten hans virker som en besettelse, og hans oppførsel påståelig og tvangspreget.   

Teatergjest: Psykolog Vivian Ngo. Foto: Nina Kraft.

– En av de mest slående sekvensene var da Cathy la seg ned på gulvet og hylte at hun ikke vil bli kvinne?

– Klassisk regresjon. Hun går tilbake til å bli barn. Det er for vanskelig å være voksen, med alle krav og motstand som følger med. Du ser det samme når hun velger å bli syk og ikke spise. Hun vil heller dø. «Hvis jeg ikke får viljen min, skal jeg bli syk og dø», skriker hun som en unge i trassalderen. Det er også klassisk narsissist at hun føler seg berettiget til å bli elsket, tror at alle elsker henne og blir rasende over å bli avvist. Når hun ikke blir elsket, føler hun at hele hennes eksistens er truet. Heathcliff reagerer også veldig likt når han tror Cathy ikke vil ha ham. De virker å ha en relasjon der begge frykter sterkt å miste hverandre, en slags codependency. Det er interessant at det spekuleres i om Emily Brontë led av anoreksi. Anoreksi forstås innen psykologi som et symptom på behov for kontroll, for å regulere følelser, og det er forbundet med depresjon. Alt dette ser vi hos Cathy.

Toksiske forhold

– Har du hatt klienter som ligner på noen av disse karakterene?

– Det måtte være relativt saktmodige Edgar, som gifter seg med Cathy og finner seg i hennes oppførsel. Han gir etter og gir etter. En del klienter er i slike toksiske forhold. 

Ravdeep Singh Bajwa og Emma Bones i Emily Brontës romanklassiker «Stormfulle høyder» på Riksteatret.

Foto

Jonathan Vivaas Kise​​​​​​

– Noen freudianere har forsøkt seg på Heathcliff som id, Hindley som superego og Cathy som ego?

– Jeg er ikke freudianer, heller kognitiv adferdsteraprut, men synes i hvert fall ikke at Cathy er ego – både hun og Heathcliff er vel like my id. Men jeg velger heller å se på historien og karakterene som ekstreme tilfeller innenfor menneskelig psykologi, men likevel menneskelige. De bor jo langt borte i ødemarken uten noen andre sosiale interaksjoner enn med de få personene vi ser på scenen. De har ingen farsfigur etter at faren dør, ingen morsfigur unntatt Nelly, ingen jobb og tilsynelatende ingen venner der de bor «langt ute i gokk». Hvis man skal bedømme menneskers psykologi, vil man normalt vurdere hvordan de fungerer i ulike typer forhold i livet. Her ser vi dem kun i romantiske forhold.

Forpliktelse

– Tror du at helt unge mennesker i 2023 skjønner disse personene og relasjonen, eller vil det oppfattes som noe rart noe basert på en støvete roman fra 1847?

– Her må jeg spekulere. Kanskje noen av dem reagerer positivt på at Cathy ikke vil knekkes, som en viktoriansk kvinne skulle, men stadig gjør opprør, selv om det ikke er konstruktive opprør? Og kanskje reagerer de positivt på at den mørke Heathcliff heller ikke gir seg i «kjærlighetens» navn? Det kan også være at de synes det er noe fascinerende ved så sterke bånd og så voldsomme krav, så annerledes enn det de er vant til. I dag er mange redde for å forplikte seg og hengi seg til en annen. Vi er ikke like avhengige og forpliktet til hverandre slik som før». Kvinner kan forsørge seg selv. Parforhold er blitt selvrealiseringsprosjekter. Så det kan nok være en hemmelig lengsel hos en del unge mot mindre prosaiske og mer ekstatiske forhold, med mer spenning og større risiko. Du kan tolke suksessen til TV-kostymedramaet «Bridgerton» som en light-versjon av «Stormfulle høyder».