Teater – «Når jeg drikker»: Om dikt, liv, teater, alkohol og sjøhester

­Om han mener det bokstavelig eller har et glimt i øyet når han snakker om publikummet som kommer for å se teateroppsetningen «Når jeg drikker», er ikke greit å si.

Men det fremføres alvorlig nok. Svedman signaliserer ikke at «nå er jeg morsom» når han kommer med sine skråblikk-betraktninger.

Dramatisk potensial

Uansett skjer det ikke noe uventet når jeg er innom for å se oppsetningen. Ingen snøvler eller ramler over stoler i fjerde etasje i Kunstnerforbundet i Oslo, hvor forfatteren og tre andre, blant dem en billedkunstner, fremfører tekstene i en visuell performance-ramme.

Mannen bak diktsamlingen og teateroppsetningen «Når jeg drikker», Martin Svedman. Foto: Nina Kraft.

De fire har hvit klovnesminke. Kanskje er de fire aspekter av samme person, kanskje er de fire menn som på hvert sitt vis prøver ikke å bukke under for trangen til alkohol. De har hver sin tomme vannflaske på hodet. Til å begynne med ligger de sammenkrøpet på gulvet og stirrer inn i hver sin lyskaster. Det ser ubehagelig ut.

Litt etter prøver en av dem å balansere på en stor isoporblokk – til han faller av. Ingen hjelper ham.

De fire mennene står stort sett i hvert sitt hjørne. De har tilsynelatende lite med hverandre å gjøre. Inntil helt mot slutten når de for første gang ser granskende på hverandre, slår hendene mot de andres og så klapper for hverandre.

De klapper til og med for publikum, som for å vise oss at de setter pris på støtten – mens vi klapper for dem.

Hvis mennene skal illudere alkoholavhengige som nettopp har klart å slutte, som har klart å balansere med hverandres hjelp, har det ikke vært lett.   

Dikt til teater

– Dette er ikke diktopplesning, det er teater?

– Ja, vi er fire kunstnere med forskjellig uttrykk som har arbeidet med tekstene mine, som jeg utga som diktsamling i 2019. Dette blir noe annet. Det er filtrert gjennom tre andre, og det er ikke jeg alene som har bestemt utvalget. Jeg merker at jeg får litt frysninger av det.

Det visuelle tilfører teksten noe som går ut over å lede dikt på et bibliotek eller et kulturhus. Derfor opptrer vi gjerne i kunstutstillingslokaler, og ikke på biblioteker, opplyser forfatteren.

Svedman forteller at det var skuespiller Per Bogstad Gulliksen som først så det dramatiske potensialet i teksten.

– Han ringte meg, og sa at han så diktene for seg som teater. Det hadde jeg aldri tenkt på selv, jeg var jo også debutant.

Til daglig er Svedman siviløkonom. Prosessen frem mot forestillingen har gitt ham mer innsikt i potensialet i egne dikt, mener Svedman, som nå er i ferd med å skrive ny diktsamling. Den vil «på en måte» bygge på «Når jeg drikker» – og mer vil han ikke si.

– Den nye boken vil handle om besettelse, og å skrive om sine besettelser. Det er slikt det blir litteratur av.

Egne erfaringer

– Siden «Når jeg drikker» dreier seg om en gutt som begynner å eksperimentere med alkohol som elleveåring og som voksen blir tung misbruker, føler jeg at jeg nesten må spørre hva som er selvbiografisk?

– Det er klart at det er noe jeg kjenner igjen i mye av stoffet. Men jeg-personen Henrik er ikke meg. Henrik er revisor. Jeg vet ingenting om revisorvirksomhet, understreker forfatteren.

De fire skuespillerne i forestillingen er kunstnere med ulike bakgrunner. Foto: Thomas Tveter.

Man merker at han har svart på spørsmålet før.

– Journalister spør meg stadig om Henrik egentlig er meg. De lager overskrifter som «Han drakk fra han var elleve». Jeg skrev boken fordi jeg vil skrive en diktsamling. Jeg ønsket å skrive. Det er diktning – men det var naturlig å ta for seg stoff jeg kjente godt. Og dette stoffet kjenner jeg godt. Jeg ville fortette erfaringene mine, og dikt er fortetting. Jeg ville belyse trangen til alkohol som en sterk impuls og se hvordan den sniker seg inn i forskjellige situasjoner i livet, sier han.

Svedman understreker at det også er en kjærlighetshistorie mellom Henrik og Sofie, og at det dreier seg like mye om å forsøke å la være å drikke, som det handler om å drikke.

– Men Henrik blir et dårlig menneske av ikke å drikke. Han blir pedantisk og kontrollerende, han setter opp merkelapper på kjøleskapet om hvem som skal ta ut av oppvaskmaskinen og gå ut med søplet på mandag, og hvem som skal gjøre det på tirsdag. Og han mister Sofie.

Ekstase

– Jeg la merke til at Henrik sier han har «begavelse» for ekstase, blir «euforisk». Er de som ender i misbruk en spesiell type mennesker som har større ekstatiske behov enn de fleste?

– Hypotesen som er utgangpunktet for diktsamlingen er at noen kan drikke et glass eller to og så stoppe. Mens Henrik, den alkoholiserte tanten hans og rehabiliterings-vennene ikke kan stoppe. For dem er alkohol er et middel til ekstase og ikke et middel for å ha det sosialt og begynne å fnise litt og så bli litt trøtt. Det er litt utenfor boka å komme med psykologiske forklaringer, men noen har kanskje som du foreslår andre behov. Og da er det ekstra morsomt at Henrik er revisor, mener han.

Humor

– Du er litt morsom ellers i diktsamlingen også?

– Glad du la merke til det, sier Svedman og leser på oppfordring

ringer opplysningstelefonen
til anonyme alkoholikere
har et problem
har drukket to flasker whiskey blir ikke full hva kan jeg gjøre

– Noe av det jeg er litt stolt av er at det er stort alvor, men også humor. Det tror jeg kommer ekstra godt frem på scenen.

– Har du noe samarbeid med AA, Blå Kors eller noen annen edruskapsorganisasjon eller -instans?

– Ingen. Dette er ingen kampanjeforestilling eller advarsel. Det er dikting og teater.

– Hvem er målgruppen?

– Folk som er interessert i poesi og hvordan man kan trekke sammen billedkunst, poesi og teater og se at det kommer noe nytt ut av det når fire kunstnere med ulik bakgrunn jobber sammen. Alle som vil lese om det å slutte å drikke. Det er jo mye litteratur på norsk om diktere som drikker, ikke så mye om dem som slutter.

Vannpoet

– Midt i den relative realismen kommer innslag med havmetaforer. Du skriver at Henriks dress, sydd av havfruer, er fôret med sjøgress og at knappene har sugeføtter. Fortell mer om det?

– En fransk filosof og litteraturteoretiker, Gaston Bachelard, delte poeter i luftpoeter, vannpoeter, jordpoeter og ildpoeter. Han skrev om de alkoholiserte vannpoetene, som Edgar Allen Poe og Algernon Swinburne.

Svedman leser:

sender en e-post til Sofie
om sjøhester
bruker lang tid på den
jeg skriver at sjøhestene opprinnelig hadde rette kropper som små nåler

de drev hit og dit
men så skjedde en utvikling under press fra mørket
og vannmassene
sjøhestene fikk snute
en vakker nakke
et svakt lysende skjelett