LitFestBergen
LitFestBergen befester seg som internasjonal arena med 100 forfattere fra 20 land
Festivalsjef Teresa Grøtan har kringkastet raseriet – emosjonen som har vært forherliget, forbannet og debattert helt siden Homer skrev Iliaden – utover den runde, vakre, fredelige kloden (sett fra verdensrommet …) Det internasjonale ekkoet har skapt et mangfoldig program, som skal undersøke raseriet fra et litterært, kunstnerisk, politisk og vitenskapelig ståsted. Med dagens utrygge mediebilde virker det langt fra konstruert og svært så livsnært. Det valgte temaet vitner også om en festival som er blitt trygg på seg selv.
Festivalprogrammet vil befeste LitFestBergens internasjonale renommé. «Snarere enn ei avgrensing, tjener temaet som en inspirasjon til å oppdage, og snakke om litteratur og samfunn», skriver Teresa Grøtan og daglig leder, Hjørdis Losnedahl, i programheftet. De ønsker å være en festival som skriver seg inn i kjernen av hva det vi si å være menneske. «Vi lar politikken møte poesien, samfunnet møte kunsten og kunsten møte verda.»
Programmet har sine forutsigbare poster: «Raseri som ødeleggende kraft» er et møte mellom den tyrkiske politiske kommentatoren og forfatteren Ece Temelkuran – som også sitter i festivalens internasjonale kunstneriske råd – og leder av ytringsfrihetskommisjonen, Kjersti Løken Stavrum.
Andre poster har større stoppeffekt: I «Raseri som kreativ kraft», med den jamaicanske rastafaripoeten, radioverten, foreleseren og musikeren Mutabaruka, som har bygd en karriere omkring rettferdig harme, er fokuset det konstruktive og kreative aspekt ved raseriet. Dette som filosof Lars Fr. Svendsen, til en fullsatt sal på festivalens andre dag, tilskrev følgende metafor: «Sinne er å tråkke på gassen – raseriet er fyllekjøring.»
Festivalen er rik på kontraster, også i form og kulturuttrykk, og med erfaringer som forteller at publikum liker programposter som går utover den rene samtalen og utvider den i andre kunstretninger, har festivalsjefen tidligere uttalt at LitFestBergen ikke skal bli en kulturfestival. Den skal aldri gi slipp på litteraturen som sentrum. Det skal ikke være tvil om at det er litteratur det handler om.
Et interessant litterært prosjekt som presenteres under årets festival er tre essays innsatte ved Bjørgvin og Bergen fengsel har skrevet over festivaltemaet. Disse har fått titlene «Agressjon?», «Fem år med knytta nevar» og «De kappeløse dommerne». Disse er av flere årsaker interessante tekster, fra uventet hold, og som er gjengitt i programkatalogen.
Og selvsagt, man kommer ikke unna «Det bergenske raseri». Om det så er Lars Fr. Svendsen som foredrar om hva raseri er, eller at litteraturhusets «Kritisk kvartett» er erstattet med kolerisk kvartett.
Debatteres må også spørsmålet: «Finns det et eget, bergensk raseri?» Her er er det Morten Hammerborg, Alfred Fidjestøl og Preben Jordal som skal skarre på r-en i festivaltemaet.
Til kontrast kan man på festivalens siste dag befinne seg langt unna baren med vredens beger om man gjester «Stille venner» til et møte det japanske wajin, som betyr fredelig eller rolig menneske. Det japanske ekteparet Chie Ito og Rei Ito lager fortellinger med resirkulert og håndlaget wa-shi (japansk papir) og møter arkitekten Ben Yu til en samtale om spiritualiteten og verdisynet bak arbeidet, og hvordan det også er påvirket av gammel kinesisk filosofi og den såkalte pre-sekteriske buddhismen. I år er festivalen rik på ulike morsmål, religioner og kulturer til et imponerende program.
Et lite land som Norge vil alltid stå i fare for å være provinsielt. Slik også folk og media i en landsdel eller by kan være det overfor sine lokale kunstnere som ennå ikke er nasjonalt oppdaget. Man får ikke den oppmerksomheten som kan virke naturlig etter kvalitative kriterier. Kanskje høster Bergen internasjonale litteraturfestival foreløpig større anerkjennelse internasjonalt enn nasjonalt, om det så er for bergenske smau enn for storbyens bulevarder. Det er i alle fall god grunn til å se fram til neste festival.