– Kristendommen er mange ulike religioner

­Om løpet er kjørt for kristendommen? Det er tema for denne podkastserien. Som prest, teolog og førsteamanuensis ved en høyskole med en kirkelig profil vil man forvente at mitt svar ville være «nei da, selvsagt er ikke løpet kjørt for kristendommen». Jeg kunne ramset opp de overraskende stabile medlemstallene for kirkene i Norge, på tross av store samfunnsendringer. Jeg kunne snakket om kristendommens byggende og humaniserende bidrag til vår kultur, om kunst, kirkebygg, etikk, og om hvordan det er umulig å forstå vår historie uten kristendommen. Selvsagt både vil og bør denne innflytelsen vedvare, kunne jeg sagt.  

Men sannheten er at jeg er mer i tvil. Helt grunnleggende i tvil. Og dette henger ikke sammen med sekularisering eller flerkultualitet, altså om krefter som endrer kristendommens posisjon i samfunnet og som gjør at kristendommen må dele plass med andre religioner og livssyn, og ikke lenger har hegemoni for offentlig eller privat livsfortolkning.  

Jeg er i tvil om løpet er kjørt for kristendommen på grunn av hvordan kristne og kirken har forvaltet kristendommen. Jeg er i tvil om løpet er kjørt for kristendommen på grunn av hva vi kristne har gjort med Gud, i hvilket bilde vi har formet den kristne guden. Jeg er i tvil om løpet er kjørt når jeg ser på hvilke spørsmål kirkene diskuterer, ja hva som faktisk splitter kirker.   

Men det som redder meg fra å tro at løpet er kjørt for kristendommen, er ikke troen på den kristne Gud. Det er heller ikke troen på kristendommen. Det som redder meg fra å tro at løpet er kjørt for kristendommen er vissheten om at kristendommen på tross av at det ser slik ut når kristne fremsier trosbekjennelsen, så er ikke kristendommen en religion. Kristendommen er mange ulike religioner, kristendommen er kristendommer i flertall.  

For noen av disse formene for kristendom burde løpet være kjørt

Og disse kristendommene er innbyrdes mer forskjellige enn forskjellen mellom «kristendommen» og andre religioner. For selv om alle kristendommene døper i den treenige guds navn, så har visse former for kristendom mer til felles med visse former for andre religioner enn med andre former for kristendom. I lys av dette mangfoldet av kristendommer er det ikke lett å svare på om løpet er kjørt for kristendommen eller ikke.    

Men for noen av disse kristendommene er utvilsomt løpet kjørt. Eller rettere sagt: for noen av disse formene for kristendom burde løpet være kjørt, uavhengig av disse formene for kristendommer fyller kirker og møter. Da tenker jeg særlig på de kristendommene har gjort og gjør seksualitet til en avgud, til en fjerde person i treenigheten. Dette er kristendommer som gjør det heterofile ekteskapet til et spørsmål om en slags praktisk-seksuell frelse, Dette er kristendommer som får Jesu budskapet til å fremstå som en sex-kult, som om Jesus døde på korset for å skape mest mulig oppslutning rundt heterofil forplanting innenfor ekteskapets rammet. Dette er kristendommer som er aå blinde for Guds kjærlighet at de aldri har kunnet gjenkjenne skeiv kjærlighet for det den er: kjærlighet.

For disse kristendomsformene er løpet kjørt. For disse kristendomsformene er løpet kjørt, uavhengig av at slike kristendomsformer har en voksende skare av troende eller ikke. Løpet er kjørt for disse kristendomsformene fordi de i likhet med disiplene som vandret til Emmaus ikke gjenkjente Kristus som gikk ved siden av dem (Lukas 24:13-34).

Slik Emmus-vandrerer ikke gjenkjente Kristus skjønner ikke disse kristendomsformene at Jesus ikke stod opp fra de døde for at de som påberoper å være hans etterfølgere i dag, skal ha retten til å bestemme hva voksne samtykkende mennesker gjør på soverommene sine. Ja, uavhengig av om kirkene til disse kristendommen har mange medlemmer eller ikke, så er løpet kjørt for de kristendommene som har fått kristne til å fordømme og snu seg bort fra et eneste menneske som lever med hiv-smitte.  

Selv om de bekjenner trosbekjennelsen så har de vendt seg bort fra den Gud som sa at Gud er å finne i våre minste brødre og søstre, uansett hvem de måtte være, til forskjellige tider og på forskjellige steder (Matt 25:45). For de kristendommene som ikke klarer å fri seg fra sin patriarkalske arv, så er løpet kjørt.

Slik løpet er kjørt for kristendommene som er så innsauset i den politiske makten at de ikke klarer å se forskjell på keiseren og Gud. Da jeg så glimt fra britiske dronning Elisabeths begravelse tenkte jeg: dette er blasfemi. I denne kristendommen har den kristne guden blitt en marionett, en teaterrekvisitt, en statist i sin egen fortelling, et flyttelass som flyttes rundt på etter maktens forgodtbefinnende. For denne kristendommen er løpet kjørt, uavhengig av forsøkes gis troverdighet av gullbefengte kirkerom og kirkelige ledere i rare hatter.

En kristendom som er blitt redusert til et kontor for metafysikk for legitimering og vedlikeholdelse av et monarki i en tidligere mektig kolonimakt, har mistet kontakten med sin egen gud, han som jaget pengevekslerne av templet og sa at «Mitt hus skal være bønnens hus» (Matt 21:13). Ja, en slik kristendom har har glemt at Jesus aldri gjorde noen forsøk på samle makt i egne hender eller rundt egne person. Men dette betyr ikke at løpet er kjørt for Den anglikanske kirke. For innenfor alle kirkesamfunn, ja, innenfor én og samme troende person finnes det alltid finnes det ulike kristendommer som kontinuerlig konkurrerer med hverandre, overlapper hverandre, undergraver hverandre, kristendom er alltid kristendommer i praksis.  

Og praksis er alltid kaotisk og urolig og mangfoldig: Biskoper i den anglikanske kirke var blant de første til å kritisere den britiske regjeringens plan om å sende asylsøkere fra England til Rwanda, som en outsorcing av landets folkerettlige asylforpliktelser. Her viste anglikanske biskoper sivilt mot, og viste en annen måte å forholde til makt enn det vi så på TV-skjermene under dronningens begravelse.  

Og, i vår egen tid, i dette året, da kristendommen i et land har invadert et land med en annen kristendom, da er løpet kjørt for den kristendommen i det ene landet som har latt seg bruke til å legitimere en militær invasjon mot sitt naboland, Ukraina. Løpet er kjørt for den kristendommen til Vladimir Gundyayev også kalt patriark Kirill, som bruker sitt lederskap i Den russisk-ortodokse kirke til å spre ufattelig mengder død, lidelse og ødeleggelse. Uavhengig av om Russland vinner krigen, ja, uavhengig av om den russisk-ortodokse kirke opplever vekst, så har denne kristendommen glemt ordene til sin egen frelser da disiplene trakk sverd mot de romerske soldatene.   

Da sa Jesus: «stikk sverdet i sliren» (Johannes 18:11). De har glemt at Jesus sa: «min kongemakt er ikke av denne verden» (Johannes 18:36). Kristen tro er politisk, men aldri partipolitikk. Gud står aldri på den ene eller den andre siden av fronten. Og når kristne glemmer dèt – særlig når man er en alliert med en politisk leder i et mektig land med store hærer og atomvåpen, slik Putin og Gundyayes er – da er løpet kjørt. Løpet er ikke kjørt for alle kristne i Russland som finner styrke til motstand mot krigen, en motstand som koster mer enn de fleste av oss her i Norge kan fatte. Men løpet er kjørt for Gundjajevs kristendom, uavhengig av hvor store og mange katedraler lederskapet i Den russisk-ortodokse har bygget til den eller den helgenen. Alle disse kirkerommene som gir inntrykk av mystikk og religiøs innsikt er bare staffasje og kitsch. Det er nips på peishyllen. Det er ansamlinger av støv som om noen hundre år skal bli til støv som spres med vinden.     

Men finnes det kristendommer som løpet ikke er kjørt for? Hvilken kristendommer er det? Det vet jeg ikke helt sikkert. Det er også godt mulig at løpet er kjørt også for min egen kristendom. Ikke fordi jeg ikke tror på Gud men fordi denne troen så skammelig ofte «tåler så inderlig vel, den urett som ikke rammer meg selv», som Øverland advarte.   

Den kristendommen som jeg størst sikkerhet kan si at løpet ikke er kjørt for er den litt rare og litt usammenhengende fortellingen som til sammen utgjør Jesu liv fortalt av fire ulike stemmer på fire forskjellige måter. Den kristendommen er mangfoldig og paradoksal overraskende og overrumplende –  den kan egentlig ikke brukes til noe annet enn å undre seg over at en fortelling om en så radikal kjærlighet faktisk har overlevd, faktisk er tilgjengelig for oss i dag og aldri full ut har temmet eller redigert for å fremstå som rimelig eller fornuftig.

Denne fortellingen slutter med at den kristne guden selv  tviler på seg selv og hele prosjektet sitt. Løpet er kjørt på korset for hele inkarnasjonen, ja, faktisk er kristendommen slutt  før den hadde kommet i gang: «Min gud, min gud hvorfor har du forlatt meg» (Mark 15,20–47), roper Gud ut, i det hen dør. Og så oppstår Gud. Men når Gud oppstår, så er det ikke for å ikke for å si et «nå er alt blitt bra igjen, ha ha ha, dere dumme romere som hengte meg på korset».  

Oppstandelsen ender ikke med seiersmarsj inn i Jerusalem som ender hvor eslet er byttet ut med en militær kortesje, hvor Pilatus avsettes og de forhatte romerne jages og tolleren Sakkeus og andre quisligner som samarbeidet med romerne blir lynsjet utenfor bymuren. De som hadde drømt om en slik oppstandelse vil hevde at løpet er kjørt for kristendommen for tiden etter oppstandelsen har ifølge de fire ulike evangeliene ingen spor av en slik politisk-militær seiersfortelling.

Nettopp fordi Jesus aldri bygget en kirke til ære for seg selv og sin egen oppstandelse, men forlot disiplene og den kirken som har blitt bygget i kjølvannet av troen på ham, så finnes det kanskje kristendommer som løpet ikke er kjørt for

De fire ulike evangeliene forteller litt forskjellige versjoner. Lukas forteller om Jesu liv etter oppstandelsen som en over middels vellykket fiskefangst, som et møte med Jesus med et lite bål på stranden hvor de steker fangsten og prater sammen om det som har skjedd (Johannes 21). Og igjen forlater Jesus disiplene, og lar vennene sine bli igjen i verden, alene med minnene og fortellingene, og en ny og hellig Ånd mellom dem. Nettopp fordi Jesus aldri bygget en kirke til ære for seg selv og sin egen oppstandelse, men forlot disiplene og den kirken som har blitt bygget i kjølvannet av troen på ham, så finnes det kanskje kristendommer som løpet ikke er kjørt for. Du finner pusten fra denne ånden i Den norske kirke, i frikirkene, i migrankirkene, sikkert også i andre hellige hus for det tilbes guder jeg ikke kjenner,  ja du kjenner den i din egen pust, i en annens milde pust mot din hud.    

Løpet er ikke kjørt for de kristendommens som evner å bekjenne  enten med ord eller handlinger eller riter:  

Vi tror.  

Men vi eier ikke Gud.  

Kristus er her 

i dåpen og nattverdsbrødet og Bibelen og riten.  

Men hen er ikke bare her.  

Hen er også andre steder,  

hen er mer, 

bortenfor oss  

ordene våre  

og formene våre.  

Derfor er det fremmede, enten i form av sekularitet, eller det ukjente menneske min vei til Gud.