Caroline Skjørshammer er Dansens Dager-ambassadør: Vil bygge bro mellom ulike uttrykk

­Dansekunstner, koreograf og pedagog Caroline Hawkins Skjørshammer (39) er årets Dansens Dager-ambassadør. Hun har koreografert årets Dansens Dager-dans, som skal danses av 300 dansere på den offisielle åpningen i Oslo på Operataket fredag 28. april kl. 1200. I tillegg skal den danses av flere tusen barn og unge over hele landet.

Skjørshammer har jobbet som frilans dansekunstner siden 2009 og har vært aktiv både som utøver og  koreograf, samt med undervisning. Hun har medvirket i forestillinger og verk av blant andre Lise Nordal, Silje Runesdatter Kvalheim, Carole Douillard, Grenland dansekompani / Tine Fossmo, Jon Ole Olstad, Barth / Caspersen, Atle Hoff, Navak, Tonje Sannes, Moshtaghi / De Naive, Marina Abramovic, Trondheim jazzorkester og Whirlwind dance / Joshua Manculich. I tillegg til utøvende virksomhet har hun også initiert og drevet visningsplattformen Dans / 5 og vært med å drive dansekompaniet Kompani UT.

Dro utenlands

Skjørshammer, som er halvt amerikansk, gikk på Operaens ballettskole fra hun var åtte år. Deretter gikk hun danselinjen på videregående skole. Så valgte hun å dra til Spania for et ettåring spesialiseringsprogram. Hun var også i Egypt, før hun tok sin fireårige utdannelse i USA.

– Når ble du interessert i dans?

– Jeg var veldig liten, bare fem år. Foreldrene mine var kulturinteresserte, og moren min tok meg med på Nøtteknekkeren og Sound Of Music. Det sparket nok i gang interessen. Jeg begynte hos Bjørg Pahle da jeg var fem. Jeg kan huske det – kroppslig – at dansen kalte på meg.

Foto

Spencer Lookabaugh

Da hun ble eldre fikk hun ambisjoner. Den gangen var det viktig å søke seg utenlands for å bli virkelig god til å danse, forteller hun om ungdomsårene.

– Det var en måte å utvikle seg på. Etter hvert ble jeg nysgjerrig på hvordan de jobber med dans i USA. Jeg begynte på konservatoriet i Pennsylvania, og tok en bachelor i dans og psykologi. Det var et både større og rikere dansemiljø. Jeg hadde både driven og motivasjonen, noe som var viktig for å lykkes.

Fellestrekk

Det ble fire hektiske år, og Skjørshammer opplevde at fagene psykologi og dans hadde mye til felles.

– Begge foreldrene mine er psykologer, og jeg har alltid vært interessert i mennesker og deres forhold til kroppene sine. Dans har alltid vært en terapeutisk praksis. Gode møter mellom mennesker skaper også god dans.

Caroline Skjørshammer i undervisning på PRODA – Profesjonell dansetrening.

Foto

Sigrun Drivdal Johnsen – Danseinformasjonen

Hun fulgte psykologisporet videre da hun kom hjem igjen til Norge, og tok en master der hun skrev om dans.

– Oppgaven handlet om å åpne for kombinasjonen dans, identitet og legning. Jeg gjorde dybdeintervjuer med mannlige homofile dansekunstnere.

I sin karriere har hun fått god bruk for utdannelsen sin. Og det er først nå hun har utviklet et kunstnerskap og ser hvordan perspektivene henger sammen, forteller hun:

– I møte med andre kunstnere i prosjekter har bakgrunnen min vært nyttig. Det er viktig å være nysgjerrig på andre mennesker i kunstneriske prosjekter.

Hennes kunstneriske erfaring har et stort spenn, fra å medvirke i performance-verk til klassisk ballett.

– Jeg har vært nysgjerrig på dans som uttrykksform, men har også likt å se feltet fra mange perspektiver. Det har vært fint å være utøver i ulike sammenhenger, fra tradisjonelle koreograf / danser-prosjekter, til prosesser hvor jeg er mer medskapende.

– Fin anerkjennelse

Dansens Dager er en internasjonal feiring av dans i alle former og har siden 2001 vært en årlig vårfest i Norge med opp mot 150 arrangementer. Nå blir Skjørshammers rolle som ambassadør å skape blest rundt feiringen og formidle Dansens Dagers budskap om å bruke dansen til å samles med åpenhet, nysgjerrighet og respekt for hverandre.

Hun har et ønske om å bygge broer mellom dansesjangre og uttrykk – og mellom mennesker. Hun streber etter å bidra til begge deler. Dessuten er hun opptatt av å invitere til åpenhet, og ønsker å legge til rette for trygge og inkluderende rom – både som skapende kunstner og i undervisning. Rom hvor det for eksempel tilrettelegger og gir plass til perspektiver og tanker rundt representasjon og mangfold utover det normative.

– I ambassadørrollen håper jeg at jeg kan bidra til å bygge bro mellom ulike uttrykk, og løfte frem det vi alle har til felles, nemlig dansen. Å bli ambassadør er en fin anerkjennelse. Jeg håper at min brede bakgrunn har vært en fordel, og dette er en fin mulighet for meg til å våge litt mer. Når jeg blir gitt litt plass, får jeg lov til å breie meg ut, sier hun, og minner samtidig om Janteloven:

– Det er med en skrekkblandet fryd jeg gjør dette, smiler hun.

Samtidsjazz

Sjangeren for årets dans er samtidsjazz. 

– Jeg har forsøkt å putte inn ting jeg synes er interessant, men dansen krever at du må forholde deg til andre mennesker, i fellesskap og sosiale koblinger, forklarer hun.

Her om dagen møtte hun en som fortalte at hun og andre jobbet med å lære seg dansen hennes. Det var en sterk opplevelse.

– Det er skikkelig gøy! Det er sterkt at mange mennesker skal gjøre noe sammen. En kraft!

Selv startet hun med klassisk ballett, da hun begynte å danse. Det fikk hun ikke ordentlig til. Etter hvert utforsket hun andre stilarter. Da var jazz den første hun tok tak i, og som hun følte seg hjemme i.

– Det er flere lag å jobbe med. Uttrykksmulighetene er store, og det er en både sosial og improvisert dans, med røtter fra Afrika der man bruker dansen til å kommunisere og uttrykke seg. I jazz er det større fokus på samhold og utveksling. Det appellerte til meg.

Fra forestillingen Inn i et speil av ICB Produksjoner.

Foto

Elin Osjord

Til daglig jobber Skjørshammer mest med samtidsdans og jazz, men hun har vide interesser og beskriver seg selv om «altetende».

Hun minner om at man i enkelte land ikke har lov til å danse.

– I Iran danses det på demonstrasjoner, selv om det er ulovlig. De som danser risikerer livene sine. Her tar vi vår hverdag for gitt. Det er viktig å hegne om friheten vi har.