Spøkelser i Rio de Janeiro

Lesetid: ca. 10 minutter.

RIO DE JANEIRO – Det er alligatorer i Guds by. De kommer fra elven og tar en katt eller en kylling. På veien foran en kirke så lite som et skur, halter en hund med kun tre ben. Her i huset bak den lille kirken, i den ytterste kanten av Rio de Janeiros favelaer, i selve Cidade de Deus, bor pastor Messias med kone og barn. Han elsker den brasilsiske presidenten over alt på denne jord.

Jair Bolsonaro har makten på fjerde året og truer med borgerkrig hvis han taper til Luiz Lula da Silva, den gamle sosialistiske presidenten, som er favoritt ved valget 30. oktober. 

At pastor Messias bryr seg om sin president viser bare at han er en splittet karakter – at Brasil er et splittet land, komplekst, brutalt i oppbrudd. Som ung var han blant de verste forbryterne i Cidade de Deus. Det var hundrevis, tusenvis av dem, det er det fortsatt. Det var den gangen han kalte seg «Mala ou bala» – det var det han sa til menneskene han drepte. – På den onde måten eller med en kule?, sa han og siktet dem i ansiktet.  Uansett fikk de kulen. Åtte ganger sa han disse ordene før han kom i fengsel. Her hevder han at han forandret seg, da hans kjæreste kom inn og ga han biblelen.

Nå om dagen går han selv inn i natten, legger sin hånd på pannen på forbrytere og roper med spytt ut av munnen Jesu hellige ord for å vende dem bort fra alligatorenes mørke verden.

Når vi møter pastoren Messias, erklærer han seg fri for gammel skyld. Evangelister lenger opp i hierariket har gitt ham steinene til huset, slik som de har gitt hans vei til den lille kirken han leder. Det er også et herberge med køyesenger til narkopushere og mordere, som han ved hjelp av gratis måltider lokker til å gå hjem sammen med han for å høre om Jesus. En har to tåretatoveringer under øyet, en med fotlenke som soner en dom for narkosalg, våpenbesittelse og ran. Iført gensere med bilde av en løve og et kors på magen, vandrer de etter pastor Messias ut i favelaen etter råtne sjeler å frelse. Og i ukene før valget forkynner pastoren også Bolsonaros ord.

Man tror det neppe. Presidentens fanesak er å gå i krig i fattige favelaer som Cidade de Deus og «drepe bandittene». Men pastor Messias og hans Jesus-bande hyller han alikevel. Endelig tenker Messias, har vårt en land en president som uttrykker de kreftene vi har i oss, og lar oss slippe dem løs. Endelig har vi en mann av styrke og mot, en mann, som kjører gjennom gatene på motorsykkel til sine store taler i kampen mot «kommunistene» – som på tohundreårsdagen for Brasils uavhengighet i hovedstaden foran hundretusener av mennesker i gult og grønt som i kor med massene ropte «Imbrochâvel».

– Stå for alltid, stå for alltid, stå for alltid!

Det er en mann for pastor Messias. En riktig mann. «Han gir meg makt.»

Langt fra Messias, i finansbyen Saõ Paulo, i en avkjølt kjeller under Hotel Intercontinental, gjør Lula en mindre oppreist figur. To timer har presidentkandidaten satt av til 25 handikappede. I kjelleren venter også dobbelt så mange journalister og en hær av høyrehendte.

Lula kjører inn i parkeringshallen under hotellet. En heis fører han forbi de ventende opp til en suite, hvor han raskt og konfidensielt møter USAs ambassadør, som lover han å umiddelbart anerkjenne valgets vinner, uansett hvem det blir, for å unngå kaoset Bolsonaro har truet med. Bolsonaro har oppfordret folk til å gripe til våpen, hvis seieren blir «stjålet» av «Luladrão» –  tyven Lula, som han kaller han, fordi han har sittet i fengsel for korrupsjon. Stjeler gjør Bolsonaro også: Valgkampens viktigste bok, O Negõcio do Jair, har avslørt at presidenten bruker statens penger til å betale en høy lønn til «spøkelsesansatte», som ikke jobber der, men bare deler lønnen med han.

Da Lula er ferdig hos ambassadøren, fører heisen han ned til de handikappede. Langs kjellervegggene kaller Lucas rådgivere Bolsonaro en fascist og en kuppmaker, slik som Lula også har gjort. Selv er han i dag mild – og umenneskelig tålmodig. En hel time lytter han, før han taler. En mann med muskelsvinn siterer Harry Potter og sin taxisjåfør. En afrobrasiliansk kvinne føler at hun må ta ordet, fordi hun er «favela-iseret og negert».

Lula lytter til det alt sammen, smiler, berører en blind manns hånd. Kun i glimt røper han sin utmattelse. Han fjerner søvn fra sitt øye med fingerspissen, ruller en ball og skyter den fra seg under bordet.

Færre anstrengelser gjør hans nye kone, Rosãngela Lula da Silva. Janja, som han kaller henne, trommer med fingeren på en bok, reiser seg, setter seg, henter kaffe til sin mann. Bolsonaro har sagt at hvis man er i tvil om hvem man skal stemme på, kan man bare sammenligne førstedamene. Michelle Bolsonaro er en kjolekledt, kristen tegnspråkstolk og 27 yngre enn han. Lulas kone er kun 20 år yngre enn sin mann, sosiolog og partisoldat siden tenårene.

Plutselig går Janja ut av kjelleren, mens hun nynner høyt for seg selv. Vi skynder oss etter henne for å spørre om noe: Hvis Bolsonaro blir stående, hva er da hennes mann?

Hun rister på hodet – Jeg må ikke snakke med pressen, sier hun og vender seg mot tapetet.

Inne i salen gjentar Lula at han er kjærlighetens arme. For han er søndagens presidentvalg ikke et valg mellom steker og svar. Det er et valg mellom hat og håp, diktatur og demokrati. –  De mektige kan ødelegge en, to, tre roser, sier han, – men aldri forhindre at våren bryter ut. En kvinne lammet av polio gråter i sin rullestol. Marly Santos, bankfunksjonær og ansatt i partiet, har møtt Lula 15 ganger. Hver gang overrasker han henne, alltid føler hun seg sett på nytt. Etter møtet vinker Lula henne til seg. Han bøyer seg ned og gir henne seks klemmer.

– Jeg har bruk for deg, hvisker han i hennes øre.

Hans hud er våt av svette. Hun synes han lukter skog og blomster, av tre og våt jord.

«Stol på oss, sier hun, kuttet ned til midt på magen og rød i kinnene.»

Først senere slår det henne presis hva det er Lula lukter. Hun lukter som frihet.

Frihet synes Luis Marinho i Rio de Janiero også at hans kandidat, Jair Bolsonaro står for – frihet fra kulturelitens elendighet og og fra de kriminelles tyranni.

Det har han sagt høyt i familien og betalt dyrt for. Hans datter ignorerer han. I fire år, siden han stemte Bolsonaro til makten, har hun nektet å se han.

Min kjære datter, skriver han til henne. De pleide å surfe sammen, dra på reiser og høre brasiliansk 80-talls rock. Amanda Marinho ser beskjedene, men legger telefonen vekk.

–  Min far er fascist, sier hun.

Hun er en administrator med briller. Hun sier at hun er blitt venstreorientert av å studere historie på universitetet. For nylig flyttet hun bort fra Copacabana for å være i fred for folk som sin far. Hennes beste venn er homoseksuell, og slik kan ikke hennes far fordra. For Amanda er ikke noe i livet viktigere enn god moral og toleranse, og det synes hun ikke hennes far er i nærheten av. Alltid har han vært fordomsfull, før mest i det stille. Siden Bolsonaro kom til makten, har han sagt det høyere og oftere. Men selv om Amanda er sterk i sin overbevisning, tør hun ikke si presidentens navn, og hvisker det, i tilfelle noen skulle høre henne snakke om han. Som en typisk Bolsonaro-tilhenger er hennes far en grov mann. Lulas folk kan også være hatefulle, men mer passivt aggresive, slik som henne.

At hun har blitt uforsonlig, sier hun selv.

Det samme sier bestsellerforfatteren Itamar Júnior, på en telefon fra sitt hjem i Bahá i det Lula-tro nordøst, om sine egne på venstrefløyen. – Vi har mistet evnen til dialog.

Foto

Steffen Stubager.

Hatefull valgkamp

Valgkampen er den voldeligste, mest hatefulle siden diktaturet, sier statsviter Felipe Borba.

Han registrerer systematisk alle tilfeller av politisk vold. Fra en skjerm roper han ut at siden 1.juli har det vært 21 mord, 21 mordforsøk og en kidnapping. 44 andre overfall og 89 trusler. Kun med knapp margin rammer de fleste voldstilfellene venstrefløyen i denne valgkampen.

En Lulatilhenger i delstaten Mato Grosso ble drept av 15 knivstikk av en Bolsonaro tilhenger etter en krangel om politikk. En annen ble dolket til døde i Fortaleza. En tredje ble også drept av en Bolsonaro-fan, i Foz do Iguacu sør i Brasil, skutt på sin egen bursdagfest.

På stranden i Rio de Janeiro sendte en Bolsonaro tilhenger en drone inn over et Lula opptog og slapp avføring ned over folkemengden. Politikere på begge sider har blitt slått eller truet med våpen.

Angrepene har medvirket til at over halvparten av Brasilianerne i følge en ny meningsmåling frykter vold på valgdagen. Hver tiende har derfor tenkt og ikke stemme. En helt alminnelig kveld, ser vi hvordan argumentene oppstår.

Andpusten kommer en kvinne inn på en resturant i Ipanema.

– Et glass hvitvin, nå!, roper hun og trykker et klistremerke av Lula på brystet sitt. En mann har nettopp forsøkt å rive det av henne, sier hun. Han vred nesten av meg puppen, men jeg brakk armen på han, og kom fri.

En ung fyr ved et bord gidder ikke høre mer på henne. Han reiser seg og former begge hendene som pistoler, slik som Bolsonaro. Han sikter på henne og skyter.

– Jeg stemmer på Bolsonaro, sier han. Du skal ikke stå der og snakke stygt om oss.

De kjefter på hverandre. Spyttet flyr. Hun riper han. Til slutt drar han sin vei. Hun får sitt glass med hvitvin og drikker ut i en slurk:

– Brasil, hva er det som skjer med deg?

Det vet en fyr ved navn Vitor Pordeus. I et høyhus i nabolaget Leblon, nær havet, i en myk lenestol ut mot balkongen, sitter han, en kjent psykiater, og stopper en joint med en pinsett. Pordeus er omtalt i store deler av verden for gjennom Shakespeare og Goethes verker å sette opp skuespill med sine pasienter – fattige som rike. 5000 totalt de siste årene – og gjennom rollene utleve deres indre demoner og sette dem fri.

– Dypt schizofren, svarer han og tenner sin lighter og trekker dypt. Han forestiller seg Brasil som en sort mann i 40 årene uten rent vann fra springen eller tilgang til utdannelse, bosatt i byens perferi; da han var barn, ble han slått av sine foreldre, og han slår selv sine barn. Han lider av traumer, som er ført videre fra generasjon til generasjon og vil bli ført videre.

Han er fortapt i koloniseringens labyrint etter 500 års lidelse. –  Portugiserne ga oss tøy infisert med kopper, som de visste ville drepe oss, mens de tok de hele og ropte: Hvor er gullet? Vi vil ha gullet. Vi løper fortsatt rundt i labyrinten, mens de store lidelsene utspiller seg igjen og igjen med vold, ran og mord.

Psykiateren ser Lula, den koloniserende, og Bolsonaro, kolonisatoren, som Brasils to ansikter, den ene bøyd i mindreverdighet, det andre overlegen selvtilfreds. Pasienten lider av alvorlige nevroser.

– Kjenn deg selv, mitt kjære barn, sier han med stumpen av sin joint i munnviken – han ser pasienten, sitt land, som et barn. –  Frykt ingenting! Se dypt inn i deg selv. Finn det punktet fra hvor galskapen trenger seg frem, sier han, og løfter hendene i været: – Stopp å la deg fasinere av dine voldelige symptomer. Stopp å onanere sykdommen!

Ennå lenger oppe, i et høyhus tredve etasjer over Rio de Janeiro, med utikk over havnen og fjellene, sitter den berømte forfatter og forlegger Marcelo Ferroni. Han sitter alene ved sitt skrivebord en fredag ettermiddag i lokaler, som er tomme på grunn av pandemien. Fra sin utsikt over verden tenker han: Er Brasil et varsel om hva vi alle er på vei mot? Også i USA, i Ungarn og Italia angriper høyrekrefter demokratiene – for å redde dem fra det kosmopolitiske hysteriet. Bolsonaros yndlingsfilosof, avdøde Olavo de Carvalho, beskrev nettopp Brasil som en frontlinje i en global kamp mot elitene, som truer den tradisjonelle makten: familen, troen og mannen.

Mens Ferroni gjennomgår katastrofer i tankene sine, slår regnet i høyhuset, vinden rister vinduene, skyene virvler svarte og grå inn og ut av hverandre. Han er en av utallige brasilianske forfattere som er inspirert av de seneste års totalitære lederskap, en bølge av dystopiske bøker om landet. Feberen heter hans seneste, som kommer ut neste år.

Den handler om en natt i en leilighet på Copacabana, en natt hvor fortidens spøkelser vekkes til live – om en berømt familie, berømt som kun de høyst respekterte av de beste familier, og som har samlet så mye hat i seg at deres hjem er forgiftet til det ytterste. Familien har en fortid som slaveeiere. Bestefaren var dommer og fascist i diktaturet.

Romanen følger etterkommerne av denne famlien, to brødre og en søster i 50 årene, den eldste en maskulin fyr i finansverden, den mellomste en alminnelig mann, lillesøsteren er homoseksuell og på grunn av undertrykkelse for lengst flyktet fra fortiden for å bo opp i åsene uten kontakt med familien.

Denne natten ber moren i visjoner lillesøsteren redde brødrene og faren fra å myrde hverandre. Lenge står hun i mørket foran døren uten mot til å gå inn til sin familie. Hun merker feberens hete om huset, fornemmer spøkelsene. Så griper hun skaftet fra en knekt kost og tar lokket fra en søppelbøtte for å skjerme, og bryter seg som en ridder gjennom døren til det store slaget, slik som mange brasilianere frykter de kan bli nødt til å gjøre.

I Cidade de Deus varsler pastor Messias en borgerkrig, hvis Lula virkelig vinner valget. Så vil pastoren med sin gjengs samlede styrke, ta fatt i våpnene han har lagt ned og be om en seier.

Teksten er oversatt fra dansk av Bjarte Lerø.