Rettferdighet for Jørgen Hattemaker og kong Salomo

Lesetid: ca. 8 minutter.­

Dagens norske regjering har for eksempel som sitt største politiske ønske å kunne skape et mer rettferdig samfunn – et samfunn med enda mindre forskjeller. Blant de mest rettferdighetssøkende av våre nåværende statsråder troner næringsminister Jan Christian Vestre. Han tar stadig «nye grep» for å kunne skape mer lønns-rettferdighet her i samfunnet.

Rettferdighet handler både om politikk og om etikk. Arbeidslivet kjennetegnes av beinharde kamper mellom partene i arbeidslivet om hva som er en rettferdig lønn. Kong Salomo må kreve mindre for at Jørgen Hattemaker skal få mer er omkvedet – i rettferdighetens navn!

Blant filosofer og rettslærde mener mange at rettferdighet har å gjøre med hva en person har juridisk rett på i en rettsstat. Legges den påstanden til grunn, vil spørsmålet om hvordan vi organiserer de rettslige institusjoner i vårt rettssamfunn være av stor betydning.  Maktfordelingsprinsippet og dermed organisering av domstolene og forvaltningen vil da være avgjørende for rettferdighetens kår i et samfunn.

Andre filosofer og rettslærde fremhever i større grad borgernes plikt og vilje til å leve sine liv i overensstemmelse med allmenne moralske plikter og rettigheter. Slik skapes et rettferdig samfunn. Skal en slik allmenn moralsk plikt kunne vokse fram i et menneske, kreves kunnskap og dannelse.  

Ifølge en av de ledende teoriene innen normativ etikk, utilitarismen, vektlegges  konsekvensene av handlinger. Ifølge denne teorien er ikke rettsinstitusjonenes struktur og oppbygging avgjørende for hvor rettferdig et samfunn er eller blir, men heller om handlinger fremmer gode konsekvenser – i rettferdighetens navn.

«Fordelings-rettferdighet» tillegges stor betydning i en velferdsstat som vår. Begrepet hentes i flere sammenhenger fra en fremtredende amerikansk rettsfilosof, John Rawls (1921–2002) I Rawls rettferdighets-tenkning vektlegges også «forskjells-prinsippet» som ledetråd for tenkningen. Prinsippet innebærer at enhver sosial eller økonomisk ulikhet i et samfunn bare er tillatelig dersom denne forskjellen er til størst fordel for de svakest stilte medlemmene i samfunnet. Det høres jo umiddelbart ganske rettferdig ut.

Overføres Rawls forskjells-prinsipp til norsk lønns-/inntekts- og skattepolitikk i dag, vil bruk av prinsippet innebære at selv relativ høy lønnsulikhet kan være rettferdig, gitt at folk flest ikke bare aksepterer stor lønnsulikhet, men også innser at det kan tjene både dem selv og fellesskapet. Eller sagt på en mer moderne, realpolitisk måte: Gjeldende lønnsforskjeller i vår velferdsstat kan og bør anses som rettferdig, dersom forskjellene bidrar til at dyktige og innsatsvillige medborgere bruker sine talenter og sin opparbeidede rikdom til fordel for folk flest.

Borgernes tilsynelatende aksept og forståelse for de store lønnsforskjeller som finnes i dag, på tross av våre likhets-idealer, bunner antakelig i borgernes respekt for ulikheter, respekt for våre ulike sosiale forutsetninger, for arven, miljøet og vår rett til å foreta egne frie valg. Og selv om flere politiske partier ennå vektlegger ideologi og klassetilhørighet som avgjørende for deres rettferdighets-forståelse, så rokker det tydeligvis ikke ved borgernes generelle aksept for de til dels store lønnsforskjeller vi lever godt med. For eksempel godtar folk flest at en toppleder i en statlig eid virksomhet kan tjene 20 ganger mer enn hva folk flest tjener.

Det kanskje viktigste, og mest overordnede prinsipp for Rawls er «frihetsprinsippet». Det innebærer en individuell rett til å leve med de mest grunnleggende borgerlige friheter intakt. Dernest trekker filosofen veksler på det tidligere omtalte «forskjells-prinsippet». Det er et prinsipp som også innbefatter det Rawls kaller «sjanselikhet». Det betyr at alle stillinger og posisjoner i samfunnet skal være tilgjengelige for alle. Denne sjanselikheten skal sikres ved at de forskjeller som finnes i samfunnet, er av en type som også de nederst på rangstigen skal kunne godta og leve med. Dersom det oppstår en type ulikhet som går utover dette, og som fratar de dårligst stilte deres sjanselikhet og mest grunnleggende frihet, må frihetsprinsippet vike. Da må det lages ordninger som forhindrer en slik urettmessig ulikhet. Dette betyr ikke at man ikke kan ha ulikhet i samfunnet, men at denne ulikheten ideelt sett skal være til alles fordel.

I beste fall klarer man å lage et samfunns-system for rettferdighet som tilfredsstiller det Rawls benevner som en «refleksiv likevekt». I den eksisterer det en god balanse mellom borgernes forskjellige – og ofte motstridende – moralske og etiske oppfatninger på den ene siden, og en robust idé om rettferdighet på den andre. Det sikrer også oppslutning om systemet.

Statens primære oppgave er å sørge for en rettferdig fordeling av godene. En påstand som langt flere enn Rawls sikkert kan underskrive på. Rawls mener i tillegg at borgerne og staten (makthaverne) må støtte seg til en teoretisk (prinsipiell) overbygning om rettferdighet for å kunne forstå hva rettferdighet egentlig innebærer. Uten et slikt teoretisk overbygg vil både stat og borger ha et for dårlig grunnlag, for å kunne diskutere betingelsene for et rettferdig samfunn.

Et rettferdig samfunn er således ikke et samfunn med minst mulig inntektsforskjeller eller mest mulig lik utdannelse og kunnskap til «alle», men et samfunn bygget på en idé om rettferdighet – og en tilhørende praksis – som i størst mulig grad kommer alle til gode og som sørger for at forskjellene virker til alles og fellesskapets beste.

Våre rikspolitikere er svært nøye med å understreke at «det er opp til partene i arbeidslivet å bestemme lønn under lønnsoppgjørene». Likevel unnlater politikerne ikke, ved enhver gitt anledning, å understreke at det er deres mål er å sørge for mindre lønnsforskjeller mellom folk flest og de godt bemidlede (dvs. «rikingene»). Politikerne benytter seg derfor av mange grep for å skape mindre forskjeller i borgernes levekår. Det kan skje enten ved å skattlegge de rike hardere og/eller de lavtlønnede mildere.

Når det gjelder partene i arbeidslivet, er de langt tydeligere enn politikerne om hva de mener er en rettferdig lønn. I lønnsmottakerens rettferdighets-univers ligger det nærmest en naturgitt forutsetning om at man stadig må kreve en høyere lønn. Kampen for en stadig høyere lønn er ikke bare rettferdig, men den oppfattes både som legitim, og som en selvfølge. For å begrunne «rettferdigheten» i kravet om høyere lønn, sammenlignes gjerne egen lønn med andres lønn det er naturlig å sammenligne seg med. Rettferdighetsargumentet er da som oftest fra lønnsmottaker-gruppen: «Vi har blitt hengende etter i lønnsutviklingen.»

Det er i dagens likhetsorienterte velferdssamfunn stor forskjell mellom arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden i synet på lønns-rettferdighet. Også innenfor organisasjonslivet og i fagbevegelsen spriker oppfatningene om hva som er en rettferdig lønn eller en ønsket lønnsutvikling for ulike grupper.

For de fleste LO-forbund vil kravet om å løfte de lavtlønnede betraktelig mer enn de med høy lønn være en rimelig rettferdighets-indikator. For akademikerne og de med høy lønn vil lang utdannelse, etterspurt kompetanse og markedets etterspørsel være en vel så viktig rettferdighetsindikator.

Selvfølgelig er det både legitimt og forståelig at LO-medlemmer og Akademiker-medlemmer kan ha ulike oppfatninger om hva som er en «rettferdig lønn». Men da bør man være mer tydelig på at den rettferdighetsforståelse man selv velger å legge til grunn, er tuftet på subjektive egeninteresser. Man bør unngå å narre seg selv og andre med å forsøke å skape et inntrykk av at ens egen oppfatning av rettferdig lønn er en allment akseptert, ja nærmest er en universell oppfatning av hva en rettferdig lønn er.

Foto

Terje Pedersen / NTB.

Lønn som fortjent- i statsrådens tjeneste

Det er ingen hemmelighet at en rekke byråkrater i departementene jobber mye gratis for statsråden, dvs. uten noen form for økonomisk kompensasjon eller overtidsbetaling. Så kan man selvsagt si at slik gratis-jobbing gjøres ut fra egeninteressen og av den grunn er «rettferdig». Dyktige og lojale embetsmenn og kvinner setter jo bokstavelig talt sin ære i å tjene statsråden døgnet rundt. For dem betyr makt, innflytelse og opplevd samfunnsansvar antakelig adskillig mer enn å få noen titusen kroner i overtidsbetaling. Men, hvordan tenker sjefene selv (statsråden) om at mange lojale embetsmenn/kvinner i realiteten jobber gratis for dem? Er det rettferdig?

Det kan være grunn til å reflektere over hva som er en rettferdig lønnsforskjell mellom såkalt høytlønnede i staten og høytlønnede direktører i privat sektor. Ledere i staten kan sammenligne egen lønn, utdannelse, kompetanse og ansvar med toppsjefer i privat sektor. En slik sammenligning kan være forståelig, men er langt fra tilstrekkelig. Flere forhold kan forklare og begrunne de relativt store lønnsforskjellene mellom de nevnte toppsjefsgruppers lønnsnivå.

I motsetning til en høyt lønnet konserndirektør i privat sektor vil en departementsråd eller en direktorat-direktør i staten ha en helt annen stilling trygghet. En konsernsjef kan miste jobben på dagen. En embetsmann er i praksis fast ansatt. Selv om en departementsråd formelt sett kan ha ansvar for minst like mange ansatte som konserndirektøren, er hans reelle ansvar og risiko adskillig mindre.

Toppbyråkraten stilles for eksempel sjeldent overfor konkrete produktivitets- eller prestasjonskrav, verken på det personlig plan, eller for sitt departement eller sitt direktorat. En toppembetsmann/kvinne er statens og statsrådens tjener og rådgiver, og blir sjelden utsatt for markedets, styrets, aksjeeiernes eller medienes ofte nådeløse behandling.

Toppbyråkraten er med andre ord mer skjermet, og mindre utsatt for belastninger enn de fleste høytlønnede konserndirektører. I et slikt markeds-perspektiv er det derfor  ikke  urimelig eller spesielt urettferdig at en konserndirektør i det private tjener betydelig mer enn en departementsråd.