Begravelsesbyrået Den siste reisen tilbyr askespredning i verdensrommet. Enkelte hopper over alt av tradisjonelle seremonier og samler i stedet familie og venner rundt urnen – og sender den opp i lufta. Foto: Den siste reisen.
I avdødes ånd
Lesetid: ca. 19 minutter.
«Ingen er like. Hvorfor skal begravelser være det?». «Folk er så forskjellige, det synes vi begravelser bør være også».
Slik markedsfører noen av de største norske begravelsesbyråene seg. Innledningsmusikk, tre salmer, Fadervår, prest som leser minneord, postludium – og minnesamvær med tørre snitter og kaffe og kaker. Den tiden er forbi – for stadig flere.
Nå spilles ofte helt andre sanger. For eksempel på cd. Kanskje et korps er leid inn. En kunstner som leser dikt. Man spiser kanskje indisk og drikker champagne i stedet. Eller møtes på stampuben til avdøde over en øl. Eller man møtes på et jorde og sender bestefar opp i verdensrommet. Eller gjør ham til en karbondiamant.
Stadig flere nordmenn ønsker seg mer personlige begravelser. Begravelser som gjenspeiler avdøde. Begravelser der man skal feire livet.
Noen omtaler begravelsen som en siste prestasjonsarena.
Mulighetene er mange, og de blir bare flere og flere.
Individualisering og «hyllest» av et levd liv
– For 20-30 år siden var kirken det altoverskyggende alternativet ved gravferd.
Det sier Gunnar Hammersmark, direktør i Virke gravferd, bransjeorganisasjonen for alle begravelsesbyråer i Norge. Deres medlemmer håndterer cirka 90 prosent av de rundt 42.000 årlige dødsfallene i Norge.
Hammersmark har vært i Virke siden 2010, og før det jobbet han 40 år i Jølstad Begravelsesbyrå. Han er også redaktør for bransjemagasinet Gravferdsnytt.
– Gjennom årene har markedsandelen endret seg, først og fremst i de urbane strøkene. I Oslo-regionen er for eksempel andelen kirkelige seremonier betydelig lavere i dag enn det den har vært tidligere.
Lars Svanholm, daglig leder ved Svanholm & Vigdal gravferd, forteller at de i Trondheim har opp mot 20-30 prosent andre alternativer enn tradisjonelle kristne seremonier.
– Den største endringen er at seremoniene har blitt mye mer personlige. Flere ønsker alternativer til kirken, og faller ofte på livssynsåpen eller humanistisk. De fleste etterlatte ønsker nå at seremonien skal være en hyllest av et levd liv, og er derfor mer opptatt av at musikk og taler får et mer personlig og tilpasset oppsett.
Dette gjør at de i Svanholm & Vigdal gravferd har laget egnede rom for livsynsåpne gravferder, forteller han.
– Kommer du ut på bygda, er det ofte nesten bare kirken som kan brukes, og da blir det i realiteten ikke et valg for dem som skal gravlegge noen. I Trondheim har vi laget en seremonitype som vi kaller «personlig seremoni», der familien selv setter opp seremonien akkurat slik de ønsker, og det er det svært mange som vil.
På spørsmål om hva Eivind Eggen, seremonirådgiver i Human-Etisk Forbund, ser på som den største trenden de siste tiårene, svarer han følgende:
– Individualisering. Et aspekt av dette er at kirkens hegemoni på gravferd svikter. De holder fortsatt 85 prosent av gravferdene, men mister noen prosent hvert år. En annen side er hva slags innhold man ønsker i gravferden. Det er et mye klarere ønske om at innholdet i gravferden skal gjenspeile avdødes liv og personlighet nå enn for bare noen tiår siden.
Snudde om på livet
For åtte år siden jobbet Pia Cyrén som selger i kopimaskinselskapet Xerox. Så ble en kollega av henne syk, og fikk beskjed om at han hadde to-tre måneder igjen. Da han begynte å planlegge sin egen begravelse, viste det seg ganske raskt at det ikke var så lett å få til det han ønsket seg – ikke hos de etablerte begravelsesbyråene. «Dette må vi ta med de pårørende når du er død», var svaret han fikk, forteller hun.
Det endte med at familien måtte ta saken i egne hender.
– Det ble til slutt akkurat slik han ønsket. Men familien måtte gjøre alt selv. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor det ikke var mulig å få disse ønskene gjennomført gjennom et byrå. Det var ikke det at det ikke var lov, det var bare ikke vanlig, sier hun, og legger til:
– Det føles helt feil at en person som har vært selvstendig hele livet blir umyndiggjort på den måten når han dør.
Som en naturlig del av det å gjøre begravelser mer personlig, har det blitt mer vanlig å leie inn ulike kulturaktører. Her er Arve Tellefsen og Åge Aleksandersen under begravelsen til tidligere fotballtrener Nils Arne Eggen. Foto: Terje Pedersen / NTB.
Cyrén begynte å gjøre research, besøkte ulike palliative avdelinger i Oslo og møtte mennesker som snart skulle dø, og spurte dem hvordan de ville at begravelsen deres skulle være, om de fikk bestemme.
– Ingen ønsket seg en tradisjonell begravelse der de etterlatte skulle sørge. De ville ha en feiring av livet. De ville ha noe helt annet enn det de antagelig kom til å få. De ville ha noe som var lyst, forteller hun.
Cyrén tok en helomvending: Hun sluttet i Xerox, og startet begravelsesbyrået Den siste reisen, til tross for at hun ikke hadde noen som helst erfaring med begravelser.
– Jeg måtte lære alt. Jeg hadde aldri stelt et dødt menneske, aldri vært med på å hente et dødt menneske. Jeg hadde aldri hatt samtale med etterlatte. Jeg måtte lære meg alle dokumenter og alt det praktiske som måtte ordnes. Tilrettelegging i kirker, kapeller, med organister, prester, lage program ... alle disse tingene.
Rebellen
Cyrén omtales som en rebell i bransjen, og byrået hennes som et «rocka og annerledes» begravelsesbyrå i det som, spesielt da hun startet opp, var en «veldig konservativ» bransje.
– Bransjen kom med nesten udelt negative tilbakemeldinger, bortsett fra Virke gravferd. Gunnar Hammersmark var veldig støttende og fungerte som en mentor for meg. Resten var negative. De andre byråene synes det var forkastelig.
– Disse gamle nestorene i byråene, «dinosaurene» – som jeg kaller dem – mente man fratok familien en sorgprosess hvis avdøde selv planla sin egen begravelse.
– De trodde planleggingen skulle skje mellom de som skulle dø og begravelsesbyrået i hemmelighet, så jeg måtte fortelle dem at dette var en måte å sette i gang en vanskelig samtale på. Familiene ble også tatt med inn..
– Og at jeg skulle lage diamanter av kremasjonsaske, det var jo selvfølgelig vederstyggelig, ikke sant.
En bransje i endring
Cyrén tilbyr alternative seremonier de store byråene har nølt med å hive seg på.
Det siste hun har begynt med er askespredning i verdensrommet. Til prisen av en gjennomsnittlig norsk kistebegravelse tilbyr hun – som den norske agenten for det britiske firmaet Aura Flights – å sende døde opp i verdensrommet.
Eirik Roland Egeberg-Jensen (til venstre) og Torben Grue står bak Sangformidling.no og forteller at markedet for musikere og sangere i begravelser stadig blir mer profesjonalisert i alle ledd. Foto: Line Lyngstadaas.
Men det har skjedd en stor endring siden hun startet opp, forteller hun.
Hun var den første til å tilby såkalte minnediamanter, som blir laget av karbon fra asken til avdøde, og har de samme fysiske egenskapene som en naturlig skapt diamant.
Man blir en rebell i bransjen, men noen må gå foran, og nå er byrået mitt godt likt i bransjen også
– Jeg har mistet oversikten over hvor mange nordmenn vi har laget diamanter av. I dag får jeg ett oppdrag diamanter i gjennomsnitt i uka. Jølstad tilbyr også diamanter av kremasjonsaske nå, og alle begravelsesbyråer med respekt for seg selv har noe de kaller den siste vilje eller lignende, som handler om å planlegge sin egen begravelse, forteller hun.
– De kommer etter og synes at dette er veldig bra nå.
– Man blir en rebell i bransjen, men noen må gå foran, og nå er byrået mitt godt likt i bransjen også. Nå får jeg telefoner fra andre byråer, som ber om tips når de får henvendelser om mer utradisjonelle seremonier.
Asken etter forfatteren Axel Jensen ble spredd for vinden under en seremoni på Oslofjorden i 2003. Foto: Knut Fjeldstad / NTB.
Et annet begravelsesbyrå som ble startet av lignende grunner er Personlig Gravferd, et gravferdsbyrå som «har som mål at hvert enkelt oppdrag skal få sine ønsker og behov oppfylt». Kai-Roar Bjerkeengen startet det etter å ha mistet fire familiemedlemmer på ett år og var lei begrensede åpningstider og at «alle begraves likt».
– Hadde begravelsen vært 18:30, når du er ferdig på jobb og kanskje har rukket å spise middag, er sjansen mye større for at naboer og venner ville vært til stede. Det er veldig mange som har behov for det, uttalte han til Vårt Land nylig.
En ny generasjon etterlatte
Hva er det som gjør at stadig flere vil ha utradisjonelle rammer når noen går bort? At noen vil sendes ut i verdensrommet, bli en diamant, vil ha en fest?
Frem til ganske nylig foregikk over 90 prosent av landets begravelser i Den norske kirkes regi. Det har blitt drastisk endret de siste årene.
Hva gjør at kirken mister noen prosent hvert år?
– Personlig tror jeg det er samfunnsutviklingen som gjør dette. Alle som begynner å bli voksne nå, har ikke hatt så mye religion på skolen, og skriftsteder og salmer er veldig fremmed for mange. I tillegg var en stor generasjon på 60-tallet veldig egenrådig og gikk sine egne veier og fulgte ikke nødvendigvis tradisjoner så mye som tidligere generasjoner, sier Svanholm i Svanholm & Vigdal gravferd.
Hammersmark er enig i at endringen er i tråd med endringer i samfunnet for øvrig.
– Jeg tror det er et tidsbilde på lik linje med at det blir færre kirkelige handlinger også innenfor barnedåp, konfirmasjon og vigsel … kirken står ikke like sterkt som tidligere.
– Det er på mange måter en ny generasjon etterlatte, og de har et løsere forhold til kirken og er ikke så bundet til tradisjoner. Før var det ikke en diskusjon om man skulle ha en kirkelig gravferd, selvfølgelig skulle man ha det. Man lærer heller ikke salmene på barneskolen lenger. Mye er endret på den måten.
– Det er nok et tegn i tiden, sånn sett.
Begrenset kirkerom
Han peker også på individualiseringen og ønsket om å feire et levd liv, i stedet for å sørge over det man har mistet, som grunner til at flere velger andre alternativer.
Noen omtaler det som en siste prestasjonsarena. Moderne mennesker ønsker å ta regien selv, mener flere.
– Det er mer individuelle ønsker i dag til en seremoni, den skal gjerne gjenspeile den vi tar avskjed med, og i dag er musikksmaken til dem som går bort veldig annerledes enn den var før, sier han, og legger til:
– Det er ofte ikke-kirkelig musikk som ønskes spilt i en gravferd. Og det er jo sånn at i en kirkelig seremoni er det prest og organist som skal godkjenne innholdet. Kirken har et ritual som de ønsker fulgt i en kirkelig gravferd, gjerne tre salmer, innledningsmusikk og postludium, forteller han.
– Og det er jo musikken som først og fremst har skapt litt utfordringer. Organister er forskjellige, noen er rausere i hva de aksepterer av musikalske innslag, men det er organisten som til syvende og sist skal bestemme, sier han, og legger til:
– Det betyr at i noen tilfeller velger familien bort en kirkelig handling for å få oppfulgt sine ønsker når det gjelder musikk, legger han til.
Svanholm peker også på dette:
– Kirken har tidligere vært litt restriktive på personlige innslag, og musikk som ikke er godkjent. Dette har også gjort sitt til at folk ønsker andre typer seremonier. Det er bedre nå, men det er fortsatt mange som ikke får sine ønsker oppfylt i kirkerommet, sier han.
Nytt marked for kulturaktører
Som en naturlig del av det å gjøre begravelser mer personlig, øker innslaget av kultur. Det har blitt mer vanlig for ulike kulturaktører å bli leid inn i begravelser. Også andre aktører enn musikere og sangere, forteller Svanholm.
– Både for å framføre dikt og ikke minst for å være seremonileder. Mange som tidligere hadde jobb på teater og andre plasser, får nå en del oppdrag i begravelser. Mange ønsker å få profesjonell hjelp til dette, sier han.
– Vi har laget en seremonitype som vi kaller «personlig seremoni», der familien selv setter opp seremonien – akkurat slik de ønsker, og det er det svært mange som ønsker, forteller Lars Svanholm, daglig leder ved Svanholm & Vigdal gravferd. Foto: Svanholm & Vigdal Gravferd.
Hammersmark sier det har blitt et mye større mangfold på dette feltet og nevner også tango, danseinnslag, jazz, trekkspill, korps og kunstnere som leser dikt. Familien er også i langt større grad med på å prege gravferdene, også i kirken, ved å fremsi minneord, dikt og skrifter.
– For 30 år siden var det gjerne fiolinsolo eller solosang. Innslag av digitalmusikk har også blitt mye sterkere i dag. Hvis fattern har vært på Molde jazzfestival i alle år, er det naturlig å spille et par av favorittlåtene hans i seremonien. Det er sånn folk tenker i langt større grad i dag.
– Det viktigste innslaget i en seremoni
Kulturelle innslag har nok alltid, i alle fall i moderne tid, spilt en viktig rolle i gravferden, men rollen og funksjonen endrer seg, sier Eivind Eggen i Human-Etisk Forbund.
– Da kirken hadde full kontroll, inngikk salmene i deres budskap. I salmen skal man finne trøst i troen på oppstandelsen, og så videre. Trenden nå er at de kulturelle innslagene har en mer sekulær funksjon, selv i kirkens seremonier. Musikken som de pårørende velger skal i større grad vekke minner om, eller gjenspeile avdødes liv. Det har gitt opphav til mange større og mindre krangler på gravferdsfeltet. Skal man tillate musikkavspilling fra lydanlegg? kan man ha rock i en gravferd?. Det er absolutt et marked her – det er mange musikere som livnærer seg på å spille i gravferder, sier han.
I 2012 startet Eirik Roland Egeberg-Jensen og Torben Grue, begge utdannede sangere, Sangformidling.no – fordi de registrerte at veldig mange dyktige sangere og musikere svært sjelden fikk tilbud om å synge og spille i begravelser.
– Det var sånn fordi de ofte ikke hadde anledning til å ta slike jobber, og jobbene gikk da heller til personer som stort sett alltid kunne stille. Det er forståelig nok fra bestillers side, da man ofte ikke har så god tid, og man gjerne vil slippe å ta mange ringerunder for å få tak i sangere og musikere, forteller de.
– Musikk er et av de aller viktigste, kanskje det viktigste innslaget i en begravelsesseremoni, og samtidig en interessant jobb og kjærkommen inntekt for frilansere.
Deres grunntanke var derfor å legge til rette for at all musikk i en begravelse blir fremført av den beste tilgjengelige sanger / musiker til de ulike oppdragene.
Profesjonalisert marked
Ved å få til dette lagde de et datasystem der alle godkjente sangere og musikere kategoriseres, og samtidig kan sette seg selv inn i en kalender når de er ledige. Når en bestilling kommer inn, vil da systemet finne den ledige personen som er best skikket til oppdraget.
– Vi overvåker alle bestillingene, holder systemet oppdatert daglig, og følger opp byråene og musikerne. Vi gir musikalsk veiledning og musikalske råd, og skriver noter der det behøves. Vi synger også selv.
De forteller at det har vært et marked for dette i veldig mange år, men at det stadig blir mer profesjonalisert i alle ledd.
– Vi opplever markedet svært spennende og utfordrende. Utfordrende fordi en begravelsesseremoni er noe av det viktigste vi mennesker opplever i livet, og alt bør være så kvalitetsmessig godt som mulig. Og også utfordrende fordi oppfatningene av hva som er god kvalitet og passende i begravelser stadig er i endring.
Det blir stadig mer populært å bestille diamanter fra asken etter kremering. Foto: Den siste reisen.
De forteller at det i et lengre tidsperspektiv har blitt vanligere å hyre inn eksterne utøvere for å fremføre musikk under gravferd. De mener det både har sammenheng med bedre økonomi, og et større ønske om å sette sitt eget preg på seremonien. En annen tendens er at det tidligere var mest vanlig med én instrumentalist, mens nå ønskes det oftest sangere. Det har også blitt veldig mye viktigere for de pårørende å få musikkstykker som har en personlig betydning, sier de.
– Da man for 10 år siden hadde måtelig oversikt om man hadde kontroll på rundt 20 musikkstykker, forventes det i dag at du stadig må lære deg noe nytt. For å si det litt flåsete, så holder det ikke med Ave Maria og Eg Ser lenger. Hører vi nye populære låter på radio, tenker vi med én gang på hvordan vi best mulig kan skrive den ned på noter, for vi vet at det er stor sannsynlighet for at den blir etterspurt, forteller de.
Mistet monopol
Men la oss gå tilbake til den kirkelige gravferden, som hadde monopol for ikke så veldig mange tiår siden.
En undersøkelse gjennomført av Norstat for Human-Etisk Forbund i 2017 viste at kun 50 prosent av de spurte ønsket gravferd i regi av Den norske kirke. Blant dem mellom 18 og 29 år var det kun 34 prosent som ville gravlegges i kirken.
– Gjennom mine 18 år som menighetsprest opplever jeg en viss endring i mitt møte med pårørende, på godt og vondt, sier prest og forsker Ingeborg Sommer.
– Tidligere var de mer spørrende til hvilke mulighetsrom som finnes i rammen av kirkens ritual, mens i dag er det flere som har tydelige ønsker og forventninger til hvordan gravferden kan få et preg som de opplever som personlig. Det å gjenkjenne den avdøde i det som skal skje, er viktig for de fleste, sier hun.
Sommer ser også en tendens til at enkelte mangler en forståelse for hva en kirkelig gravferd er, og at de ser på kirken og presten som en leverandør av tjenester de kan tilpasse etter egne ønsker og behov.
– Da blir dialogen mer krevende, og det kreves at jeg som prest må være en god lytter og pedagog, sånn at vi kan få til en felles forståelse av hva som skal skje.
Sommer har forsket på samspillet mellom pårørende, begravelsesbyrå og kirken. I 2018 fikk hun Olavsstipendet for å studere dette møtet. Prosjektet hadde tittelen «I avdødes ånd», og da undersøkte hun samspillet mellom pårørende, byråer og kirkens ansatte. Hun gjennomførte kvalitative intervjuer med pårørende og prester i etterkant av gravferden.
Kirken må vise seg menneskers tillit verdig – noe som handler om å forvalte tradisjonen på en god måte og samtidig møte enkeltmennesker med lydhørhet for deres tanker, ønsker og behov i møtet med død og avskjed
– Hva tenker du om at det har vært en nedgang i kirkelige begravelser de siste årene?
– Jeg tenker at det er en naturlig og ventet utvikling i tråd med en økt sekularisering og et større mangfold av religiøs tilhørighet i samfunnet, sier hun.
Samtidig mener hun at det er viktig å være oppmerksom på at det ikke vil være en selvfølge at like mange ønsker kirkens medvirkning i forbindelse med død og gravferd fremover.
– Kirken må vise seg menneskers tillit verdig – noe som handler om å forvalte tradisjonen på en god måte og samtidig møte enkeltmennesker med lydhørhet for deres tanker, ønsker og behov i møtet med død og avskjed.
– Må kirken tilpasse seg en ny generasjon?
– I forlengelsen av forrige spørsmål er svaret alltid ja på dette spørsmålet. Kirken er av og for mennesker som lever her og nå – til enhver tid. Troen og tradisjonen er overlevert oss, og nå skal vi forvalte den videre og overlevere den til dem som kommer etter.
Hun fremhever også at det er svært viktig for mennesker i dag å kunne gjenkjenne avdøde i seremonien. Man søker ikke kirken ved gravferd for å delta i en gudstjeneste, men for å ta farvel med ens kjære med kirkens tro og tradisjon som plattform, påpeker hun.
– Disse to anliggender må balanseres godt. Men det er fullt ut mulig innenfor dagens ordning.
Den største utfordringen
I tråd med gravferdsbransjens opplevelse, sier Sommer at den største utfordringen for kirken er knyttet til valg av musikk og sanger.
– Færre er vant til – og derfor heller ikke glad i – allsang, og salmene er ukjente. Det som skal knytte oss sammen til en felles opplevelse, kjennes for mange fremmedgjørende. Og det er mye diskusjon i kirken rundt hvilke sanger og musikk som skal tillates. Her mener jeg at kirken må se på sin egen praksis og tenke nytt.
Selv om hun mener at kirken må tilpasse seg, betyr ikke det å følge alle sekulære idealer, presiserer hun.
– Kirkens tro og tradisjon gir en annen retning for gravferden enn fokus på selvrealisering; nemlig tilhørighet. En kirkelig gravferd skal romme all menneskelig erfaring og alle typer liv. Jørgen Hattemakers og kong Salomons gravferder bør ligne hverandre – selv om vi gir rom for individuell tilpasning. I møte med døden står vi alle likt. Når livet er over, trenger vi ikke lenger streve for å finne vår plass. I kirkens rom er det plass for alle.
Hennes erfaring er at de fleste opplever det trygt å kunne knytte seg an til et kjent ritual som de selv ikke er ansvarlig for å uforme. Når enkelte ytrer ønske om og eventuelt griper muligheten til å gjøre noe individuelt, blir resultatet likevel ofte ganske tradisjonelt, mener hun.
– Jeg lurer på om det er selve ønsket om å være unik som først og fremst appellerer til mange, mer enn selve behovet for noe utradisjonelt.
– Får dere ofte forespørsler dere ikke kan gjennomføre?
– Det hender jeg får forespørsler på om å holde seremonier som ikke følger kirkens liturgi. Som prest og ansvarlig for å forvalte kirkens ordninger, tenker jeg at det ikke er mulig. Men jeg svarer alltid med å starte en dialog om hva det er som gjør at de ønsker en seremoni som toner ned det religiøse. Så finner vi til en god og felles forståelse av hva en gravferd i kirken er og kan være, og jeg opplever at de pårørende kjenner seg godt ivaretatt. Det de frykter er ofte noe som ikke finnes – for eksempel en dømmende eller fordømmende forkynnelse, eller en prest som i så stor grad har sin egen agenda, at avskjeden med den døde kommer helt i bakgrunnen.
– Og hvis jeg en sjelden gang sier «nei» til et forslag til innslag i en gravferd, er det alltid med en begrunnelse som det er mulig å formidle til de pårørende. Jeg opplever at vi klarer å oppnå en felles forståelse, slik at det ikke oppstår en konflikt med de pårørende, sier hun.
Det som derimot enkelte ganger kan være utfordrende for henne, er at forskjellige pårørende har ulike ønsker som ikke lar seg kombinere eller harmonisere. Da er det ikke alltid mulig å finne en løsning som alle fullt ut er fornøyd med.
– Hva mener du kirken kan tilby som man ikke får ved å velge for eksempel såkalte livssynsåpne seremonier?
– Det mest opplagte er vel tro og tradisjon som ramme. Men hvis vi tenker oss en livssynsåpen seremoni med elementer fra den kristne gravferdsliturgien, som en salme, Fadervår og velsignelsen, så vil jeg fokusere på dette: Kirkens ritual er velprøvd og kjent. Det gjør oss til et fellesskap som er større enn oss selv og setter ingen krav til personlig kreativitet og ressurser, hverken økonomiske eller kreative.
– Min opplevelse er at prester er kompetente og erfarne ledere av en gravferd. Med den rammen kirkens liturgi gir for gravferden, finner prestene god plass for å gjøre den avdøde synlig for de sørgende. Derfor våger jeg å spørre om livssynsåpne seremonier, med kirkelig tilsnitt, ofte selges inn for å dekke et behov som ikke egentlig finnes?
Hvor utradisjonelt har det blitt?
Stadig flere velger en «annerledes» begravelse. Men hvor utradisjonelt har det egentlig blitt? Er det riktig som Sommer sier, at det kanskje er selve ønsket om å være unik som først og fremst appellerer til mange, mer enn selve behovet for noe utradisjonelt?
Eggen i Human-Etisk Forbund mener at selv om handlingsrommet har blitt mye større, er utradisjonelle begravelser langt fra «vanlige».
– Gravferder som kombinerer seremoni med minnesamvær for en mer lystig tone, seremonier i naturen knyttet til askespredning og til og med «livsmarkeringer» der hovedpersonen ikke enda er død forekommer. Vi opplever at folk flest er såpass forsiktige, selv når de går utenfor rammene av hva som er vanlig, at vi ikke må si «nei» til noe. Utfordringene handler oftere om å skape gode seremonier som ivaretar folks behov når behovene endrer seg.
I Sverige kan du frysetørke kroppen din til kompost, og i USA kan du balsameres så mye at du nærmest kunne deltatt som levende i egen gravferd. Storbritannias største begravelsesbyråkjeder tilbyr Star Wars-tema, der representanten fra byrået er utkledd som den onde Darth Vader.
I Norge har man nok ikke kommet like langt, men Svanholm & Vigdal gravferd bekrefter at de at de får forespørsler om stadig mer særegne seremonier.
– Vi har ukentlig noe som betegnes som «annerledes». For eksempel at familien leier inn et kompani for å ha en avskjedssalutt ved graven eller ved bårebilen. Sekkepipe som går foran følget ned til graven. Motorsykler eskorterer båren til graven eller krematoriet. Dette er bare noen eksempler, men ja – det blir mer og mer vanlig å ha noe «annerledes» hvis det føles naturlig for familien. Det er ikke noen «fasit» lenger hva som er naturlig i en avskjedsstund, sier han.
Vi er vant til en liturgi som sier at i døden, stilt overfor Gud, er vi alle like. Det kan virke som vi tenker annerledes på døden når vi får utallige måter vi kan ta et siste farvel på.
Uansett er det ingen tvil om at tankene rundt hva en verdig avslutning på livet skal være, er i ferd med å endre seg.
Denne teksten ble først publisert i vår søsterpublikasjon, KulturPlot.