I 2024 tar fascismen over

Lesetid: ca. 11 minutter.

Vi har dårlig tid. Taushet er samtykke. Løp ut å kjemp for demokrati, ytringsfrihet og sannhet.

Det var budskapet fra fjorårets fredsprisvinner Maria Ressa, da den filippinske journalisten og menneskerettighetsforkjemperen gjestet Oslo og Nobels fredssenters ytringsfrihetskonferanse fredag 2. september. Selv har hun sju tiltaler mot seg på Filippinene, der hun blir beskyldt av de autoritære myndighetene for å ha brukt internett til å spre injurier og ærekrenkelser – såkalt «Cyber Libel».

Men fredsprisvinneren lar seg ikke stanse, selv om hennes eget nettsted, Rappler.com, har fått beskjed om å stenge ned. Enn så lenge publiserer Ressa og Rappler innhold hver dag, i visshet om at de plutselig kan bli stengt.  

Sammen med sin russiske fredspriskollega Dimitry Muratov og en rekke andre kloke, unorske hoder, ble det tegnet et dystert bilde av ytringsfrihetens og sannhetens kår i verden i løpet av noen korte formiddagstimer i fredelige Oslo.

Muratov og Gorbatsjov

Foto

Dimitry Muratov taler til konferansen i Nobel fredssenter i Oslo via video. (Skjermdump) 

Dimitri Muratov, som vant fredsprisen sammen med Ressa for et snaut år siden, talte til forsamlingen via video. Han skulle egentlig vært til stede, men da hans gode venn Mikhail Gorbatsjov døde sist uke, måtte Muratov være i Moskva for å delta i hans begravelse.

Da Gorbatsjov fikk fredsprisen i 1994, brukte han en del av prispengene til å starte opp Novaya Gazeta, avisen Muratov er redaktør for, og hvis utrettelige arbeid for sannhet i et stadig mer autoritært Russland er årsaken til at han selv fikk fredsprisen 27 år senere.

Gorbatsjov døde på bursdagen til Anna Politkovskaya, fortalte Muratov i sin videotale. Politkovskaya er en russisk journalist som ble skutt og drept utenfor sin egen bolig i 2006 etter at hun hadde skrevet flere kritiske artikler om krigen i Tsjetsjenia.

− Gorbatsjovs gave til fred har dessverre gått ut på dato, sa Muratov, og ga noen korte skimt av hva som skjer med mediene og ytringsfriheten i et Russland i krig.  

• 138.000 nettsider er blokkert eller overtatt av staten.

• Facebook og Instagram er blokkert.

• VKontakt, Russlands største sosiale medium, er overtatt av myndighetene og brukes i dag til «rekruttering av soldater til krigen, eller «spesialoperasjonen» i Ukrania, som det heter Russland, samt til «markedsføring» av regjeringens politikk.

• En redaktørkollega av Muratov donerte 1000 rubler – det er 16,5 euro, altså omtrent 160 kroner – til opposisjonspolitikeren Navalny. For dette risikerer han åtte års fengsel for «finansiering av en ekstremistisk organisasjon».

• En annen journalist som har skrevet kritisk om myndighetene står tiltalt i en rettsak der myndighetene har lagt ned en påstand om 24 års fengsel.

− Russland står midt i et enormt eksperiment der myndighetene har tatt totalt monopol over menneskers tanker», sa Dimitry Muratov.

Siden Muratov og Ressa fikk fredsprisen for 10 måned siden er 15 journalister i verden drept.

Facebook-varsler

Mellom fredsprisvinneres engasjerende taler, fikk vi også høre fra en lang rekke eksperter og forskere og internasjonale journalister.

For det er ikke bare diktatorer som utfordrer ytringsfriheten og sannheten.

Maria Ressas kjepphest er kampen mot teknologigiantenes kontroll over informasjonsflyten. Hun mener Facebook og de andre «store» tillater spredning av hat og desinformasjon fordi det lønner seg. Det kunne også Facebook-varsleren Frances Haugen skrive under på.

Den amerikanske dataingeniøren og tidligere Facebook-medarbeideren – med norske aner, må vite − avslørte i 2021 hvordan Facebook løfter hatretorikk, eller unngår å begrense den, for eksempel i forbindelse med valg. I USA mener mange at dette er en av årsakene til stormingen av Kongressen i januar i fjor. Andre steder, som i Etiopia, skal aktiviteten på Facebook ha ført til sosiale opptøyer og regelrette angrep på minoriteter.

Poenget er ikke at Facebook støtter en spesiell side i en konflikt, poenget er at den økte trafikken fører til større aktivitet, flere brukere og mer annonseinntekter. Det er logikken til teknologigigantene, ifølge Haugen. Derfor lar de desinformasjonen og polarisering passere.

Folk som «hater» på nettet, oppholder seg der lenger, og blir da mer eksponert for annonser enn andre. Derfor «lønner det seg» med «farlig innhold».

Bruce Mutsvairo fra Zimbabwe er forsker ved Universitetet i Utrecht i Nederland og deltar i et internasjonalt forskningsprosjekt i regi av OsloMet. De forsker blant annet på spredning av desinformasjon via sosiale medier i Mali og Etiopia.

Fra Etiopia kunne Mutsvairo fortelle om en kvinne som hadde en far som bodde «på feil sted». «Noen» skrev på SoMe at hennes far var «en forræder». Dette ble plukket opp av lokalradioen. Kort tid etter ble faren drept av en rasende mobb.

At desinformasjon spres og brukes til å ildne opp folk til oppstand og opptøyer er ikke noe nytt. Tenk bare på Rwanda på 1990-tallet. Eller Tyskland på 30- og 40-tallet. Poenget i dag er at det går så fort. Desinformasjon spres så mye raskere. Og: Vi vet ikke hvem som er avsender.

Som den australske journalisten og lederen av organisasjonen International Center for Journalists, Julie Posetti, sa det i Oslo fredag: − Ja, jeg er født og oppvokst i Murdoch-land.

Rupert Murdoch er en mediemogul som eier en lang rekke medier i Australia, Storbritannia og USA. Blant annet The Sun, Fox News og en rekke andre ganske så konservative medier.

Posetti fortsatte: − Men vi visste jo hvem som var avsender. Det gjør vi ikke i dag. Veldig ofte så aner vi ikke hvem som står bak den informasjonen som overstrømmer oss.

− Diskrediteringen av mediene og av sannheten er det største utfordringen for ytringsfriheten i dag. Det ødelegger tilliten til mediene og til tilgjengelig informasjon, slik at du kun stoler på den informasjonen du får fra «dine egne», sa Julie Posetti.

De store mengdene med desinformasjon ødelegger for sannheten. For man klarer ikke sensurere alle ytringer i 2022.

Det blir så mye innhold at folk ikke kan skille sannhet fra løgn.

Eierskap og «nyhetsørkener»

Foto

Sørafrikanske Khadija Patel er styreleder for International Press Institute. Hun fortalte en skremmende historie fra sitt hjemland. (Skjermdump)

Eierskap til medier var et stort teama under konferansen i Oslo. Det er nemlig også blitt et demokratisk problem. Tidligere har det vært slik i mange land, at eierskapet over mediene må ha en viss spredning. Det er ikke lov at en rik eier kan «kjøpe opp alt».

Men slike spilleregler gjelder ikke for de store teknologigigantene. Og når de vinner annonsørene, så sliter de tradisjonelle mediene. «Nyhetsørken» er et nytt begrep i denne debatten. Stadig større områder i verden står uten uavhengige medier. Det er såkalte «innholdsleverandører», staten, en stor bedrift eller en stor organisasjon som har fått monopol på informasjonsspredningen.

Faktisk er det slik at den yrkesgruppen der flest mennesker har mistet jobben i USA de siste 10 årene er journalister. Flere journalister enn kullgruvearbeidere.

I mange land er det ikke pressedekning mange steder fordi det ikke er økonomisk grunnlag for det. Også i Norge er det tendenser til at færre leser, ser på eller hører på redigerte medier.

Så dette er et større problem enn at noen medier og redaktører sutrer over dårlig inntjening. Dette er en utfordring for demokratiet. For de autoritære kreftene vet å utnytte situasjonen til sin fordel.

Noen ganger blir det tydelig. Sørafrikanske Khadija Patel er styreleder for International Press Institute. Hun fortalte en historie om en svært anerkjent avis i sitt hjemland – med type 'Aftenposten-status'.

I den avisen har imidlertid kinesiske eiere fått flertall. Noe som selvsagt ikke skulle få innvirkning på de redaksjonelle valgene ...

Så hadde det seg slik at en kjent journalist i denne avisen skrev en artikkelserie om «morderne imperialisme». Europa og EU fikk «sitt». USA fikk «høre det». Det var hardtslående, kritisk og seriøs journalistikk. Så skrev denne journalisten en sak om Kina ... Dagen etter fikk han sparken.

I verden i dag har 1 av 10 journalister har blitt arrestert før de blir 24 år, kunne Julie Posetti opplyse.

Det trengs reguleringer

Innlederne under konferansen i Oslo var skjønt enige om at man trenger en form for regulering av teknologigigantene. Vi mangler institusjoner som kan regulere disse globale aktørene. Så de vinner kampen om informasjonsflyten. Hvordan man bedre kan regulere de store teknologigigantene, jobbes det nå med i mange land, og EU leder an i mye av dette arbeidet.

Og så finansieringssystemene for mediene bør endres, mener konferansedeltakerne. De store teknologigigantene har «tatt» annonsørene, og det blir stadig mindre lukrativt å eie eller annonsere i «mainstream media».

«Vi må finne systemer for finansiering fra det offentlige. Markedet holder ikke for finansiering av uavhengige medier lenger. I markedet har man alltid eiere med en egeninteresse», var det gjennomgående synspunktet.

Enkelte viste til de skandinaviske modellene med pressestøtte og sterke allmenkringkastere som en vei å gå.

Stadig færre demokratier

Foto

Professor Staffan Lindberg fra universitetet i Göteborg er leder for leder et forskningsprosjekt som kalles V-Dem. (Skjermdump)

Professor Staffan Lindberg fra universitetet i Göteborg er leder for et forskningsprosjekt som kalles V-Dem. Han mener det snart ikke er plass til uavhengige medier.

− Den uregulerte og frie informasjonsstrømmen blir brukt til desinformasjon og til å undergrave ytringsfriheten, sa Lindberg.

Gjennom V-Dem har Lindberg og hans folk registrert den geopolitiske utviklingen de siste årene. Og deres konklusjon er at det står dårlig til med demokratiet.

Situasjonen er på 1989-nivå. Det er altså ikke flere demokratier i verden i dag enn det var før Sovjetunionens sammenbrudd.

− Verden ser farlig lik den verden vi hadde på 1930-tallet, mener Staffan Lindberg.

«Hope is a strategy»

Og da er vi tilbake til Maria Ressas resonnement. Om at demokratiet «er ferdig» i 2024. Hun bruker en lang rekke kommende valg i viktige og store land som grunnlag for sin argumentasjon.

I Kenya var det nylig valg. Der strides de fortsatt om resultatet.

I Ressas hjemland, Filippinene, vant Ferdinand Marcos jr. presidentvalget 9. mai med klar margin. Han er sønnen til diktatoren Ferdinand Marcos, som ble styrtet i 1986. Ferdinand junior var den foretrukne kandidaten til den avgående presidenten, Rodrigo Duterte − han som vitset om at han gjerne skulle «ha vært med» da en australsk misjonær ble voldtatt og drept i landet. Han som ga politiet ordre om å skyte narkomane, og som har henrettet tusenvis av rusavhengige i løpet av sin presidentperiode. Et «artig» poeng er at Dutertes datter Sara blir visepresident under den nye Marcos.

Men det kommer flere viktige valg. I oktober er det duket presidentvalg i Brasil. Der står slaget mellom tidligere president Lula da Silva og den sittende presidenten Jair Bolsonaro.

Så er det såkalt mellomvalg til Kongressen i USA i november.

Og neste år skal det velges presidenter i Tyrkia, i verdens største muslimske land Indonesia og i verdens største demokrati India – der håper nok den stadig mer hindunasjonalistiske statsministeren Narendra Modi på gjenvalg.

Og så da, i 2024, er det nytt presidentvalg i USA.

Kommer Donald Trump eller noen som ligner på ham tilbake til makten da, kan løpet være kjørt, mener Maria Ressa.

− Da vil vi sannsynligvis ha valgt så mange illiberale ledere at den geopolitiske balansen vil endre seg og demokratiet vil dø, er hennes dystre spådom.

I alle fall hvis vi ikke gjør noe, legger hun til. For hun krever å bli trodd på at hun er optimist. Hun mener verden kan endre seg til det bedre. Men da må «den stille majoriteten i midten» våkne opp.  

−Taushet er samtykke. Det er på tide å trekke en linje mellom godt og ondt, sa fredsprisvinneren, og la til:

− Håp er en strategi! La oss velge den.

Siste:

• Mandag formiddag kom nyheten om at Dimitry Muratovs avis Novaya Gazata er fratatt sin medielisens. Det betyr at avisen har fått forbud mot å publisere i Russland.

• Dagen etter, tirsdag, kom nok en dramatisk nyhet fra Russland: Journalisten nevnt i Muratovs tale, som risikerte 24 års fengsel, er nå dømt til 22 års fengsel for 'forræderi'. Hans navn er Ivan Safronov.

Denne saken ble først publisert i Dagens Perspektiv.