De tre vise menn følger lyset fra betlehems-stjernen for å finne Jesu fødested. De tre ble ifølge teologiprofessor Halvor Moxnes tildelt navn og henholdsvis afrikansk, asiatisk og europeisk utseende på 600-tallet. Det var et symbol på at den kristne tro skulle spre seg til hele verden.
Kevin Garden, Dreamstime
Skjedde det egentlig i de dager?
(Til glede og opplysning for nye lesere har vi hentet frem igjen denne artikkelen, fra Plot i 2019, som gir både svar og noen nye spørsmål om hvordan juleevangeliet er skrudd sammen.
Underveis beskrives også flyktningsituasjonen i Syria, slik den var da. Pål Nesse, som var spesialrådgiver i Flyktninghjelpen, er nå generalsekretær i NOAS.)
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivingen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria.
Dette er starten på juleevangeliet, en historie som er blitt overlevert fra generasjon til generasjon ved juletider. Men hvor mye vet vi om historiene bak juleevangeliet – og samfunnet rundt? Det var maktkamper og brutale ledere også på den tid, også i Syria. Landet som i vår tid er så herjet av krig og konflikter at folk flykter og fordrives.
For å ta den første forvirringen først: Jesu fødsel er i Bibelen ikke omtalt i én historie, men i to – både hos evangelisten Lukas og hos evangelisten Matteus – og de to historiene henger ikke i hop.
– Bortsett fra at Jesus blir født, og Josef og Maria og den hellige ånd er foreldrene og at fødselen skjer i Betlehem, så er det ingen likhetspunkter, forklarer Halvor Moxnes, professor emeritus i teologi ved Universitetet i Oslo.
I de to beretningene er det minst ti års forskjell mellom når Jesus skal ha blitt født.
Moxnes har forsket på den historiske Jesus og bibeltolkning i kulturell kontekst, samt skrevet boka «Historien om Jesus». Han forteller at hvis den ene av de to fødselshistoriene stemmer, så kan ikke den andre stemme. Og vice versa.
– I Matteus-evangeliet blir Jesus født mens kong Herodes den store fremdeles levde, og han døde i år 4 før Kristus. I Lukas-evangeliet så er det den romerske keiseren Augustus som er hovedpersonen, og Jesus blir født mens Kvirinius er guvernør i Syria – og han ble utnevnt i år 6 etter Kristus. I disse to beretningene er det altså minst ti års forskjell mellom når Jesus skal ha blitt født, forklarer professoren.
At Jesus levde omtrent da han sies å ha levd, innenfor Romerriket i det første århundre, er historikere enige om, forklarer han videre. Han samlet disipler rundt seg, forkynte, helbredet, vakte kontroverser, var i konflikt med lederne og ble til slutt henrettet av romerne. Dette kan man fastslå som en historisk fortelling. Fødselshistoriene som hører julen til, derimot, er en annen historie.
I juleevangeliet drar Josef og Maria fra Nasaret til Jerusalem, på grunn av en innskrivning i manntall som «ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria». Den gang, som nå, var det konflikter og brutale ledere rundt om i Midtøsten. Foto: Alefbet26, Dreamstime
I Markus-evangeliet blir Jesus døpt av Johannes når han er rundt 30 år. Fødselen og barndommen blir ikke nevnt. Fødselshistoriene er antagelig er kommet til etterpå, ifølge Moxnes. Og da ut fra modeller om hva som skjedde når store menn ble født, slik for eksempel store, romerske keisere hadde sine legendariske fødselshistorier.
– De «trengte» fødselsfortellinger?
– Ja, fortellinger som var fulle av undere og som skulle peke fremover mot hvem Jesus skulle bli. Derfor får du englene i Lukas-evangeliet som forkynner: I dag er det født dere en frelser.
Når julekrybber hentes fram fra loft og kjellere som pynt til jul, så er det som regel både gjetere og vismenn rundt krybben. Gjeterne var fattige og sosialt utstøtte, og at nettopp de var til stede hørte med, siden fortellingen i Lukas-evangeliet skulle si noe om Jesus’ fremtidige funksjon som forkjemper for de små i samfunnet, forteller Moxnes.
– Vismennene, som på 600-tallet ble tildelt navn og henholdsvis afrikansk, asiatisk og europeisk utseende, symboliserer at den kristne tro skulle spre seg til hele verden. Også dette var et element i en fødselshistorie man mente hørte store ledere til, sier professoren, som påpeker at det ikke er noen vismenn i juleevangeliet hos Lukas.
Vismennene omtales hos Matteus, der fødselsfortellingen altså foregår rundt ti år tidligere.
– Vismennene ble «skrevet inn» i historien om Jesu fødsel rundt år 200, i såkalte apokryfe evangelier. Der ble fortellingene hos Lukas og Matteus kombinert. Dette fordi man hadde behov for én fødselshistorie, ikke to.
At Jesus levde omtrent da han gjorde, er historikerne enige om. Hva som egentlig skjedde da Jesus ble født, og hvor han ble født, er det imidlertid knyttet stor usikkerhet til. Foto: Maleri av Gerhard van Honthorst, Wikimedia Commons
Antagelig var det også «nødvendig» at Jesus ble født i Betlehem, og ikke i Nasaret – som hadde vært en mer sannsynlig forklaring.
– En frelserkonge, som man ventet på, måtte jo bli født der hvor David – den mektigste kongen i Israel – hadde blitt født. Forestillingen var at Jesus nedstammet fra David og var den som skulle gjenopprette Davids rike. Derfor har både Lukas og Matteus beskrevet at Jesus ble født i Betlehem.
Moxnes beskriver da også historiene om Jesu fødsel som legender og ikke historisk dokumenterte historier. Men bevisst falskneri fra forfatternes side, eller «fake news» som vi kanskje ville kalt det i vår tid, tror han ikke det er.
– Jeg tror de har skrevet ut fra det de tenkte og mente at de visste ut fra gamle profetier – utsagn fra profeter som man mente mottok direkte meddelelser fra Gud – som handlet om fremtiden. De forsøkte å sette fødselshistoriene inn i en tradisjonssammenheng. Hvordan kunne man ut fra det gamle testamentet og profetiene best forklare hvordan det hadde seg med Jesu fødsel og barndom?
Professoren viser til historiker Per Bjarne Ravnå, som i boka «Jesus fra Nasaret. Guds sønn eller mislykket profet?» skriver at Lukas og Matteus sitt problem ble at de måtte finne plausible forklaringer på hvorfor en familie fra Nasaret gikk hen og fikk sitt første barn i Betlehem. Løsningene de valgte virker ikke overbevisende ut fra moderne historiefaglige vurderinger, men evangelistene var ute etter gode teologiske løsninger, og slik har historiene fungert i 2000 år.
En frelserkonge måtte jo bli født der hvor David, den mektigste kongen i Israel, hadde blitt født
Historisk sett har juleevangeliet også med skatt å gjøre. Når det står at keiser Augustus befalte at hele verden skulle skrives inn i manntall, var det med tanke på skatteinnkreving. Nå ble det gjennomført folketellinger på denne tiden, ifølge Ravnå, men at Josef skulle fra reise fra Nasaret i Galilea for å bli registrert i Betlehem i Judea, mener han ville vært meningsløst. Romerne registrerte folk etter hvor de faktisk bodde og arbeidet. En annen logisk brist, er ifølge forfatteren at Judea og Galilea var to forskjellige politiske og administrative områder, og at bare Judea var omgjort til romersk provins. «For Josef å reise til Betlehem på grunn av manntallet, ville ha vært som om en nordmann skulle insistere på å levere selvangivelse i Sverige – i tillegg til å betale skatt i Norge», skriver Ravnå.
Det vises i nyere tid til at Jesus var flyktning, siden Josef, Maria og Jesus måtte flykte til Egypt. Ifølge Halvor Moxnes, professor emeritus i teologi ved Universitetet i Oslo, finnes det imidlertid ikke historiske kilder på at flukten faktisk fant sted. Foto: Anita Myklemyr
I vår tid preges Midtøsten av konflikter og krig, men maktkampene var brutale også på Jesu fødsels tid. I Matteus-evangeliet blir kong Herodes svært urolig når vismennene forteller at en konge er født.
– Rådgiverne til Herodes studerer ifølge evangeliet det gamle testamentet og finner et sitat fra profeten Mika, om at det, fra Betlehem, skal utgå en som skal være hersker over Israel. Det nyfødte barnet det er varslet om, er med andre ord en trussel mot Herodes og derfor vil Herodes ta knekken på ham, sier Halvor Moxnes.
Derav Herodes’ raseri: Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Målet var å få drept Jesus, men Josef får ifølge Matteus et varsel fra en engel i en drøm med beskjed om å ta med seg barnet og barnets mor: «… flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra!. For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.»
Ifølge Moxnes er det ingen historiske kilder som forteller at barnemordene faktisk fant sted, men slik historien blir fortalt, blir Josef, Maria og Jesus flyktninger.
– Dette er skrevet i hvert fall 50 år etter at Jesus var død, men de har visst om Herodes og at han var en grusom fyr og Matteus har knyttet historien til han. Herodes som var konge i Israel, godkjent av romerne. De kjente også til Augustus, og at Kvirinius var en brutal fyr.
Kvirinius, som i Lukas’ omtales som landshøvding i Syria, var en guvernør som var utnevnt av keiser Augustus. Syria var en del av Romerriket, og inkluderte Judea – som Kvirinius hadde et overordnet ansvar for, forklarer Moxnes. Så da dette med manntallet kom opp, ble det fortalt at det var Kvirinius som skulle sørge at det ble gjennomført.
Brutalitet og konflikter preget samfunnet i Midtøsten på Jesu tid, og gjør det også i dag. Ifølge Pål Nesse, seniorrådgiver i Flyktningehjelpen, har 5,6 millioner syrere flyktet fra Syria. 6,6 millioner er på flukt inne i landet. Foto: Flyktningehjelpen
Det finnes ikke historiske kilder på at Josef, Maria og Jesus faktisk flyktet til Egypt, og vendte tilbake etter Herodes’ død.
– Det mest sannsynlige er at det ikke skjedde, men det er mange legender om Jesus i Egypt, sier Moxnes,
– Leses denne historien som at Jesus var flyktning?
– Det er en tolkning vi har fått i nyere tid, hvor vi har hatt og har en flyktningesituasjon i akkurat det samme området. Man ser en likhet mellom Jesus og dagens flyktninger, og tenker at Jesus identifiserer seg med flyktningene.
– Blir historien brukt til å begrunne ansvar for flyktninger i kirkens miljøer?
– Ikke i offisielle dokumenter, tror jeg, men jeg tror det spiller en rolle i forkynnelse, sier Moxnes, som forteller at katolikker i Italia har kledd på en Jesus-dukke lignende klær som flyktningegutten som ble funnet død på stranden i Tyrkia i 2015 hadde på seg. Dukkene ble lagt i julekrybber i kirker i Italia.
– Budskapet var at denne lille gutten var som Jesusbarnet; det er et barn som er flyktning som ligger i julekrybben.
Pål Nesse, seniorrådgiver i Flyktningehjelpen, viser til at det i dag er en stor og vanskelig flyktning-situasjon i Midtøsten. Flyktningehjelpen har 14.000 medarbeidere i 31 land. Noen få jobber ved hovedkontoret i Oslo. De fleste jobber ute i felt, mange i Midtøsten. I fjor hjalp de, ifølge Nesse, over 8,5 millioner mennesker.
– Vi jobber mye med utdanning, husly og muligheten til å delta i arbeidslivet, samt mat, vann, sanitær – og rettshjelp. Syria er vår tids største flyktning-krise. 5,6 millioner syrere har flyktet fra landet, i tillegg er hele 6,6 millioner på flukt inne i Syria. Delvis fordi grenser er stengt, så de ikke kommer seg ut, sier Nesse, som like etter at dette intervjuet fant sted reiste til Midtøsten. Først til Jordan, for å jobbe med situasjonen syriske flyktninger befinner seg i der, så til Jerusalem for å se nærmere på dilemmaene for dem som fortsatt flykter derfra.
5,6 millioner syrere har flyktet fra landet, i tillegg er hele 6,6 millioner på flukt inne i Syria
– Så lenge det ikke er blitt noen politisk løsning mellom Israel og Palestina, betyr det at mange som tidligere har flyktet ikke kan reise hjem. Samtidig så varierer det hvor mange rettigheter de har i de landene de oppholder seg i. Vi ser også fortsatt fordrivelser fra Øst-Jerusalem og andre steder på Vestbredden.
Situasjonen i Midtøsten er ifølge Nesse preget av at stormaktene ikke samarbeider like godt som de gjorde på nittitallet.
– Spesielt gjelder dette Syria, hvor både stormaktene og regionale store aktører har interesser. Amerikanerne og russerne har ikke klart å bli enige, og det har ikke de regionale interessene heller. Sivilbefolkningen betaler prisen.
Syriske Zubaydah og familien flyktet til Irak da Tyrkia iverksatte militære operasjoner nordøst i Syria i høst. Bildet er fra en leir i Bardarash i Irak, hvor Flyktningehjelpen har delt ut hygieneartikler. Foto: Alan Ayoubi/NRC
Med henvisning til historien om dukkene i Italia som skulle ligne på den lille flyktningegutten, spør jeg ham om Flyktningehjelpen erfarer at religiøse miljøer begrunner hjelp til flyktninger med religion.
– Det varierer, men det er ikke uvanlig. Nå ville ikke vi ha gjort det på akkurat den måten som disse italienerne gjorde det, men det er ikke så viktig. Italia er et godt eksempel på at katolske og protestantiske miljøer har vært aktive i flyktningearbeidet. De har bidratt og de har vært veldige kritiske til politikere som har vært brutale i flyktningepolitikken sin. De har minnet om det ansvar man har, den diakonale gjerning, og også vist til at Jesus selv var flyktning. Paven har for øvrig vært en bauta i flyktning-debatten. Vi ser noe lignende her hjemme. Både Den norske kirke og Mellomkirkelig råd har vært aktive både i lokalt arbeid for å integrere flyktninger, og i å minne oss om at flyktningeproblemet ikke er blitt mindre og at vi har et internasjonalt ansvar, selv om det kommer rekordfå til Norge nå.
Det er mange færre som dør i krig og konflikt enn det var tidligere, men samtidig ser Flyktningehjelpen at det i konflikter utøves brutalitet fra flere sider.
– IS er ekstremt brutale, men det er også flere andre aktører. Dette har vi sett i Syria og i andre konflikter i Midtøsten, for eksempel i krigen mellom Iran og Irak. Brutalitet følger alltid tett sammen med krig.
– Er det kvinner og barn som er mest sårbare?
– Veldig ofte, men menn er også sårbare. I Syria-konflikten ser vi menn som ikke tør å reise tilbake til landet, fordi du blir tvangsrekruttert til Hæren hvis du er mellom 16 og 42 år. Menn kan også være utsatt for forsøk på press og tvangsrekruttering av ulike grupper.
En gruppe syriske flyktninger i en flyktningeleir i Baradarash i Irak, høsten 2019. Når stormaktene, regionale og lokale interesser ikke finner politiske løsninger, rammer det sivilbefolkningen. Foto: Alan Ayoubi/NRC
I Flyktningehjelpen kommer hjelpearbeidet til å gå sin gang i julen, men organisasjonen som sådan feirer ikke jul. Medarbeiderne er fra mange land og religioner, og de jobber i områder hvor det er ulike religioner.
– Men ofte er det lokale markeringer, tilpasset lokale religiøse høytider, sier Pål Nesse.
Her hjemme tenker han at julen, som er en tid for ettertanke, kan være en påminnelse om å tenke også på dem som ikke har det like bra som oss.
– Julen kan minne oss om dem som er på flukt, og har det tøft og vanskelig. De som ikke har funnet freden og roen. Vi kan sende en ekstra tanke, og kanskje en gave.
– I julen snakkes det gjerne om håp. Ser dere noen håp til bedring i flyktning-situasjonen i Midtøsten?
– Dét går i rykk og napp, men Syria er preget av at utviklingen har stått stille lenge. Vi håper alltid på en varig fredsløsning, og det må vi fortsette med, men av og til er det tøft å håpe, og slik er det for Syria akkurat nå.
Tyrkia invaderte så sent som i høst områder i Syria, og nok en gang er sivile blitt fordrevet på flukt.
– Vi har en ny runde med flyktninger i Syria nå. Både internt og over til Irak.
I tiden rundt Jesu fødsel var det også brutale makthavere i Midtøsten. Kong Herodes var ifølge historiske kilder grusom, også mot sin egen familie, forteller Halvor Moxnes. Han drepte tre av sine sønner og en av sine koner. Han gikk over lik for å beskytte sin makt. Om han faktisk drepte guttebarn, slik Matteus skriver, vet man ikke.
Slik historien blir fortalt, blir Josef, Maria og Jesus flyktninger.
Skal man trekke noen form for parallell mellom nåtiden og historiene om Jesu fødsel, så mener Moxnes det er mest nærliggende å se til Assad i Syria, og hans far.
– Her er det ledere som er redde for å miste makt, og som går over lik, slik Herodes også gjorde det. Både Assad-regimet og IS er eksempler på hvor galt det kan gå når ledere bruker alle midler for å holde på makten, sier Halvor Moxnes, og legger til at forskjellen var at i Jesu tid fantes det ikke menneskerettigheter.
– Det var en brutalitet i samfunnet som lå under veldig mye av det som skjedde.
En annen «likhet» mellom da og nå, er barns sårbarhet; i juleevangeliet representert ved Jesus. Moxnes minner om at barn er sårbare i krig.
– Juleevangeliets budskap er, vil jeg mene, ikke at vi skal ha det hyggelig og godt i vår julefeiring. Men at Jesus at er kommet for å identifisere seg med sårbarheten, lidelsen og utsattheten for overgrep.
Josef, Maria og Jesus på flukt til Egypt, her avbildet i en freske – et veggmaleri – i en kirke. Foto: Ewa Mazur | Dreamstime
– Hva er det med juleevangeliet som gjør at det er en historie som overlever og betyr noe også for folk som ikke tror?
– Den går rett inn i sentrum av hva det er å være menneske, uavhengig av religiøsitet. Vi kjenner igjen og blir grepet av sårbarheten ved det nyfødte barnet. Vi blir for et øyeblikk satt sjakk matt fra den vanlige verden, hvor vi både kan være egoistiske og onde.
Ut fra hvordan verden – og særlig Midtøsten – ser ut i dag, minner teologiprofessoren om englenes perspektiv i juleevangeliet: Fred på jord, blant mennesker som Gud har glede i.
– I dette ligger det et håp om at Jesus skulle være den som brakte fred, som alle kan ta til seg – uavhengig av om man er religiøs eller ikke. Vi kan alle tenke igjennom hva vi og verdens ledere kan gjøre for å skape fred. Det vil være den viktigste oppfyllelsen av juleevangeliet.