Arkitekturdebatten: Den vanhellige allianse mellom brutal arkitektur og pengemakt

­Det var byggeriet for den sterkeste og mektigste, som samtidig ga seg ut for å stå for det sosiale fremskrittet. Hva som skjedde i virkeligheten, som påpekt av kvinnen mot strømmen i Amerika, Jane Jacobs, var at bebyggelsen til dem med mindre makt og penger ble trengt til side og gjort til tomtegrunn for pengemaktens anleggskraner.

Illusjonen av å være radikal

Ikke desto mindre: Fortsatt står forelesere på mange av arkitektskolene og forkynner at funksjonalismens avleggere i den brutale arkitektur bringer sosiale fremskritt. De vil leve og dø med denne illusjonen, som de ikke helt greier å gjennomskue, og som de ikke orker å gjennomskue, fordi de har bygd sine karrierer på den.

Den tradisjonelle og klassiske arkitekturen ble tabu å videreføre, fordi funksjonalistene hadde forkynt at den var gammeldags. Storkonsernene kunne gni seg i hendene når de hørte det. Men de greide ikke helt å bortforklare at den tradisjonelle og klassiske arkitekturen uansett beholdt et fortrinn i forhold til det nye brutale byggeriet, fordi den har et større mangfold i former, som står i sterkere samsvar med den vrimmel av ulike former som finnes både i naturen og i menneskekroppen, og med en materialbruk bedre basert på lokale ressurser. I forhold til naturens former utgjør den rettvinklede betongkasse et fremmedelement av ensrettethet.

Arkitektopprøret møttes med argumenter som ikke holder mål

Da Arkitekturopprøret fikk tyngde utpå vinteren 2021, rykket de ut i tur og orden, talsmennene for den brutale arkitektur og deres støttespillere i media, for å angripe opprøret. I mangel av argumenter som gikk på det eksakte og konkrete i byggeriets virkninger ble det gjentatt som et refreng: «Vi kan ikke bygge som for hundre år siden. Vi kan ikke skru klokken hundre år tilbake.»

Det dreier seg ikke om å skru klokken hundre år tilbake. Det dreier seg om å stagge den brutale arkitekturens utskeielser

Dette er en tåkelegging av realitetene i saken som er enkel å avsløre. Det dreier seg ikke om å skru klokken hundre år tilbake. Det dreier seg om å stagge den brutale arkitekturens utskeielser. Hva noen savner, er at det skal være lov å bygge hus med rikere former, mykere og ikke bare det linjalrette, bygninger med innslag av farger, av variasjon, av sanselighet. Der ropet fra modernismens pioner Adolf Loos om at «ornamentet er en forbrytelse» har etterlatt seg en overdose av nakne betongvegger, godt over hundre år etter at han kom ut med det. At det er dimensjoner og målestokker som mennesker kan kjenne seg igjen i. At det skal være med andre former enn bygningen som den firkantede boks eller som den ubegripelige abstrakte skulptur. Hus som vekker glede, hus som kunne vekke et barns fantasi, som også barn kunne trives med. Hus som ikke nødvendigvis er som en karikatur av super-macho, nakne, iskalde, brautende, i angrep mot landskapet, harde, fremmedgjørende og fiendtlige.

Noen hus er vennlige, andre hus er fiendtlige

Noe av det viktigste med Arkitekturopprøret er at det etterlyser hus som er vennlige. Selv har jeg delt inn våre bygninger i tre grupper: De vennlige hus, de likegyldige hus og de fiendtlige hus. Jeg trenger vennlige hus for å overleve med sinnets fred i behold.

Et fredet hus som de ikke greide å bli kvitt. Sofienlund, Skøyen i Oslo. Den brutale arkitektur og kapitalismen i sin triumferende form viste seg som skapt for hverandre. Her og der ble noen levninger stående igjen av det som ikke hadde vært fullt så innbringende. I bakgrunnen ruver Orklas konsernsenter over et klenodium fra 1813. Arkitekt Narud Stokke Wiig. Foto: Erling Okkenhaug.

Dette har ingen ting å gjøre med å skru klokken hundre år tilbake. Det har å gjøre med de selvfølgeligste menneskelige behov uavhengig av århundre eller tidsalder, gjennom tusenvis av år. Like siden våre fjerne forfedre forlot steinalderhulene prøvde de å oppnå det lune og det trygge. Etter at funkisen ble oppfunnet utviklet den seg skrittvis i retning av en arkitekturens istid som jeg skulle håpe tok slutt. Om noen skulle ønske å bygge hus med fasader som de gjorde for hundre år siden, så gjerne for meg, uten at de skal behandles som spedalske av sine kolleger av den grunn. Eller om de vil bygge som den erkeøkologiske Hundertwasser fra vår egen tid, som den nyskapende amerikaneren Frank Lloyd Wright, eller i psykedelisk stil, som fortsettelser av Art Noveau, eller postmodernistiske for den saks skyld, eller som videreføring av det historiske norske, eller som hus fra eventyret, jeg tar det gjerne imot, så lenge jeg slipper å bli forfulgt fra stadig flere kanter av hus som er fiendtlige, og som utløser nedtur i mitt sinn.

Det puritanske sinnelag

Dette er mye et spørsmål om temperament. Noen blant oss er puritanere av sinnelag, og trives med de nakne harde flater, de er minimalister på sin hals og vil ikke ha noe som minner om pynt; jeg har møtt folk som ikke vil ha et eneste bilde på veggen. Jeg har til og med vært hjemme hos en kollega med stuevegger av rå, ubehandlet betong, uten så mye som en kalender å se på en vegg. For min egen del tilhører jeg den stikk motsatte gruppe, føler meg fjern fra all puritanisme, trenger farger og former og festlige innslag som et livsbehov, farger er frelsen i et kaldt land hvor naturen er uten farger halve året.

Derfor var våre forfedres folkekunst og bunader så fargerike, og samenes kofter likeså, det var overlevelseskunst, for å holde motet oppe i det kalde nord. Arkitektene Jan Digerud og Jon Lundberg sa til oss da de var våre rådgivere i Bonytt der vi skrev om norske hus: «Folk trenger mat for øyet!» Tommy Sørbø uttrykte det desto sterkere i en av sine epistler: «Jeg liker pynt og jeg har alltid likt det. Pynt på maten, pynt på mennesker, pynt i huset og pynt utenpå huset. Alt det som ikke er nødvendig, praktisk og funksjonelt, og som derfor vitner om fest, overskudd og livsglede. Ja, som vitner om det viktigste ved menneskets kreativitet, slik jeg ser det, frihet!» (Facebook 20.4.2021).

Det lettvinte refrenget om å skru klokken hundre år tilbake kommer i mangel av argumenter for den brutale arkitekturen som holder mål. Hva Arkitekturopprøret ber om, slik jeg har oppfattet det, er at det skal være plass for annet enn den fiendtlige ensrettede arkitekturen.

Foto

Allgrønn Okkenhaug

Men jeg er ikke sikker på om motstanderne av den brutale arkitekturen når frem. Ett er sikkert: Pengene rår, og pengemakten går usedvanlig godt sammen med hva som kalles det modernistiske tenkesett i arkitekturmiljøet. De to passer sammen som om de var skapt for hverandre. Innvendingene ryddes av veien mot å stappe folk inn i betongbokser, desto mer fordi å stappe folk inn i betongbokser skal angivelig være hva som lønner seg mest. I hvert fall ut fra den slags regnestykker som de driver med. Det kan hende de regner feil.

Fortiden skulle fornektes

Et flertall av de opprinnelige modernistene i arkitekturen så på seg selv som radikale og venstreorienterte, de mente de hadde et sosialt budskap og hevdet at de ville løfte opp den menige mann. Ofte oppsto et sprik mellom teori og praksis. Det som skulle oppheve klasseskillene, skapte nye klasseskiller. Drømmen om å tjene småkårsfolket endte i et byggeri for å tjene storkapitalen. Det var en forskjell mellom, på den ene siden, dem som måtte ta til takke med brutalistiske boligblokker av det traurige slaget, og, på den andre siden, dem med penger som kunne unnslippe til de ettertraktede luksusleilighetene i høystatusblokker med topp beliggenhet.

Det kunne fortolkes som det noen av de argeste kritikerne kalte indoktrinering

Ut fra de modernistiske læresetninger ble en videreutvikling av tidligere tiders byggetradisjoner borte fra utdannelsen av arkitekter. Undersøkelser har vist at studentene ofte startet arkitektutdannelsen med et estetisk syn som ikke skilte seg så mye fra det som var vanlig blant befolkningen som helhet, mens etter hvert som studiet skred fremover utviklet de et syn i samsvar med modernismens prinsipper. Det kunne fortolkes som økt skolering, innsikt og visdom, eller det kunne fortolkes som det noen av de argeste kritikerne kalte indoktrinering.

Noen vitnesbyrd kom etter hvert om studenter ved arkitektskolene som fikk problemer med studiet og sine veiledere dersom de ønsket å utvikle seg innen videreføring av klassisk eller tradisjonell byggeskikk. Å bevege seg inn på slike uønskede områder ble frarådet dersom de skulle komme seg mest mulig helskinnet gjennom studiet og eksamen.

Noe av utfordringen: Den gamle norske byggeskikken, enten det var tømmerarkitekturen på landet eller trehusbyene, den var så vakker og sjarmerende, og som oftest så fullkomment i balanse med landskapet, at det kjentes vanskelig for dem som for enhver pris måtte finne på noe nytt, å komme opp med noe som så bedre ut. Ettersom gjentagelse av tidligere tiders byggekunst var bannlyst, var den eneste tillatte form for gjentagelse av det gamle å gjenta opptil hundre år gammel modernisme. Den ikke bare kunne, men skulle repeteres, pånytt og pånytt og pånytt.

Teksten er et utdrag fra Ulf Andenæs' bok «Arkitekturoppgjøret». Den kan du få tak i her.

Ulf Andenæs er historiker fra universitetene i Oslo og Oxford. Han har i en årrekke vært journalist i Aftenposten og blant annet korrespondent i London, Wien og Washington. I tillegg til kultur og utenrikspolitikk har han skrevet og vært opptatt av byggeskikk, boligmiljø og fortidsminner.