Bernhard Ellefsen har igjen tatt en slurk av flasken med huggormsaft

Bernhard Ellefsen har igjen tatt en slurk av flasken med huggormsaft som han har stående under skrivebordet sitt i Morgenbladet. Denne gangen er det Samtiden han raljerer med, i forrige ukes utgave.

I tittelen påstår han at «Norges viktigste tidsskrift avgikk ved døden» sommeren 2022. Faktum er at Samtiden nærmer seg det dobbelte antall personlig betalende abonnenter som da jeg overtok som redaktør for snart et år siden. Jeg vet at den slags ikke gjør inntrykk på dem som har rigget seg til øverst i parnasset. Jeg bare nevner det.

Det er blitt en merkevare for Ellefsen å se ned på det han selv ikke liker. Denne gangen går han så langt som å underkjenne Samtiden som et tidsskrift. Den slags hybris er sjelden vare. Det ligger på nivå med at en anmelder konstaterer at en roman innkjøpt av Kulturrådet, ikke er en roman. De mange professorer, forskere og fremragende forfattere som har bidratt til 750 sider Samtiden på papir siden jeg overtok som redaktør, får tenke sitt om hva slags ærend Ellefsen er ute i.

Institusjonaliserte myter

I organisasjonslitteraturen finner vi begrepet «institusjonaliserte myter». De henter sin næring fra fortiden og fungerer utmerket til innvortes hyllingstale. Skal en lykkes i en samtid preget av store omveltninger, bærer det rett til bunns om en blir opphengt i mytologi og nostalgi. Det blir Samtidens skjebne om det ikke blir tatt håndfaste grep.

En del av retorikken rundt tidsskriftene preges av mytologisk tenkning, uttrykt i for eksempel det Ellefsen nevner, «samspillet mellom avis, tidsskrift og bok som en kulturell biotop». Jeg har sett fint lite til det i Samtiden de siste årene.

Samtiden inngikk ikke i Aschehougs strategiske tenkning. Det var et klenodium, et vedheng fra fortiden. De satset ikke på det. Tidsskriftet hadde kurs for graven. Eller som Christian Kjelstrup selv formulerte det på Facebook nylig: «Under arbeidet med Samtiden følte jeg meg tidvis som en Den siste mohikaner.»

Klassekampen og Morgenbladet har et langt stykke på vei overtatt den posisjonen Samtiden og andre tidsskrifter en gang hadde. Det har vært mulig fordi politikere pøser på med millioner i pressestøtte til det som kalles aviser, mens tidsskifter går for lut og kaldt vann. Da kan man selvsagt rede sitt dødsleie- eller gjøre et forsøke på la markedet redde en gammel, ærverdig merkevare. Jeg forsøker på det siste – og målet er gi Morgenbladet og Klassekampen konkurranse.

En prangende svane

Når Ellefsen flyter forbi som en prangende svane i den norske kulturelle andedammen, ser han et Samtiden som kaver i vannet. Det er bare å la det lide drukningsdøden. Selv stiller han opp som forrettende prest.

Det hørtes et ramaskrik fra parnasset da Aschehoug overlot Samtiden til Medier og Ledelse, som jeg eier. Konsernsjef Mads Nygaard fikk mye pepper. Ingen stilte spørsmålet om hvor mange tusen kroner det er rimelig at Aschehoug skal betale for at noen leser én enkelt utgave av Samtiden.

Aschehoug har selvsagt råd til å spandere Samtiden på norsk offentlighet. Det har ikke mitt selskap. Jeg går inn med egne midler for å forsøke å redde et vrak sett med kommersielle øyne. Slikt rister Ellefsen på hodet av. Han etterlyser et gravøl for Samtiden. Det hadde tidsskiftet fortjent, skriver han.

Slik opptrer en kritiker med en produksjon av eder og galle utover det normale. Ellefsen forsøker å la det handle om kvalitet. I virkeligheten regisserer han en selvoppfyllende profeti: Hva var det jeg sa – det er for øvrig tittelen på Trygve Hegnars samlede opptegnelser.

Da Aschehoug solgte, ble det spådd at Samtiden ville gå nedenom og hjem. Ellefsen mener det har skjedd. Liket er kaldt. Samtiden får ikke oppleve det Lasarus opplevde – å bli vekket til live igjen. Om ulykken er at Aschehoug solgte, Medier og Ledelse overtok, Kjelstrup sluttet som redaktør, jeg overtok som redaktør, de fem siste papirutgavene eller den nye nettsiden, er uklart ut fra det han skriver. Det er elendighet over hele linja, bekmørkt, ikke et glimt av lys.

Men Samtiden er i ferd med å reise seg. Papirutgavene har fått økt kvalitet etter at vi slo sammen KulturPlot og Samtiden. I hver utgave bidrar Martin Svedman, Anne Håskoll-Haugen og Alf van der Hagen med drivende gode tekster. Fra høsten av vil også Sindre Hovdenakk bli å finne i hver papirutgave. Om disse holder mål for Ellefsen, må gudene vite.

Når Ellefsen lister opp en del av de publikasjonene jeg har hatt eller har fingrene i, aner jeg en frykt for at Samtiden skal miste sin sjel blant kommersielle publikasjoner. Det er et faktum at Samtiden holder seg flytende med penger fra ukeavisen Dagligvarehandelen, som går med et pent overskudd. Om støtten kommer fra kommersiell virksomhet eller Kulturrådet, er ikke avgjørende for den redaksjonelle profilen.

Økt digitalisering

Vi må lykkes redaksjonelt og har ikke mye tid på oss. Mye var bedre før. Papir er bedre enn nett. Jeg forsøker å finne ut hva det betyr i praksis at en publikasjon må innrette seg i forhold til et marked preget av økt digitalisering. Ti prosent av abonnentene er nå heldigitale.

I år vil over 1000 artikler bli publisert på samtiden.no. Forklaringen er at Samtiden ikke lenger bare er et tidsskrift med fire årlige utgivelser på papir. Vi har utvidet til seks papirutgaver, og Samtiden er også blitt et nyhetsnettsted for kultur. Det gir økt tilstedeværelse i markedet og tydeligvis flere abonnenter på papirutgaven.

Ellefsen har vært innom nettsiden og hevder den består for det meste av lanseringsintervjuer med forfattere i serien «Derfor bok» og kommentarer jeg har skrevet som også er publisert i Dagens Perspektiv. For noe sprøyt.

Forfattere står i kø for å bidra i serien «Derfor bok», som utgjør under 10 prosent av artiklene vi publiserer på nett. «Derfor bok» finnes ikke i papirutgaven. Jeg skriver som regel en daglig kommentar til Dagens Perspektiv. Det skjer kanskje en gang per måned at samme, eller deler av samme kommentar, også publiseres på samtiden.no.

Den slags fake news Ellefsen serverer, hadde aldri kommet på trykk i Samtiden. Når slikt passerer, kan forklaringen være at han har opparbeidet seg såpass stor kongestatus at han ikke blir redigert.

Ellefsen er ute etter å sverte. Jeg tåler drittkastingen hans utmerket. For meg er han en kritiker som bidrar til at kritikk kommer i miskreditt når han tillater seg slurv, er hektet på selvoppfyllende profetier og driver sitatpraksis på Donald Trumps nivå.