iStock.
Sublim bjeffing og morbid mjauing
Lesetid: ca. 8 minutter.
Romantikkens flørt med det sublime og det morbide får leseren til å bli mer klar over det usagte i naturen, og i Juliane Ruis diktsamling Oumuamua, trekkes det en tråd fra romantikernes storslagne natur til hverdagen.
Et møte med en gud som oppfører seg som et barn; en bestemor som gjør bestemoderlige ting; en far; en mor med elskere; en søster, nymfen Evrydike; svaner, gjøk, eremittkreps, fola Blakken, spøkelser og hager av anger; sjø, vind og sorg. Alle disse tingene, fenomenene, og karakterene går igjen i diktsamlingen med det umulige navnet Oumuamua, som er Juliane Ruis femte. Samlingen er springende, mangslungen, klein, melankolsk og trist, men også overraskende morsom. Det er en letthet mellom sidene som får en til å humre mellom slagene av forkleinelse. Dette er muligens fordi diktene ofte er så virkelighetsnære og kroppslige. Men i denne lettheten, finnes det også en dunkel stemning, som paradoksalt nok kan virke befriende, og som er knyttet til et natursyn som ikke bare beskriver, men som peker på det som ligger bak de fysiske tingene. Et natursyn romantikerne forfektet.
Målet for de romantiske naturdikterne var å beskrive det ubeskrivelige, og leve med naturens storslagenhet så vel som det mystiske.
Målet for de romantiske naturdikterne var å beskrive det ubeskrivelige, og leve med naturens storslagenhet så vel som det mystiske. Rui har sin egen helt spesielle vri på dette i Oumuamua, der hverdagen og naturens dybder forenes. Etter romantikken og dens mange faser, ble følelsene direkte knyttet til naturen og naturlandskap, da det ble etablert en lenke mellom det individuelle menneskets følelsesliv, og den voldsomme naturen, som mennesket kun ble sett som en bitteliten del av. Både naturen og mennesket ble endret på 1700 og 1800-tallet, og nye uttrykksformer steg frem som både årsak og konsekvens av disse voldsomme endringene. Oumuamua kan hevdes å befinne seg i den romantiske tradisjonen, men har sine egne oppdaterte naturinnsikter, som kan hjelpe på fremmedgjorte mennesker i modernismen.
Juliane Rui er i år aktuell med diktsamlingen Oumuamua. Etter debuten i 2011 med Den hesten er av snø, har hun gitt ut ytterlige 4 diktsamlinger.
Hanne Hvattum, Forlaget Oktober.
Hverdagens mørke natur
Romantikkens poeter som Wordsworth kunne tale om «kraften som går gjennom alle ting», William Blake om verden i et sandkorn, evigheten i en time, himmelen i en blomst og uendeligheten i din håndflate. Samuel Taylor Coleridge skrev om lerken og de andre fuglene som kvitrer om livets store spørsmål i form av kjærligheten til hverandre i fuglesang.
Ideen om det sublime, det under overflaten, var viktig for romantikkens poeter og knyttet til naturen. Naturen var ikke bare skjønn, eller i veien (for industrialisten), men tidvis uforståelig og uhyggelig i dens uutsigelige dybder. Det å søke etter det guddommelige, som religionsfenomenologen Rudolf Otto kalte mysterium tremendum et fascinans, er nok noe mennesker har gjort gjennom alle tider, men i romantikken får man en ekstra skummel, men samtidig besnærende vri.
Noen så for seg hvordan gigantiske rom uten mening, form, og forståelse ble åpnet opp.
Datidens tidlige og radikale optimisme for naturvitenskapen hadde fått vann på mølla (pun intended) gjennom de teknologiske nyvinningene markert ved den andre industrielle revolusjon. Men andre var mer negative til denne utviklingen. Noen så for seg hvordan gigantiske rom uten mening, form, og forståelse ble åpnet opp. Blaise Pascal observerte hvordan «den evige stillheten i disse uendelige rommene skremmer meg».
Fornuft og logikk er fint, men hva skjer når vi til tross for disse evnene, ikke når opp? Vi er i vår tid svært preget av teknologioptimisme og det naturvitenskaplige vektlegges som kilde til sannhet. Men hva skjer når oppfinnelsene og fremgangen vi ble lovet ikke forhindrer våre kjære fra å gå bort til kreft, eller naturen fra å bli reddet fra de teknologiske nyvinningene som selv truer den? Eller hva hjelper det oss i en eksistensiell krise? Hvor vakker blir naturen da? Det kan se ut som at vi i dag ser på naturen som enten verneverdig, eller en kilde til ressurser og rekreasjon, og ikke inspirasjon, som romantikerne var besatt av. Kanskje vårt syn på naturen som noe vi enten skal beskytte gjennom naturvern eller skjerme oss fra (sykdom og død) er feilaktig; mangelfullt? Det er her Ruis hverdagsnatur kommer inn, som nettopp ser det morbide, det sublime og det skjønne midt iblant oss som en kur mot det naive natursynet som kjennetegner vår tid. Rui kommer tilbake til naturen, og åpner den opp for oss senmoderne mennesker på en helt egenartet måte.
Porøse barn og desillusjonerte voksne
I Ruis samling møter vi «kraften som går gjennom alle ting». Men det trenger ikke være det høyeste fjellet, den vakreste blomsten eller mest spektakulære utsikten. Det er den naturen som er tett innpå oss, og som også kan være litt ekkel, vi møter i samlingen.
«forveksler lys med en svane
den fløy så lavt, viser hun
og armene løsner» (s.34)
Det at personen «viser» hvordan svanen flyr lavt gir inntrykk av at det er en familievenn, lærer eller barnehagetante som forklarer jeg-personen hva som skjer. Den plutselige vendingen fra lyset som forveksles med en svane, til at denne lys-svanen plutselig mister sine «armer», er det personen som mister sine armer i det hun viser hvordan fuglen flyr? Det er noe morbid og mørkt i hele denne scenen.
Det overnaturlige, mystiske eller skumle ved naturen, er noe som barn tilsynelatende ikke har vanskeligheter med å forholde seg til. Selv små barn er dypt fascinert av det morbide; av blod, gørr og menneskevæsker; av død, vevskade og småkryp. Barn søker ut det morbide, og ikke bare det skjønne. Det morbide og det skjønne kan sies å være tett forbundet, for hvis du løs- river etikken fra estetikken, går det skjønne ofte over i det morbide. Noen ganger vil et barn bare «se hva som skjer» når det fjerner alle bena fra et stankelben. For barnet, er det skjønne, det interessante og det morbide det samme i lekens utfoldelse.
Det er den naturen som er tett innpå oss, og som også kan være litt ekkel, vi møter i samlingen.
Jeg vil hevde at Rui konstant infantiliserer leseren med de kroppsnære beskrivelsene, ikke for å undervurdere opplevelsen, men for å gjøre oss som voksne mer mottakelige for det sublime i naturen. Kanskje det er noe vi voksne har glemt, og som vi her blir minnet på?
Rui er også inne på at vi bare frykter de døde fordi vi ikke kjenner dem igjen. Kanskje de døde hører til det sublime, for de er like under overflaten, i våre minner, i våre hus og objekter, uten at vi alltid har språket til å beskrive dem? Gotikken, med sine syltynne, knudrete kirkespir, kirkegårder med spøkelser og kråker som skvatrer i bladløse trær bak en fyldig fullmåne, lever i beste velgående i sub- kulturen. Rui er med på å vekke det porøse barnet i oss til livet igjen. Som når (de) vi døde våkner.
Dyrene og underbevisstheten
Svanene drikker av elva
«Og noen teller oss
Hvordan vet jeg at vi blir telt?
jeg er fugl, men tenker som et menneske
jeg er menneske, med oversikt som en
gud
nei, det er bare elvespeilet
det er svanens øyne
den mister blikket sitt til meg
for å se hvor vi lever» (s.59)
For Rui er dyrene ikke bare pene å se på, ikke bare objekter for naturvitenskapelig undersøkelse, men iboende deler av oss; innbyggere av våre sjelslivs mange hager. Og som både guder og barn er dyr, med deres forførende, men ikke-forståelige språk (som kvitring, knurring, maling, bjeffing, knegging, mjauing og brøling) minner de oss på det stilltiende i det som ikke blir sagt. Det som ikke kan forklares, som dikt som sjanger er perfekt egnet til å vise. Det som alltid er like under overflaten.
Juliane Ruis femte diktsamling, Oumuamua, ble utgitt på Forlaget Oktober i år. Diktene tar form av samtaler med en rekke forskjellige personer og mytologiske figurer.
Forlaget Oktober.
Evig eies kun det tapte
Det som er like under overflaten er, som jeg har vært inne på, en kilde til undring. Men det kan også være en kilde til sorg. De døde, for eksempel, er skumle hvis de hjemsøker oss, men enda skumlere er det hvis de ikke gjør det; hvis deres minne svinner hen, uten at vi får gjort noe med det. Skjønnhet og melankoli går ofte hånd i hånd. Og særlig i Oumuamua er dette tilfellet. Spesielt i del 2, «Bestemor, hørte du at jeg sa død» er trist.
«Mamma, sier far, bøyd over henne
i sengen, han legger en hånd på pannen
hennes, og den andre på den urolige
armen» (s.18)
Delen er et bittersøtt farvel med en gammel kjenning; en bestemor. Mellom linjene får vi bilder av bestemoren, og spesielt omstendighetene rundt hennes fredelige, men sorgtunge bortgang. Det morbide og hverdagens naturmystikk er aldri langt unna.
«Bestemor, kjenner du at jeg tar på
huden din
griper inn i følelsen du har av å dø
vinduet er åpent det er en parkerings-
plass utenfor
de demente kaller den en sjø
og fisken vaker lyser som en fugl
på den ene siden av sjøen blir du født
på den andre siden dør du
hva skulle jeg være redd for? liv?» (s.19)
Der det er liv, er det også død. Det er hedenske referanser til livets evinnelige sykluser, som i motsetning til det kristne verdensbildet ikke beveger seg i en linje fra fortiden mot fremtiden, men rundt og rundt. Det er optimisme, men også mørke, i et slikt bilde på tiden. Og tidvis savnes det en sterkere tilstedeværelse av kristen forsoning og den kulturen som kom med religionen i vår del av verden. Det er referanser til kirker og andre kulturelle artefakter, men ikke med den åndelige dybden som kreves for å få smaken på kristendommens kraft. Hadde det vært en idé å utforske hvordan det hedenske bildet på verden, syklisk, offergavebasert og med både guder og ånder, kunne blitt tatt opp i og forsonet i den kristne verdensforståelsen? For kristendommen er full av livsbejaende lys, men også mørke.
Det hellige er forstått som ikke bare tilgjengelig og vakkert, men også skummelt, mektig og uforståelig. Men selv med den tilnærmingen er det et uutsigelig håp å spore. Som Paulus sier i sitt andre brev til korinterne: «Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette og de skaper for oss evig rikdom av herlighet som viser uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øyet, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» (2. Korinter 4: 16–18) En kan kun foreslå!
Problemet med moderniteten, skrev en teolog et sted, er ikke at den er så grusom eller tom når det kommer til romantikk, men at den er så ulidelig kjedelig.
Alle ting må ta slutt. Også en diktsamling. Man sitter igjen med følelsen av å ha vært på en familiefest etter å ha lest samlingen ferdig. Som familiefester flest, er den både livsbejaende og sorgtung, både rik på inntrykk og fattig på refleksjon. Og ikke minst særdeles klein. Jeg vet ikke helt hvor denne kleinheten kommer fra, men det har nok å gjøre med at mitt voksne sinn ikke helt takler den raske vekslingen mellom det åndsnære og det kroppslige. Og godt er dét. For i Oumuamuas drømmeaktige verden befinner vi oss ett eller annet sted mellom fantasi og virkelighet; i den samme verden barn, dyr og guder okkuperer. Kleinheten kommer kanskje også av at samlingen åpner et potensiale for meg, jeg blir bevisst på at jeg kan komme nærmere det barnlige, lekne og samtidig ha med meg den voksnes erfaring og evne til å se klarere og sette opplevelsene inn i en sammenheng.
Problemet med moderniteten, skrev en teolog et sted, er ikke at den er så grusom eller tom når det kommer til romantikk, men at den er så ulidelig kjedelig. Det samme kan hevdes om vårt natursyn, erotikk og flere andre ting vi forhandler med i vårt språk i denne fremmedgjorte tiden vi lever i. Men det er veier inn til mystikk, undring og natur som trekker oss inn. Det som er like under overflaten eller det morbide. Tidvis blir vi minnet på dette, og det er det Rui gjør i Oumuamua, med de plutselige overgangene og hverdagsmystikken. Kanskje dette utgjør en form for tilbakevending til romantikken? En romantisk renessanse, som kan leve med både kleinhet, ironi og død?
Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 4, 2022.