Skam som moralsk kompass

Linn-Aurora Wengen er forlagsredaktør, skribent og litteraturkritiker. Hun er utdannet jurist ved Universitetet i Oslo.

Den franske forfatteren Annie Ernaux (f. 1940) skammet seg da hun var yngre, men gjør det ikke i forholdet til A. Dette til tross for at samfunnet rundt henne forsøker å ilegge henne skam.

Linn Ullmann, derimot, skammet seg ikke i begynnelsen. Hun ville bli begjært og være gjenstand for A.s blikk, men etter hvert kjente hun på skammen. Hva vil skammen si oss? Er den nyttig eller en hindring?

Skammens rolle

Skam er ubehagelig og er nær knyttet til selvfølelsen vår, og kan ta ulike former. Skammen kan fungere som en del av egen samvittighet, som forteller oss at vi er i ferd med å krysse en moralsk eller etisk grense. Den er også knyttet til grenser når det kommer til normer i samfunnet som kan være knyttet eller ikke til moral. Videre kan skammen også fungere som en sosial reaksjon. I en mild form kan den fungere korrigerende, men i en sterkere form kan den brukes som et effektivt våpen, for eksempel i form av utfrysing. Et eksempel på den korrigerende formen kan være i forbindelse med alkohol. I et familieselskap på julaften er det denne skammen som gjør at en voksen drikker måteholdent, og ikke blir overstadig beruset. Som utfrysing kan tenkes at en tenåring som vokser opp i et avholdsmiljø, umiddelbart blir fryst ut om vedkommende så mye som tar en smak av ølen som blir tilbudt. Som så mye annet i livet, er det beste å ha et måteholdent forhold til skam. For mye skam kan bli hemmende for vår egen utvikling og frie utfoldelse, men har vi for lite av den, kan vi ende med en egoistisk livsførsel.

Å frigjøre seg fra skammen har vært sentralt i kvinners frigjøringsprosjekt. Et godt eksempel på dette er «De skamløse jentene», Amina Bile, Nancy Herz og Sofia Srour. «Vi er skamløse arabiske jenter, enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, burka eller nakne», skrev de i 2016.^[1] Ved spesifikt å peke på strukturer og holdninger som hemmet deres livsførsel, tok de, som feminister før dem, et oppgjør med de reglene og idealene de følte at de var pålagt. Regler og idealer knyttet til forventninger om hva slags klær man har på seg, eller hvem man er sammen med. Frihet fra skam som bare bunner i samfunnsnormer uten etisk innhold, kan på sikt vise seg å bli en overflatisk form for frigjøring. For at frigjøringen skal bli fullverdig, må det følge med ansvarliggjøring. Man blir først myndiggjort som menneske ved at man blir stilt til og ikke minst tar ansvar.

Skammens ulike ansikter

«Ofte har jeg hatt sex for å tvinge meg selv til å skrive»,^[2] sier Ernaux helt i begynnelsen av boken.

Den unge mannen A. hadde skrevet til Ernaux i et år og kanskje var «lysten til å utløse skrivingen – av en bok så omfattende at jeg nølte med å gi meg i kast med den – som fikk meg til å be med meg A. hjem for å ta en drink (...)».^[3] Ernaux ser her ut til å bruke den makten hun har tilgjengelig – alder, penger og klasse – for å få et skriftlig produkt. Sexen og den andre personen blir da et middel og ikke et mål i seg selv. A. og Ernaux fremstår ved første øyekast som to elskere som nyter hverandre. Når jeg som leser ser nærmere på teksten, kan jeg også lese det slik at A. ble et middel for Ernaux’ eget skriveprosjekt, et middel som til slutt «hadde utspilt sin rolle som tidsåpner i livet mitt».^[4]

For mye skam kan bli hemmende for vår egen utvikling og frie utfoldelse, men har vi for lite av den, kan vi ende med en egoistisk livsførsel.

Når Ernaux spaserer hånd i hånd med A. langs moloen ved kysten i Fécamp, tenker hun tilbake på en liknende sommerdag da hun var atten. Moren skjente på henne fordi hun ikke hadde tatt på seg hofteholder under den ettersittende kjolen. «Det forekom meg at jeg var den samme skandaløse jenta igjen. Men denne gangen med en følelse av seier, helt uten skam.»^[5] Akkurat som de arabiske, skamløse jentene, vil ikke Ernaux, verken som ung eller eldre, la seg styre av forventninger til hva hun har på seg, eller hvem hun er sammen med. Eller så kan det for Ernaux handle om at hun lar hensynet til egen lyst gå først, eller hennes «begjærs uforanderlighet»,^[6] som hun beskriver det. Hennes frigjøringsprosjekt handler om å kvitte seg med skammen.

Forholdet mellom Ernaux og A. er også del av dette frigjøringsprosjektet. Denne delen av frigjøringsprosjektet er verdt å problematisere. For blir hun egentlig mer fri? På den ene siden inntar hun som kvinne en posisjon hun ikke tidligere hadde hatt adgang til. På den annen side kan det også tolkes som at hun reproduserer den maktposisjonen og dermed ulikheten patriarkatet tidligere har hatt enerett på. Hun står nå i en posisjon som muliggjør denne relasjonen, hun er fri til å velge. Gjennom egen utdannelse og etter hvert suksess som forfatter, har hun foretatt en klassereise, en høyere sosial status frigjør henne også for skam i større grad. Privilegiene hun har oppnådd i form av penger og kunnskap er sentrale i forholdet til A. Hun tar ham med på reiser og introduserer ham for litteraturen, teatret og borgerskapets skikk og bruk. Selv om forholdet deres fremstår som uvant for omverdenen, legger Ernaux også merke til at kvinner på hennes egen alder også prøver seg på A. På dette kjønnsmarkedet Ernaux beskriver, er verdien din som kvinne knyttet til ungdommelighet. Det er i seg selv en reduksjonistisk og kynisk kultur, fordi den først og fremst reduserer kvinnens verdi. Menn blir ansett å bli bedre med alderen, mens kvinnens verdi synker jo eldre hun blir. Når Ernaux er med A., frigjør hun seg fra følelsen av alderen.

For det annet er det et frigjøringsprosjekt fordi hun har fridd seg fra effekten av samfunnets blikk. «Overfor paret vi åpenbart utgjorde, ble blikkene uforskammede, nesten sjokkerte, som overfor en naturstridig forbindelse. Eller et mysterium. Det var ikke oss de så, det var, på uklart vis, noe incestuøst.»^[7] Dette blikket fra samfunnet påvirker ikke Ernaux selv. Som 54-åring føler hun seg frigjort fordi hun er sammen med en yngre mann. Slik jeg leser Ernaux, ligger selve frigjøringen i at hun bryter samfunnsnormene. I enkelte tilfeller er det absolutt nødvendig, men man kan også ytre en kritikk mot dette. Frigjøring står i fare for å bli redusert til provokasjon for provokasjonens skyld.

Linn Ullmann ble tildelt Aschehougprisen under Aschehougs hagefest i Drammensveien 99.

Foto

Stian Lysberg Solum / NTB.

Skam som moralsk kompass

Linn Ullmann er 16 år, ikke myndig og har krysset Atlanterhavet for å bli fotografert av en mann som er 30 år eldre enn henne. «Jeg er ikke et barn lenger, sier hun. Jeg vil være et objekt, midtpunktet, målet for en annens begjær. Jeg vil ikke være alene.»^[8]

Lovnaden om å fotograferes for Vogue skyves stadig på. Oppholdet i Paris er en sammenblanding av fotografering, sex og alkohol. De eldre mennene kommenterer stadig på kroppene, og hvor unge jentene ser ut. «De drømmer om lovlig barnerov (...)»,^[9] sier sminkøren. Når en av jentene – og også Ullmann – med rette reagerer på oppførselen deres, får de beskjed om at hvis de ikke tåler å bli tatt på, så hører de ikke hjemme her.

Jeg sitter med en følelse av ubehag når jeg leser, og tankene går til en annen fransk forfatter, Vanessa Springora, som for to år siden gav ut boken Samtykket (Forlaget Oktober, 2021). I 1985 er Springora 13 år gammel. I en middag med moren treffer hun den kjente forfatteren Gabriel Matzneff, som da er 49 år gammel. Det var ingen hemmelighet at Matzneff var glad i unge − både jenter og gutter − og i De under 16 år skrev han om voksne som sto for den seksuelle oppdragelsen av unge.^[10] Matzneff gir Springora oppmerksomhet, hun forelsker seg, og de blir sammen. Som med Ullmann blir forholdet som startet med ønsket oppmerksomhet, til en følelse av utnyttelse preget av skam for de unge jentene. Forholdene forfølger dem begge i voksen alder.

Som 54-åring føler hun seg frigjort fordi hun er sammen med en yngre mann.

I forholdet til Ernaux og A. er utgangspunktet at sex hjelper for å skrive, og at A. gir Ernaux den nødvendige utløsningen, både i form av orgasmen og minner hun trenger for å skrive en bok. Betyr det at Ernaux stiller seg i samme posisjon som fotografen A.? Bruker de begge yngre mennesker for å oppnå et kunstnerisk resultat? MeToo handler om skjeve maktforhold der trakassering og overgrep finner sted, men det handler ikke om aldersforskjell i seg selv. Derfor tilhører historiene til Ullmann og Springora en kultur, der unge jenter blir utnyttet. Aldersforskjellen mellom Ernaux og A. er stor, det kommer man ikke utenom, men det er ikke ensbetydende med at utnyttelse forekommer. Hvis det er en ting man som leser nettopp forstår når man leser, er hvilke dype følelser de har for hverandre som par.

Annie Ernaux på visningen av filmen Les Annees Super 8, på filmfestivalen i Cannes, 23. mai, 2022.

Foto

Julie Sebadelha, AFP / NTB.

Mennesket som mål

«Når jeg satt overfor A., ble også mitt ansikt ungt. Menn hadde alltid visst dette, jeg skjønte ikke hvorfor i all verden jeg skulle nekte meg det samme.»^[11] I møte med den unge A. blir hun ung selv igjen. Vi blir til i møte med andre, og i dette møtet ligger en mulighet til å se seg selv på nytt og bli en annen, noe Ernaux blir med A. Med utgangspunkt i skam som moralsk kompass, kan man lese Ernaux på to måter her. For det første kan hennes nå følelse av skamløshet være knyttet til alderen. Hun er ikke lenger ung, så hun trenger ikke lenger skamme seg. For det annet kan det leses slik at hun bruker A. også, nettopp som et middel til å kjempe mot skammen som samfunnet rundt prøver å pålegge henne. Det ligger ikke noe entydig svar her, og det virker for meg som en kombinasjon av disse.

Da Ernaux gjestet Litteraturhuset og Universitetets aula, spurte forfatter Sandra Lillebø om Den unge mannen var en MeToo-roman. Ernaux avviste det, fordi den var skrevet før MeToo, og gikk heller ikke nærmere inn på det. Denne uttalelsen reagerte jeg på. Det må sies at noe meningsinnhold kan ha forsvunnet i simultantolkningen. Uttalelsen er allikevel verdt å diskutere. Vil det si at trakassering og utnytting ikke var galt før MeToo? Det var det. Selv om man ikke kalte det MeToo, var fotografen A. og Metzners utnyttelse av unge og barn galt. Hvis det til enhver tid er samfunnsnormen som bestemmer hva som er rett og gal moral, blir skam som et moralsk kompass redusert til verdimessig relativisme, og også våre etiske diskusjoner. Denne relativismen gjør at vårt moralske kompass blir overgitt til en maktlogikk der makt er mer sentral enn etikk. Kan noe seksuell adferd være gal om det ikke finnes en etisk ramme? Skam som følelse blir da også ubrukelig, noe vi bare burde kvitte oss med.  

«En eldre kvinne som har en yngre mann, snur opp ned på den maskuline dominansen», uttalte Ernaux i et intervju med NRK Nyheter.^[12] Men det er like fullt dominans. Hvis mennesket er, som Kant sier, et mål og ikke et middel i seg selv, da er det ikke rom for slik dominans. I uttalelsen til Ernaux ligger den samme tankegangen hun gir uttrykk for i bøkene, nemlig tanken om at frigjøring ligger i selve bruddet med samfunnsnormene. Jeg er enig i at det i dette bruddet ligger en form for frigjøring, men spørsmålet er også om det er en reell form for frigjøring? Å bryte normer for brytningens skyld blir en misforstått form for frigjøring. Skal en norm endres eller tas oppgjør med, må vi se på normen i seg selv, om den svarer til faktiske etiske rammer, om den er undertrykkende, ellers er det også meningsløst å ta et oppgjør med noe som i seg selv ikke er etisk problematisk.

Vil det si at trakassering og utnytting ikke var galt før MeToo?

MeToo satte ord på erfaringen og identifiserte utnyttingen flere kvinner har opplevd. Skjevhet i makt, ressurser og posisjon er fremtredende i denne analysen. De samme komponentene gjør seg gjeldende også i tilfellet mellom A. og Ernaux. Slik jeg forstår Ernaux, var det en relasjon som begynte med et klart formål for hennes egen del: Hun skulle ha sex, for å få utløsning til å skrive. Allikevel utvikler også hun og A. et nært, fortrolig forhold som par. I samtalen med Lillebø beskrev hun forholdet som en «kjærlighetshistorie i kjernen». Det blir derfor for enkelt å avskrive denne romanen som en ren utnyttelse av den unge A. Da anlegger vi et maktperspektiv på forholdet mellom disse to, og alle handlinger de foretar seg, blir en del av et nullsumspill, der kun én part kan stå igjen som vinner. Samtidig illustrerer den også muligheten for utvikling. En relasjon som begynner med en gal intensjon, kan utvikle seg til noe mer. Den samme nærheten og fortroligheten er derimot ikke å spore i forholdet mellom Ullmann og A. Deres forhold ligner heller på Springoras situasjon, der et barn utnyttes av en voksen. Grovheten og systematikken er ikke den samme i de to bøkene, men utnyttelsen ligger der. For Ullmann sin del illustrerer den også at det trengs mer enn samtykke for at en relasjon eller et forhold skal være akseptabelt.

Ernaux er klar over at hun bryter med omgivelsenes forventninger ved å innlede forholdet. I Ullmanns situasjon var det motsatte tilfellet. Her lå det en forventning i omgivelsene at hun skulle oppføre seg slik, og dette var nok med til å bidra til at skamfølelsen hennes var forsinket. Atferden var i tråd med miljøet rundt henne. For Ernaux er skammen frigjørende i sitt fravær, men for Ullmann blir den i ettertiden et tegn på en tyngende skam hun bærer med seg. På hver sin måte illustrerer de to romanene hvilken ulik kraft det ligger i skammen.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden 3-2022.