Snøhetta-grunnleggeren mener dette er årsaken til suksessen

­Temaet i Samtiden 1-2023 er arkitektur. Alle artiklene om temaet kan leses her.

– Det er en tverrfaglighet i hvordan vi tenker og går løs på oppgavene. Det handler først og fremst om å lage arkitektur som er godt for stedet og menneskene som er der, sier arkitekt og professor Kjetil Trædal Thorsen.

Han er partner i Snøhetta, og en av dem som startet arkitekt- og designkontoret i 1987. Etter å ha vunnet sin første store konkurranse, biblioteket i Alexandria, to år etter oppstart, har de tegnet byggverk verden over.

For å nevne noen få: Den norske ambassaden i Berlin, oppgraderingen av Times Square i New York, James B. Hunt Jr.-biblioteket ved universitetet i North Carolina, påbyggingen på San Fransiscos moderne kunstmuseum og sentralbiblioteket i Calgary i Canada.

På spørsmål om hva som kjennetegner deres måte å jobbe på, er svaret tverrfaglighet.

– Da vi startet opp var firmaet både et landskapsarkitektkontor og et arkitektkontor. Forholdet til landskapsarkitektene drev mye av arkitekturen i Snøhetta, sier Thorsen.

En nysgjerrighet på verden

I dag har Snøhetta ni studioer i Oslo, New York, San Fransisco, Innsbruck, Paris, Hong Kong, Shenzhen, Adelaide og Melbourne. I tillegg har de et studio som jobber med grafisk og digital design, et eget produktdesignteam og de inkluderer også ofte kunstnere i sine prosjekter.

Den første store konkurransen Snøhetta vant var biblioteket i Alexandria. Foto: Gerald Zugmann

 

– Vi har aldri vært kun et norsk kontor med bare nordmenn. Studioene ute i verden har vi på grunn av en nysgjerrighet på hva andre land tenker om våre arkitektoniske idéer, sier han.

Han mener at Snøhetta ikke følger en spesiell arkitektonisk trend. De er opptatt av å bruke arkitekturen som ligger i historien.

–  Helt tilbake til de første planleggerne i egyptisk oldtid og frem til i dag, finnes det fabelaktige folk som har jobbet med arkitektur. Vi er ikke hengt på noen stilretning, eller har en bestemt formening om arkitekturens lynne. Når det er sagt, finnes det ingen arkitektur for sin egen del uten mål og mening utover det å være et objekt. Det er det som skiller arkitektur fra kunst, sier han.

Kommenterer politiske og filosofiske situasjoner i samfunnet

Martin Braathen, koordinator for arkitektur på Nasjonalmuseet, mener bakgrunnen for Snøhettas suksess ligger i at de både er formalt og retorisk sterke og har tydelige argumenter. Argumentene er ofte forankret i politiske og filosofiske analyser og visjoner.

National September 11 Memorial Museum Pavilion er av de store prosjektene Snøhetta har gjennomført. Foto: Jeff Goldberg/Esto

– Som form, kan man kjenne igjen et Snøhettaprosjekt på lang avstand, enten det spiller på metaforer fra naturen, som for eksempel en stein, en slange eller et isfjell, eller som en markant arkitektonisk gest ved at bygget er skåret inn i fjellet, gravd ned i jorden, eller er formet som en boks som er skråstilt. Som argument, mener jeg at de ofte kommenterer en situasjon i samfunnet. Som å videreføre allemannsretten på Operataket, eller kjønnssegregering i Saudi-Arabia ved å lage en felles inngang for menn og kvinner. Dette slår an hos beslutningstakere som innser at arkitektur kan gi dem noe mer enn bare en bygning, og mer enn bare et romprogram, sier han.

– Hva har vært de viktigste prosjektene Snøhetta har gjennomført for å komme i den posisjonen de har i dag? 

– Det store gjennombruddet kom allerede i 1989, da de som nytt kontor vant den internasjonale konkurransen om nytt bibliotek i Alexandria. Senere har for eksempel Operaen i Oslo skapt et internasjonalt ideal for en ny type offentlige bygninger som tar form av et landskap som kan tas i bruk av byens befolkning.

Martin Braathen, koordinator for arkitektur på Nasjonalmuseet. Foto: Frode Larsen

Han trekker også frem et nyere prosjekt som besøkssenteret for hulemaleriene i Lascaux i Montignac, der kontoret tar i bruk både aktiv historiefortelling og avansert teknologi for å skape rammene om en viktig verdensarv.

– På slike storslagne åsteder for historiske viktige begivenheter; fra World Trade Center til Alexandria og Lascaux-maleriene, trives Snøhetta aller best. Der får de størst utløp for møtet mellom konsept, retorikk, form og vilje til å løfte arkitekturen opp som samfunnsskulptør.  

– Følger Snøhetta en arkitektonisk idé eller tradisjon? 

– Snøhettas arkitektur springer ut fra en ny digital verden som åpnet seg på slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet, der nye former ble mulig å skape ved hjelp av ny teknologi. Frank Gehrys kjente Guggenheim Bilbao kommer for eksempel fra samme tidsperiode. Idéen om at de viktigste elementene i et bygg forfattes i en kollektiv workshop, og ikke av en enkelt auteur, er også et viktig trekk i tiden de ble til i. Et tredje og viktig element, er Snøhettas fokus på miljøteknologi. Her har de vært pionerer.  

«Musikeren i ingeniøren»

Fokuset på tverrfagligheten har formet arbeidsmetodene til Snøhetta. De vil ha med hele mennesket inn i det kreative samarbeidet. I metoden «transposisjonering», som brukes i idéfasen av et prosjekt, går deltagerne ut av sine profesjonelle roller, og inn i interessene sine. «Musikeren i ingeniøren» og «alpinisten i arkitekten» får komme til orde om hva de mener er de gode løsningene. 

– Utgangspunktet er at vi lager en blanding av så mange ulike profesjoner som mulig, og at vi deretter går hakket lenger. Vi ber alle om å forlate sine profesjoner når de går inn i idémyldringen. Vi vil ha løsningene til musikeren i ingeniøren, for en ingeniør kommer til å være en del av prosjektet videre uansett, sier Thorsen.

Kjetil Trædal Thorsen er en av dem som startet opp Snøhetta. Foto: Pål Laukli

På spørsmål om hva som er den største utfordringen med å planlegge hvordan et byggverk skal se ut, svarer Thorsen kort og momentant:

– Alt er krevende.

Han utdyper at arkitekturen er kompleks fordi den alltid har en grad av subjektivitet i seg.

– En viktig del av arbeidet er derfor å lage og teste ut en hypotese tidlig, fortsetter han.

Det neste som gjelder, er å lete etter konseptet som faller på plass i gruppen, og komme i en kollektiv flyt. Det er den største utfordringen.

– Man må komme dit at det er lignende bilder i alle hodene som deltar. Å oppleve «aha-modusen» som team, der det ene ordet tar det andre mellom flere aktører, gjør at løsningen vokser frem. Det kan skje gjennom en bisetning. Det er ikke hver gang man kommer dit, men når det klaffer er det noe alle i rommet merker, sier han.  

– Hva er det mest givende prosjektet du har jobbet med?

– Det mest givende prosjektet er alltid det vi jobber med nå. Det er så mange prosesser man går gjennom, og det krever hele tilstedeværelsen. Du sitter med det i hele kroppen, og det mest givende er å være midt oppe i det. Likevel, fra et overordnet ståsted, er Snøhetta som kollektiv fortsatt vårt viktigste prosjekt.

Utvidet preposisjonsfølelse

Med jevne mellomrom går ansatte fra alle studioer i Snøhetta opp til toppen av Snøhetta på Dovrefjell for å kjenne på nærværet til naturen. Turen kaller de for «Dovre Conversations», og øvelsen for en tenke-gå-øvelse. Målet er at turen skal appellere til en bestemt følelse. 

– Noe av det som gjør natur både utfordrende og givende, er den utvidete preposisjonsfølelsen som skjer gjennom at vi hele tiden kan lokalisere oss selv. «Jeg er ved vannet», «jeg er i dalen», «jeg er mellom trærne», «jeg er på stien»​​​​​​. Er du over, under, mellom eller bak? Hvor du har plassert kroppen din i forhold til noe annet, lager en dialog mellom kropp og omgivelser, forklarer Thorsen.

Med jevne mellomrom går de ansatte i Snøhetta tur til til toppen av Snøhetta på Dovrefjell for å inspireres av naturen. Foto: Thomas Eckhoff

Et av målene for Snøhetta, er å gjenskape den utvidete preposisjonsfølelsen fra naturen inn i arkitekturen. For å gjøre det, bruker de blant annet skrånende arkitektur​​​, etter en arkitektonisk tradisjon som spredte seg fra Frankrike på 1960-tallet.  

– Hvis du står på noe helt flatt går alle krefter mot sentrum av jorden. Med skrånende flate må du fordele vekten for å stabilisere kroppen. Dette gir et bevissthetsnivå til stedet, og skaper en intimitet mellom menneske og objekt, sier Thorsen, og forklarer:

– Når intimiteten mellom menneske og objekt øker, øker følelsen av at stedet tilhører en selv. Gjennom følelsen av at stedet tilhører en selv, øker ønsket om å bevare.

Snøhettas ansatte kjenner på utvidet preposisjonsfølelse på Snøhetta. Foto: Thomas Eckhoff

Thorsen beskriver hvordan de skapte utvidet preposisjonsfølelse i biblioteket i Alexandria ved å utforme biblioteket som et dreieobjekt.

– På samme måte som i et bildekk, har biblioteket i Alexandria en akse som objektet dreier seg rundt. En del av biblioteket er under bakken. Tenk deg det som en solbevegelse. Solen går opp og ned i horisonten. Bassenget, som er utenfor biblioteket, er det mest horisontale du kan få. Objektet dreier seg gjennom å være over og under bakken, sier han.

– Basseng er det mest horisontale du kan få, sier Thorsen. Biblioteket i Alexandria har en del av bygningen over og en del under bakken. Foto: Gerald Zugmann.

Et av deres andre store prosjekter, National September 11 Memorial Museum Pavilion, var en mer komplisert prosess.

National September 11 Memorial Museum Pavilion i New York ble til gjennom en tålmodig forhandlingspreget prosess. Foto: Jeff Goldberg/Esto

– Vi jobbet med minst 15 forslag. Det handlet om å diskutere seg frem med brukergruppa, bestående av brannfolk, politi, muslimer, kristne, republikanere, konservative og så videre, inn til noe som kunne bli til en virkelighet. Resultatet ble til gjennom en tålmodig forhandlingspreget prosess, sier han.

Bestige Operaen

I Operaen i Bjørvika utspiller den utvidete preposisjonsfølelsen seg blant annet ved at du både kan gå på Operaen og være i den.

– Vi var opptatt av at Operaen skulle være tilgjengelig for et allment bruk. Du trenger ikke gå i Operaen for å gå på Operaen. Kanskje du blir nysgjerrig av å gå på den, sånn at du neste gang går inn? Vi ser at tilnærmingen til operakunsten har fått et bredere nedslagsfelt når bygget er innbydende.

Operaen i Bjørvika kan du både være i og på. Foto: Christopher Hagelund

Da Snøhetta tegnet Operaen, så en gruppe med ulike profesjoner; en scenograf, en forfatter, en komponist og en kunstner, inkludert deres egne landskapsarkitekter og arkitekter, på hvilken historiefortelling som kunne være aktuell for en opera på tomten i Bjørvika.

– Vi ville utvikle et bygg som ikke så ut som en vanlig opera, men med alle operaelementene intakt. Delen vi kaller «verkstedene» ble liggende på land. Vannkanten går gjennom lobbyen langs salene på et vis. «Verkstedene» har tilhørighet til Oslo på land, resten skjærer seg ned i Oslofjorden og har tilhørighet til alle land som har hav. Den slake skråningen man kan gå på, gjør at du har en opera og en skrånende plass som både gir utsikt og en følelse av å kunne bestige Operaen. 

Han forklarer nærmere:

– Materialbruken er marmor, glass og tre. En ledestjerne er at du aldri skal la mer enn tre materialer møtes, for å få en homogenitet i materialbruken. Selv om prosjektet er skapt av mange, får det fortsatt et helhetlig og sammensveiset uttrykk. 

Kanskje går de inn i Operaen neste gang? Foto: Jiri Havran

Valget av marmor var basert på musikken. Siden marmor er et uferdig materiale, lager den lyd når du slår på den.

Thorsen oppsummerer Snøhettas metode som en serie med samarbeidsmodeller, tillit til enkeltindividene, tillit til medarbeiderne, ekspansjon av tenkning og at de våger å utfordre det eksisterende. Målet er å få menneskene tett på objektet for å generere eiendomsfølelse og skape menneskelig verdi. 

– Men så finnes det bare tilfeldigheter. Ofte blir Operaen sammenlignet med et isfjell som faller ned i vannet. Den tanken kommer ikke nødvendigvis fra oss, sier Thorsen.