Rebekka Karijord klar med årstidssuite med halve The National og deres søster
Det selvtitulerte albumet har vært ferdig en stund, satt på vent på grunn av pandemien. Skjebnen ville at de rakk å spille det inn i Paris – måneden før verden stengte ned i 2020.
– Det føles så utrolig godt endelig å få dele det med verden, sier Rebekka Karijord. Som her hjemme kunne høste en terningsekser for singelen viet februar måned i forrige uke, mens det neste uke er duket for albumutgivelsen selv.
Alt startet med møtet med Jessica Dessner. Som har norsk ektemann, og som bodde i New York da Rebekka Karijord var der i 2006. Tilfeldigheters spill gjorde at de møttes via venner.
– Hun er et kreativt unikum; danser, poet, illustratør! Jeg møtte også brødrene hennes og andre musikere som hang i huset der, men da visste jeg ikke så godt hvem de var, røper Rebekka Karijord. For The National, der Aaron og Bryce Dessner utgjør halvparten, sto rett foran gjennombruddet.
– Jeg var mest opptatt av møtet med Jessica! ler hun.
Mye angst
Det høres nærmest ut som det er den berømmelige skjebnen som hadde en finger med i spillet da de to møttes.
– Det er visse møter som gjør noe med deg. Jeg kan få det med bilder, jeg kan få det med gater, jeg kan få det spesielt med visse mennesker – at vi møtes og jeg tenker «det er ett eller annet vi skal med hverandre». Det er en slags energi, en kreativ gnist – som er det man som kunstner lever av. For meg handler musikk så mye om akkurat denne koblingen av lydbølger fra én kropp til en annen.
Tiden gikk imidlertid, og det var ikke før i 2016–17 – da Rebekka Karijord fikk sin andre datter – at noe begynte å skje. Da begynte Karijord å tenke på å lage en plate om klimaforandringer og naturen. En slags dagbok, et syklisk verk om forandringene i naturen.
– Det er så mye angst rundt dette når du får barn, for hva slags verden blir det for dem? For meg er det så stort at jeg har vanskelig for å bearbeide det, medgir Rebekka Karijord. Hun begynte å skrive en instrumentalplate – i tråd med at hun har studert komposisjon og orkestrering de senere årene og blant annet jobbet med filmmusikk.
Fikk brystkreft
– Men så stoppet jeg opp, temaet føltes for stort. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne.
Da kom hun til å tenke på Jessica Dessner. De hadde holdt kontakten, de hadde barn i samme alder og Dessner bodde nå i Italia. Rebekka Karijord fant frem ordene hennes, i en liten diktbok hun hadde fått.
– Jeg mailet henne og fortalte om prosjektet, og hun ble med. Vi rakk ikke møtes, bare utvekslet ord og skisser.
Så kom det en epost. Der fortalte Jessica Dessner at hun hadde fått brystkreft av det alvorlige slaget og måtte opereres.
– Jeg skrev tilbake og sa at dersom hun ville bruke dette prosjektet til å skrive om det hun gikk gjennom, så er det kanskje en synergi her vi ikke vet hva er ennå. Det var ganske freidig, jeg kjente henne ikke så godt.
Ute som dikt
Da de møttes noen måneder senere, fikk Rebekka Karijord 40 sider med tekst. Lange dikt for hver måned. «Her er det», sa Jessica Dessner og ga den norske artisten frie hender.
Resultatet ble sangene, som Karijord skrev kronologisk etter månedene. Hun satt ved pianoet, merket opp det hun følte kunne synges, en ganske «brutal» seleksjon der lange, massefasetterte tekster skulle finne sitt popformat.
Diktsamlingen til Jessica Dessner utkom i 2020, og nå i neste uke kommer albumet med Rebekka Karijords destillater av tekstene. Som hun synger, akkompagnert av Dessner-brødrene på strenger og med ytterligere tonefølge av strykere og blåsere.
Dypt berørt
For brødrene meldte seg frivillig til å være med. Da Rebekka Karijord sendte over de første demoene, spilte Jessica Dessner musikkskissene for Aaron og Bryce. Lille julaften ringte hun tilbake, sa at brødrene var blitt så dypt berørt av det de hørte at de ville være med.
– Jeg ble sjokkert og glad – men også litt «hjelp, hva innebærer det?». Ville jeg miste kontrollen over mitt musikalske univers?
Det vanskeligste viste seg å være å samle alle fire på ett sted, noe de omsider fikk til: En uke i et innspillingsstudio i Paris. Uken før lockdown.
Rebekka Karijord satte opp noen dogmeregler for innspillingen: At alt skulle spilles inn live, med en stemme og to gitarer i studio, og at alt skulle spilles inn kronologisk. Låten «January» er faktisk det aller første opptaket den nye gruppen gjorde.
Det lille i det store
– Det jeg opplever som veldig sterkt, er at Jessica gjennom den ekstremt traumatiske koblingen til det hun skriver om, finner en frekvens i tematikken ellers vanskelig å finne i dette store temaet, sier Karijord:
– For det er vanskelig å begripe hva som skjer – enten med naturen rundt oss, eller når man får kreft. Vi er en del av den store kroppen – vi er naturen, naturen er oss. Den angriper seg selv på grunn av vår aktivitet, akkurat som kreftceller gjør – de er som en mikroversjon av det store bildet. Jessicas dikt har dette lille, intime, samtidig som de er svært universelle. Kontrapunktet finnes i tekstene hennes, det er musikalsk inviterende.
Tryggheten uteblir
Ideen til det sykliske henskriver Rebekka Karijord til at man som skandinav er svært opptatt av vær og årstider.
– Det er en trygghet i de ytre rammene; ukene, månedene. Det er noe forutsigbart. Men nå er det ikke slik lenger – naturen forandrer seg. Januar i 2023 ser ikke ut som januar i 1985 da jeg var barn. Dette møtet, mellom det tilsynelatende forutsigbare og endringen, berører meg og gjør meg nysgjerrig, sier Karijord.
Som skal spille konserter i mars i Belgia med Bryce Dessner og et symfoniorkester i en orkestral versjon av «Complete Mountain Almanac». Så gjelder det å samle tvillingbrødrene til flere konserter, siden deres gitarspill sammen er så unikt – «som én kropp», sier Karijord – at de er vanskelige å erstatte.