Alf van der Hagen: Martin Eia-Revheim: Reparatøren

Lesetid: ca. 19 minutter.­

I boken Å sette sammen bitene skriver du om psykiske senskader etter oppveksten med din far som var voldelig og manipulerende hjemme, men fremsto som en jovial og godt likt prest utad. Man skulle tro at dette hadde ødelagt din tilknytning til kirke og kristendom for resten av livet. Men i boken beskriver du et opphold på traumeavdelingen ved Modum Bad så sent som i 2018. Der tenner du to lys i kirken og ber om styrke til å tilgi faren din. «I dette lå det et håp om at Gud ville bli med meg hjem», skriver du, «at det vi nå hadde fått mellom oss ikke bare var en greie her på Modum. For om Gud finnes, finnes det en Gud for nye sjanser.»

Ja, jeg tror jo på Gud. Men det er også en kilde til skam. For jo vanskeligere jeg har det, desto mer tror jeg. Jeg henvender meg til Gud mer om hjelp enn om takk. Det tror jeg mange kjenner seg igjen i. Jeg oppsøker kapellet når jeg er innlagt, men også kirker på reiser, og det er ikke bare for arkitektur og kulturopplevelser. For meg er kirkerommet en ramme for ro og trygghet.

Mange sier de opplever ro og tilhørighet i naturen. Du sier kirkerommet. Ro er noe du trenger?

Ro er noe jeg søker, fordi det er noe jeg ikke har. Det er noe jeg lengter etter. Men dette kan man grunne på like mye som lykke: Hvor mye ro må det være før det er ro? Før du kjenner at pusten er til stede og tankekjøret roer seg?

Og hvor mye tro?

Det burde kanskje vært en disclaimer på boka: «Kan inneholde spor av tro»! En advarsel til folk i vårt miljø som er skeptisk til det å henvende seg til noe større. Abid Raja tullet med dette da vi møttes på forlaget: «Det er jo Gud overalt i boka di», sa han, «Gud, Gud, Gud, Gud». Det hadde jeg ikke tenkt på. Men det er også fravær av tro i hans, som egentlig er like oppsiktsvekkende.

Du sier det eksplisitt på slutten av boken: «Jeg er en del av den kulturelle middelklassen, et miljø som gjerne snakker høyt om sin åpenhet for alt og alle, bortsett fra religiøse og minst av alt de kristne». Og videre at «ingen seksuelle preferanser vil kunne ha en mer sjokkerende effekt enn å si rundt et middagsbord at man er en troende kristen». Du mener altså det er en skam ved det?

Ja, dette mener jeg. Jeg sammenligner det med statusen til folk som har hund versus katt. Å tro blir sett på som noe dumt, litt som å ha hund. Katten er jo så utilgjengelig og spennende, den har sitt eget opplegg, mens hunden bare logrer og er lydig. Men jeg er glad i hunder. For meg er det et mysterium at folk med gudsforakt godt kan avslutte yogaøvelsen med et «namaste». Man tenner røkelse foran Buddha-figuren og viser stor vilje til å forstå andre religioner, bare ikke vår egen. De samme menneskene som forakter kristendom, går ofte langt i å ville forstå ekstremistene fra andre religioner, som islam. Det er rett og slett pussig. Men det er kanskje lettere å interessere seg for det fremmede enn det man tror man kjenner?

Er det ikke noe strengt ved din egen tilnærming til det hellige ...? «Jeg er en norsk protestant», skriver du, «og for meg er korset og den harde kirkebenken min røkelse og yogamatte».

Jeg har nok en hard innstilling eller en strenghet til mye i livet. Nå er jeg vel mest av alt opptatt av å prøve å holde meg selv oppe, men strengheten har også hjulpet meg. Det arbeidsetiske kravet til å være virksom, er sterkt i meg. Det har også reddet meg, selv om mye har vært en overlevelsesstrategi jeg ikke lenger trenger. Likevel er det fryktelig vanskelig å slippe det, for det føles som noe som holder meg oppe.

Det kommer frem i boken at denne uroen skaper en trang til å rydde opp, ordne, skape struktur. Det er det som har holdt deg oppe?

Ja, jeg tror det har hindret meg fra de aller dypeste depresjonene. Nå er det god forskning som viser at virksomhet kan virke preventivt mot depresjon. Jeg har tross alt klart å re opp senga, holde en viss rutine, selv på sykehus har jeg alltid fått dusjet i løpet av dagen. Slike rutiner kan ligne på regler eller riter som finnes i enhver religion, som først og fremst er livsregler og selvhjelpsregler, uavhengig av selve trosinnholdet. Det er en praksis.

Denne ryddigheten og trangen til å skape orden og struktur har åpenbart vært en stor styrke for deg i arbeidslivet?

Ja, det tror jeg. Problemet er bare at jeg ikke alltid klarer å slå det av. Ferie blir for meg mye mer utfordrende enn jobb. I en hverdag holdes jeg oppe av ting jeg kan hekte meg på, mens i en ferie er det jo ikke et sånt program. Når det ikke er program, funker jeg ikke så godt.

Jeg merket meg noe du skrev om den store jazzmusikeren Miles Davis: «Jeg lærte meg Miles’ metode for å tåle smerte. Jo større smerten var, desto finere skjorte kledde Miles seg i. Jo større smerten ble, desto rakere var han i ryggen. Når tårene pressa på, sperra han øya opp og så rett fram og ut i verden. Sånn vil jeg også bli, fuck you, motherfucker!»

Det gjelder nok interessen min for all slags kunst, at jeg strever med det som faller dypest ned i melankoligryta ... Jeg blir mistenksom mot dem som har råd til å dyrke melankolien, for jeg opplever det som forfengelig og litt jålete. Og retningsløst! Nå er jeg streng, men min erfaring er at selvoppholdelsesdriften i en krise, den vil et sted! Bare se på de som klarer seg i livskriser, krig, økonomiske nedgangstider ... de har hatt et eller annet de har holdt tak i. De har klart å vaske den skjorta og stryke den, selv om vannet er brunt og møkkete. De har klart å holde på noen rutiner som gjør at de ikke har gått til grunne. En type kunst som omfavner mørket og dras ned i det, synes jeg ikke er interessant. Miles hadde en veldig hard linje ... for all del, han var også et rasshøl og sånn sett ikke noe forbilde. Men allikevel, det der med å rette ryggen og gå ut i verden og heller tryne innimellom, det tiltrekker meg. Så det ble ikke kassegitar og melankoli på meg, det ble Miles Davis. Han har faktisk gitt meg mye mer enn jeg har vært klar over.

Du skriver at du som fjorten–femtenåring rev ned Samantha Fox-plakatene på gutterommet, «for nå hadde jeg funnet Miles Davis med sin utilnærmelige kulhet». 

Ja, jeg skriver jo nærmest i religiøse termer om da den musikken kom inn i livet mitt ... 

«Miles Davis ga meg bedre selvtillit (...) Miles tilbød meg en verden langt utafor min egen»? 

Jeg opplevde at dette kom utenfra, som en pil, og traff noe jeg ikke visste jeg søkte etter. Det var nærmest et åpenbaringsøyeblikk. Jeg hadde aldri hørt noe lignende, ante ikke at slik musikk fantes. Det var bassen og suget. Klarheten, ikke minst. Noe helt krystallklart som bare trengte inn, slik vann alltid finner veien uansett hvor mye du prøver å tette igjen. Musikken opplevdes også som noe eget. Ingen kom og ga meg den. Dette var noe som fant meg.

Du har viet mye av livet ditt til jazz. Du startet jazzklubben Blå, har vært sjef på Kongsberg jazzfestival, du har en gedigen platesamling, hører mye jazz både hjemme, på klubb og konsert. Men du hadde også en far som elsket jazz, som lærte deg å elske Oscar Peterson og Count Basie. Senest i går sendte du meg en låt med Oscar Peterson Trio fra en jazzfestival i 1956. Fantastisk opptak. Men faren din ble alkoholiker og var voldelig og manipulerende i fylla, en som hånte moren din, ga deg juling. En du rett og slett var redd skulle drepe deg. Du må ha en sterk ambivalens rundt jazzmusikken? Eller har du klart å gjøre den til din egen?

Det er ambivalens knyttet til pappa, for å begynne der. Utenfra sett ville denne mannen blitt beskrevet som psykopat og ond. Men poenget mitt er at han også var pappa. Jeg har også sett kjærlighet. I stedet for å tenke at jazzen er min egen, ser jeg nå at den er arv. Pappa kunne knipse presisjonen i blåserrekka til Basie, han var så opptatt av det trøkket, kall det nedslaget i musikken. Det hadde kostet meg mer å forsøke å ta avstand fra det. Jeg liker den musikken, mest sannsynlig fordi det er en lyd av en barndom, akkurat som lyden av pistolskuddene hans da han fingerte et selvmordsforsøk på kontoret sitt, for å si det litt ekstremt. Men det vekker ingen dårlige minner å høre på Oscar Peterson. Jeg spilte «Hymn to Freedom» på en CD-spiller i kirka i begravelsen hans. Det kjentes helt riktig. Det var hans favoritt, og det er en av mine favoritter.

Da er vi over i gospel. Vi har en felles favoritt i Billy Preston, i opptaket der han fremfører «You Can’t Beat God Giving» sammen med et kor av gamle gospelveteraner ...!

Det er vel det mest gripende opptaket jeg vet om, jeg vender stadig tilbake til det! Skjønner godt at alle fire gutta i The Beatles beundret Billy Preston. Jeg blir veldig rørt av gospel, fordi den musikken har en selvoppholdelsesdrift og strekker seg mot noe. Den kan selvfølgelig synges fra ren glede, men som oftest er det fra en sårbar posisjon. Sånn var jo også det historiske utgangspunktet. Men musikken vil noe! Den erkjenner at vi tilhører noe større en dette selvstendighetsjaget vi går og tråkker i til daglig. Gospel erkjenner den tilknytninga, se bare på opptak der folk helt fysisk strekker armene opp mot noe. Eller settingen i opptaket du nevner, den måten å synge og forvalte tradisjonen på ... ingen er solister, de står sammen, holder hverandre i hendene. Det samme så vi i Aretha Franklin-dokumentaren, når hun går opp på tonene og de filmer bakfra mens hun står og holder pastoren i hånda bakpå ryggen, og bak der igjen står koret og strekker seg ... Nei, jeg blir rørt bare jeg snakker om det.

Gospelmusikken kommer fra slavenes og de underpriviligertes sted. Her er det også et klasseperspektiv?

Jeg har i hvert fall tenkt at det krever et overskudd å fornekte Gud. Fornekte tilknytningen til et system som hjelper deg gjennom livet, som forteller at du ikke er ene og alene i verden. Det krever et stort overskudd å fornekte det. Jeg kjenner meg mye mer igjen i situasjoner der vi er så presset som mennesker at vi ender opp med å vende oss mot noe større enn oss selv. Det er gripende. Mange gjør det jo først når de ligger for døden.

Jeg holder på å lage en samtalebok med Ingvar Ambjørnsen. Han skriver i romanen Opp Oridongo (2009) at det kun er én bønn som gjelder når vi er i den dypeste fortvilelse, og det er: «Hold meg fast».

«Hold meg fast.» Det lengter jeg ofte etter. En innleggelse kan faktisk ha den effekten, litt som et kapell. En tydelig ramme. Det kan være vanskelig for venner å forstå at jeg føler meg trygg på en psykiatrisk institusjon, hvor jeg er så kontrollert. Men det er ofte det jeg lengter etter. Kanskje det er uttrykk for noe av det samme i kulturen vår, et tegn på meningstomhet at vi jakter på regler og rammer, enten det er en diett-kur eller et treningsregime? Vi går oss vill når alt er mulig. Innimellom må vi bli holdt fast!

Jeg pleier å spørre om kunsten i dag har erstattet noe av den betydningen religionen hadde for tidligere generasjoner. Men når jeg hører deg nå, virker det som en kunstig motsetning?

Selv begynner jeg i hvert fall å få allergi mot store ord om kunstens kraft og kunstens betydning. De er i ferd med å bikke over. Å lese Kulturrådets rapporter om hva kunst er i stand til å gjøre, synes jeg blir ganske livsfjernt. I dag tilhører det norske kunstfeltet i stor grad en privilegert middelklasse som lett blir blinde for hvor ulike utgangspunkt mennesker har. For det er så himla mye som skal være på plass før en kunstopplevelse kan sanses til det fulle. Det er jo ikke slik at kunst er det endelige stoppestedet i en gradbøyning av ordet «godt». God, bedre, best ... kunst! Det ypperste av tidsfordriv, liksom. Det ypperste av det som kan redde deg. Hvis vi bruker kunstbegrepet på den måten, finnes det til slutt ikke dårlig kunst. Da blir kunst egentlig bare en opphøyd endestasjon. Nei, det kunne like gjerne vært en modelljernbane og ikke Miles Davis som fikk meg til å finne et eget rom, noe jeg kunne koble meg på og forsvinne inn i.

Der er vi kanskje uenige. Jeg håper vi alltid blir ved med å snakke om kvalitet i kunsten. Grunnen til at Miles Davis ga deg et sånt løft, er jo at den musikken er noe av det ypperste finnes, og ikke et leketøy?

For all del, jeg synes vi snakker for lite om kvalitet! Det jeg er kritisk til, er denne instrumentelle bruken av kunstbegrepet, som om kunst er en problemløser og at vi derfor må få kunsten ut til alle. Her er det en blindhet for hvilke andre ressurser som i tillegg kreves for at kunstens kraft kan oppleves som livreddende. For det kan den være. Men da er det mange faktorer som skal spille sammen.

Jeg kommer på noe forfatteren Tor Ulven sa til meg i for snart 30 år siden, da vi snakket om kunstverket som overlevelsesmiddel. «Når man kommer til den vesentlige smerten i livet, er kunstverket dødt og maktesløst», sa han. «Kunsten kan være som et lite plaster. Men plaster hjelper ikke mot kreft.»

Det er akkurat noe slikt jeg prøver å si! Kunst hjelper mot mye, men det formuleres fra et ganske privilegert ståsted som om det er løsningen på alt. Jeg synes vi snakker for lite om den typen blindsoner, og jeg tror det er med på å forsterke populistiske reaksjoner mot kulturlivet. NRKs dokumentar om Sløseriombudsmannen gjorde meg fryktelig flau på vegne av kunstfeltets selvoppfatning som åpne og fordomsfrie. Med en gang noen begynner å kritisere det feltet, stemples kritikerne lite opplyste eller dumme, eller til og med reaksjonære.

Jeg merker meg at du skriver om både kunsten og psykiatrien i et klasseperspektiv. Du har selv hatt flere lederjobber i kulturlivet, samtidig som du er åpen på at du har vært innlagt på institusjon i nærmere fem år til sammen. Du har i perioder vært sterkt medisinert og feildiagnostisert, og slitt med panikkangst og andre psykiske senvirkninger fra oppveksten. Andre ville kanskje hatt problemer i jobbsammenheng ved å være såpass åpen om egen mental helse som du har vært? Mener du at hvem som får hjelp også handler om klasse?

Det koster meg absolutt å være åpen, men til forskjell fra mange andre, koster det meg ikke noe materielt. Hadde jeg ikke hatt fast jobb, men gått ut med at jeg har fem år på institusjon bak meg og er sykemeldt en eller annen gang hvert eneste år, ville jeg vært en altfor høy risiko å ansette. Jeg er så fortvilet og lei av alle visjoner om mangfold, alt det overfladiske åpenhetspratet! Ja, mangfold er viktig! Men hvis vi er så mangfoldige som arbeidsgivere, hvorfor er det da ikke flere i rullestol på norske kontorer? Hvorfor er det ikke flere Mohammed-er? Hvorfor er det ikke flere som meg, som er sykemeldt hvert år? Det er fordi vi vet hvilken risiko det er. Du orker ikke å ansette hun i rullestol, for da må du bygge om hele kontoret, og så finner heller du på en annen grunn til å si nei, selv om hun er den mest kvalifiserte.

Du har til og med sagt at du neppe ville ansatt deg selv!

Ja, jeg har fått reaksjoner på det. «Du er jo så flink.» Nei, jeg er faktisk ikke sikker. Jeg er selv arbeidsgiver, jeg ansetter folk, men jeg tror ikke jeg hadde gjort det hvis jeg hadde lest i en bok om at vedkommende hadde såpass store problemer. Jeg hadde vært engstelig for økonomien i bedriften og ikke minst for de andre ansatte som plutselig må trå til fordi Martin er borte igjen. Jeg er nesten litt overrasket over at dette er så vanskelig å forstå. Da er den åpenhetspraten bare et smykke vi går rundt med, mens åpenhet faktisk har reell risiko for mange andre.

Boken din er også et oppgjør med alle seiershistoriene, der folk forteller om hva de har gjennomgått, men som nå er tilbakelagt. Ikke alle traumer kan ferdigbehandles, skriver du, man lever med dette resten av livet. Da handler det til syvende og sist om aksept? Både å akseptere seg selv og motta aksept fra andre?

Først nå som snart femtiåring har jeg innsett at jeg mest sannsynlig kommer til å streve med ettervirkninger resten av livet. I boka viser jeg til den såkalte ACE-studien, den største studien som er gjennomført innenfor traumeforskningen. Den viser at kroppen husker. Hjernen forblir i beredskap selv om faren er over, og det er nettopp det jeg tror jeg bare må akseptere at sitter i. Før trodde jeg faktisk at det gikk an å bli kvitt smerten. Nærmest begynne på nytt. Men heldigvis har behandlingssystemet i dag større fokus på å leve med tingene. Man vet mye mer om hjernens elastisitet og evne til å tilpasse seg, der har det vært et fokusskifte. Jeg misunner virkelig folk som mener de har seiret, og for all del, det kan godt hende mange av de historiene er sanne. Men i dag er det blitt så stor status å ha kontroll, enten det er dietter eller treningsregimer, men også på det å takle sin egen smerte. Derfor snakker vi helst om smerte i fortid, og lite om hvordan den påvirker oss i dag, utfra de valgene vi tar for å regulere følelsene, for eksempel gjennom rydding og kontroll. Jeg skjønner jo selv hvor dette kommer fra i mitt eget liv. Det er ikke sånn at jeg er så himla ryddig, det er bare en kompensatorisk greie hvor jeg forsøker å holde ting litt i sjakk.

Har livet egentlig blitt noe lettere ved å gi ut denne boken?

Både òg. Noe har blitt lettere for familien. På lanseringen ga moren min meg en klem og sa: «Nå er han begravd». Det er en sterk setning. Men terapeutisk effekt har boken ikke hatt, og det var heller ikke meningen. Jeg mener jo at en som utgir noe, en bok eller musikk, også har et ansvar overfor mottakeren. Det finnes bøker som bryter sammen i teksten, så du nesten føler at du må trøste forfatteren. Da legger du enten boka fra deg eller blir sittende med et stort sort hull innvendig. Mens jeg skrev, tenkte jeg at en bok med såpass tung tematikk måtte være lettlest og så fri som mulig fra interne koder. Den burde kunne holde seg selv oppe, på et vis. Boken er ikke terapiprosjekt, og derfor kunne jeg ikke ha skrevet den for ti år siden. Da hadde jeg ikke tilstrekkelig avstand. Så det ble en sen debut.

Du skriver om en kjent bønn som brukes i Anonyme Alkoholikere, men også i en terapisesjon for barn av alkoholikere der du var til stede: «Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, og mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.» Så siterer du ditt møte med en terapeut: «Aksept har jo både en aktiv og en passiv komponent, sier hun, og nettopp det handler sinnsrobønnen om: å se det sammensatte i livet, at noe kan være flere ting på en gang og ikke bare enten eller. Vi har snakket mye om dette, at din pappa ikke bare var ond, men også kunne være god. Kompleksiteten i det hele. At du vil dø, men også leve.»

Jeg har hatt veldig vansker med den ambivalensen, det har skapt mye motstand i meg, både selve bønnen og et begrep som selvomsorg. Jeg har hatt en sterk trang til å bli forstått, også til bare å få lov til å være et offer. Samtidig var det umulig for meg å akseptere at det kunne komme noe godt fra pappa. Jeg var ikke mottakelig for den ambivalensen. Men da jeg begynte å våkne opp og forsto at jeg selv hadde et ansvar, at jeg faktisk ikke straffet faren min ved selv å gå til grunne, da forsto jeg at den bønnen inneholder nok stoff til å jobbe med resten av livet. Men jeg har hatt mye motstand mot den. Ah, bare en sånn kjøleskapsmagnet! Jeg har latterliggjort den med en litt kald, smart halvintellektuell mine. Men det er en utrolig sterk melding.

Kanskje særlig første leddet? «... akseptere det jeg ikke kan forandre»?

Det sliter jeg fortsatt med, daglig ... Men det var noe annet jeg skulle si om ambivalensen ... Jeg skriver jo om egne selvmordsforsøk. På film og ellers i populærkulturen vises det ofte en voldsom omtanke for den suicidale. Selvmordet blir nærmest opphøyd til noe vakkert og poetisk. Det er aldri noe snev av Fawlty Towers eller Benny Hill i en slik scene. Men faktisk, så lenge du velger å leve, eller ender med å ha et mislykket selvmordsforsøk bak deg, er jo bagatellene i livet like påtrengende. Det er regninger som skal betales og melk som surner i kjøleskapet. Du står med en galge rundt halsen og lurer samtidig på om du skal gå på den konserten i morgen. Men en sånn ambivalens og kompleksitet skildres sjelden i kunst, synes jeg.

August Strindberg var en sånn person! Han skriver i dagboken at han vil skyte seg, han vil dø, men samme dag får han ordnet med at det kommer håndverkere og fikser noe i leiligheten!

Det er akkurat sånn det er! Og det samme med depresjon. Jeg snakket litt om det da jeg mottok Tabuprisen av Rådet for psykisk helse. For depresjon handler også om også pårørende, ikke sant. Det blir helt feil å skildre deprimerte bare utfra deres egen smerte. Det er jo rasshøltendenser i en depresjon, for den deprimerte er totalt selvoppslukt og lite mottakelig for dem som er rundt. Så skal bare pårørende måtte akseptere og forstå, mens de egentlig har lyst til å skrike: «Hold kjeft! Det er et halvt år siden du spurte hvordan jeg har det!» 

Faren din var jo en representant for kirken. Er det ting ved kristendommen som du i dag avviser?

I form av fortolkning og institusjon, ja. I Det gamle testamentet, ja. Men ikke det som bibelteksten kan bety som rettesnor i livet. Det er ingenting i budskapet i Det nye testamentet jeg avviser. Jeg har klart å isolere det vonde som har med pappa å gjøre, til ham, både når det gjelder tillitt til andre mennesker og til kirkeinstitusjonen. Han var prest og selvfølgelig formelt en representant for kirken, selv om han forvaltet det på en feil måte. Men selv om han feilet, var det ikke kirken som feilet, like lite som at skandalene i det katolske kirken, er noe bevis på at hele institusjonen har feilet.

Det er en grunntone av takknemlighet i boken din. Du har møtt mange hjelpere underveis?

Å, det er mange. Jeg beskriver dem ofte i religiøse vendinger, som hverdagsengler. Mange yter omsorg langt utover det de får betalt for. Det er mennesker som bare har sittet på senga og strøket meg på ryggen, mens andre har gitt meg motstand og sagt ting som egentlig var litt risikabelt. Som han som sa at «nå må du få av deg joggebuksa og begynne å kle deg så du kan få draget på damer». Jeg mener, i dag ville det vært en krenkegreie, men det var livsforandrende for meg! Jeg ble dypt fornærma og fryktelig sur og hatet hele fyren. Men kommentaren hans bet seg fast, og gjorde faktisk at jeg tok tipset hans. Ti år etterpå hadde jeg guts nok til å invitere ham på en øl på Lompa og takke ham for det han sa. Alle disse menneskene hadde sett noe i meg som var noe annet enn pasienten og dyttet meg i riktig retning. Det samme gjaldt prestene på sykehusene.

Undertittelen på boken er «Min historie om vold, skam og reparasjon». Da får jeg lyst til å spørre om arbeidet ditt i dag. Ser du en sammenheng i karrieren din? Nå er du ansvarlig for eiendoms- og stedsutviklingsprosjektene i Sparebankstiftelsen. Dere driver og restituerer gamle bygninger, setter dem i stand og gir dem nytt liv. Tidligere har du vært prosjektleder for gjenbruk av det gamle Nasjonalgalleriet ...?

Ja, og det samme med Blå, som var en gammel rønne. Den gang ville jeg bare at det nedlagte Oslo jazzhus kunne få fortsette på noe vis. Jeg er ofte blitt kalt gründer, men for meg har det vært mye viktigere å jobbe med noe som skal pusses opp eller repareres, enn å lage noe nytt. Stikkordene er heller møteplasser og vertskap i ulike roller. Og det med å vedlikeholde, ta vare på ... du kan selvfølgelig tolke det i lys av å pusse opp en ruin ... og hvor det kommer fra, er det sikkert psykologer som vil mene mye om. Men det appellerer til noe dypt i meg.

Arrangementshuset Sentralen i Oslo er vel eksempel på noe av det samme?

Der var det igjen det å samle ulike organisasjoner, prøve å få dem til å funke sammen i en stor bygning. Invitere rundt et bord, la samtalen flyte fritt og sørge for at folk har noe i glasset. Jeg synes det er en mer spennende og utfordrende å transformere et gammelt bygg enn å tenke og bygge noe helt nytt. 

Hvilke nye prosjekter jobber du med nå?

Jeg har ansvar for alle eiendommene som Sparebankstiftelsen har investert i for at de skal komme allmennheten til gode. Nå er det Kragerø Stasjon, et lokalt grendehus der vi jobber med sammen med mange lokale aktører. Vi i startgropa med fem historiske bygninger fra sølvverkstida på Kongsberg. Så er det Lågøya, 22 hytter på en øy i Oslofjorden som skal åpnes opp for folk. Trantjern gård i Nordmarka er litt av det samme. Det er mange prosjekter. Biermannsgården på Sagene er vi også i gang med.

En praktfull gammel bygning!

Opprinnelig en løkkegård på Sagene fra tidlig 1700-tallet. Kjøpmannen Johan Fredrich Biermann var smart og langsiktig og laget et legat, en stiftelse, som skulle eie gården. Dermed ble den aldri testamentert vekk. Den har blitt dårlig vedlikeholdt, men finnes fortsatt i et legats eie. Nå kan den pusses opp til å være det Biermann opprinnelig ville den skulle være: et sted for barn og unge. Ikke som den gangen i et Norge som lignet mer på Charles Dickens’ fattige og sotete barn, men likefullt, like viktig nå. Vi er i gang med oppussingen og har fått med oss noen flinke tradisjonshåndverkere som mener at panelene er i god stand, vinduene er i god stand. Det er bare et sånt vakkert reparasjonsprosjekt. 

Nettopp, der sa du det! Reparasjonsprosjekt?

Det sa jeg faktisk uten å tenke!

Kanskje jeg kan bruke den tittelen, «Reparatøren»?

Jeg synes det er mye morsommere enn å bli kalt gründer eller innovatør. Reparatør likte jeg godt. Det er jeg er stolt av, hvis jeg kan bli kalt det.

Og det er bedre enn «pasienten»?

Jo, men pasienter reparerer også, så det er ikke helt ulikt.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 5, 2022.