Din tanke er fri – Lena Lindgren i samtale med Alf van der Hagen.

­Lesetid: ca. 18 minutter.

En fredag sent i mai sto Lena Lindgren foran et fullsatt auditorium på Litteraturhuset i Bergen ... og sang! Det var en litterær festkveld for årets festspilldikter, og Lindgren innledet sitt foredrag med et vers fra en barnesang:

Du har to øyne som du kan se med,

og munnen kan du blant annet le med,

og du kan smake, og du kan høre,

og selv bestemme hva du vil gjøre,

og du kan lukte en appelsin,

og du kan føle med hånden din.

Det føltes som et viktig øyeblikk da du sto der og sang. Hvorfor gjorde du dette?

Fordi jeg mener vi trenger å ta sansene våre tilbake. «Sansesangen», kalte vi den som barn, i Bergen kalte jeg den for en kampsang. Slik jeg ser det, er sansene våre havnet i en helt ny politisk situasjon. Sansene er blitt råvarer i et marked, altså pågår det hva jeg vil kalle et sansetap i kulturen vår. Silicon Valleys teknologiselskaper har funnet en gullåre i den menneskelige oppmerksomheten. Den er så lønnsom at denne forretningsmodellen er blitt hetende oppmerksomhetsøkonomi. For meg bunner dette i en personlig opplevelse, og da kom jeg fram til noe så enkelt og barnslig som den sangen uttrykker. Det handler om kroppene våre, ørene våre, det er kontakten mellom øynene våre, opplevelsen av å ta på og lukte på, helt enkle ting ...

Og dette er kommet under press?

Det er helt klart under press. Vi ser det på alle busser og trikker, vi ser det i alle barnerom, det foregår en enorm distraksjon, en kronisk stresslidelse i hele samfunnet. Jeg tror det har å gjøre med en sansemessig frihetsberøvelse, en manglende evne til å være i kroppene våre.

Men på internett er vi jo til stede, gjennomsnittlig syv timer daglig. I din prisvinnende bok Ekko. Et essay om algoritmer og begjær (2021) beskriver du hvordan internettet i løpet av et par tiår har forandret seg fra et idealistisk og anarkistisk villnis til å bli verdens mest effektive kommersielle overvåkningssystem?

Ja, fordi teknologiselskapene i Silicon Valley bruker disse sansemessige ressursene som de utvinner, til å lage nye produkter av kunstig intelligens. Talegjenkjennelse og ansiktsgjenkjennelse er eksempler på slike produkter. Deler av Silicon Valley har også visjoner om å utvikle en transhumanistisk mennesketype. Det er snakk om ganske store eksistensielle implikasjoner.

Lena Lindgren er politisk kommentator i Morgenbladet. I fjor ga hun ut boken "Ekko".

Foto

Annika Byrde / NTB.

Folk som kjenner deg godt, sier at du har en helt egen intuisjon og evne til å fange tidsånden før mange av oss andre. Da du var gjesteredaktør av Samtiden høsten 2014, valgte du temaet «samtidsdiagnoser». I lederartikkelen henviste du blant annet til Christopher Laschs begrep «den narsissistiske kultur», og spurte: «Hva er de store linjene i vår tid? Og like interessant, hva er det vi ikke ser? Hva er vi blitt så vant til at det er blitt usynlig, som luften vi puster i?»

Det er mange ting ved samtiden som gjør meg nummen. Jeg tror denne nummenheten har med teknologi å gjøre, og med myten om Narcissus, han som forelsket seg i sitt eget speilbilde. I Samtiden-nummeret fra 2014 merket jeg meg spesielt to samtidsdiagnoser, to store endringer: Det ene er antropocen, en epoke som preges av menneskeskapt naturtap. Samtidig kommer teknologiens store gjennombrudd med kunstig intelligens i det som kan bli transhumanismens tidsalder. Begge disse endringene har kroppslige effekter på oss mennesker.

Hva er det som står på spill her? Vårt indre liv?

Jeg opplever det sånn, men jeg hører at mange ikke gjør det: «Vi kan fint ha dette», sier de, «vi bruker det bare til berikelse». Men personlig opplever jeg konsentrasjonsvansker og stadig oftere en slags virkelighetsutglidning. Dette er den personlige årsaken til at jeg begynte arbeidet med boken Ekko.

I går hørte jeg en podkast med terapeuten Anne Øfsti, der forfatteren Hilde Østby var gjest. De hadde aldri møtt hverandre før ansikt til ansikt, men følte likevel at de kjente hverandre siden de følger hverandre på Facebook. Øfsti sier at hun har halvparten av vennene sine på Facebook, og at dette er helt reelle relasjoner.

Det kommer an på hvordan man definerer reell relasjon. På ett plan møter vi selvsagt ekte folk på sosiale medier, men jeg mistenker at sanseapparatet vårt har erfart noe annet. At vi ikke har møtt et menneske, men en skjerm. Jeg har selv liten glede av sosiale medier i store mengder, det tapper meg for en fysisk menneskeressurs som jeg trenger. Men jeg synes det er vanskelig å snakke i store bokstaver, for selvfølgelig er det positive sider ved nettet. Teknologi er alltid bare en forlengelse av mennesker. Og vi mennesker er både empatiske og brutale. Men fordi teknologien har disse kopieringsmekanismene innebygget, setter den alt dette på speed. Og vi skal huske på at algoritmene ikke bryr seg om hvilke massebevegelser de fremmer. Om det er Black Lives Matter eller hvite nasjonalister, algoritmene skal bare fremme det teknologiselskapene kaller «engasjement».

Du bruker sterke ord på det som foregår: Virkelighetsutglidning ...

Da jeg begynte å tenke på dette i 2014, turte jeg ikke engang å si at jeg ble nummen, eller at jeg syntes det skjedde en virkelighetsutglidning ... Det var jo synonymt med å si jeg var helt parkert, at jeg bare kunne gå og legge meg! En dinosaur! Så for meg har dette vært en lang reise.

Hva skal til for at vi kan ta sansene og konsentrasjonen tilbake? Du bruker bildet av den greske filosofen Diogenes, han som satt og filosoferte i en tønne på torget. Da kong Aleksander den store kom forbi, sa Diogenes til ham: «Flytt deg, du står i veien for sola!» Er det dette vi må si til teknologigigantene?

Det er en filosof i Oxford, James Williams, som først brukte det bildet. Han var programingeniør i Google og sluttet i der i protest. Stand out of our light, sier han. Han har flere slike lysmetaforer ...

«Oppmerksomhetens lys»?

Ja, han sluttet i Google for å finne igjen oppmerksomhetens lys. Han bruker lys som metaforen for det som foregår, og for meg var dette åpnende! Plutselig forsto jeg at det gikk an å forstå og skrive om dette på en måte som betyr noe for folk. Williams er teknolog selv, men bruker lys ... søkelyset, dagslyset og stjernelyset ... som metaforer på tre forskjellige typer oppmerksomhet ...

Som gradvis forsvinner?

Som vi må verne om! Dette er henholdsvis evnen til konsentrasjon. Evnen til fornuft og dømmekraft. Og evnen til å finne meningen, livsretningen å navigere etter under stjernene. Og han bruker Diogenes. Jeg synes det er utrolig gode bilder.

Det er en motstandsbevegelse på gang, sa du i Bergen?

Og en del av de som har startet denne motstandsbevegelsen er selv teknologer fra Silicon Valley. Det er James Williams. Og Tristan Harris, som også sluttet i Google. I 2015 startet han en bevegelse som heter Time Well Spent. Bruk tiden din nøye! Det er flere andre, på den tiden var det et lite skred av folk som sluttet i protest, Googlegate, tror jeg det ble kalt. Akkurat nå står vi i et tidsskifte der også storsamfunnet oppdager hvor uetisk teknologigigantene har operert. Sommeren 2016 åpnet Erna Solberg Facebooks nye Norge-kontor med stor entusiasme. Nå er det en helt annen kritisk stemning på møtene mellom nettselskapene og politikerne. Jeg er sikker på at ved neste valg kommer nesten alle politiske partier i Norge til å ha en digitalpolitikk. Det var ingen ved forrige valg. EU har nettopp vedtatt historiens største innskrenkning av teknomakt gjennom noe som heter Digital Service Act. Så ja, vi kan vente oss reguleringer de neste årene.

Jeg er også interessert i hvordan dette har påvirket deg personlig, og hva du er redd for å miste. Du snakket i sted om nummenhet. Om frykten for å miste the real thing, de direkte menneskemøtene. Øyekontakten. Jeg spurte en venn av deg: «Hva tror Lena på?» «Lena tror på fellesskapet», var svaret.

Fellesskap, ja, det er sant.

«Naturen og fellesskapet».

Det er sant, det. Jeg tror det er forbindelser mellom oss mennesker som naturlige vesener, og også mellom natur og menneske. Dette er forbindelser vi godt kan prøve å forstå enda bedre. Algoritmer kan lese og mime menneskers atferd. Slik kan de overta den finstemte kontakten som fins mellom folk, og mellom menneske og natur.

Hva er ditt eget forhold til naturen? Du snakket om naturtap, men er det egentlig så ille å ha mindre kontakt med naturen? Vi kan jo leve og ha det fint i byer?

Vi kan leve i byer, men jeg tror vi er natur. Vi er ånd og natur. Et stort spørsmål ved den teknologiske utviklingen er om vi kan kombinere kunstig og naturlig intelligens uten at noe vesentlig går tapt? Jeg tror ikke det. Jeg tenker at vi har natur inne i oss står i kontakt med naturen utenfor oss. Hvis denne kontakten skal fortsette må vi fortsette å være natur. Her ligger det nok en naturreligiøs åre til grunn for meg. Jeg er ikke noe ekstremt friluftsmenneske, men jeg vil bevare det som er uberørt ved naturen.

Debatt om islam og ytringsfrihet i 2010: Tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, med Nazneen Khan-Østrem, i regi av Samtiden. Lena Lindgren er debattmoderator.

Foto

Håkon Mosvold Larsen / NTB.

I foredraget ditt i Bergen knyttet du vern av naturen til vern av våre egne sanser. I den nye oppmerksomhetsøkonomien er vår oppmerksomhet er en begrenset ressurs, sa du. En naturressurs som må vernes?

Det slo meg da jeg studerte oppmerksomhetsøkonomien slik den fungerer i helt konkrete selskaper som Facebook, Google, Amazon ... at man kunne satt opp denne produksjonen som en samlebåndsplansje i en fabrikk fra den industrielle storhetstiden. Først måler de vår oppmerksomhet foran skjermen. Lagrer og registrerer den. Så videre til analyse. Derfra til en ny avdeling som driver med salg. Og til slutt evaluering. Førte det til kjøp? Kommer de ofte tilbake? Hvor mange sekunder?

De måler disse «eye balls», som de kaller det?

Ja. Forretningsspråket til disse selskapene er ganske avslørende. De selger eye balls. De snakker om «monetizing the attention» og «targeting». Det er en dehumaniserende språkbruk, synes jeg, det deler oss opp i kroppsdeler og reduserer oss til et bytte. Når det går opp for oss at vår oppmerksomhet også er en økonomisk ressurs som det spekuleres grovt i av verdens beste teknologer og verdens rikeste selskaper ... da skjønner du at det rått parti.

Jeg har tenkt at kunsten erstattet noe av den meningsdimensjonen som religionene ga før i tiden, i hvert gjaldt dette i forrige århundre. I vårt århundre har kanskje internettet overtatt den rollen? Det skriver du også om i boken din: «Den eksistensielle ensomheten som mennesket historisk har lindret gjennom religion eller samvær i en fysisk flokk, kan på 2000-tallet bedøves gjennom medierelasjonen.»

Jeg grubler mye rundt disse spørsmålene, og har ingen klar fasit. Men alle teknologier vi lager, er jo forlengelser av oss selv. Det gjelder for så vidt også bilder og musikk, Marshall McLuhan (1911-1980) ville kalt også dette for teknologier, akkurat som han kalte alfabetet en teknologi. Slik jeg opplever McLuhans teori er den egentlig en teori om sansning. Hjulet var en forlengelse av foten, telefonen var en forlengelse av stemmen, elektroniske medier var en forlengelse av nervesystemet. McLuhan er berømt for å ha forutsett internett 30 år før det kom, dette han kalte den globale landsbyen. Alle nye medieteknologier fungerer også nummende, mente han, de føles som amputasjoner, som om det fysiske leddet forsvinner. Han ga sin egen originale tolkning av Narcissus-myten: Narcissus ser sitt eget bilde i vannspeilet og blir akutt gjennomnummen fordi han ser seg selv utenfor seg selv. I boken Ekko lener jeg meg på teoretikere som René Girard (1923-2015) som bodde i Silicon Valley store deler av sitt liv og nettopp McLuhan, og noen ganger tenker jeg at det er ikke tilfeldig at begge var katolikker, for de forsto bildets kraft. De forsto at vi faktisk kan gå tapt i samspillet mellom oss selv og vår egen teknologi. Det er dette Narcissus-myten handler om. Det er hovmodets fortelling. Vi kan speile oss i vår egen teknologi og gå til grunne av det. Miste oss selv. Særlig hvis vi som Narcissus guddommeliggjør vårt eget bilde. Lager en fetisj rundt menneskebildet, slik vi ser i kjendisdyrkelse for eksempel. Sosiale medier er, i sin arkitektur, en speilingsteknologi. Jeg tror Girard og Marshall McLuhan, kanskje fordi de jo faktisk trodde på en gud som sto over mennesket, tidlig fornemmet at det kan ligge narsissistiske kortslutninger i den sosiale netteknologien de så vokse frem.

Boken din heter ikke «Narcissus», men Ekko. Og Ekko er altså nymfen som forelsket seg i Narcissus, det er hun som ble dømt til bare å gjenta det andre sier. Og det er dette René Girard kalte mimesis ...?

Jeg tror alle mennesker har litt Ekko og litt Narcissus i seg, det er to ytterpunkter. Det å lage seg en identitet handler om å være i samspillet mellom seg selv og andre, det er en relasjonell prosess. Ja, Ekko er min versjon av Girards mimesis-teori. Selv tror jeg mye mer på menneskets selvstendighet enn Girard gjør. Jeg tror ikke vi bare er mimesis, jeg tror vi hele tiden har evnen til å stanse disse prosessene, at vi også har en sterk selvstendig drift i oss.

Ekko er den som hele tiden får bekreftelse gjennom andre, mimer andre, måler seg mot andre? Hun som blir glad for alle «likesene» på sosiale medier?

Hun er det i mennesket som følger og forfølger andre. Det i mennesket som følger flokken. Og det i mennesket som er mottakelig for kollektivets stemninger og suggesjoner … og også mottakelig for Narcissus.

Det er rart å se hvordan vi helt frivillig har bøyd nakken og stirrer lutnakket ned i mobilene våre. Det bildet minner jo om Narcissus der han bøyer seg over vannet, tipper uti og drukner i sitt eget speilbilde?

Og det vi må gjøre, mener Girard, er å heve blikket til noe utenfor oss selv. Speile oss i noe som drar oss oppover og ut av vår egen individualitet, vi må stanse mimesis´ spiraler. Vi må heve blikket opp til de forbildene som sier at du ikke skal kaste den første steinen, men vende det andre kinnet til ...

McLuhan ble veldig pessimistisk på slutten av livet? Den globale landsbyen er også et sted folk mobber hverandre, som om han forutså skittstormene på nettet ...?

Han og Girard er helt på linje, de beskriver nærmest stammekriger av mimetisk rivalisering …

Som ender i syndebukk-metaforen hos Girard?

McLuhan hevdet jo at vold har som hovedfunksjon å opprette identitet. Det tror jeg ofte stemmer. Terrorister er mennesker minus identitet, sier han. I dag er det jo blitt et utrolig sterkt fokus på identitet, og jeg tror moderniteten og globaliseringen legger et press på oss, som slår ut i behov for selvhevdelse. Det som kalles identitetspolitikk kan også ses slik. Det er jo riktig som Girard sier, at vi mennesker er mer enn individer, vi er interdivider. Vi henger sammen. Det er mange interessante sider ved gruppedynamikk og kollektive prosesser. Oppdagelsen av speilnevronene, for eksempel, forteller om det nevrologene kaller en felles «vi-sone». Når du rekker hånden ut etter kaffekoppen reagerer min hjerne som om jeg skulle gjort det. Vi påvirkes av andre. Det er derfor naturen er så beroligende. Naturen virker jo i seg selv uforanderlig, det er derfor vi kan hente oss selv inn igjen i den.

Du har et nydelig sitat fra Hannah Arendt, som mener at omgivelsenes varighet er med på å stabilisere menneskelivet. Det handler, skriver hun, om å «gjenvinne sin identitet ved den samme stolen og det samme bordet». Det er vel derfor folk drar på hytta?

For å gjenfinne seg selv, ja, jeg tror det. Jeg tror vi lander i oss selv, når omgivelsene er større enn oss selv. Da kan vi gjenfinne vår identitet, og ikke bli revet med av sterke følelser som så lett er smittsomme nå i massebevegelsenes nye æra.

Jeg spør gjerne hvor mennesker føler seg nærmest det guddommelige, eller det hellige. Selv ville jeg sagt kunsten og musikken, tror jeg. Mens du sier naturen?

Jeg har nok en ganske sterk åndelig orientering, men jeg tror ikke på den kristne fremstillingen av Gud, det er så tydelig en kulturelt skapt fremstilling. Jeg kjenner meg mer igjen i den panteistiske virkelighetsfremstillingen. Nå kommer det en ny bok om Spinoza, skrevet av filosofen Arild Pedersen, som døde nettopp. Den vil jeg lese. Selv tenker jeg at mennesket har vært naturreligiøst 99 prosent av sin historie. Så kom de monoteistiske religionene, og dermed ble Gud en instans utenfor verden. Gud skapte verden, og dermed var ikke verden lenger guddommelig. Men for meg er verden, naturen og menneskene … det er summen av dette som er Gud.

Hvor tidlig tenkte du at det eksisterer en enhet mellom deg og naturen?

Veldig mange barn føler at denne enheten er det naturligste i verden, tror jeg? Jorden er jo levende og besjelet. Mye av barndommen min handlet om å samle på ting jeg fant på turer. Kongler og skjell og blomster. Dette er impulser jeg har fått både fra faren og farmoren min  Denne følelsen av at ... her kommer vi fra, og hit skal vi. «Av jord er du kommet, til jord skal du bli ...»  

Nå glemte du det siste leddet i den kristne liturgien, «og av jord skal du igjen oppstå»?

Da kan du jo si dette er sirkulært. Men de kristne legger vekt på den individuelle bevisstheten, at man selv skal få sitt liv tilbake. Det kan umulig være riktig, tenker jeg.

Jeg synes det er uutholdelig å forestille seg at bevisstheten ikke skal finnes lenger.

Tenker du virkelig det?

Helt uutholdelig! Mens andre jeg kjenner synes det blir deilig å slippe, og heller bli del av noe større.

Ja, altet ... Apropos dette, etter at du spurte om intervju, kom jeg på at jeg har blitt intervjuet i Vårt Land, om «Min tro».

Nei, fader, da har jeg ikke gjort hjemmeleksen min!

Det er lenge siden, men da gjorde journalisten et nummer ut av noe jeg sa, om at vi har det lille individuelle livet, og det er det selvfølgelig noe trist i at vi skal miste ... Men så er vi også en del av det store livet! Og livet med stor L, det fortsetter etter oss. Derfor gjelder det, her og nå, å holde fokus på at vi ikke bare lever det lille livet, men også det store. Slik blir ikke tapet så stort, det er bare en eller annen liten bevissthet-ting og noen individuelle erfaringer som forsvinner når vi dør.

Akkurat nå står vi i et tidsskifte der også storsamfunnet oppdager hvor uetisk teknologigigantene har operert, sier Lena Lindgren. Her representert ved Google.

Foto

Edgar Su, Reuters.

Jeg tenker noe lignende om kulturarven, om kunst, musikk og uttrykk for tro og hengivelse. Der er det noe stort jeg vil knytte an til i dette livet. Jeg trenger å holde meg i nærheten av noe større enn meg selv.

Ikke bare i nærheten av, men du er det. Det er i deg.

Det er jeg ikke så sikker på!

Jo, men det er du!

Selv snakker du også varmt om det lille livet, da. Posthumanistene har tydeligvis vansker med å elske det som bare er, refererer du teologen Rowan Williams på i boken din. «Å elske det dødelige som dødelig, betyr å elske livet som det er. Finnes det egentlig noen annen måte å elske på?» spør du selv i samme avsnitt. Jeg opplever at du løfter fram et kjærlighetsbudskap i boken din, nærmest et ekko av syttitallet, ja, til og med sekstitallet?

Jeg liker godt at du sier det. Ja, kjærlighet! Syttitallet er jo tiåret jeg vokste opp i.

Det var fortsatt håpets epoke. Folk trodde de kunne være med og forandre verden. Kan den troen komme tilbake?

Jeg synes jo at den generasjonen som vokser opp nå, virker veldig bevisste. De har en empatisk og etisk måte å være i verden på. Men akkurat som syttitallet fikk revolusjonære som tippet over, kan vi få det i dag også. Også viktige bevegelser som adresserer økonomisk ulikhet eller rasisme, må tenke over at aggresjon er utrolig smittsomt. Vold avler vold avler vold. Jeg interesserer meg for sivil ulydighet. Hvordan aktivt møte vold med ikke-vold? Det tror jeg må til hvis vi skal komme oss videre.

På slutten av Ekko siterer du optimistisk den amerikanske forfatteren David Graeber, som hevdet at like enkelt som vi har skapt verden, kan vi forandre den?

Ja, dette er Graebers hovedbudskap. Han var anarkist og en av dem som startet Occupy Wall Street, det var han som kom opp med uttrykket «vi er 99-prosenten». Han skrev at «vi har skapt den verden vi lever i, og like enkelt kan vi omskape den». Graeber var en viktig tenker i USA. Nå er han aktuell med en stor og viktig bok, The Dawn of Everything sammen med David Wengrow, den utkom posthumt

Den finnes på norsk, Begynnelsen til alt, en ny fortelling om mennesket. Jeg hadde ikke hørt om den før jeg forberedte meg til dette intervjuet ...

Jeg holder på med den nå, faktisk. Uten at jeg har lest den ferdig, tror jeg at han prøver å fortelle menneskehetens historie ved å vise at alle samfunnene vi har skapt, med ulik grad av forskjell og klassesamfunn og vold, alt dette har vi valgt. Vi kan alltid velge, sier han, og så går han gjennom historien og prøver å vise hvordan alt er produkt av menneskelige beslutninger. Og jeg synes det er en viktig oppgave nå. Fordi den apokalyptiske strømningen er en spiraleffekt, ikke sant! Det går fortere og fortere, og dette skyldes dels teknologirevolusjonen. Det virale sprer seg per definisjon som et virus, med eksponensiell kraft. Høyreekstremister bruker begrepet «akselerasjonisme» for denne prosessen. Hvis man skal motstå dette, handler det om å ta tid. Hastighet er en form for vold. Oppmerksomhet, empati og ro er i seg selv motstandskrefter.

I mars i år skrev du et tydelig pasifistisk forsvar mot krig i Morgenbladet. Oj, at hun tør, tenkte jeg. For samtidig ropte en kompakt majoritet på «å sende mer våpen», mens entusiastiske militæreksperter fikk å dosere om krigslogikk og strategi og våpensystemer i alle kanaler. «Jeg kan ikke stille med noe annet enn sivilt krigstrass», skrev du. Er ikke pasifisme naivt?

Jo, det er det. Og jeg må bare si at jeg sånn sett ikke kaller meg for pasifist. Eller jo ... hvis heller ingen andre kaller seg pasifist, kan jeg godt gjøre det! Pasifismen er en utopi, det kan jeg også se. Men det er en utopi som må være til stede i realpolitikken. Dette kom jeg fram til, og derfor skrev jeg det. Fordi ingen andre sa det. For det må være noen som representerer det, ellers har vi ikke noe sted å stoppe. Da har vi kastet trossen, da er spiralen løpsk, da går den på sin egen logikk. For vi vet jo så innmari godt at den sosiale spiralen er virksom på alle nivåer i menneskelivet. Hele opprustningsretorikken handler om dette. Og den mekaniske kappløp-logikken er jo også utrolig banal. Ja, for noen enkle logikker! Er det dette som skal være fornuft? Er det dette som skal være rasjonelt? Hvis det er naivt å være pasifist, tenker jeg, da er det er søren meg både naivt og banalt å være for krig, også!

Det virker nesten utenkelig å snakke om pasifisme, det nærmer seg en utopi, eller et tabu nå i en krigssituasjon. Jeg opplever at dette har med tankefrihet å gjøre, og at ytringsfriheten har bedre vilkår i Norge enn tankefriheten og friheten til å drive systemkritikk. Utopisk tenkning har virket umulig helt siden 1980-tallet. Men slik trenger det jo ikke å være?

Tankefrihet er den menneskerettigheten man ikke helt forstår hva er. Ytringer kan måles, men tanker er hemmelige. For meg har begrepet tankefrihet vært mer oppklarende enn ytringsfrihet i dagens debatt om internett. Jeg synes ikke alle ytringer er verdifulle, men tankefriheten er en forutsetning for at vi kan forestille oss veien vi må bygge framover ... Jeg merket meg argumentene til jussprofessoren Susie Alegre, som hevdet at forretningsmodellene til Silicon Valley rett og slett er i strid med tankefriheten. Hun mener at de aldri ville sluppet igjennom hvis de var blitt prøvd opp mot den grunnlovfestede tankefriheten.

«Din tanke er fri», står det i sangen. Tenk om det kunne vært annerledes! Hvor er vi uten drømmene om et bedre samfunn?

Da Thomas More skrev sin berømte bok Utopia på 1500-tallet, klarte han ikke å forestille seg et samfunn uten slaveri. Selv om slaveriet har vært fullstendig integrert i økonomien, har vi faktisk klart å kvitte oss med slaveriet. Men for Thomas More var dette helt utenkelig. Hvordan kunne man klare å ha et samfunn hvor ikke slaveriet smurte alle hjul? Slik er det også med våpen. Det går an å få kjempet igjennom våpenforbud og nedrustningsplikt. Som Graeber ville sagt: Alle slike endringer går an. Men da må vi ha utopien klart for oss.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 3, 2022.