Barn i politikken

­Lesetid: ca. 9 minutter.

Etter Greta Thunbergs første skolestreik for klima i 2018, har barn og unge gjentatte ganger preget mediebildet når det gjelder klimakrisen. Året etter nådde fenomenet vårt land, og i ettertid har ord som «skolestreik» og «klimabrøl» tatt sin plass i det offentlige ordskiftet.

Fenomenet startet egentlig ikke med Thunberg. Ungdom har frontet klimadebatten siden midten av 2000-tallet. Men en større og mer synlig bevegelse utviklet seg fra og med 2018, en bevegelse med Skandinavia som hovedkvarter.

Ole Jacob Madsen er professor i kultur- og samfunnspsykologi ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han interesserer seg for spørsmål om identitet og mening, samt miljø og klima. Han har behandlet spørsmål om unges psykiske tilstander og press, blant annet i boka Generasjon prestasjon – hva er det som feiler oss? (Universitetsforlaget, 2019).

– Dette er en samfunnstrend, en utvikling over lang tid. Man har gått fra et syn hvor barn var sidestilt med foreldrenes materielle eiendom, hvor de ikke hadde noen rettigheter, til en utvikling hvor barns rettigheter og synspunkter har fått en mye større plass og oppmerksomhet.

Spørsmålet om hvordan barn og unges plass i den offentlige samtalen påvirker dem, har Madsen utforsket i flere av sine utgivelser. I Generasjon prestasjon peker han på at den oppvoksende generasjonen opplever et press tidligere generasjoner har vært foruten.

– Et av poengene mine i Generasjon prestasjon, er at dette er en veldig selvrefleksiv generasjon, som følger med på hva de voksne sier og gjør. Voksnes uro smitter over, slik at de blir ekstra bekymret.

Ole Jacob Madsens bok «Generasjon prestasjon – hva er det som feiler oss?» kom ut på Universitetsforlaget i 2018.

Foto

Universitetsforlaget.

Psykiske lidelser øker blant unge. Neologismer som «klimaangst», har blitt del av dagligtalen og Greta Thunberg gråt i sin tid foran FNs generalforsamling.

Selv om det finnes korrelasjon mellom klimakatastrofen og ulykkelige ungdommer, er ikke Madsen sikker på at sammenhengen er så klar.

– Undersøkelsen til Ottar og Tale Hellevik, som kom i fjor, viste at dagens unge i Norge oppfatter seg selv som mindre lykkelige enn de som er 60 år, som er mindre opptatte av klima. Men hovedforklaringen var økonomiske bekymringer. Det er mindre sikkerhet i forhold til jobb og bolig. 68 % på den siste Ungdata-undersøkelsen sier allikevel at de tror de kommer til å få et godt og lykkelig liv når de blir voksne. De empiriske tallene er ikke like entydige som medieoppslag om klimaangst og Thunberg får det til å virke.

– Mitt inntrykk at det ikke er så lett å knytte barn og unges psykiske helse til verdenssituasjonen.

Selv om bekymringene blant ungdom først og fremst er grunnet i bekymringer for yrkesliv og muligheten til å klare seg økonomisk, i en verden med skeivere og skeivere fordeling av ressursene, er det ikke med det sagt at klimakrisens påvirkning på fremtiden ikke er en del av bildet.

– I en australsk undersøkelse viste det seg at en fjerdedel av tenåringene fryktet at det ikke ville være en verden der når de ble voksne. Klimaforskerne sier ikke at verden går under, men det vil bli store migrasjonsstrømmer, klimaflyktninger og mange områder kan bli ubeboelige, fordi det blir for store endringer i klima.

– Det er en fare for at de bekymrer seg for dommedag på en måte man kanskje har lett for å tenke som ung. Man tenker fort i ekstremer i den alderen.

At ungdommer tenker i ekstremer og kan være mer sensitive for en viss type retorikk, var tema for KulturPlots dokumentar i oktober 2019. Den gangen var det Hedvig Montgomery som uttalte seg om den psykologiske effekten overdrevent politisk engasjement kan ha på barn.

– Tenåringer havner lett i ekstreme tankemønstre. Tenåringer er i en fase der de søker nye løsninger og gjør opprør mot det bestående. Det skal de gjøre, men ekstremismen fører ikke til løsninger som verden vil ha eller som faktisk fungerer, sa hun til KulturPlot.

– De skal ikke være profeter og drivere. Det bør være et voksenansvar, var hennes hovedbudskap, men hun la også til at det fortsatt ikke er slik at alle barn og unge engasjerer seg så kraftig i klimakampen.

Inntrykket vi får som mediekonsumenter kan lede oss til å tro at dette er tilfellet, muligens på grunn av en sensasjonalisering av ungdom og klimakamp, fra de etablerte medienes side. Ole Jacob Madsen har sett på vår interesse for ungdom i sine bøker.

– I Generasjon prestasjon spør jeg hvorfor vi er så opptatt av de unge. Jeg viser til Thomas Ziehe, som mener det er påfallende at de unge alltid ble trukket frem i forbindelse med vår tids store problemer. Han har en litt fiffig forklaring. Han mener det handler om en slags berøringsangst fra den voksne befolkningen. Når voksne snakker gjennom de unge, er det en måte å dytte angsten unna på.

– De unge blir et barometer på hvordan det går med utviklingen. Når de rapporterer et høyere nivå av psykiske lidelser, sier det også noe om verdens tilstand og betingelsene for å leve et godt liv.

– En tanke som slo meg, var om dette kan knyttes opp til sekulariseringen i den vestlige verden, at vi tror mindre på et religiøst univers med et liv etter døden. Kanskje noe av den religiøse tenkningen blir overført på barna, de er jo på en måte fremtiden. Det er et nytt trekk i samtiden at vi snakker om at barna ikke kan regne med å få det bedre enn foreldrene, slik det har vært i mange tiår siden Annen verdenskrig.

Om man følger dette resonnementet, kan det å dytte ansvaret over på barn og unge fungere befriende for de voksne.

– Jeg har spesielt tenkt på det i sammenheng med skikkelser som Greta Thunberg. Det virker for meg som de voksne applauderer det hun gjør, og ser begeistret på de unge som går foran og krever sitt, men det kan ligge en ansvarsfraskrivelse i det.

– Voksne som egentlig ikke er så opptatt av klima, er glade for at barna skulker skolen og går i klimamarsj, eller deltar i Klimabrølet. Thunberg har fått noe helgenaktig over seg og blitt en slags Jeanne d’Arc. Hun skal liksom rense oss for våre synder, refse oss. Men så er vi ikke så interesserte i å gjøre særlig mye mer enn det. Vi vil bare ha selvpiskingen og fortsette som før, leve de komfortable, forurensende livene våre.

Ole Jacob Madsen er forfatter og professor i psykologi ved Universitetet i Oslo.

Foto

Universitetet i Oslo.

Et spørsmål som melder seg, er hvor sunt det er for unge å bli gjenstand for en slik ansvarsfraskrivelse. Det er ikke meningen at barn skal bli bærere av den «klimaangsten» vi voksne ikke er villige til å føle på.

– Noen ganger har jeg tenkt at det kanskje er en svakhet at man alltid spør hvordan de har det, at vi måler, registrerer og lytter til dem. Psykodynamikeren Donald Winnicott snakker om at de unge kan risikere å bli for opptatt av å lytte til hva de voksne sier, at de forsøker å etterleve deres krav og standarder. Ideelt sett skal ungdomstiden være en periode for eksperimentering og utforskning. Kanskje vi burde finne et kompromiss mellom overinvolvering og det å ikke bry oss i det hele tatt.  

– Samtidig vil jeg i utgangspunktet si at det er positivt for barn å bli hørt. Det er et slags overskudd at man har mulighet og vilje til å ta dem med på råd og lytte til dem.

Når en skandinavisk tenåring endte opp i fronten for klimadebatten, kan det ha sammenheng med at ungdom er en del av politikken hos oss. Vi har egne ungdomspartier og vil at ungdom skal engasjere seg.

– Kanskje er det et utslag av at Norge er et ganske velfungerende land, med gode ressurser, at vi kan ta oss råd til det, barn kan abonnere på sin egen avis, Aftenposten har Si ;D. Det er en veldig bevisst politikk at de skal bli lyttet til og tas med til råd.

I sommer stemte Stortinget ned et forslag om å senke stemmerettsalderen til 16 år, noe Johan Trovik også skrev om i siste utgave av Samtiden. Kanskje vi burde være mer villige til å lytte til de yngre?

– At vi i det hele tatt har en debatt om å senke stemmerettsalderen, er et uttrykk for en vilje til å ta unge på alvor. Men så langt er oppfatningen den at man må ha nådd et visst modenhetsnivå for å ha rett til å stemme.

– Man kan jo også argumentere for at man heller burde heve alderen, man snakker om at hjernen ikke er ferdig utvikla før i 20-årene. Man kan se for seg at man ikke fikk stemme før man fylte 25, og så at man mistet den når man ble for gammel.

– Kanskje har de som vil senke stemmerettsalderen et nytt, sterkt argument med klimasaken. Dagens politikk har mye å si for fremtidige generasjoner, for de som ikke engang er blitt født. I et slikt perspektiv kan man si at deres stemme i større grad burde bli hørt.