Treningssenteret som maskulin (u)myndiggjøring

Når vi snakker om destruktive kroppsidealer i dag, dreier det seg sjelden om menns forhold til kroppen. På samme vis nevnes sjelden kropp når man snakker om menns psykiske utfordringer, eller når man snakker om bakgrunnen for radikaliserte og ekstremistiske menn.

Kanskje dreier det seg om gamle strukturer hvor kvinnen forstås som den sanselige og kroppslige motparten til mannen som er åndelig og intellektuell. Og antakelig spiller det en rolle at mannens kropp har vært utgangspunktet for medisinsk forskning opp gjennom historien, og at man har noe å gå på i forskning på kvinnekroppen. Men mannens kroppsidealer, og hvordan disse påvirker hans forståelse av seg selv i verden, diskuteres i forsvinnende grad.

I David Finchers filmatisering av Fight Club fra 1999 gjenfinner apatiske, triste og retningsløse menn fra hele USA sin maskuline styrke og identitet i adrenalinrushet fra svette slåsskamper på nattestid.

Hvis vi ser til noen av de mest innflytelsesrike fortellingene om maskulinitet fra slutten av 90-tallet, er skildringer og metaforer knyttet til kropp helt sentralt. I David Finchers filmatisering av Fight Club fra 1999 gjenfinner apatiske, triste og retningsløse menn fra hele USA sin maskuline styrke og identitet i adrenalinrushet fra svette slåsskamper på nattestid. Det er menn med tynne kropper som «lukter som fritert kylling», eller det er menn med tykke kropper med hengende bryster ødelagt av overdreven bruk av anabole steroider. Slåsskampene i kjellerne er en forbrødring mellom alle disse mannskroppene, i hvert slag ligger liksom en kollektiv enighet om at kroppene må herpes og destrueres.

Fight Club er fortsatt en film mange menn går til som en slags ledestjerne for myndiggjøring og selvforbedring. Hvilke kroppsidealer finner vi i Fight Club, og hva står disse eventuelt i opposisjon til?

Manipulering og kontroll over kroppen

På 90-tallet ble kroppen revolusjonert. I 1996 ble sauen Dolly klonet, noe som markerer en milepæl i forestillingen om en radikalt foranderlig og reproduserbar kropp. Men kroppene kunne også reguleres og kontrolleres på helt nye måter gjennom radikal tilgjengeliggjøring av medikamenter. Ta for eksempel de angstdempende pillene Xanax, som var tilgjengelig fra 1981, men et motemedikament gjennom 90-tallet. Xanax er et effektivt preparat mot panikkangst, men også et velkjent rusmiddel som misbrukes for å gjøre hverdagen enklere og mindre turbulent.^[1]

På 90-tallet mangedoblet treningssenterkjedene seg over hele verden, noe som gjorde kroppskontroll gjennom mosjon lett tilgjengelig. Samtidig ble anorexia nevrosa den mest dødelige psykiske lidelsen i Vesten. Og McDonald’s, ble det sagt, åpnet en ny restaurant et sted i verden hver femte time.

Kroppen på 90-tallet er et absurd åsted for hurtigmat, radikale dietter og treningssentre, matet med tunge medikamenter og forherligelse av Kate Moss’ sykelige undervekt eller Calvin Klein-plakatenes muskelbunter. En verden besatt av hurtigmat og idealer om veltrente og fettfrie kropper, krever selvsagt ekstrem selvdisiplin og viljestyrke. Det er i denne kampen om selvkontroll og selvdisiplin at mennene i 90-tallets maskulinitets-epos befinner seg.

Selvforbedring og -ødeleggelse

Bret Easton Ellis’ Glamorama fra 1998 er en harselas over overfladisk mote- og kjendiskultur i New York på 90-tallet. Den unge og lovende, men samtidig allerede aldrende modellen Victor Ward (28), forsøker å etablere seg som et navn i metropolen. Hans motto for livet er: «The better you look, the more you see.» Han bruker store summer på å hyre inn den beste personlige treneren på et av byens luksuriøse treningssentre. Treningssenteret har ikke noe navn, bare et symbol og mottoet «Weakness Is a Crime, Don’t Be a Criminal».^[2] Senteret er dekorert av kjendiser i smertefulle treningssituasjoner.

Treningssenterets motto kaster oss rett inn i konflikten mellom hurtigmat og radikale dietter. Det ligger en formaning her – en oppfordring om å ta grep og ansvar for seg selv og sitt eget beste. Man er selv ansvarlig for egen kropp og eget liv; å neglisjere seg selv er svakhet. Samfunnet, sett fra treningssenteret i det mest fasjonable området av Manhattan, har ikke plass til svakhet.

Kroppen på 90-tallet er et absurd åsted for hurtigmat, radikale dietter og treningssentre, matet med tunge medikamenter og kroppsforherligelse.

En ikonisk scene fra Fight Club står i direkte opposisjon til Victor Wards treningsregime. Etter at slåssingen i kjelleren begynte, ble verdensbildene til disse mennene radikalt forandret, sier fortellerstemmen til hovedkarakteren, spilt av Edward Norton. Kompleksene deres er liksom forsvunnet. Når han står på bussen sammen med mentoren og kompisen Tyler Durden, portrettert av Brad Pitt, legger han merke til en reklameplakat fra Calvin Klein med to lekre og veltrente menn i undertøy, og kommenterer: «I felt sorry for guys packed into gyms trying to look like how Calvin Klein and Tommy Hilfiger said they should.» Når han spør Durden retorisk: «Is that what a man looks like?», svarer Durden: «Self-improvement is masturbation. Now self-destruction …»

For mennene i Fight Club skal kroppen ha en funksjon, den skal tåle noe, den skal være barsk og tøff – den skal balansere på grensen mellom ødeleggelse og liv. Undertøysmodellen og alle mennene på treningssentrene er forfengelige, og for Durden og den anonyme hovedkarakteren er de svake – de har latt seg forføre av Calvin Kleins og Tommy Hilfigers idealer.

Ellis og Fincher skisserer begge mannens kropp som et utgangspunkt for en diskusjon om styrke og svakhet, også langt ut over kroppens rammer. Er svakhet å ikke komme seg til treningssenteret, eller er det å ha en kropp som er støpt etter et kommersielt ideal? Er det å ha myndighet over egen kropp, eller er det å innfri idealene? For begge to innebærer det en forståelse av kroppen som formbar, og tilsier at måten en mann forholder seg til kroppen sin på, sier mye om hvem mannen er. Med andre ord: Mannens kroppsforståelse er vesentlig for mannens selvforståelse.

Metroseksualitet og mannens fall

Fight Club (1999)og Glamorama (1998)står sammen med Michel Houellebecqs De grunnleggende bestanddeler (1998) som epokedefinerende uttrykk for en mannlig identitetskrise på slutten av 90-tallet. Krisen de skildrer har flere trekk, men felles er en opplevelse av at mannsrollen har utspilt sin funksjon som følge av radikale endringer av samfunnet. Endringen har røtter i sosiale utviklinger og bevegelser fra tiårene før, særlig kampen for likestilling og seksuell frigjøring fra 60- og 70-tallet som har stor innflytelse også på mannsrollene.

Alle tre fremstiller en verden hvor gamle idealer for mannsrollen er avvist, uten at mannsrollen har fått et nytt ansikt, et nytt ideal. Derfor har alles karakterer problematiske forhold til sine foreldre: De fremstiller en kløft mellom foreldregenerasjonen og seg selv, en kløft som gjør foreldrenes idealer og kunnskaper irrelevante for barna.

Det er en krig mot idealene og forestillingene man har blitt servert fra TV, reklame og populærkulturen.

Hva har tatt over for familien? Reklamemannen. Den kommersielle popkulturen har skapt et nytt mannsideal: den metroseksuelle mannen. Metroseksuell – en heteroseksuell mann som bor i en storby, fordi det er der man har best tilgang på butikkene med de rette produktene. Han næres av livsstilen som serveres ham fra klesindustrien – han ønsker å bli supermodellene fra reklamene. Den metroseksuelle mannen er en varefetisjist, skrev Mark Simpson i 1994: «Metrosexual man is a commodity fetishist: a collector of fantasies about the male sold to him by advertising.»^[3]

Ellis, Houellebecq og Fincher tar alle utgangspunkt i menn som er sterkt påvirket av fantasiene og idealene som fortelles fra reklamene. Og konsekvensen, fra deres blikk, er at maskuliniteten kneler under kommersialisme, popkultur og globalisering; mannsrollen mangler andre idealer og funksjoner enn å virkeliggjøre en forfengelig illusjon.

I en av de mest siterte monologene til Tyler Durden setter han ord på opplevelsen av et 90-tallets meningstap og retningsløshet i møte med storkapitalen:

«Man, I see in Fight Club the strongest and smartest men who’ve ever lived. I see all this potential, and I see it squandered. Goddammit! An entire generation pumping gas, waiting tables, slaves with white collars. Advertising has us chasing cars and clothes, working jobs we hate so we can buy shit we don’t need. We’re the middle children of history, man. No purpose or place. We have no Great War. No Great Depression. Our great war is a spiritual war. Our Great Depression is our lives. We’ve all been raised on television to believe that one day we’d all be millionaires and movie gods and rock stars—but we won’t. We’re slowly learning that fact. And we’re very, very pissed off.»

I fraværet av store kriger og kriser, sier Durden, har vi havnet i en åndelig krig: Det er en krig mot idealene og forestillingene man har blitt servert fra TV, reklame og populærkulturen. Reklameindustrien har tatt kontroll over de «sterkeste og smarteste mennene som noen gang har levd».

Materialistisk staffasje

Mens Durden og hans disipler i Fight Club erklærer krig mot varefetisjismen, selvforbedringen og den moderne globalkapitalismen, er Victor Ward og Bruno Clément i henholdsvis Glamorama og De grunnleggende bestanddeler fanget i en endeløs kamp om å innfri nettopp disse idealene. De fortæres av reklamefantasiene, og gjør det til sitt livs mål å etterleve dem. De bruker treningssentrene aktivt for å holde seg i form, og prøver å holde seg oppdatert på trender og utviklinger.

Likhetene mellom Bruno og Victor ender imidlertid der. Bruno er Victors rake motsetning. Han er usikker på seg selv og har kroppskomplekser. I barndommen var han fetladen, og oppdager i garderoben på treningssenteret når han skal ta grep om barndommens spiseorgier at han har en liten penis. På kostskolen var han mobbeofferet, og han har stadig liten suksess med kvinner. Imidlertid er han høyt utdannet, belest og har en stabil og trygg inntekt.

Treningssenterets motto kaster oss rett inn i konflikten mellom hurtigmat og radikale dietter. Det ligger en oppfordring her om å ta grep og ansvar for seg selv og sitt eget beste.

Bruno anser seg selv som den moderne taperen. Han lengter etter å være mer løs og ledig. Det er noe som mangler i måten han bærer seg selv på, opplever han. Ved flere anledninger ønsker Bruno eksplisitt at han kunne være som menn som Victor – en muskuløs og vakker kropp uten hjerne, et slags naturdyr som bare kan kurtisere og forføre. Og det er det som er det vanskeligste å imitere, hevder Bruno:

«Kort sagt er jeg ikke naturlig nok, ikke dyrisk nok – og her dreier det seg om en ubotelig skavank, for uansett hva jeg sier eller gjør eller kjøper, vil jeg aldri klare å komme over mitt handikap. Det er nemlig så voldsomt som bare et naturlig handikap kan være.»^[4]

Selvposisjonering og selvkontroll kan bare føre deg så langt, ifølge Bruno. Forføringens sanne ansikt må være tilforlatelig og naturlig. I en tid hvor alt kan kjøpes, hvor alt kan tilegnes og manipuleres, blir Brunos forklaring på egen utilstrekkelighet en dyrisk determinisme. Til syvende og sist er tingene bare staffasje, mener han – seksualitet er og blir naturlig dyrisk begjær. Med andre ord, Bruno forstår seksualitet som ren kropp. Klær, biler og andre oppkledninger distanserer fra en slags essens. Og selv om disse tingene kan få ham et stykke på vei, så vil han aldri nå helt frem dit han ønsker. For Bruno er opplevelsen av utilstrekkelighet en dypest sett kroppslig følelse.

Illusjonen om kroppen som ren nytelse

Man kan lett se for seg Bruno som en av mennene som lot seg verve til Fight Club. Han er tidvis sint, tidvis apatisk, han opplever seg urettferdig behandlet og er dypt fortvilet over egen livssituasjon – selv om han på de fleste områder gjør det meget godt, noe han selv også er klar over.

Heller enn å slåss og sprenge bygninger finner Bruno et blaff av genuin kjærlighet i møte med Christiane. Forholdet er kortvarig, men lykkelig intenst inntil Christiane får påvist en kronisk ryggsykdom som gjør henne lam.

Christianes ulykke tvinger Bruno til å ta et valg: Skal han ta hånd om Christiane og velge kjærligheten, eller er det en for tøff belastning å bruke resten av livet som pleier? Han foreslår først at Christiane kan komme å bo hos ham i Paris, men Christiane ønsker ikke å være til bry. Bruno, 42 år, har «enda litt tid igjen å leve», forteller hun ham. Han må ikke bruke disse på å ta seg av en «krøpling».^[5] Bruno ender med å ikke ta noe valg – han bare nøler, tar ikke noe initiativ. Kanskje i barmhjertighet, for at Bruno skal slippe å ta et valg, tar Christiane sitt eget liv, og Bruno, i fortvilt anger og desperasjon, blir lagt inn på psykiatrisk sykehus.

Mannens liv blir, i det minste når det er skildret av Houellebecq, Ellis eller Fincher, en kamp om å innfri eller avstå fra idealene.

Også denne tragedien er dypt forankret i kroppen og forventninger til hva kroppen skal gjøre og tilby. Christiane viste Bruno livet i den seksuelle euforien han alltid har lengtet etter. De dro på sexklubber og sexferier, hadde orgier og swingersfester. Skulle han virkelig gi avkall på dette nå, når han enda hadde noen «gode år igjen»?

Kroppen, slik Bruno forstår den, skal jo nettopp være noe formbart og foranderlig, og dessuten skal den tjene individet gjennom nytelse, ikke straffe gjennom lidelse. Både Christiane og Bruno skjønner at de er fortapt, og denne fortapelsen settes eksplisitt inn i et sivilisatorisk forfall av fortelleren: «Selvfølgelig hadde de ikke en sjanse, omgitt som de var av et Vesten i ferd med å begå selvmord.»^[6]

Mannen i kroppens tjeneste

Bruno, Victor og slåsskjempene i Fight Club forstår alle kroppen i det moderne samfunnet som noe formbart, noe som må underlegges en slags viljens kontroll. Alle mennene anser undertøysmodellene fra Calvin Klein som det hellige idealet. Men dette er kun kroppen uten ansikt, menn som gjerne er anonyme, tilsynelatende uten andre ferdigheter enn nok selvdisiplin og ressurser til å dra på treningssenteret.

Mannens liv blir, i det minste når det er skildret av Houellebecq, Ellis eller Fincher, en kamp om å innfri eller avstå fra disse idealene. For Victor, som er vakker og disponert for å leve opp til fantasiene, er det enkelt å innfri. Men Victor lengter etter å være uerstattelig, noe han som modell dessverre ikke er: «There are thousand guys who’ve got pouty lips and nice symmetry.»^[7] I et kompromissløst jag etter å bli modellen og idealet mister Victor enhver form for kritisk sans og selvdisiplin – ja, ut over den som sender ham til treningssenteret en gang om dagen.

Mannens kroppsforståelse er vesentlig for mannens selvforståelse.

Bruno mister både seg selv og kjærligheten i jakten på den lekre og forførende kroppen han egentlig vet han aldri vil få. Mennene i Fight Club klarer det Bruno ikke klarer – nemlig å vende treningssenteret, idealene og samfunnet ryggen. Men heller ikke dette går så bra. I jakten på destruksjon etablerer Tyler Durden terrororganisasjonen Project Mayhem. Mennene som blir med i prosjektet, blir navnløse og identitetsløse. De mister, bokstavelig talt, seg selv i jakten på å ødelegge selve samfunnskroppen som trekker i alle trådene i det de opplever som et kaldt og ondt globalkapitalistisk samfunn.

Og det er her kroppsforståelsen blir en viktig inngang for å forstå fremstillingen av en forfallen maskulinitet: Mannskroppen står i skvis mellom moderne reklamefantasier og et gammelt bilde av maskulin funksjonalitet. I moderne tid har kroppen ingen funksjon ut over å være vakker og velstøpt som en statue, noe som også blir tydelig når mennene i Fight Club går så hardt inn for å ødelegge den meningsløse kroppen.

Mannskroppen er, i disse fortellingene, en treffende metafor for at maskulinitetens krise dypest sett handler om at det mangler en definert mannsrolle å strebe etter. Kroppen blir målet istedenfor at hva kroppen gjør, får være selve slagmarken for mannens kamp om selvforståelse og selvfølelse.

Eilif Guldvog Hartvedt er utdannet idéhistoriker med fordypning i moderne litteratur. Han er fast kritiker for Natt og Dag og redaktør for tidsskriftet Salongen.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden 1–2023.