Finn frem klut – vaskingens tidsalder er her

Anne Håskoll-Haugen er kommentator, debattleder og underviser i journalistikk ved OsloMet. Som fast spaltist i Samtiden pirker hun i det moderne menneskets merkverdigheter. Håskoll-Haugen er utdannet sosialantropolog med bred internasjonal erfaring.

Hovedpersonen Ingrid i Nina Lykkes bok Nei og atter nei stapper de nesten voksne sønnenes bremsesporgrisete underbukser inn i vaskemaskinen. Hun kjenner på hvor lei hun er av et liv fylt av skittentøy, brødsmuler og rot. Hvor mange år skal hun egentlig måtte bruke på å vaske dritten etter andre?

I filmatiseringen av Dag Solstads Gymnaslærer Pedersen, finnes en minneverdig scene av en kvinne som møysommelig vasker millimeter for millimeter i det som kan virke som en gymsal uten begynnelse eller slutt. Stemningen i rommet forteller alt om vaskingens endeløse kjedsomhet. Også Maria i Olaug Nilsens roman Få meg på for faen! kjenner på hvor kjipt livet som vaskehjelp er. Det hun drømmer om er å bli sosiologkjendis.

Ja, vasking er noe dritt, enten det er for en politisk sak eller ei. Lenge kunne en husmor få en god del poeng for å vie livet sitt til vasking. Men kvinnekampen toget frem – og det ble også en kamp mot vasking. Hvem som vasket, var et av de viktigste symbolene på hvem som var undertrykker og hvem som ble undertrykket. Et renskrubbet hjem (med mindre det var mannen som skrubbet) ble plutselig aller mest et tegn på å være reaksjonær. Her bor en kvinne som spanderer mer tid på å vaske hjemme, på å godta ubetalt arbeid, i stedet for å være på jobb. Betalt jobb. Dyrke seg selv.

Rydding og vasking som populærkultur har kanskje først og fremst blitt sett på som et barn av sosiale medier og hjemmets plutselige eksponering for allmennheten

Vasking er nedverdigende. Spesielt hvis du vasker andres dritt. Og enda mer spesifikt; hvis du vasker de rikes dritt. Fortsatt blir det å leve av å vaske hotellrom, fly og barer sett på som et av de laveste trinnene på yrkesstigen. Å vaske din egen kåk rangerer litt høyere. Men å poste bilder av deg selv med bøtte og langkost, vekker mindre beundring på SoMe enn bilder av toppturer, tær på stranden eller skåling rundt festbordet. Du kommer ikke langt i et middagsselskap hvis svaret på «hva driver du med da?» er å vaske.

Rot og skitt er dessuten ingen spøk. Tenk bare på hvor mye irritasjon og kjefting smuler i sengen og skitne kjøkkenbenker har forårsaket. Ja, hvem vet hvor mange leiligheter som har endt opp på Finn på grunn av vaskerelaterte krangler.

Vaskingens katarsis

Men har vi misforstått? Kanskje Ingrid ikke har skjønt noe som helst? Kanskje Maria ikke burde lengte etter noe annet enn å vaske? Kanskje alle som krangler om hvem som må vaske, heller burde krangle om hvem som skal få vaske aller mest! La meg forklare.

Eller nei, vent, det er en munk som skal forklare. Men først, se for deg følgende scene:

Det er tidlig morgen, solen har så vidt vippet over horisonten. Det er fugler i luften og dagen er ny, ennå ikke skitnet til av bekymringer og stress. I et tempel, la oss si i Dharamsala nord i India, er munker kledt i løstsittende klær i gang med å koste løv vekk fra gulvet. En munk polerer bønnehjulene, og litt lenger borte skrubber en annen fugene på trappen. De jobber rolig rundt hverandre, som en dans. Sammen er de helt stille, bare den svake lyden av arbeidet de gjør høres.

Hvem skal vaske, hvor mye skal det vaskes og hvordan fordeles arbeidet mellom kjønnene?

Japanske Shoukai Matsumoto er en slik vaskende munk. Og en morgen han sto fredfull og glad med vaskebøtten sin, forsto han at denne vaskelykken, den ville han dele med andre. Mange andre. Så han satte seg ned og skrev en liten bok han kalte for A Monk´s guide to a Clean House and Mind.

Å vaske er selve kilden til ro og fred i sinnet, mener Matsumoto. Og derfor også begynnelsen på en bedre verden.

– Vi vasker ikke fordi det er skittent eller rotete, skriver han.

– Vi tørker støv for å børste bort våre verdslige lyster. Vi skrubber skitt for å frigjøre oss selv. Vi vasker for fjerne mørket fra våre hjerter.

Alt vi lengter etter er mindre rot – både mentalt, fysisk og globalt. Vårrengjøringen etter tiår med sinnssykt overforbruk er i gang.

Foto

Tim Harding

Matsumoto forteller at å vaske ikke blir sett på som en byrde i japansk kultur. Ikke som et slit, ikke noe du ikke egentlig vil gjøre eller ønsker at skal ta slutt så fort som mulig. Han forteller at japanske skolebarn vasker sine egne klasserom. Det er en del av undervisningen.

– Jeg har hørt at dette ikke er vanlig i andre land. Men vi gjør dette, fordi å vaske handler om så mye mer enn bare å vaske, det handler om å kultivere sinnet.

Han mener mennesker trenger å vaske, og det vi trenger er å vaske sakte og møysommelig.

Matsumoto er absolutt ikke den eneste som har skrevet håndbok om rydding og vasking.

Bøkene til ryddeguru Marie Kondo er solgt i millioner. Magisk opprydning og The life changing magic of tidying up, for eksempel. Kondo ble et verdensfenomen – merkelig nok – på å fronte den tradisjonelle husmoderlige oppgaven rydding. Også hun er japansk, med bakgrunn som ryddepike i et shinto-tempel. Også hun med utnevnelse, denne gangen av Times Magazine, som en av verdens mest innflytelsesrike personer. For å snakke om rydding og vasking? Pussig.

Privatlivet og verden virker umulig å få kontroll over – så hva står vi igjen med? Jo, skuffene, skapene, boden og baderomsfugene. De kan vi i det minste regjere.

Selv om disse to er verdens vaske- og ryddekjendiser, har de en hale av andre vaskeforfattere med seg. I bokhandelen kan du plukke opp flere titler, også norske, om vaskingens vidunderlige verden. Vask- nytelsesfull rengjøring (2001) lover at vasking kan gi et skikkelig kick. Om Ren glede (2014) skal være for alle med støv på hjernen. Den komplette vaskebibelen! Instagramkontoen @vaskmedmeg hvor Raluca Moldovan som jobber som renholdsleder ved Kilden Teater og Konserthus i Kristiansand ble også til en bok med samme tittel. Hun har over 70.000 følgere på Instagram. Og det er mange titler å velge i: Why cleaning has meaning, Clean and green, Pocket Butler´s guide to good housekeeping, Goodbye things, Martha Stewarts Organizing, the minimalist home…

Hvordan kan et så enkelt budskap om å rydde og vaske huset ditt rettferdiggjøre en endeløs rekke av titler? Ja, til og med bli tatt imot som en slags frelse? Ingenting gjør folk lykkeligere enn en ryddig bokhylle eller bod, kan det virke som. I alle fall ifølge disse bøkene. Vasking som løsning på alt.

Noen av dem, som munken Matsumoto, går langt og skriver;

– Hvis du lever skjødesløst, vil sinnet ditt bli tilsølt. Men hvis du prøver å leve bevisst, vil det sakte bli rent igjen. Hvis hjertet ditt er rent, vil verden se lysere ut. Hvis din verden er lys, kan du være snillere mot andre.

Det høres litt teit ut, jeg kan være enig i det. Og rydding og vasking som populærkultur har kanskje først og fremst blitt sett på som et barn av sosiale medier og hjemmets plutselige eksponering for allmennheten. Noe for tullete mammablogger og damer med overfladiske verdier og litt for mye tid mellom hendene. Men kanskje handler det om noe dypere? Jeg tror det.

Å herske over kaos

Mennesket har alltid vasket. Jeg klarer ikke å google meg frem til akkurat når mennesket for første gang tittet ut over gulvet (eller leirplassen) og tenkte; skulle man kanskje ha børstet litt her, eller? Og en dag var det noen (sikkert en dame!) som knøt sammen noen strutsefjær eller kvister på et skaft og begynte å koste. Et banebrytende øyeblikk må det har vært. Sjekk her, folkens! Denne dingsen er til å børste ut dritten med, nå skal vi få det rent her, dere!

På den måten er jo kosten selve kilden til milliarder av krangler i årene som fulgte. For hvem skal vaske, hvor mye skal det vaskes og hvordan fordeles arbeidet mellom kjønnene? Burde man få betalt for å vaske? Er det riktig å ha vaskehjelp? Au Pair? Vasking ble politikk.

«Mennesker har en trang til orden», skriver Odd Brochmann i klassikerboken Om stygt og pent (1953). Han sier at denne ordenssansen er noe menneskene har utviklet for å understreke at vi er et tenkende vesen, et vesen som ikke bare er i tilfeldighetenes vold. Slik kan vi gi utrykk for at vi både er i stand til å registrere tingene, og herske over dem, mente han.

Men så er det noe med tiden vi lever i. Hersker vi over tingene? Over tiden, og over oss selv?

Privat har livet for lengst blitt stress. Det er tidsklemme, tidstyver, hamsterhjul, julestress og forventningspress, kroppspress og alt-mulig-annet-stress. Det er skilsmisser og fordeling av barn-stress, byttedagstress, ekspartner-stress. Så har også verdens kaos inntatt oss.

Kanskje har vi kommet til et punkt hvor denne måten å leve på ikke lenger føles som frihet? Og som ikke en gang lenger blir oppfattet som beundringsverdig? Det begynner å gå opp for oss.

Global oppvarming, finanskrise, flyktningkrise, pandemi, krig i Ukraina, opprustning, vannkrise, strømkrise, matkrise. Dyrene forsvinner, plantene forsvinner, havet er fullt av søppel og myndighetene skyter hvalrosser fordi de soler seg på fritidsbåtene til pampene på Oslo Vest. Det er ensomhetskrise, krise i barnevernet, ulikhet som vokser, barn som ikke har råd til fotballtrening, ustraffet rasisme på åpenlys bar.

USA vakler, Storbritannia vakler. Var ikke dette landene vi pleide å se opp til, de som en gang fikk til alt? Og kanskje er det i dette mikro- og makrokaoset at bøkene om vasking og rydding entrer scenen.

Verden føles skitten og vi drukner i ting. Vi angster, mediterer, manifesterer, gjør yoga, puster dragepust, går i terapi, har økosorg, kryper opp i sofaen og flykter inn i Netflix. Vi møter veggen, får diagnoser. Privatlivet og verden virker umulig å få kontroll over – så hva står vi igjen med? Jo, skuffene, skapene, boden og baderomsfugene. De kan vi i det minste regjere.

Sakte har noe begynt å skje med vaskingen og ryddingens status. Verden har selvsagt alltid vært full av kriser, men nå har de nådd oss også. Oss? Den globale overklassen. Vi som er eiere av mest gulvflate i denne verden, vi som har boder stappfulle av ting, kjellere fylt til randen, loft og skuffer med så mye saker og greier og dingser som vi på ett eller annet tidspunkt mente vi absolutt måtte ha.

I mange tiår nå har moderne mennesker jaktet endeløst etter materielt forbruk. Å forbruke har vært en måte å oppleve frihet på – en følelse av å kontrollere omgivelsene. Vi må kanskje selge arbeidstiden vår i åtte timer om dagen og bare ta ferie når sjefen sier vi får lov. Men i forbrukets verden er vi selv konger. Vi velger selv.

Men kanskje har vi kommet til et punkt hvor denne måten å leve på ikke lenger føles som frihet? Og som ikke en gang lenger blir oppfattet som beundringsverdig? Det begynner å gå opp for oss nå. Vestens verdier og livsførsel blir stadig vanskeligere å bruke som målestokk. Og privat drukner vi i våre egne ting, vårt eget rot. Jordkloden drukner i søppel og forurensning og naturen går i stykker på grunn av «friheten til å forbruke og forsøple».

Alt vi lengter etter er mindre rot – både mentalt, fysisk og globalt. Vårrengjøringen etter tiår med sinnssykt overforbruk er i gang. Vaskingens tidsalder er her. Budbringerne om den nye tid er håndbøker om noe så enkelt som å vaske og rydde. Vi hadde visst glemt hva det var.

Vaskingens magiske dimensjon

Men så altså til slutt; hvordan vaske hjertet og hjemmet? Hvordan vaske frem en ny og bedre verden, ja hvordan vaske som en munk? Matsumoto viser vei.

For du trodde kanskje at det ikke betyr noe når du vasker, at du bare kan ta frem kluten når du finner en liten luke i dagen? Nei. Vasker du om kvelden eller natten vil du aldri føle vasking som noe forfriskende uansett hvor mye du skrubber, sier Matsumoto. Vasking skal helst gjøres om morgenen, og helst det første du gjør. Begynn dagen tidlig, sier han. Vask ansiktet ditt. Kle på deg. Du må åpne opp et vindu eller gå ut hvis du kan. Kjenn dagen og årstiden på kroppen. Da vil du føle deg klar for dagen og vaskeøkten. Å vaske før mennesker og planter har våknet gir hjernen din pusterom, lover munken.

Også gjelder det å vaske i stillhet. Ikke noe juks. Altså ikke Dagsnytt 18, ingen morgennyheter, ikke Allvarligt talat på Sveriges P1. I hvert fall ikke noe Tusvik og Tønne. Ingenting som kan fyre deg opp eller flytte fokuset fra vaskeakten. Vask med bevissthet, sier han. Vask med sakte bevegelser.

Alt vi lengter etter er mindre rot – både mentalt, fysisk og globalt. Vårrengjøringen etter tiår med sinnssykt overforbruk er i gang.

Og akkurat som du pynter deg til selskap, eller som en lege tar på sin hvite frakk for å operere hofter, skal du også være riktig antrukket for vaskingen. Munkene bruker noe de kaller «samue-kjortel». Se for deg en slags pysjbukse og overdel med omslagsknyting. Et håndkle på hodet skal det helst også være. Slik blir det verdighet over vaskingen. Og ingen kjemikalier eller tøysete ting vaskemiddelindustrien forsøker å lure på deg, naturligvis. Det holder lenge med vann, en gammel fille fra noen avlagte klær eller lakener. En sliten tannbørste er fin til fugene. Bakepulver og eddik fungerer som vaskemiddel.

Jeg låser meg inn i leiligheten etter endt arbeidsdag og konkluderer ut fra det jeg ser at jeg nok har et rotete hjerte. I badeskuffen ligger alt hulter til bulter, en krem har veltet og innholdet rent ut. Fugene på badegulvet inviterer ikke til sinnsro. Jeg går ut på kjøkkenet og åpner gryteskapet. Ingen sinnsro der heller. Klesskapet? Nei. Det er lite buddhisme å spore bak skyvedørene.

Så jeg prøver. Gammel tannbørste, bakepulver og fille, på knærne på badet. Jeg har ikke noe «samue-kjortel», men pysjen får duge. Ingen radio (det er vanskelig, jeg føler jeg ikke utnytter tiden min). Jeg forsøker å tenke på at skrubbingen ikke er vasking, men som en slags yoga. Og, ja, det er faktisk veldig deilig. Jeg kjenner jeg skrubber hardere og lenger enn jeg strengt tatt trenger. Etterpå er jeg klissvåt på pysjbukseknærne og ser ut over mitt mesterverk med følelsen av å ha utrettet noe stort. Løst et problem. Flisene ser nye ut. Hvis jeg kan fikse dette, kan jeg vel fikse verden også? Hvis badet mitt kan se sånn ut (uten at jeg skal ha salgsvisning) kanskje vi kan rydde opp all plasten i havet også? Jeg innbiller meg at det er noe slikt Matsumoto vil jeg skal tenke.

Billigere enn psykolog, billigere enn yogastudio og enklere enn skilsmisse. Og når jeg tenker meg om, folk i vaskemiddelreklamer er alltid så skrekkelig blide, kanskje visste de om denne hemmeligheten hele tiden? Vasking som kilde til fred i sjelen? Veien til lykke? Kanskje ikke så rart at det nettopp er sopelimen som er heksens foretrukne transport – korrekt antrukket, ikke i buddhistisk samue-kjortel, men i spisshatt og frynsekjole, på vei over himmelen til en helt annen og, gjetter jeg, mye bedre dimensjon.

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i Samtiden 1-2023.