Sartre, Hjorth og kampen for egne valg

­

Eva Jenvild er sosiolog og lektor, for tiden tilknyttet Language Power International.

Foto

Privat

Sartres hovedverk, Væren og Intet, kom ut i 1943. Rent tidsmessig kunne utgivelsen ikke truffet bedre i et Frankrike som var splittet mellom kollaboratørregjeringen i Vichy og den franske motstandsbevegelsen. Mottakelsen var like delt som landet selv. Noen oppfattet verket som illusjonsløst og kynisk, andre mente at det beskrev det realistiske forholdet mellom mennesker. Mens det var romanen Kvalmen som gjorde Sartre kjent, var det Væren og intet som gjorde ham berømt.

Målsettingen med verket er å finne et bindeledd mellom det individuelle og det sosiale. For å forstå denne forbindelsen bruker Sartre begrepet «Væren-for-den-Andre». Dette begrepet beskriver en sosial menneskelig væremåte, hvor vår selvforståelse preges av hvordan andre mennesker ser oss. For å komme fram til dette begrepet videreutvikler Sartre det fenomenologiske begrepsapparatet, og introduserer begrepene «Væren-i-seg», som beskriver tingenes væremåte, og «Væren-for-seg», som beskriver bevissthetens væremåte. Midt imellom de siste begrepene står altså «Væren-for-den-Andre». Det er dette begrepet som er nytt og det sentrale med tanke på Sartres analyse, i hans forsøk på å utforske det gjensidige forholdet mellom det individuelle og det sosiale.

Sartres oppvekst og skolegang

Sartres far, en marineoffiser, døde før Sartre var ett år. Moren, Anne-Marie Schweitzer, flyttet da tilbake til sine foreldre. Hennes far, som drev et institutt for fremmede språk i Paris, ble hans nærmeste farsfigur. Morfaren hadde store forventninger på barnebarnets vegne og ville undervise ham selv hjemme. Sartre ble dyrket som et geni av morfaren. Ordene får en større betydning enn andre mennesker. Han bestemmer seg for å bli forfatter i en alder av seks.

Først når Sartre er ti år, begynner han på en skole. Han elsker å treffe jevnaldrende. Skolegangen forandrer også hans noe fordreide selvbilde. Han får et mer realistisk bilde av seg selv: «Min drømte overlegenhet forsvant nu da jeg ble utsatt for ustanselig sammenligning» (Sartre, 1986, 144). Men skolen har først og fremst en sosial betydning. Sartres ensomhet er over: «Endelig hadde jeg kamerater! Jeg – den ensomme ulv på lekeplassen – var blitt godtatt fra første dag – og som den naturligste ting av verden. Jeg kunne nesten ikke komme meg av gleden» (Sartre, 1986, 144).

Skolegangen gir Sartre mulighet til en mer normal sosialisering. Den spesielle familiesammensetning han er vokst opp i, mister mye av sin betydning for ham. Morfaren hadde overdrevne forventninger på barnebarnets vegne. Forholdet til moren lignet mer et søskenforhold. Skolegangen gir ham en mulighet til å oppdage sine jevnaldrende, en mulighet til en ny sosial orientering:

«Jeg tidde, jeg lystret, jeg hermet efter min neste, jeg hadde bare en lidenskap; å være som de andre» (Sartre, 1986, 145).

Sartre beskriver selv disse årene som de lykkeligste i sitt liv. Moren tar ham med på kino, som han elsker, og kjøper tegneserier til ham. Møtet med disse tegneseriene gir Sartre hans første opplevelse av Skjønnheten: «Når jeg åpnet disse heftene, glemte jeg alt. Var det å lese? Nei, å dø av ekstase: mitt frafall skapte øyeblikkelig innfødte med store sagaer, jungel og urskog og oppdagelsesreisende med kritthvite tropehjelmer» (Sartre, 1986, 46).

For å forstå forbindelsen mellom det individuelle og det sosiale, bruker Sartre begrepet «Væren-for-den-Andre».

Senere fortsatte Sartre å foretrekke kriminallitteratur framfor annen litteratur. Han finner en spenning der som han ikke finner i annen litteratur. I tillegg ga den ham en annen holdning, som kanskje ikke så tydelig kommer fram i hans egen produksjon: «Disse ukebladene og bøkene er den egentlige kilde til min innerste og helligste dagdrøm – optimismen» (Sartre, 1986, 48).

Den lykkelige tiden blir dessverre avbrutt med morens gjengifte og flytting ut av Paris. Forholdet til stefaren er dårlig, og Sartre har problemer med å finne seg til rette i La Rochelle. Som parisergutt er det ikke så lett for Sartre å bli godtatt. Han er liten av vekst og blir utsatt for slag fra de andre guttene. Det er slagsmål mellom borgerbarna og barna fra arbeiderklassen.

Denne volden blir noe Sartre alltid tar med seg, spesielt til menn han treffer senere i livet. Han forteller selv om sin opplevelse: «I La Rochelle gjorde jag en upptäckt som skulle bli avgørande för resten av mitt liv: djupa mänsklige relasjoner er grundade på vold» (Cohen-Solal, 1987, 60). Senere blir La Rochelle modell for byen i Kvalmen.

Sartre lyver og stjeler for å overleve sosialt. Moren oppdager dette, og han blir sendt tilbake til en kostskole i Paris. Fire vonde år i provinsen er over. På Lycée Henri IV treffer han Paul Nizan, som blir hans beste venn. De har begge forfatterambisjoner og forblir uadskillelige de neste seks−syv årene. Sartre lykkes godt med studiene og blir skolens beste elev. Han fortsetter på Louis-le-Grand, med forberedende studier for École normale supérieure, en eliteskole. Årene 1921–29 blir fruktbare år. Våren 1929 går han ut som skolens beste elev. Året før har han strøket til agrégation.

I 1929 treffer Sartre Simone de Beauvoir, de går ut sammen på École normale. Han som nummer én, hun som en tett nummer to. Deres vennskap og kjærlighetsforhold kommer til å vare i 51 år. I Sartre finner de Beauvoir en «beslægtet» sjel (de Beauvoir, 1985).

Møtet med den andre

Hos Sartre er det møtet med den andre som forteller om ens egen væren. Dette møtet er en kjensgjerning man ikke kan komme utenom, selv om det finnes flere måter å forholde seg til dette møtet på. «Blikket» blir Sartres hovedbegrep for å beskrive dette møtet.

Å være et sosialt vesen innebærer å møte andre mennesker. I dette møtet kjemper man om å beholde sin frihet til å definere seg selv. Andres blikk kan være både anerkjennende og fordømmende. Det sosiale livet kan dermed være et sted som er bra å være, eller det kan være et sted hvor man helst ikke vil være.

Blikk som uttrykker fordømmelse, gir skamfølelse. Å skamme seg er en sosial handling. Jeg skammer meg overfor hvem jeg er for den andre. Når fordømmelsen er internalisert, trenger man heller ikke de andres samtidige blikk for å skamme seg. Man kan gjøre det alene. Det blikket man sender seg selv, og de tankene man tenker om seg selv, tilsvarer det blikket som de andre sendte i første instans.

Det motsatte av skam er stolthet. Det blikket som gir stolthet, er det anerkjennende blikket. Dette blikket gjør at man føler seg inkludert og trygg. Man føler seg bra nok, og man føler seg verdsatt.

Det er blikket som viser det eksistensielle forholdet mellom mennesker. Det innebærer også en objektgjøring av en selv. Man kan kjenne den andres grenseløse frihet og ens egne stivnede muligheter, idet man lar seg definere av deres blikk.

Blikket gjør også noe med ens handlingsfelt. Når man oppfatter andres blikk, oppfatter man derfor den andres handlingsfelt i ens eget handlingsfelt. Sartre bruker uttrykket «den andre stjeler min verden» (Sartre, 1943). I sin analyse av forholdet til den andre er det konflikt som er Sartres utgangspunkt. De to eneste forholdene man kunne ha til hverandre, var enten skam eller stolthet.

Forfatterskap

Både Sartre og Hjorth er prisvinnende forfattere med mange titler bak seg, innen ulike sjangre som skjønnlitteratur, skuespill og essay.

Mens Sartre ofte brukte egne skuespill til å eksemplifisere filosofien sin, har Hjorth latt personene i mange av sine bøker møte eksistensielle utfordringer. En felles inspirasjonskilde for begge forfattere er Kierkegaard og hans fokus på subjektets vilkår. «Begjær» er også et begrep som Sartre og Hjorth utforsker litterært. Begjærets prosjekt er håpløst, da det å leve ut begjæret innebærer at den andre opphører å være en kropp for meg. I likhet med sadismens prosjekt ønsker også begjæret å gripe den andre som en kroppsliggjort bevissthet (Jenvild, 1991).

Mens Sartre ofte brukte egne skuespill til å eksemplifisere filosofien sin, har Hjorth latt personene i mange av sine bøker møte eksistensielle utfordringer.

Begjærets forløp er selvopphevende, noe Hjorths hovedperson Ida i Om bare (2001) smertelig erfarer. Hun gir alt av seg selv i kjærlighetsforholdet og strekker grensene sine lenger enn hun føler seg bekvem med. Hun opplever også at hun ikke klarer å leve med mer enn to i et forhold. Hun føler seg plutselig som et objekt blant andre objekter. Utbyttbar, som en hvilken som helst kvinne. Dyaden med kjæresten og dens eksklusive blikk og nærhet brister som en skjør ballong. I en trekant blir det for mange blikk, vi-et som Ida opplever med kjæresten, og som gjorde henne lykkelig, forsvinner. Bare smerten og skammen er tilbake. Hun mister troen på at kjæresten elsker henne, og kjærlighetsforholdet dør (Skadberg, 2020).

I boka Er mor død (2020) er Hjorth inspirert av Freuds begrep om «det uhyggelige» og essayet Freud skrev om dette. Begrepet omhandler hvordan man har en tendens til å dikte hverandre opp i hverandres fravær. Slik hovedpersonen Johanna gjør om sin mor og søster i denne boka. Det eneste som er igjen i hennes bevissthet om disse to familiemedlemmene, er fiksjonen. Kontakten i det virkelige liv er borte, og i mangel på denne kontakten fylles Johannas bevissthet opp med diktning (Sortland, 2022).

Paulas kamp for frihet

Vigdis Hjorths roman «Femten år. Den revolusjonære våren» ble utgitt på Cappelen Damm i 2022.

Foto

Cappelen Damm

Vigdis Hjorths bok Femten år. Den revolusjonære våren (2022) handler om Paulas liv og hennes kamp for frihet og selvstendighet i en tradisjonell og kristelig kjernefamilie på Oslos vestkant rundt 1972. Boka omhandler tiden fra hun er 10 år til hun er 15 år. I denne perioden oppdager Paula at moren lyver om barna sine til sin egen mor, som får henne til å endre synet på både moren og familien. Familien består av den hjemmeværende moren, faren som er revisor, storesøster Elisabet som går på KG (Kristelig Gymnasium) og lillebror Lasse som går i en barnepark.

Før Paula oppdager hva moren gjør, føler hun seg lykkelig i familien. Etter at hun oppdager morens løgner, mister Paula tillit til henne. Hun blir usikker på hvem hun egentlig er. Mormoren er datter av en dikterprest, og det virker som moren til Paula er redd for henne. Hun er streng og har sjelden noe hyggelig å si til noen. Heldigvis bor hun på Vestlandet, så moren skriver brev til henne. Hun tvinges til å tenke på nytt om både morens rolle i familien og hvem hun er bak denne rollen. Denne erkjennelsen, inkludert støtte fra sin bestevenninne og en konfirmantprest, gjør at Paula klarer å frigjøre seg fra foreldrenes og storesøsterens blikk og den skamfølelsen som har gjort at hun føler seg urolig og redd.

Strategisk vold

De begrepene jeg tar opp og ser på i Hjorths bok, er «blikk» og «skam».

I Etik (1983) tar Sartre opp det han kalles strategisk vold, som den daglige volden i barneoppdragelsen, og den noe mer strategiske volden som løgn er. Hensikten med den strategiske volden i barneoppdragelsen er å få barnet til å skamme seg når det har gjort noe som foreldrene ikke liker.

I Hjorths bok brukes dette hele tiden for å holde særlig de to minste barna på plass. De skal oppdras til å passe inn i familien.

Man blir alltid sett i en posisjon og i en situasjon, man blir sett liggende, stående og sittende (Jenvild, 1991). Det samme med en situasjon. Man sover, man lager mat, man spiser. Til situasjonen hører også stedet der man er i en situasjon. Man lager mat og spiser på kjøkkenet, man sover på soverommet eller i baksetet i bilen. Det er på alle disse stedene blikkene mellom personene i denne familien går.

Blikk

Mellom Paula og moren er det få blikk. Bortsett fra ved måltidene har de liten kontakt. Med noen få unntak, hvor moren gir Paula litt ansvar. Som å få bestemme en tur ved hytta i Østfold, der Paula har utforsket området på forhånd. Paula føler seg stolt og sett av moren. Paula blir også anerkjent for å være en god storesøster for lillebroren, som hun passer i ferier og tar med på turer. Når de er hos mormoren på Vestlandet, er det enda færre blikk mellom mor og datter.

Moren må hjelpe moren sin hele tiden. Og Paula passer lillebroren. At Paula er flink på skolen, får hun ikke noen anerkjennelse for. Paula opplever at de ikke bryr seg så lenge karakterene hennes ikke forandres til det verre. Paula føler seg som et objekt for moren, som en datter som ikke skal høres og synes for mye. Hun er først og fremst en del av familien, ikke sin egen person. Man kan også få en følelse av at moren etter hvert blir mer redd for Paulas blikk. Hun ser at Paula får med seg mye og begynner å skjule ting, som brevene til sin egen mor.

Paulas mormor fra Vestlandet er streng og har fortsatt stor makt over Paulas familie. I sommerferien på Vestlandet er også mor og mormor hele tiden sammen og jobber. Mormoren er enke og trenger mye praktisk hjelp i huset og ute. Hun er også preseterist, og det virker som moren er redd for ikke å leve opp til forventningene hennes.

Mellom Paula og storesøsteren er det få blikk. Hun kjører med faren til og fra skolen, og er mest på kjøkkenet med moren og på rommet sitt med lekser. Paula ser at forholdet mellom moren og storesøsteren er annerledes enn hennes eget forhold til moren. På skiturer går de i hvert sitt skispor og snakker om maten de skal kjøpe og lage.

Paula opplever at moren vil det gode (gjøre sin mor stolt), men at hun gjør det gale, på grunn av løgnen som hun drar barna sine inn i.

Det er én situasjon hvor vi får et annet blikk på søsteren. Paula hører et undertrykt hulk i hagen en kveld i skumringen, og hun ser ut fra rommet sitt. Først tror hun det er et dyr, før hun ser søsteren som sitter på huk og hulker. Paula skjønner at hun lider under presset om ikke å skuffe foreldrene ved sin matteeksamen. Det koster penger å gå på KG, og søsteren vet også at faren drømmer om en ny bil.

Forholdet mellom Paula og faren er det vanskelig å vurdere. Bortsett fra at de spiser middag sammen, er det få blikk mellom dem. Paula ser ham i bilen når han transporterer dem fram og tilbake i feriene. Så lenge Paula får gode karakterer på skolen, virker det som han ikke bryr seg. Han bruker oftest tiden ved middagsbordet til å klage på sjefen sin og snakke om sin manglende lønnsforhøyelse. Han er også den som uten å spørre Paula skriver henne opp til konfirmasjon, og Paula regner med det samme vil skje med innskriving til KG.

Vigdis Hjorth har behandlet eksistensielle problemstillinger i flere av sine verk.

Foto

Maria Kleppe Vihovde

Faren og hans makt i familien er det som kan få Paula til å oppdage sitt handlingsfelt eller mangel på dette. Farens blikk på Paula er at hun er en datter som skal gå i storesøsterens fotspor. Etter Paulas løsning på konfirmasjonen sin er det dette som blir den siste kampen i boka. Boka avsluttes med at faren melder Paula inn på KG.

Men nå har Paula fått et språk for å uttrykke hva hun vil, og hun klarer å se for seg hva som kan skje: «Hun ville ikke gå på Kristelig Gymnasium, det var utelukket, hun nektet. De kunne ikke bære henne ut i bilen og tvinge henne ned dit hver eneste dag, og om faren satte henne av ved skoleporten, ville hun ikke gå inn. Det handlet når alt kom til alt om hennes egen vilje, og hun ville ikke, så oppgaven deres var umulig» (Hjorth, 2022, 122).

Mellom Paula og venninnen Karen er det hele tiden blikk. Karen, som lever i en helt annen familiesituasjon, klarer å se hva Paula gjennomgår hjemme. Hun ser at Paula ikke trives med denne dystre regelstyrte kristendommen og den følelsesmessig fraværende moren. Hos Karen føler Paula at hun kan slappe av. De gjør lekser sammen og skriver blant annet et dikt sammen som fremføres på skolen. Karen er også enebarn og slipper den sammenligningen som moren gjør mellom Elisabet og Paula.

Paula opplever moren og Elisabet som en dyade som kun har syn for hverandre. Da Karen flytter, opplever Paula at hun mister seg selv. Karen har vært det viktigste blikket hun har hatt på seg, det blikket som var så viktig for at hun skulle føle seg sett og verdsatt. Karen viser blant annet at hun ser Paulas situasjon i familien, ved å tulle om at hun har en «vulkan» inne i seg. Hun ser hvor vondt det er for Paula å være en datter i denne familien. Hun ser at de ikke bryr seg.

Konfirmantpresten ser også at Paula ikke har det bra. Hun sørger over tapet av venninnen Karen, som har flyttet til Bergen. Hun virker innesluttet og trist. Han ser på Paula og spør hvordan hun har det. Paula begynner å gråte, han sitter bare stille og lar henne gråte. Paula føler seg sett og lettet. Gjennom samtalene han har med Paula, forstår han også at denne konfirmasjonen er påtvunget henne. Han ser også at Paula er en viljesterk og ærlig tenåring, og han kan derfor stå inne for sitt valg om å hoppe over henne på konfirmasjonsdagen, uten at foreldrene ser det.

Hjorths beskrivelser av møtene med Karen og konfirmasjonspresten gjør at hun ser at det finnes andre blikk på verden enn det foreldrene gir henne. Disse møtene gir henne en sterkere tro på å stole på sitt eget blikk og sine egne vurderinger. Disse blikkene følges av anerkjennelse og støtte. De hjelper henne å løse problemet med å konfirmere seg og styrker henne til å ta en kamp for å gå på en videregående skole hun vil velge selv. Ved å se på Karens familie og hennes frihet i familien, skjønner hun at det er noe hun selv vil ha også.

For å klare å gjennomføre den spesielle «konfirmasjonen», hun er redd for å bli oppdaget av foreldrene, prøver Paula å konsentrere seg om seg selv: «Å feste blikket på sitt indre, og holde sitt jeg fast og ikke miste det ved å fortape seg i ytre hendelser» (Hjorth, 2022, 155).

Skam

Som nevnt oppdager Paula tilfeldig at moren skriver flere usannheter til mormoren. «Det sto at Paula leste i barnebibelen hver dag, det var ikke sant. – Den kom i posten i adventstiden, og hun hadde åpnet den på julaften, men ikke siden. – Hun ville ikke lese mer, skalv i beina på vei til sitt eget rom. Hvorfor skrev hun det? For at mormoren skulle like moren bedre eller like Paula bedre?» (Hjorth, 2022, 45).

Det samme med storesøsterens matteeksamen, som hun strøk til. Moren skriver at hun klarte seg bra. Dette gjør at Paula ikke føler at moren lenger kan stå opp for dem: «– men det betød også at hun ikke tok seg selv eller Elisabet eller mormoren alvorlig, når hun ikke turte å stå opp for seg selv og for Elisabet som var den samme selv om hun hadde strøket til eksamen» (Hjorth, 2022, 69).

Paula opplever at foreldrene legger ekstra skam på søsteren ved å lyve om eksamenen hennes: «– mens foreldrene oppførte seg som om det var en skam at hun hadde strøket, og det måtte jo være verre og vondere for henne enn at hun strøk?» (Hjorth, 2022, 75).

Paulas mor får den anerkjennelsen hun vil ha av sin egen mor, selv om den er basert på en løgn: «PS! Så flott at Elisabet fikk så god karakter på matematikkeksamen! Hils henne og si at mormor er stolt!» (Hjorth, 2022, 66).

Paula opplever at moren vil det gode (gjøre sin mor stolt), men at hun gjør det gale, på grunn av løgnen som hun drar barna sine inn i. «Samtidig hadde hun vondt av moren som kanskje ikke forsto hva hun gjorde mot barna sine bare fordi hun var så opptatt av moren sin, fordi hun var så barnslig» (Hjorth, 2022, 68). Vi ser her at moren prioriterer rollen som datter framfor rollen som mor for barna sine. Det gjør at Paula mister respekt for henne, hun opplever henne ikke som voksen, hun tar ikke det ansvaret som morsrollen innebærer. Hun lurer også på hvilken person moren er bak sin morsrolle. Går hun til jobben sin med glede, eller er alt bare en sur plikt for henne? Paula opplever at Karens mor viser mer glede, og at stemningen i huset ikke er så alvorlig og tung som hjemme hos Paula.

Engasjement

Sartres filosofi er en filosofi for engasjementet, da nærmere bestemt engasjement i menneskets vilkår. I Hjorths bok ser vi hvordan Paula kjemper både for å følge sine egne valg, og hvor viktige de andre hun treffer utenfor familien er for henne − bestevenninnen Karen og konfirmantpresten. Begge ser hvordan Paula har det i familien, de ser at hun lider, de gir henne styrke til å fortsette å kjempe for seg selv. Boka viser også hvor smertefullt og vanskelig det er å ta et oppgjør med de nærmeste menneskene man er glad i når man er så ung og så avhengig av dem. Bokas undertittel «Den revolusjonære våren», er treffende med hensyn til hva Paula har foran seg. Og det har allerede skjedd en indre revolusjon i henne. Nå mangler det bare at denne revolusjonen viser seg i handling.

Litteraturliste

Cohen-Solal, Annie: Sartre − ett liv. Stockholm, 1987

de Beauvoir, Simone: En velopdragen ung piges erindringer. København, 1985

Hjorth, Vigdis: Femten år. Den revolusjonære våren. Oslo, 1922

Jenvild, Eva: Jean-Paul Sartre. En sosiologisk tilnærming. Hovedoppgave til cand.sociol.-graden ved Universitetet i Oslo, 1991

Sartre, Jean-Paul: L’Être et le Néant. Paris, 1943

Sartre, Jean-Paul: Etik. København, 1986

Sartre, Jean-Paul: Nausea (Kvalmen). Paris, 1938

Skadberg, Ellen Wik: Vigdis Hjorth og psykoanalysen. En lesning av romanene Om bare (2001) og Arv og miljø (2016) og utvalgte sakprosatekster. Masteroppgave i nordisk språk og litteratur. Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium. Universitetet i Bergen, våren 2020

Sortland, Henrik Aasgaard. (2022). Å dikte hverandre opp i hverandres fravær. En analyse av Vigdis Hjorth sin roman Er mor død (2020) med utgangspunkt i Sigmund Freud sitt begrep «det uhyggelige» (das Unheimliche). Bacheloroppgave, NTNU. [https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/3013643]

Denne teksten sto på trykk i Samtiden 2-2023.