Nye nyheter på tallerkenen

­

Anne Håskoll-Haugen er kommentator, debattleder og underviser i journalistikk på OsloMet. Som fast spaltist i Samtiden pirker hun i det moderne menneskets merkverdigheter. Håskoll-Haugen er utdannet sosialantropolog med bred internasjonal erfaring.

Foto

Betzy Kjeldsberg

Høsten 2008 plumpet redaktøren av Danmarks Radio ned i sofaen etter endt arbeidsuke. Det var fredagskveld, Ulrik Hagerup ville slappe av foran skjermen, men først ville han se sin egen nyhetssending, kveldsnyhetene på Danmarks Radio. Ut av skjermen tøt terror, krig, korrupsjon, kreft, skyting, ulykker, frykt og vold. Håpløse politikere som kranglet om hvem som gjorde minst. Konflikt, konflikt, konflikt.

Hagerup ble sittende med fjernkontrollen i hånden og tenke: Er Danmark virkelig så ille? Er verden virkelig det vi får servert her? Hva er det egentlig vi journalister driver med, hva gjør denne sausen av negativitet med folk?

If it bleeds, it leads

Journalister er en egen hunderase. Typiske kjennetegn er at vi selv synes vi gjør en forferdelig viktig jobb, eller i det minste en veldig morsom og spennende jobb som de fleste bare kan misunne oss. Når noen spør hvadriverdumedda? innbiller jeg meg at de fleste journalister er veldig fornøyde når de kan svare kort: journalist. Det krever ingen forklaring. Vi er jo samfunnets vaktbikkjer! De som graver frem og snuser opp maktmisbruk, komplotter og ugjerninger. Og på innerlomma uendelig mange historier om alle mennesker møtt og steder vært. Å være ikke-journalist på fest med journalister må være en helt egen opplevelse. Det skal godt gjøres å klemme inn noen setninger mellom fortellingene journalistene trekker ut av ermer og opp av hatten.

Men det som også kjennetegner nyhetshundene, er at de ikke helt har forstått at ingen andre er like begeistret for dem som de selv er. Det finnes til og med bevis for deres upopularitet, det finnes mange spørreundersøkelser som viser at journalister er en yrkesgruppene som lider av lav tillit. Lavere enn advokater, rørleggere, ja, til og med eiendomsmeglere og bilforhandlere, visstnok. Og hva tenker man kjennetegner disse yrkene? Jo, det er folk som forsøker å lure deg for egen vinning. Men dette ser ikke ut til å ha nådd den jevne journalist. Troen på egen fortreffelighet gjør at de blodtørstige hundene fortsetter å sette glefsende av gårde i sin jakt på avsløringer, konflikt og skandaler.

– Du kan inte använda media om du vill förstå världen! I Nigeria, har dom haft ett fantastisk demokratiskt val, snabb ekonomisk tillväxt och sjunkande barnadödlighet. Varför skriver du inte om det! Det är som om du bara skrivit om min högra sko, den är jätteful, men den är ju bara en liten del av mig!

Det sa en gang Hans Rosling, professor i internasjonal helse i en nyhetssending på dansk TV. Han grunnla Gapminder i et forsøk på å få folk til å forstå at verden var mye bedre enn det journalistene skulle ha den til å være. Han mente pressen drev med systematisk feilinformasjon ved sitt ensidige fokus på konflikt.

Men hvordan ble det slik?

På journalistisk kalles det for «K-stoff». «K» for krig, «K» for katastrofe og «K» for konflikt. I dag kan man godt føye til en «K» for klima, også. Klimadekningen har blitt en viktig del av K-stofflogikken med sine rop om snarlig undergang. Hvorfor jakter journalister det negative, konflikten, det voldelige? Svaret ligger i vaktbikkjerollen, men også i penger og klikk. Journalistene skal være samfunnets voktere, en selvpålagt rolle pressen er stolte av. Journalister skal snuse opp overgripere og maktmennesker som misbruker sin makt. Grave frem det noen forsøker å holde skjult, trekke det frem i lyset så alle kan få se. NAV-skandalen, krise i eldreomsorgen, justismord, pendlerbolig-saken, metoo, svikt i barnevernet, mindreårige asylsøkere som forsvinner uten at noen leter etter dem. Og på mange måter er det som er det verste, journalistikk på sitt beste. Dette er saker som skal frem i lyset.

Journalister jakter det spektakulære, det plutselige og overraskende. Hvis en bombe smeller eller et jordskjelv rammer, er det selvsagt mat for en avis. Og alt annet ville vært rart. Det er det spektakulære vi legger best merke til.

Illustrasjon: Anne Håskoll-Haugen

Men så er det den siste K-en, den som står for konflikt, men ikke nødvendigvis i betydningen av å rapportere om en pågående konflikt – nei, det kan like gjerne være en måte for journalisten å skape dramaturgi i en sak. På denne måten gjør journalister mer enn å rapportere om pågående konflikter, de dyrker dem, og noen ganger dyrker de dem frem. For en konflikt skaper spenning, noe står på spill. I en konflikt kan vi lete frem rollegalleriet vårt: skurken, helten og offeret. Gjør det journalistikken til et teater? Og i så fall kanskje altfor ofte et grusomhetens teater? Legg til jakten på klikk og sosiale medier-logikk i denne salaten, og resultatet er polarisering, overdrivelse og konfliktdyrking.

«Tilgi dem ikke, for de vet så forbannet godt hva de gjør!» Det skriver presseveteranen Finn Sjue i boken Journalistikkens uutholdelige letthet. For frykt er en strategi, mener han. Det handler ikke om enkelte oppslag hvor summen tilfeldigvis er en samling av frykt. Han mener i stedet at fryktjournalistikk har utviklet seg til å bli en helt egen sjanger.

Men hva sitter vi da igjen med? Et vrengebilde av verden. «Når medievinkelen blir konsekvent negativ, overdrivelsene blir flere enn mange og når de store linjene bygger opp under angst og konflikt. Når vi aner at det er en bevisst linje som spiller på negative følelser, begynner det å bli etisk betent, for ikke å si råttent.» Sjue skriver her om helsejournalistikken som nører opp under folks angst for egen helse, men det gjelder jo for så mange felt pressen dekker. Han skriver: «Legg til den raske innholdsløse journalistikken» (saker som «slik får du perfekt avføring»).

Det finnes mange spørreundersøkelser som viser at journalister er en yrkesgruppe som lider av lav tillit.

Hvor ble det av den grundige journalistikken som viste de lange og viktige linjene, liksom? Han skylder på journalistenes tidspress, klikkpress, sammenblandingen mellom journalistikk og reklame og eiernes krav om fortjeneste. Og mye mer. Nå finnes jo den journalistikken han etterlyser, med for eksempel Delayed Gratification i Storbritannia, ProPublica i USA eller danske Zetland. Jeg tror heller problemet er at den drukner i støyen fra alt det andre. Og det er jo selvsagt et problem i seg selv – mengden som spys ut.

En hund etter sannhet eller ekstremistenes pudler?

Så altså, Hagerup satt i sofaen sin og hadde en aldri så liten identitetskrise. Er jeg virkelig med på å gi et helt fullstendig feil bilde av mitt eget hjemland? Hva er det egentlig folk sitter igjen med etter å ha inntatt sin daglige nyhetsdiett? At verden er et jævlig sted, full av folk som sloss og krangler – og i hvert fall ikke et sted hvor det finnes særlig mange løsninger på alle problemer verden står overfor. Kan alt dette negative, ikke bare i dansk presse, men i pressen overalt, ha vært med på å skape nyhetsvegring, handlingslammelse, rasisme, hat ... ja, kanskje til og med ha brolagt veien for autoritære ledere som Trump og hans like? For når pressen planter en misnøye og fremstiller politikere som noen tullinger som ikke engang prøver å gjøre noe med det, får populistiske demagoger med lettvinte løsninger god drahjelp. Eller når pressen presenterer innvandrere som kriminelle voldtektsmenn, skattesnytere og lathanser – hvem kan være overrasket over rasisme og massiv motstand mot innvandring (selv om vi sårt trenger arbeidskraften)? I disse nyhetshundenes jakt på det som er feil, har journalistene blitt ekstremismens logrende pudler i stedet.

Illustrasjon: Anne Håskoll-Haugen

Foto

Anne Håskoll-Haugen

«Sannhet er journalistens spesielle kapital», skriver Göran Rosenberg i boken Tanker om journalistikk (2003). Etter Donald Trumps inntog i politikken har alle blitt opptatt av falske nyheter. Men falske nyheter har alltid vært der, det eneste nye er hastigheten de kan omsettes i og mengden mennesker de kan nå, mener Hagerup. Det er ikke falske nyheter som er problemet. Nyheter er problemet. For langt fra like mange er opptatt av at summen av pressens utvalg av nyheter heller ikke er sann. Er halve sannheter også fake news? Er det å stort sett velge konfliktene i verden også en form for fake news?

«Billedstoff fra internasjonale kilder gir oss daglig muligheten til å lage Dagsrevyen fra helvete», har Tomm Kristiansen, NRKs tidligere Afrika-korrespondent en gang sagt.

På denne måten gjør journalister mer enn å rapportere om pågående konflikter, de dyrker dem, og noen ganger dyrker de dem frem.

Nå har det aldri vært pressens oppgave å vise det hele og fulle sanne bildet av verden – det ville jo ikke vært mulig, egentlig. En nyhetssending eller en avis kan jo bare produsere et visst antall artikler. Når noe velges inn, må mye velges bort. Pressen serverer bruddstykker av verden. I tillegg er selvsagt sannhetsbegrepet komplisert i seg selv (og kilde til tusenvis av sider med filosofering som jeg ikke kan skrive om her). Men på ett eller annet plan kan man si at summen av det bildet nyhetene lager av eget land og egen verden, på en aller annen måte bør være noe folk kjenner seg igjen i – og ikke oppleves som en annen planet.

«Selv om en journalistisk historie aldri kan gjøre krav på sannheten, betyr det ikke at den skal slutte med å strebe etter den», skriver Göran Rosenberg i boken tanker om journalistikk.

Lang historie kort: Hagerups identitetskrise førte til at han bestemte seg for at journalistikken fullstendig måtte skifte kurs. Men hvor skulle den ta veien? Han fant til slutt sin løsning – en løsning som er i ferd med å spre seg sakte i land som USA, Storbritannia, Nederland og Danmark. Men ikke egentlig i Norge, merkelig nok.

En vekkerklokke

Vi trenger å våkne opp, skriver Hagerup i sin egen bok som han har kalt Constructive news. Boken har den ubeskjedne undertittelen «How to save media and democracy with the journalism of tomorrow». Men det er ikke så pompøst som det kanskje høres ut som, for Hagerup kastet virkelig alt på båten for å endre det problemet han var en del av. Han sa opp sin godt betalte redaktørjobb for å forfølge det han har valgt å kalle konstruktiv journalistikk. Den danske redaktøren med sin identitetskrise i sofaen har blitt en nøkkelspiller i en slags global bevegelse i det som kanskje kan bli en liten medierevolusjon. Så hva er det han snakker om, hva skal frelse oss fra K-stoff og apatien som følger?

Foto

Anne Håskoll-Haugen

Her er det de mener selv: Konstruktiv journalistikk er ikke et alternativ til kritisk vaktbikkje-journalistikk. Det er heller ikke et argument for ufarlige positive nyheter. Det vi trenger er journalistikk som kan inspirere til løsninger på de problemene samfunnene våre står overfor. Dette vil gi journalistikken en ny og mer meningsfull rolle, mener Hagerup. Ikke lenger vil den bare dokumentere problemene, men også legge til rette for dialog mellom de partene som har makt og mulighet til å finne løsninger.

På mange måter er konstruktiv journalistikk da å forstå som omtrent akkurat det samme som den journalistikken vi er vant til – men i stedet for å dyrke konflikten som bærende element, kan man like gjerne vise til dialogen mellom partene i en sak. Og i stedet for å stoppe ved problembeskrivelsen, skal journalisten gå et hakk lenger og også peke fremover på hvem og hvordan det jobbes med å løse saken. Hagerup mener for eksempel at fremtiden er kraftig underdekket. Hvor vil vi hen, og hvordan skal vi komme dit? Fremtiden er ikke noe journalister har tradisjon for å dekke – med mindre det er med katastrofens fortegn.

I disse nyhetshundenes jakt på det som er feil, har journalistene blitt ekstremismens logrende pudler i stedet.

Foto

Anne Håskoll-Haugen

Målet med konstruktiv journalistikk er et mer balansert nyhetsbilde, nyansere nyhetsformidlingen, bygge broer, ikke bare polarisere, få frem løsninger. Og av annet viktig innhold er dette: nye kilder og nye spørsmål. Det er nemlig gjort flere undersøkelser opp gjennom årene om hvem som har tilgang til mediene. Ikke overraskende er det elitekilder som troner høyest. De har blitt kalt «de symbolsk tilintetgjorte», alle de som sjeldent eller aldri får sin virkelighet presentert i mediebildet. Tradisjonelt er dette kvinner, barn, innvandrere, lavtlønte og de med lav utdannelse. Ifølge de som sverger til konstruktiv journalistikk, må pressen utvide sitt kilderepertoar – men ikke bare i sin jakt på offerstemmer, disse må få fremstå som handlende mennesker med meninger. Dette gjelder ikke minst i utenriksdekningen som har en sørgelig tendens til å bare gi folk mikrofonen til å gråte i.

Det var ikke bare lett. Hagerup var jo en klassisk trent journalist. Han hadde fått innprentet instruksen om hvem demokratiets voktere skulle være. «A good story is a bad story. If nobody gets mad, it´s advertising!»

Han møtte mye motstand fra journalistkollegaer som mente han sviktet selve grunnlaget for journalistikken. Skulle avisene og nyhetssendingene fylles med katter og koselige lokalnyheter om basarer og idrettsstevner nå, da. Gladnyheter? Og hvorfor skulle egentlig avisene bry seg om de skaper avmakt – det er jo ikke redaktørens jobb å sørge for engasjement i befolkningen. Eller?

Hagerup hørte ikke på dem, og resultatet er at han nå leder et helt institutt ved Universitetet i Aarhus – The Constructive Institute. Han er ikke lenger alene, og han var ikke heller først ute med eget institutt. I Nederland grunnla for eksempel Cathrine Gyldensted verdens første universitetsinstitutt i 2015. Hun var selv før det en av journalistene i Danmarks Radio. I USA finner man The Solution Journalism Network, og i Storbritannia fikk man The Constructive Journalism Project i 2014. De holder workshops og skriver bøker og utdanner morgendagens journalister. De fremstår med klokketro på eget prosjekt, men det kan ennå virke som veien er lang.  

Journalistikk som nybrygget kaffe

Kanskje går det an å tenke på at krise er et gammelt gresk ord for vendepunkt. Er journalistikken i krise? Mange vil mene det. Av mange forskjellige og gode grunner. I en internasjonal undersøkelse gjort av Reuters Institute for the Study of Journalism svarte 48 prosent av de som oppga at de unngikk nyheter dette: «Det påvirker humøret mitt negativt». Nest øverst rangerte svaret «jeg stoler ikke på at det som står der er sant«, og den tredje grunnen var «jeg føler ikke at det er noe jeg kan gjøre med det» (altså med hendelsene som presenteres av media).

Foto

Anne Håskoll-Haugen

Nå kan man ikke skylde på pressen for alt som er galt. Men vi pleier jo å si at man blir det man spiser. Og da blir man vel det man leser også. Av å spise knekkebrød blir man tynn og sprø, og av å lese side opp og side ned med håpløshet, ja, da blir man vel … fylt av håpløshet. Så kanskje handler det ikke bare om å endre seg for å bli bedre – men å endre seg rett og slett for å overleve? Mediene kjemper seg gjennom nåtiden for å ha en plass også i fremtiden. Det er ikke selvsagt hvilken vei det går.

«Først når nyhetene diskuterer løsninger og viser hele bildet, kan avmakt vike plass for engasjement og deltakelse», skriver Vigdis Holmås i boken Konstruktiv journalistikk. Og pressen har snart utmattet folk med sitt K-stoff.

Er journalistikken i krise? Mange vil mene det.

«Det finnes mediefolk som strutter av selvtillit og med klokketro på egen fasit», skriver Finn Sjue. Det er kanskje mulig å kritisere bølgen av konstruktiv journalistikk for å være en slik fasit. Men slik jeg forstår bølgen som kaller seg konstruktiv journalistikk, er det ikke å forstå som en fasit. På mange, ja, på kanskje nesten alle måter, er det ikke noe annerledes enn prinsippene for vanlig journalistikk – med den store forskjellen at konflikten ikke er det bærende elementet, men løsningen av den. Og hvis spørsmålet om hvorfor media skal ta en aktiv rolle i å fremme løsninger og motvirke handlingslammelse, kunne man kanskje bare snudd det hele på hodet og spurt: Hvorfor skal media ta en aktiv rolle i å dyrke (frem) konflikter og handlingslammelse?

Göran Rosenberg har skrevet at journalistikkens oppgave ikke er å finne på så slående historier som mulig, men så godt det lar seg gjøre, gjerne slående, å fortelle om det som skjer. Han sier journalistikken må vekke nysgjerrigheten, men ikke for enhver pris. En god begynnelse trenger ikke nødvendigvis å velte kaffekoppen hos mottageren. Den høye stemmeføringen er falsk, og den overdøver sansene. Etter den tiende falske alarmen er det ikke lenger noe som velter noe. Det er gjerne mer effektivt å sette døra på gløtt enn å slå den inn. Det er slik Rosenberg ser for seg god journalistikk. Og hvem kan motstå lukten av nybrygget kaffe?

Denne teksten sto på trykk i Samtiden 2-2023.