Kunst og penger – et historisk turbulent kjærlighetsforhold

­Oda Victoria Reitan er en trondheimsbasert kunstner, kunsthistoriker og skribent. Hun var sist aktuell med utstillingene «Carnival of the Animals» og «Chiaroscuro» i Oslo. Hun vil utgi sin første bok i løpet av 2023.

«When bankers get together for dinner, they discuss Art. When artists get together for dinner, they discuss Money.»

– Oscar Wilde

Kan hende er det bankmennene heller enn kunstnerne som mest høylytt vil identifisere seg med Oscar Wildes udødelige ord. Men sannhet er å finne i begge ender av påstanden.

Av velstående mennesker er kunst brukt både til hvitvasking av penger samt renvasking av rykte og renommé. For kulturfeltet er penger et evig ømt samtaleemne som skaper like deler samhold og splittelse.

Er det en rett å kunne leve av sin kunst? I hvilket annet yrke finnes det ordninger som gjør at man kan ha en «aktivitet som hovedbeskjeftigelse»?

Ingenting skaper mer engasjement rundt kunst enn det penger gjør, fra statsstøtte til svimlende salg, sultende kunstnere og skitne penger. De to sektorene forbindes tradisjonelt med to motstridende verdigrunnlag, men er likevel så tett forbundet.

Hvem sin rett

I 2020 ble 249 millioner kroner bevilget til Statens kunstnerstipend. Arbeidsstipendet er et av de mest ettertraktede, og størrelsen fastsettes årlig i Stortingets budsjettvedtak. I 2022 utgjorde stipendet 290.570 kroner per år, og det tildeles for alt fra ett til fem år etter søknad. I fjor ble det tildelt 1121 kunstnere.

På regjeringens nettsider kan en lese at «Statens stipend og garantiinntekter for kunstnere er et sentralt virkemiddel for kunstnerisk frihet, vekst og fornying, fordyping og kontinuitet i kunstneres virke og kunstproduksjon.» Arbeidsstipendet er ment å «gi kunstnere anledning til å videreutvikle sitt kunstneriske virke og til å kunne ha kunstnerisk aktivitet som hovedbeskjeftigelse» i den perioden de har mottatt stipend.

Vi kan videre lese at alle skal ha rett til å utvikle sitt eget kunstneriske potensial. Men er det en rett å kunne leve av sin kunst? I hvilket annet yrke finnes det ordninger som gjør at man kan ha en «aktivitet som hovedbeskjeftigelse»? Og hvilken skattebetaler er det som vet hvilke kunstopplevelser som burde tilfalle oss, i forhold til millioner utgivende kroner?

I praksis bryter arbeidsstipendet med ethvert blånisseprinsipp. Der man i andre yrker først er nødt til å gi noe for å få noe tilbake, handler det her i stor grad om å få og i begrenset grad gi noe tilbake. Kunst og kultur er viktig i et samfunn, det tror jeg de fleste vil være enig i. Det er derfor ikke støtten til feltet som er diskutabel i seg selv, men hvordan store deler av pengestøtten faller i enkeltindividers hender. Kanskje er også dette med på å fargelegge folks syn på kunsten generelt.

Sløseri eller verdiskaping?

Spesielt én person har gjort seg til Kultur-Norges mest forhatte mann nettopp ved å sette søkelys på enkelttilfeller av statlig pengestøtte. Sløseriombudsmannen har i skrivende stund 101.000 følgere på Facebook, hvor han «gransker hvordan byråkrater sløser bort dine skattepenger». Bak den stadig voksende Facebook-siden står Are Søberg, en ganske vanlig mann fra Elverum som enkelte har forsøkt å fremstille som en kunstens nemesis. Prosjektet belyser et bredt spekter av saker og er på ingen måte en konkret kritikk av kunst- og kulturfeltet, men av den statlige pengebruken som gir liv til disse utvalgte prosjektene. Kunstsakene utgjør en svært liten del av innholdet, men de evner alltid å engasjere. Som Søberg selv har presisert, er det absolutt ikke i kunsten den verste sløsingen med de største summene skjer, men at bildet her blir så visuelt at det i sterkere grad appellerer til folks følelsesregister.

Poenget er ikke å henge ut kunsten, den provoserer i liten grad lenger i kraft av seg selv. Men dens smale publikum kan ikke rettferdiggjøre støtten den får.

Søberg skriver ikke sine saker selv, men kuraterer og publiserer allerede eksisterende nyhetsartikler, som en folkets formidler mellom Staten og skattebetalerne. Her kan man blant annet finne saker om en stipendmottagers utstilling om egen herpes, bøyde metallstenger til 600.000 kroner, 400.000 kroner til Berlin-bosatt kunstner som har videosamtaler med laks og svømmer sensuelt med fisken, og ikke minst den famøse nyheten om kunstnerparet som mottok 37 millioner skattekroner i løpet av 12 år for avantgardistiske teaterforestillinger med innslag av malingsspruting fra anus.

Poenget er ikke å henge ut kunsten, den provoserer i liten grad lenger i kraft av seg selv. Men dens smale publikum kan ikke rettferdiggjøre støtten den får.

Ødelegger den statsstøttede kunsten for kunstens eget omdømme? Det er uten tvil en viss korrelasjon mellom synliggjøringen av statsstøttet kunst spesielt og kunstens omdømme generelt. Det reiser spørsmål både til Statens prioriteringer samt kunstnernes rolle i samfunnet, i en ligning som ikke ser bra ut for noen av partene. Kanskje finnes det bedre måter å omfordele godene på som i større grad vil gjenspeile befolkningen og komme flere til gode.

Er det kunsten eller kunstneren som skal være fri?

I rapporten «Så fri är konsten» fra 2020 finner det svenske Kulturanalys at så mye som halvparten av svenske kunstnere tilpasser seg politiske signaler, med hensikt dermed å få mer offentlig støtte. Med et tilsvarende kunstfaglig råd mellom politikere og kunstnere er det naturlig å tenke at tallene kan være de samme hos oss.

Blant yngre kunstnere er andelen til og med enda høyere, hvor 60 prosent av de spurte innrømmet å ha tilpasset innholdet i søknader. Ikke for å gi best mulig kunstnerisk kvalitet, men for å tilpasse dem til enhver tid opplevde viktige kriterier. Eksempelvis klima og miljø, som Kulturrådet i fjor lanserte en plan for å fokusere ytterligere på.

Frihet og autonomi anses som kunstens viktigste utgangspunkt, da fremstår det som paradoksalt at støtteordninger er til hinder for dette. Kanskje blir premisset om frihet og autonomi misbrukt i en tolkning hvor også kunstneren skal forvente å leve som fri og autonom.

Historisk har penger, politikk og kunst utgjort en integrert helhet heller enn splittede fronter.

Jeg opplever at det til en viss grad finnes to måter å oppfatte kunstnere som yrkesgruppe på, med tilhørende to ulike grader av respekt. Den ene er en anerkjennelse av kunstneryrket som selvstendig næringsdrivende, med de utfordringer det fører med seg. En holdning som tydelig er å spore hos mennesker med bakgrunn i eller erfaringer fra entreprenørskap. Tross ulike felt kan man her møtes i en felles forståelse for verdiskaping.

På den annen side møtes kunstnere av en holdning med liten tiltro − bestående i dels stakkarsliggjøring, dels skepsis. Med en antagelse om at kunstnere ikke evner å skape verdi selv og dermed lever på statens regning. Denne holdningen kan lett illustreres ved en titt i kommentarfeltet til Sløseriombudsmannen.

Ifølge en museumsundersøkelse fra Kulturrådet i 2018 viser det seg at mange kunstnere «opplever at krav til egeninntjening kan komme i konflikt med samfunnsrollearbeidet». Hva hadde vært resultatet om aktører innen entreprenørskap og næringsliv hadde latt seg begrense av den samme tankegangen? Hvorfor skal det forventes at staten skal finansiere prosjekter ingen andre er villige til å betale for? Her er det et misforhold mellom kunstneres forventning til staten og skattebetalernes forventning til kunsten.

I et kunstnerintervju i fjor høst i nettmagasinet Artscene Trondheim ble denne påstanden ytterligere bekreftet. Kunstneren ble intervjuet i anledning en separatutstilling ved en større kunstinstitusjon og kunne fortelle at hen «har betalt deler av denne produksjonen selv», som om det var en oppsiktsvekkende nyhet. Oppsiktsvekkende er heller hvor selvberettigede kunstnere kan føle seg som forventer å få sin kunstneriske produksjon finansiert, for deretter å forsøke å selge den.

I det store bildet er det ikke snakk om vanvittige summer. For statsbudsjettet 2023 ble det foreslått at 23,3 milliarder skulle gå til kulturfeltet, noe som utgjør 0,8 prosent av statsbudsjettet totalt. Det er vanlig for enhver kulturminister å love et kulturløft, hvor 1 prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur. Kanskje skal man heller begynne å måle kulturfeltets suksess ikke ut ifra hvor mange penger sektoren har klart å få, men hvordan pengene har blitt brukt.

Skjønnheten og udyret

I boken Kunst og kapital presenterer Anne-Britt Gran begrepsparet «Skjønnheten og udyret» som forklaring på det moderne forholdet mellom kunstlivet og næringslivet. Den store stygge ulven av et kapitalistisk udyr som turer frem pengekåt og amoralsk mot den skjønne og uskyldige kunsten. Fra kunstens ståsted er kapitalismen skitten. Fra motsatt side har næringslivet sett på kunsten som uforståelig, irrasjonell og nytteløs. Kunsten har blitt ilagt typiske feminine attributter, næringslivet maskuline.

Men slik har det ikke alltid vært. Historisk har penger, politikk og kunst heller utgjort en integrert helhet snarere enn splittede fronter. Før markedskrefter og Kulturråd var det velgjørere og oppdragsgivere som la betingelsene for kunsten som ble skapt.

Platon kom før Sløseriombudsmannen i sin kritikk av forholdet mellom Staten og kunsten. Han mente kunsten ikke var med på å fremme borgernes dyd og ønsket derfor kunstnere utvist fra sin idealstat. Platons kritiske kunstsyn er likevel vanskelig å forstå på bakgrunn av hvilken samfunnsmessig betydning antikkens kunst hadde. For Aristoteles hadde kunsten et veldig tydelig mål – å imitere liv og formidle moralske sannheter – nettopp et verktøy for å inspirere til å leve et dydig liv.

Halvparten av svenske kunstnere tilpasser seg politiske signaler, med hensikt dermed å få mer offentlig støtte.

Men kunsten var fortsatt langt fra fri. Den var en historieforteller og formidler av religiøs, politisk og sosial størrelse. Kunsten ble brukt til å reflektere og forsterke verdiene og tiltroen til kulturen som produserte den. Fra antikken gjennom middelalderen skulle kunsten verken utfordre eller eksperimentere, men være en maktens lydige tjener. Kunsten kom ikke til liv gjennom kunstnerens fantasi, men gjennom oppdrag fra mer eller mindre betydningsfulle mesener.

Begrepet mesen har fått sitt navn fra Gaius Cilnius Maecenas (70−8 fvt.), den store velgjøreren og rådgiver til keiser Augustus. Han støttet blant annet forfatterne Vergil og Horats. Men ingen får uten også å gi, og den opprinnelige mesenens gaver kom heller ikke uten forpliktelser, men forventet både lojalitet og hyllest av keisermakten til gjengjeld. Utover renessansen sto kunstnerne friere til å bruke fantasien, samtidig som de fortsatt i stor grad var styrt av markedskreftene. Det vil si, de var avhengige av å lage kunst folket ville ha for å overleve. Og med folket menes private oppdragsgivere og mesener.

Hva hadde renessansen vært uten periodens oppdragsgivere og deres lojale kunstnere? Den innflytelsesrike florentinske slekten Medici fremstår som et kroneksempel. Familien drev i utgangspunktet bank, men fire paver sprang også ut fra slekten. Flere av kunstnerne som utførte oppdrag for familien, er blitt stående som sentrale i kunsthistorien, fra Fra Angelico og Donatello til da Vinci og Michelangelo. De hadde både interesse og kompetanse for kunsten, men de visste også hvordan den kunne brukes til å styrke egen maktposisjon.  

Fredriksen som den moderne Medici

Det er ingen tvil om at kunsten fortsatt brukes som et uttrykk for makt også i dag, virkeligheten er ikke så svart-hvit som bildet av skjønnheten og udyret. Aktuelt i norsk sammenheng er Fredriksen-familiens avtale med Nasjonalmuseet eller Ringnes’ skulpturpark på Ekeberg. Her dreier det seg ikke om oppdragskunst, men privateid kunst som plasseres i et offentlig museum eller på offentlig mark. Begge prosjektene engasjerte og opprørte langt ut over det faste kunstpublikum. Spesielt nyheten om paringen Fredriksen og Nasjonalmuseet utløste den kanskje største debatten om kunst og penger og tilhørende etiske og moralske minefelt Norge har sett.

Avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen Family Art Company Limited (FF) ble offentliggjort i 2019. Den går ut på at søstrene Cecilie og Kathrine Fredriksens private kunstsamling skal innlemmes i Nasjonalmuseet og der vises frem i museets nest største rom. FF beholder eierskap og står for finansiering, mens museet kontrollerer det faglige. Museet vil også bistå søstrene med kunstfaglige råd i nye innkjøp. Avtalen er gitt en varighet på ti år, hvor begge parter har uttrykt intensjoner om å forlenge avtalen i 2030.

Likevel var en av kritikkene som ble rettet mot avtalen, at den dreide seg om et depot fremfor en donasjon: Samlingens verdi vil øke i kraft av å ha blitt utstilt på et nasjonalmuseum, mens museet til slutt vil stå igjen tomhendt. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har et innkjøpsbudsjett på omtrent 10−15 millioner kroner, mens samarbeidet med FF har en rapportert verdi på flere hundre millioner kroner. Den private samlingen inneholder verk av en slik prisklasse at de foruten samarbeidet ikke ville vært mulig å oppleve i vårt lille land. Det er interessant å spørre hvordan kunst- og kulturlivet hadde sett ut i Norge uten de private pengene.

Debatten ble dratt til et nytt lavmål ved latterliggjøring av samarbeidets visuelle profil i form av pressebilder og Fredriksen-søstrenes fremtoning og utseende.

Men enkelte vil alltid være mer opptatt av pengenes potensielt negative påvirkning. Spørsmål ble stilt om hva samarbeidet gjorde med museet som nasjonalt symbol, dets selvstendighet og troverdighet. Lite av diskusjonen handlet om hva pengene muliggjorde, mer om hvor pengene kom fra. Det ble reist påstander om skattesnusk, skitne penger og uetiske forretningsforbindelser.

Samtidig ble debatten dratt til et nytt lavmål ved latterliggjøring av samarbeidets visuelle profil i form av pressebilder og Fredriksen-søstrenes fremtoning og utseende. Kanskje fordi bildene nettopp illustrerte de to feltene, kunst og penger, på en så visuell måte vi ikke tidligere har sett maken til. For et kulturfelt som i høyeste grad er venstrevridd, gikk Morgenbladets estetiker Ragnhild Brochmann lenger enn de fleste i sin analyse. Her var det ikke lenger bare kunstens autonomi som sto i fare, men en reell frykt for at disse pengenes representanter skal få innpass i norsk kunst- og kulturlivs kjerne av den grunn at «deres ideer om stygt og pent, muligens rett og galt, er basert på andre idealer og estetiske retningslinjer».

Kunstnerisk frihet og mangfold er prinsipper kulturfeltet jobber målrettet for å fremme. Kulturrådet har allerede i år lyst ut tre millioner kroner til å styrke mangfoldet i kunsten og søker nå prosjekt som «fremmer samarbeid, utvikler nettverk og skaper møteplasser for et åpent og mangfoldig kunstliv». Men fremstillingen av et «oss» og et «dem», begrunnet i ulike ideer om stygt og pent, forteller at det kun er visse «idealer og estetiske retningslinjer» som ønskes velkommen. Med tanke på de 60 prosent som retter søknader etter føringer, kan det være relevant å stille spørsmål ved hvor mye reelt mangfold og kunstnerisk frihet tiltak som dette bidrar til.

Nærmest parallelt med Fredriksen-saken får Nasjonalmuseet et annet kunstverk på lån. Denne gang fra Sparebankstiftelsen DNB, som i 2018 kjøpte et sentralt verk av den tyske kunstneren Ernst Ludwig Kirchner på auksjon hos Sotheby’s i New York. Prisen? 187 millioner kroner, men fikk nærmest ingen omtale i media. Kunstsamlingen til Sparebankstiftelsen DNB skiller seg fra andre private kunstsamlere i Norge ved at kunsten kjøpes med den hensikt og deponeres i norske museer. Såkalte langtidslån av kunstnere og verk museene ikke er i stand til å erverve seg med egne midler.

Det er interessant å se den ulike mottagelsen til de to avtalene i lys av hverandre. Og fremfor alt fascinerende å bevitne uviljen til å se en familie med merkelappen «skatteflyktninger» få innpass i det skattefinansierte Nasjonalmuseet, som om vår helligste nasjonalskatt ble besudlet og skitnet til – ikke beriket med nye kunstskatter.

Skjønn kunst og skitne penger

Dog finnes det også skikkelige skurker. Kunsten har et gråmarked, som antas å være et av verdens største uregulerte markeder. Alle dyre gjenstander er egnet for hvitvasking, men kunst skiller seg ut ved at verdien er subjektiv og flytende. I tillegg er kunstkjøp sterkt preget av anonymitet, det finnes eksempelvis ingen register for eierskap til kunst.

Det som kunne blitt verdens villeste og vakreste museum, er i virkeligheten frihavner og tollagre som oppbevarer millioner av kunstverk. Frihavner og tollagre har i utgangspunktet det samme prinsippet, hvor varer kan importeres og sendes til utlandet uten fortolling. De er ment som midlertidige lagringsplasser, men det finnes smutthull som gjør at kunsten kan oppbevares på ubegrenset tid. Noen kunstverk blir stående i tiår uten noen gang å bli hentet ut, selv om kunsten kan kjøpes og selges og stadig bytte eiere.

Det finnes frihavner for kunst blant annet i Sveits, Luxemburg og Singapore. Men også et på Kalbakken i Oslo. Dagens Næringsliv skrev en artikkelserie i 2019 om lageret DHL Excel Fine Art, verdifull kunst og skjulte transaksjoner i hundremillionersklassen. Vega Integrity opplyser at det årlig omsettes 2 milliarder innen kunstverk her til lands. Hele 600 verdifulle kunstverk skal være på avveie bare i Norge.

Hva hadde renessansen vært uten periodens oppdragsgivere og deres lojale kunstnere?

Finnes det i det hele tatt et konsept mer komplekst enn kunsten? Et felt som er mer splittet og samlet på én og samme tid? Hvor realitetene mellom høyt og lavt, moralsk og uetisk er mer grenseoverskridende? Man snakker om én kunstverden, mens det i praksis eksisterer uendelige begrensede virkeligheter. Er det kunsten eller pengene som er problemet?

Forholdet mellom kunst og penger er komplekst og mangefasettert. Det er et historisk turbulent kjærlighetsforhold, hvor hjerte og hjerne drar i ulike retninger og forskjellige interesser er med på å avgjøre maktbalansen. Over tid har forholdet utviklet seg, men penger er og har alltid vært en sentral del av kunstverdenen, uansett hvor fri og uavhengig man skulle ønske kunsten var. Gjennom historien har kunsten spilt sin helt tydelige rolle, en rolle som til en viss grad alltid har vært bundet til en politisk makt. Med den moderne kunstners ønske om frihet og autonomi følger en lyst til å opphøre dette spenningsforholdet. Et forhold som ikke bare er med på å definere kunstens betydning i samfunnet, men også samfunnets syn på kunsten.

Kanskje Wildes bankmenn og kunstnere til neste middag skal sette seg sammen rundt samme bord.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Samtiden 1/2023.